Denne søndagen ble ikke helt som jeg hadde sett for meg , tåken har igjen lagt seg over mitt sinn.

Idag er kampen blitt for stor , jeg vet snart ikke mine arme råd lenger.

Jeg sovnet ikke før 06.30 idag , tårene har vært mange inatt.

Det er som om regnet ute har beveget seg inn , i mørket har jeg ligget og følt på en håpløshet så stor.

 

Derfor blir det ingen dagsinnlegg idag , alt jeg vil er å sove.

Sove bort all elendighet , sove bort en angst så stor.

Det føles ut som om hjertet er på vei ut av brystet på meg , en kald klo har lagt seg over mitt bryst.

Jeg sliter med å puste , angsten har tatt over mitt lille hjerte.

 

En liten gutt står ved min side , to små øyne møter mine.

“Jeg skal fikse deg mamma, jeg skal ordne hjertet ditt”

Mitt hjerte er knust idag , og små barnehender prøver å gjøre det helt igjen.

Tom for krefter ligger jeg her , men to små hender gjør tåken litt lettere…

Uansett hva jeg gjør så vil jeg aldri klare det , jeg prøver hver dag men når ikke opp.

Jeg blir aldri den samme igjen , jeg vil for alltid ligge begravd under et lag med hud.

Skjult for det blotte øye , usynlig er jeg blitt.

Naiv trodde jeg kjærligheten var nok , men faktum er at jeg ikke er god nok lenger.

 

Lenger. Tiden har satt sine spor , en svunnen tid er for lengst forbi.

En gang var jeg god nok , en gang var jeg meg.

Jeg kunne strekke meg etter stjernene , lyse opp din vei.

Hver dag kunne jeg gi deg det du trengte , holde din hånd.

 

Men nå er det over , et liv er forbi.

Noen ganger er ikke kjærlighet nok , mine krefter er i ferd med å ebbe ut.

De sier tro kan flytte fjell , min tro er ikke sterk nok.

Kjærligheten var ikke nok , jeg er ikke god nok.

 

Mørket tok over lyset , latter ble til gråt .

En elv full av tårer , et liv i fangenskap.

Dine usynlige ord taler sitt språk , jeg strekker ikke til.

Jeg er fremdeles meg , men jeg når ikke opp….

Det begynte allerede i går kveld , det var ikke bare Tor med hammeren som brølte blant skyene. Hele himmelen åpnet seg , vi fikk en forsmak på hva som snart kommer. Nå har jeg hørt på en foss utenfor soverommet mitt i over to år , og nei jeg sikter ikke til elven som går gjennom hagen. Det er den pokkers takrenna som gubben aldri får seg til å fikse , jeg tror jeg må ta styringen selv dersom jeg vil få det ordnet.

Hadde han hatt mitt rom så kan du være sikker på at dette ikke hadde vært en diskusjon , da hadde nok han ordnet det for lengst. Kanskje jeg skal flytte senga hans ned , så kan vi sammen ligge og høre på drønnene utenfor vinduet. Jeg våknet til den samme lyden , det var ikke mye fristende å stå opp kan du tro. Jeg som hadde håpet på en utedag i dag , men jeg skjønte fort at nok en dag i godstolen ventet.

Men når været er dårlig så må man gjøre det beste ut av det , og heldigvis var min datter av samme oppfatning. For plutselig fylte en velkjent duft huset , og alle hjerter gledet seg. Skillingsboller var under bearbeiding , mors oppskrift er vellykket videreført. For var det en gjærbakst jeg lagde mye av så var det nettopp skillingsboller , jeg tror ikke det gikk en helg uten at en ny bolledeig ble satt til heving.

Gubben heiv seg også rundt på kjøkkenet , søndagsmiddagen ble flyttet frem en dag. Koteletter i brun saus ble omhyggelig tilberedt , og med surkål og poteter som tilbehør så jeg frem til et herremåltid. Men noe må ha gått galt under kokkeleringen , eller så er det mine smaksløker som er helt på ville veier. Man skulle nesten tro at en hel pepper boks hadde falt opp i gryta , et øyeblikk der trodde jeg hele kjeften sto i fyr. Maten var god den , jeg måtte bare sluke noen liter med væske mellom hver munnfull.

Selv om regnet har lagt en demper på humøret så har dagen tross alt vært god , søsknene har fått tid til hverandre og det er det fineste jeg ser. Storebror har spilt dataspill med en liten gutt , og sammen med storesøster har en liten kokk igjen fått boltre seg på kjøkkenet. For meg betyr det alt , alle de tingene jeg ikke kan gjøre lenger har nå søsknene tatt over.

Selv om det stikker i hjertet iblant så er det godt å vite , vite at søsknene står sammen uansett. De siste bildene jeg la ut i dette innlegget fikk jeg når jeg lå på sykehuset , og for første gang gjennom et langt sykdomsforløp gikk hjertet mitt i tusen knas. Jeg fikk en smakebit på hvordan livet blir uten meg , og det var en tung følelse å kvele.

Når jeg så den lykken som utspilte seg blant bølgene blå så kom tårene mine , jeg har aldri følt meg mer ensom enn akkurat da. De bildene ble igjen et bevis på alt jeg går glipp av , tre små bokstaver frarøvet meg igjen gleden ved å være en funksjonell mamma. Der og da hjalp det lite og vite at de vil klare seg , for før eller siden vil livet gå videre uten meg…

Som mange andre fikk jeg også sjokk når jeg så overskriften i VG for noen dager siden , jeg kjente det i hjertet.

En ung mann med livet fremfor seg hadde ødelagt for seg selv , hele Norges helt ble plutselig et helt vanlig menneske.

Et forbilde hadde fått svarte vinger , og hele Norge gjorde seg opp en mening.

Men denne gangen ble jeg faktisk rørt , et helt folk viste seg fra sin beste side.

 

For selv om handlingen er forkastelig så skjønte folk , de skjønte at her lå det mer bak.

Indre demoner måtte ha tatt over , overgangen ble rett og slett for stor.

Tårene rant når jeg så omsorgen en fortapt sjel fikk , igjen ble jeg stolt over menneskeheten.

For man sparker ikke de som allerede ligger nede , da strekker man heller ut en hånd.

 

En ung mann med et enormt mot stilte opp på pressekonferanse , og jeg ble full av respekt.

Jeg kan bare tenke meg hvor mye det må ha kostet , det var nesten så jeg kunne høre en ung mann sitt hjerte banke.

For han kunne valgt å gå i skjul , lukke seg inne med sine indre demoner.

Men nå satt han der , med bøyd hode delte han sine problemer med et helt land.

 

Alt vi nå kan gjøre er å håpe , håpe på at en ung mann får hjelp.

Hjelp til å takle sine demoner , hjelp til å vende tilbake til livet.

Jeg er en av dem som heier , jeg heier på deg Petter.

Livet er ikke for pyser , vi er tross alt bare mennesker , og vi har alle våre demoner iblant….

 

 

Endelig var den her igjen , den beste dagen i uken. Her sitter jeg hjemme i min lille stue dag ut og dag inn , sitter her og venter. Dagene går over i hverandre , noen ganger vet jeg nesten ikke hvilken dag det er. Når jeg ble syk så hadde jeg egentlig ikke sett for meg at en dag ville ha så mye og si , men fredag er for meg nå blitt en hellig dag. Egentlig er det blitt omvendt for meg nå , jeg har helg fem dager i uken. For det er når fredagen kommer at jeg virkelig får brukt meg , da får jeg tid til å være en mamma på fulltid.

Jeg er alltid i godt humør på fredager , uansett om natten har vært så som så. For det har den vært i natt også , og jeg tror jeg vet hvorfor. Neste uke er det nemlig på an igjen , på torsdag skal jeg igjen på kontroll. Jeg må faktisk skjerpe meg , hver gang begynner jeg og kave meg opp lenge før. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg gjør dette mot meg selv , for jeg kjenner jo på kroppen at jeg fortsatt er stabil.

Rettigheter: tegninger.no

Men jeg har erfart at selv den minste ting blir blåst opp til noe større enn hva det egentlig er , og det er nok derfor jeg stresser meg selv opp. Likevel er jeg spent denne gangen , for nå skal nevrologen min begynne med et nytt studie. En ny medisin skal utprøves på oss ALS pasienter , og jeg håper for guds skyld at jeg får være med. Ingen placebo her i gården , gi meg det virkelige medikamentet. Jeg har ventet på en slik mulighet i fem år nå , og nå ser det endelig ut som om døren er begynt å åpne seg.

Uansett så startet denne dagen som den alltid gjør , litt over 10.00 satt jeg i godstolen igjen. Men idag sto jeg opp til bulder og brak , Tor med hammeren hadde tydeligvis stått opp med feil fot idag. Det er heldigvis ikke ofte det tordner om morgenen , men det er et sikkert tegn på at høsten nærmer seg. Temperaturen er det derimot ingenting og si på , den kalde høstluften har ikke meldt sin anmarsj enda.

Takk og lov for at det er fredag idag , for jeg kjeder meg så innmari for tiden. Ingenting skjer , og jeg blir bare sittende fremfor datamaskinen hele dagen. Det er en stor grunn til at jeg ser frem til helgene , for da får jeg en mulighet til å leve igjen. De siste ukene har jeg hatt mye opplæring her hjemme , og det tar tid. Tryggheten må være tilstede for begge parter før man kan ta de store utfluktene , ting tar tid rett og slett.

Det blir nok bedre og lettere når bilen kommer tilbake , og det gjør den faktisk neste uke. Den blir nok litt av et syn når den kommer , for nå har vi blitt så vant med å kjøre rundt med en bulkete bil. Nye klistremerker fikk vi også idag , og igjen må jeg takke Ølen betong. Det er nemlig de som har laget de fine mammapååhjul klistremerkene mine , og vi måtte ha to nye etter en pangavslutning på ferien.

Kontrastene er store når det gjelder formiddag og ettermiddag , for plutselig ble huset fylt opp med barnelatter igjen. Idag fikk jeg ikke bare en liten gutt hjem , tre små kom løpende inn her på ivrige barneføtter. Jeg har en mistanke om at de ble hentet omtrent på samme tid idag , de kom ihvertfall løpende inn her alle sammen. Så nå sitter de her og spiser fredagspizza sammen , og det er en fryd og høre på små barnemunner.

Helgen er tydeligvis begynt og jeg nyter det , nå ser jeg frem til å se hva morgendagen bringer. Nå håper jeg bare helgen blir fantastisk for alle dere også , for helt ærlig , det har vi vel fortjent…

Jeg har kjent det på kroppen flere ganger nå , fått føle på hvordan det kommer til å bli.

Det som før var så skremmende er nå blitt en befrielse , en befrielse fra en lidelse så stor.

Når man blir så dårlig som jeg har vært ved to sykehus innleggelser så får man føle det på kroppen ,

nå ser jeg hvordan min siste tid kommer til å bli.

 

Ingenting betyr noe , man vil bare slippe.

Slippe smerter , slippe å være i en sliten kropp.

Det er når man gir blaffen i alt at det ser dårlig ut,

først da innser man at døden slett ikke er skremmende.

 

Denne sykdommen fører med seg en stor lidelse ,

en lidelse som varer fra start til slutt.

Men jeg har nå fått en forsmak på min fremtid ,

en fremtid jeg slettes ikke vil ha.

 

Denne kampen er i ferd med å ta livet av min kropp ,

likevel kjemper jeg meg tilbake gang etter gang.

Jeg kjemper for å leve , leve sammen med mine.

Retten til å leve forsvant sammen med tre små bokstaver.

 

To ganger har jeg ligget i en sykehusseng og titter inn i to små øyne.

To små øyne som nettopp har startet livet , og som allerede har møtt på en prøvelse så stor.

Redselen og sorgen kan jeg se i to små øyne , håpet forsvinner mer og mer for hver dag.

En dag vil det bli min tur , og jeg håper da at mine kjære kan se inn i mine øyne og finne fred…

Ja da var det torsdag igjen , og idag følte jeg meg ikke særlig opplagt når jeg våknet. Jeg hadde nemlig glemt en ting igår kveld , og jeg oppdaget det litt for sent. For når elektrikeren var her igår tok han strømmen flere ganger , og det går utover senga mi. Det har seg nemlig slik at når strømmen går så forsvinner luften ut av madrassen , og det merket jeg ikke med en gang.

Derfor har jeg hatt det som prinsessen på erten inatt , jeg har vridd på alle de kroppsdelene som fortsatt er bevegelige. Jeg har ikke hatt nattevakt heller , og jeg ville ikke vekke gubben når han sov. Men jeg sovnet likevel utpå natta engang , jeg tør ikke si hva klokken var når øynene omsider gled igjen.

Som alltid på torsdager så startet dagen med en dusj , og som alltid var jeg uopplagt. Men opp kom jeg meg , og jaggu ble jeg ren denne torsdagen også. Neglene fikk jeg også tatt , og det var på høy tid. For nå hadde de vokst over evne , jeg følte meg litt som Drakula der jeg satt , jeg hadde ihvertfall mordvåpnene på plass.

Før
Etter

Men selv om jeg liker mine lange fine negler så er jeg ikke så glad i og klippe de , for det gjør så innmari vondt. Jeg ante ikke hva nervesmerter var før jeg ble syk , det var bare noe jeg hadde hørt om. Jeg hadde aldri trodd at det skulle gjøre vondt å klippe negler , men nå har jeg virkelig fått erfare hva nervesmerter er.

Jeg puster like lettet ut når det er over , men det plager meg at jeg ikke kan klippe de lenger ned enn jeg gjør. For jeg har så mye hud under neglene mine , og derfor begrenser det seg hvor langt vi får klippet de ned. Men nå har jeg ihvertfall gjort det for denne gangen , og kan igjen nyte synet av nylakkerte negler.

Idag måtte vi hente en liten gutt i barnehagen , pappaen fikk det plutselig for travelt på jobb. Det passet egentlig bra , for det viste seg nemlig at en liten gutt hadde en overraskelse til mamma. Et lite brev med hjerter på ble overlevert fra små barnehender , og et mors hjerte smeltet momentant. Han er så fin den gutten , og jeg blir så glad når jeg ser hvor glad han blir. Gleden ved å glede andre er stor , og jeg håper en liten gutt bevarer den følelsen resten av livet.

Jeg fikk meg en annen overraskelse idag også , lite ante jeg at et kjent ansikt skulle dukke opp på Tv skjermen. Som den bloggeren jeg er så må jeg jo prøve å holde meg oppdatert , derfor ble siste sesong av Bloggerne satt på idag. Tre episoder er til nå sluppet ut , og helt på slutten i tredje episode dukket hun altså opp.

Meg , det kjente fjeset var ingen ringere enn meg. De viste nemlig klipp fra Vixen , og rett bak de kjente bloggerne satt jeg. Nå blir det spennende å se om neste episode viser mer , det var ihvertfall kjekt å se det igjen.

Nå har en liten gutt tatt over min lille stue , planen var nemlig klar , Askeladden ble satt på , men det er tryggest å se den sammen med mamma. Så nå er en liten gutt blitt forvandlet , og en liten stue like så. Jeg er igjen blitt en prinsesse i det høye slott , og nå venter jeg på at en prins skal komme ridende på sin hvite hest….

Denne våren ble en annerledes vår , en vår der fellesskapet ble satt i fokus. Et virus tok over , den friske vårluften blir aldri den samme igjen. En hel verden ble rammet , vi fikk alle føle på en følelse av isolasjon. Hverdagen måtte tilbringes i ensomhet , på sidelinjen ble vi sittende og se på at mennesker mistet sine liv. Den friske vårluften førte med seg en pandemi , og en hel verden ble sittende og holde pusten.

 

Våre kjære ble plutselig forbudt område , mange fikk ikke muligheten til å ta et siste farvel. Våre eldre ble satt i isolasjon , uten mulighet til å se sine kjære på månedsvis. Skoler og barnehager ble stengt ned , barna våre kunne ikke treffe sine venner på ubestemt tid. Mange ble permitert fra jobb , en frisk vårbris tok fra dem deres eneste levebrød.

 

Men igjen beviste vi at sammen er vi sterke , vi kom sammen på nye måter som før var utenkelig. De aller fleste av oss brettet opp armene , og en dugnadsånd vi aldri før har sett ble satt i verk denne våren. Vi sto sammen , sammen skulle vi vise at vi var sterke , sterkere enn et virus.

 

Sommeren nærmet seg og utålmodigheten begynte å spre seg , folk begynte å få nok. De ble lei av å vente , lei av et liv i isolasjon. Det var på høy tid og begynne å leve igjen , og våre ledere var tydeligvis enig. Samfunnet ble sakte men sikkert åpnet igjen , grensene til våre sommerparadis ble igjen grønne.

 

Men det ble fort tydelig at våre folkevalgte hadde glemt en ting , man gir ikke barn godteri på en mandag. For dessverre er det sånn , vi mennesker må holdes i ørene til enhver tid. Fristelsen ble for stor , det var som og se Adam og Eva helt på nytt igjen. Som små barn ble grensene stormet , utepils og sydentemperatur ble viktigere enn et virus.

 

Viktigere enn menneskeliv , sommeren skulle nytes for enhver pris. Borte var månedene i isolasjon , dugnadsånden forsvant med sommersolen. Men en gruppe satt igjen , en glemt gruppe mennesker satt igjen og holdt pusten. Alvorlig syke , våre eldre , mennesker med svakt immunsystem , en stor gruppe har sittet rundt i Norge og bare ventet.

 

Ventet på det uunngåelige , ventet på at likegyldigheten igjen skulle få overtaket. Igjen kunne et virus spre seg , likegyldigheten til folket ga et virus muligheten til å danse fritt. Nye dødsfall ble en realitet , likegyldigheten seiret igjen.

 

Jeg er en av dem , en av mange i en gruppe så stor. En gruppe som har sett dere på Tv , på ny har vi sett en likegyldighet så stor. Men denne likegyldigheten har faktisk to sider , og jeg har opplevd begge. Jeg vet faktisk ikke hva som er verst , de som gir blanke f#en i andre sine liv , eller de som bruker et virus som en unnskyldning for å slippe sitt ansvar.

 

Alt jeg kan gjøre nå er og håpe , håpe på at folk får øynene opp. Øynene opp for det som virkelig er verdt noe , for det finnes kun en av meg og deg. Ta en titt i speilet og still deg selv de riktige spørsmålene , fristelsen er ikke verdt et menneskeliv på samvittigheten. Og til slutt til deg som bruker viruset som en unnskyldning , jeg håper du sover godt om natten. For vi er mange som kunne trengt en ekstra hånd i disse dager , men du velger heller å snu ryggen til og løpe…

Denne onsdagen fikk en brå start , og er det en ting jeg hater så er det nettopp det. Etter at nattevakten fjernet bipap masken kl 06.30 sovnet jeg igjen , og gjett om jeg sovnet. Jeg sov så tungt at jeg ikke har hørt dagvakten komme på jobb , og det er svært ulikt meg. Jeg var midt i en praktfull drøm da jeg plutselig ble vekket , jeg skjønte ingenting når jeg plutselig hørte navnet mitt i det fjerne.

Det viste seg at gubben hadde glemt og gi en beskjed , og nå kimet telefonen non stop. Plutselig fikk vi det veldig travelt , her var det bare å komme seg opp. Jeg fikk beskjed 30 min før , idag skulle det komme en elektriker. Så med sammenklistrede øyne ble jeg tatt opp , jeg er neimen ikke sikker på om jeg er våken enda.

Rettigheter: tegninger.no

Jeg takler det ikke lenger , pottesur satt jeg på toalettet og spydde ut gloser som enda ikke er funnet opp. Enda godt ikke gubben var tilstede , for da tror jeg det hadde vært en fare for at de små hårstråene han har igjen på hodet også hadde forsvunnet. Jeg hadde ikke engang rukket å få på trusa før det ringte på døren , og alt jeg ønsket meg der og da var en voodoo dukke. Gi den et lite stikk en viss plass , slik at en yrkessjåfør i en betongbil virkelig kjente det.

Elektrikeren ble sendt opp på loftet , han ble forvist til sikringsskapet mens jeg fikk trusa på. Husets strømkrets måtte tydeligvis sjekkes , siden jeg har takket ja til livsforlengende behandling i fremtiden må alt være i orden før den tid. Jeg skjønner jo at det må gjøres , men jeg må innrømme at jeg får en klump i magen hver gang jeg blir påminnet på fremtiden.

Tusen spørsmål ble stilt og jeg prøvde å svare etter beste evne , men når det kom spørsmål om vanninntaket til huset og om brannslukking så skjønte jeg ikke mye. Jeg trodde han kom for å måle strømkretsen , ikke for å sjekke om brannslukkningsapperatene var i orden. Og hva hadde vanninntaket med dette og gjøre? Jeg skjønte ingenting her jeg satt , men så var jeg ikke helt våken heller da , så helt skudd på var jeg ikke.

I en og en halv time var han her , og jo mer han noterte ned jo mer nervøs ble jeg. Utifra listen han delvis ramset opp skjønte jeg at dette kom til å koste , jeg er stygt redd for at enten meg eller gubben må selge r#va for å få råd til dette. En ting er ihvertfall sikkert , det er dyrt å bli syk. For det er ikke alle utgifter som dekkes av staten , faktisk svært lite når jeg tenker meg om. Jeg føler meg nesten straffet for at jeg ønsker å leve , ikke rart mange gir opp på veien.

 

Da var det godt å få en liten gutt hjem , idag trengte jeg og få tankene over på noe annet. Heldigvis har været holdt seg sånn noenlunde , foruten om noen små regndråper idag tidlig så har det holdt seg tørt. Derfor kunne vi ta en tur ut , og som vanlig ble fotballskoene tatt på. Vi måtte jo teste det nye fine målet som far og sønn har laget , og hagen til naboen ble utpekt som den perfekte plass. Vi er jaggu heldige som bor i et så flott nabolag , en liten gutt kan boltre seg fritt.

Nok en dag går mot slutten , og det er nesten ikke til å tro at det er torsdag i morgen. Men godt er det at dagene går fort , spesielt disse dagene denne uken. Nå sitter jeg her fremfor dataen igjen , og denne gangen har jeg begynt på en jakt. For det hadde ikke vært så dumt med en voodoo dukke når jeg tenker meg om  , tenk på alt jeg kunne ha fått gjort da…

Jeg er så lei av og bli tatt for gitt , det er liksom ikke så nøye.

Det var faktisk noe av det første jeg merket når kroppens funksjoner måtte gi tapt ,

etterhvert som sykdommen eskalerte ble likegyldigheten større.

Små ting blir store når man blir syk , små ting som jeg før ville kimset av.

 

Jeg er lei av å ikke bli tatt på alvor , mine ord har ingen effekt lenger.

Hver dag prøver jeg , prøver hardt og være en mamma og kone.

Jeg kjemper meg opp til en ny dag , prøver å bidra der jeg ser jeg kan hjelpe.

Likevel opplever jeg stadig og komme til kort , jeg kommer alltid til å være hun som “bare sitter der”.

 

Det er så lett å se forbi mine ord , mine behov blir stadig satt på vent.

Jeg kan ikke forsvare meg selv lenger , og enkelte ser bare sykdommen fremfor mennesket.

Hver dag sitter jeg og observerer det som skjer rundt meg , og noen ganger kan jeg faktisk bidra.

Bidra med min erfaring , bidra til at situasjoner ikke kommer ut av kontroll.

 

Jeg vil jo så gjerne , vil så gjerne bidra der jeg fortsatt kan.

Likevel er det så lett å avbryte meg , lukke ørene for mine velmenende råd.

For mine ord har liten kraft , de forsvinner i ståk og støy.

Ingen kan høre mine ord lenger , de er kun tilstede for de som lytter.

 

Mine ord er kun for deg , for deg som gir meg tid og rom.

Tid til å forklare , og rom for forståelse.

Likegyldigheten har lagt et lokk over mine ord , utålmodigheten har tatt over.

Men vær så snill og gi meg tid , hvem vet , kanskje kan mine ord gi deg det du trenger….