Lev livet til det fulle..

Jeg føler meg så tom, min egen kropp river meg i stykker. En kropp som før var sterk og smidig, er det nå ingenting igjen av. Musklene i armene virker ikke lenger, armene henger og slenger ved min side. Ti fingre er blitt pløsete og stive, ti fingre som en gang knyttet skolisser på første skoledag.

Armene var engang så sterke, fire barn har de bært rundt på. Trygge armer som har holdt fire små hjerter tett inntil sitt bryst. Hjelpsomme armer som har løftet tunge ryggsekker, ordnet små bustete hår, og laget hundrevis av matpakker som ble omhyggelig pakket.

Leggene er tynne som pipestilker, de samme leggene som jeg engang ikke kunne fordra. Fotball legger hadde jeg, muskuløse og store. Nå er savnet stort, og jeg skulle gjort alt for å få de tilbake igjen. Sterke bein som løp etter de små, som brakte meg opp på de høyeste fjelltopper.

Aldri mer skal jeg få våkne opp med en frisk kropp, aldri mer skal jeg få ordne små bustete hår. Jeg skal aldri mer få kjenne den knitrende grusen under skoene, aldri mer løpe langs endeløse grusveier igjen.

Enkle ting er blitt umulig, pusse mine tenner er det nå andre som gjør. Jeg drømmer om en gåtur i skogen, eller vandre hvileløst langs en kritthvit sandstrand. Jeg drømmer om å lære små barnehender å lage de vakreste blomster kranser, eller gå barbeint i duggfriskt gress. Jeg drømmer om en varm dusj alene, kjenne hvordan jeg kan bevege meg under varme vannstråler. Jeg drømmer om de enkle ting, men jeg kan aldri mer nyte en kaffekopp på trappa sammen med min eneste firbeinte.

For meg gikk det fort, etter det første året måtte første rullestol bestilles, og etter to år måtte jeg ha hjelp til alt. Alt jeg nå har igjen er to øyne som kan skrive, og en skrøpelig stemme som svikter iblant. Hver dag forsvinner jeg litt mer, muskulaturen blir svakere for hver dag som går.

Jeg skulle ønske det kunne stoppet opp, at jeg var en av de det gikk sakte med. Da kunne jeg levd litt mer, fått tid på meg til å leve livet til det fulle. Jeg angrer på at jeg brukte så lang tid, jeg brukte alt for lang tid på å sørge.

Nå er mitt eneste ønske at sykdommen skal stoppe opp, for alt jeg vil er å leve. Jeg vil leve så lenge jeg kan med det jeg har igjen, jeg vil følge mine barn videre på deres vei. Jeg vil hjelpe min kjære med det lille jeg kan, jeg vil overøse de med kjærlighet så lenge som mulig.

Men likevel planlegger jeg, jeg legger til rette for et liv uten meg. Jeg rydder og organiserer, jeg trenger å vite at jeg har gjort det jeg kan. Mine kjære går og venter, de lever med en frykt i seg. For den dagen vil komme, dagen da vi må ta farvel. Så vær så snill og hør etter, for livet er det mest dyrebare vi har. Så lev hver dag som om den var deres siste, for morgendagen får dere aldri igjen…..