MAMMA PÅ HJUL

Jeg var ikke i slaget idag når jeg våknet, smerter i kropp og rygg har preget nattesøvnen.
Noe jeg merket allerede i går, derfor var jeg ikke helt klar for den mailen som plutselig kom igår. De kom nemlig for å hente rullestolen min i går formiddag, og planen var at jeg skulle få den tilbake i dag.
Men ifølge mailen jeg mottok i går ville både ergoterapauten og fysioen gjerne være med på utprøvingen av alle de nye tilpasningene som var gjort, og det skulle skje i dag.

Når formen ikke er på topp blir alt et tiltak, derfor så jeg ikke akkurat frem til å prøve ut en nytilpasset rullestol.
Men siden jeg er avhengig av rullestolen for å komme meg ut hadde jeg ikke noe valg, her var det bare å bite tennene sammen og la det stå til.
Klokken 13 kom de mannsterke inn døren her, så og si alle deler på rullestolen var byttet ut. Sittepute, ryggpute og fotbrett var blitt fornyet, til og med hjulene var nye.
Likevel merket jeg det med engang jeg satte meg opp i, her trengtes det flere justeringer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fotbrettet var det første som bød på problemer, jeg fikk ikke beina godt nok under meg til at jeg klarte å skyve meg inn i stolen selv.
Nakkestøtten måtte også ordnes, jeg får ikke nok støtte slik den er nå.
Så nå kommer de igjen neste uke for å hente rullestolen på ny, og om en uke blir det enda en utprøving.
Jeg vet ikke hvorfor men jeg kan ikke fordra slike utprøvinger, selv om jeg vet det er nødvendig så skulle jeg ønske jeg kunne brukt den tiden på andre ting.

Så slik har formiddagen min vært, full rulle i dag også. Det er noe spesielt å høre på tre stykker som står og diskuterer på mine vegne, det er som å ligge på sykehus med tre leger som diskuterer hva som blir den beste behandlingen.
Jeg blir aldri vant til det, ikke liker jeg det heller.
Likevel vet jeg at det er til mitt eget beste, jeg vet at de bare vil det beste for meg.

Klokken ble nærmere 14.30 når de dro, så nå var det ikke lenge til folket kom hjem fra jobb og skole.
Egentlig hadde jeg planlagt en god lunsj idag, men siden ting ble som de ble så får jeg utsette den til imorgen. Derfor hoppet jeg rett på middag i dag, og fiskekaker i brun saus slår bestandig godt an i denne familien.
En liten gutt kom like giret hjem i dag også, skole er fremdeles gøy.
Jeg var mer spent på hvordan det hadde gått med min datter idag, hun lå nemlig rett ut i går.

Hun fikk nemlig andre vaksine dose på mandag, men denne gangen fikk hun ikke Pifzer. De ga henne Moderna istedenfor, og akkurat i det hun trodde hun slapp unna bivirkninger smalt det.
Smerter i hele kroppen, kvalme som førte til at hun spydde, og feber. Så hun lå rett ut i hele går, men idag hørte jeg hun gikk på skolen.
Heldigvis følte hun seg bedre i dag, men hun har fremdeles vondt i kroppen. Jeg er imidlertid bare glad for at hun valgte å ta den, for litt bivirkninger er bedre enn å bli smittet av viruset…

Noen ganger skaper tilfeldigheter forandring, og det er nettopp det jeg sitter og håper på nå.
For som dere vet så fikk vi en telefon før sommeren som fikk luften til å gå ut av oss alle, og i fortvilelse skrev jeg et innlegg om at våre rettigheter nå ville bli tatt i fra oss.
Takket være dere ble dette innlegget delt mange ganger, og til slutt ble en dame som heter Marte tipset om innlegget.

Det viste seg at Marte var en engasjert politiker fra FRP som jobber i Bergen, faktisk så sitter hun i bystyret her hvor hun jobber med ulike helsesaker.
Denne flotte damen ble så rystet over den behandlingen vi hadde fått at hun sendte meg en mail, og i den mailen tilbydde hun seg å hjelpe til med å løfte saken vår til et høyere nivå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg må innrømme at tårene mine kom når jeg leste mailen hennes, for dette var akkurat det vi trengte.
Gjennom ferien har vi hatt tett dialog, og vi avtalte at vi skulle møtes når vi kom hjem fra ferien.
Så når vedtaket kom rett etter at vi kom hjem var jeg snar med å kontakte henne, jeg ville gjerne at hun skulle få en anledning til å sette seg inn i saken.

Jeg sendte derfor over alt jeg hadde i helgen, og vi avtalte at hun skulle komme hjem til oss mandagen denne uken.
Så at denne mandagen ble spennende er ingen overdrivelse, først var det skolestart for en liten gutt og så var det rett hjem til et møte.
Men for et fantastisk møte det ble, for en flott dame som kom på besøk.
Normalt sett er jeg alltid litt nervøs for å møte fremmede, spesielt etter jeg fikk dårligere stemmefunksjon.

Men i hennes nærvær slappet jeg helt av, hun var så jordnær og lett å prate med.
Det beste av alt var at hun ikke hadde noen problemer med å forstå hva jeg sa, helt stille satt hun og lyttet til vår historie.
Jeg følte at jeg ble tatt med i samtalen, og det viktigste var at vi følte oss hørt. Selv hadde hun laget en plan for hvordan hun skulle løfte saken vår, og planen var at hun ville ta våre erfaringer opp på neste bystyremøte som skal være nå i slutten på august.

Vi gikk derfor igjennom de spørsmålene som hun ville sende over til bystyrelederen i Bergen, og disse spørsmålene ville hun nå bli tvunget til å redegjøre for på neste bystyremøte.
Du aner ikke hvor takknemlig jeg og min mann ble, bare det at disse spørsmålene blir stilt føles som en liten seier.
Vi er så takknemlig for at Marte tok kontakt med oss og for at hun engasjerer seg i saken vår, det betyr så uendelig mye når man kjemper i motvind.

 

Så tusen takk kjære Marte, takk for at du bryr deg.
Er det noe dette landet trenger så er det engasjerte polititikere som deg.
Forventningene er så som så må jeg innrømme, men jeg er spent på hvilke svar byrådslederen kommer til å gi.
En ting er ihvertfall sikkert, vi trenger en forandring snart i disse ordningene.
Men det vi trenger aller mest er at kommunene er villig til å lytte til den det gjelder, det er tross alt vi som er syk som best vet hvordan vi vil leve vår siste tid…

I dag ble jeg endelig ferdig, en klage har hengt over meg som en tung bør.
Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har jobbet dag og natt den siste uken, og jeg kan ikke la være å føle meg litt bitter over at jeg må bruke så mye unødvendige krefter på en unødvendig kamp.
Heldigvis har jeg fått litt hjelp på veien, to venninner har gitt meg gode råd på veien.
Men selve klagen følte jeg at jeg måtte skrive selv, det er tross alt jeg og min mann som sitter på alt av informasjon.

8 sider endte jeg opp med til slutt, jeg fikk litt sjokk selv når jeg skrev de ut.
Men med alle de usaklige påstandene mot oss bør de regne med å få et grundig tilsvar, nå håper jeg bare at de faktisk tar seg tid til å lese det jeg har skrevet.
Det skulle ikke forundre meg om klagen min havnet i en skuff et sted, og aldri så dagens lys igjen. Men nå har i det minste jeg gjort mitt, planen er å få sendt den i morgen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det første jeg våknet til i dag var sang fra badet, klokken viste 06.45 og en liten gutt var i full gang med å gjøre seg klar til en ny skoledag.
Jeg ble liggende å lytte til en vakker liten sangstemme, jeg skulle ønske jeg kunne våkne opp slik hver dag.
Like etter gikk skyvedøren rolig opp. og den sangstemmen som får litt siden sang for full hals sto nå og visket gjennom en liten sprekk.
“Mamma er du våken, jeg må bare på skolen en liten tur vet du”.

Alt jeg kunne skimte i døråpningen var et lite bustede hode, et lite bustede hode som brakte et smil frem på meg en tidlig morgen.
En liten gutt var klar for nok en skoledag, det skinte igjennom hele han.
Den varmen jeg hadde kjent på kvelden før vendte tilbake, en liten gutt varmet mitt hjerte.

Så jeg har vært så spent i hele dag på hvordan det hadde gått, for i dag var første dagen på både SFO og skole. Nå var det slutt på tilvenning, nå skulle en liten gutt klare seg på egenhånd.
Akkurat i det jeg hadde ferdigstilt klagen hørte jeg ytterdøren gå opp, forvirret kikket jeg på klokken for å se hva den egentlig var.
Jeg hadde vært så opptatt med mitt at jeg ikke hadde lagt merke til hvor mye klokken var, så jeg fikk nesten sjokk når en liten gutt sto fremfor meg.

Han strålte der han sto, og ifølge gubben ville han egentlig ikke hjem igjen.
En skrivebok ble funnet frem, for nå skulle en liten gutt gjøre lekser selv om han ikke hadde fått noen enda.
Så at en liten gutt trives er det ingen tvil om, skole er GØY…

To stolte foreldre ble sittende i stillhet i går kveld, i et lite øyeblikk ble ord overflødige.
Våre øyne sa sitt, i min mann sine øyne kunne jeg lese det samme som jeg følte på.
I naborommet lå en skolegutt, den dype rolige pusten var som balsam for sjelen.
Plutselig var det som om min mann kunne sanse hva mitt innerste ønske var, uten at jeg trengte å bruke noen ord visste han hva jeg trengte.

For i neste øyeblikk var jeg oppe av godstolen, en trillbar arbeidsstol ble funnet frem.
Jeg kunne kjenne varmen hans når han flyttet meg over, sterke kjærlige armer holdt meg trygg.
En skyvedør som sto på gløtt ble åpnet helt opp, og stille ble jeg trillet inn på et mørkt lite rom.
Mitt soverom, et lite mørkt rom som plutselig føltes helt annerledes ut.
Et lite rom var fylt med kjærlighet, og i min seng lå vår dyrebare skatt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I stillhet ble vi sittende med sengekanten og nyte synet av en sovende gutt.
Han lå så fredelig under mamma sin varme dyne, det var som om han lå under ett par englevinger.
Hele kroppen slappet av, ingen bekymringer fantes inne på et lite mørkt rom.
Der og da sto tiden stille, og jeg kjente på hele meg at dette øyeblikket måtte jeg lagre i mitt stille sinn.

Kjærligheten var stor inne på et lite rom, tårer for sorg var nå erstattet med glede.
Alt som betydde noe var her og nå, jeg slukte til meg alle følelser.
Jeg var her fremdeles, takknemligheten over livet ble igjen så uendelig stor.
Enda en drøm hadde jeg fått oppfylt, livet utenfor et lite mørkt rom betydde ikke noe lenger.
Jeg har kanskje mistet mye gjennom disse seks årene, men kjærligheten kan ingen ta fra meg…

Denne mandagen har gått i ett, jeg er helt utladet her jeg sitter.
Vi fikk ikke en liten gutt i seng i går kveld, en liten kropp var så spent på morgendagen.
Alle følelser har vært i sving, i ene øyeblikket gledet han seg mens i det neste ville han ikke på skolen i det hele tatt. Et spørsmål har gått igjen her hjemme de siste dagene, og idag fikk vi bekreftet at det ikke bare var her hjemme han hadde stilt det samme spørsmålet.

En liten gutt er nemlig veldig var for høye lyder, han er akkurat som jeg var på den alderen. Jeg husker spesielt godt alle nyttårsaftener, de var et mareritt for en liten jente. Nå er det en liten gutt som har arvet mor sine sarte ører, og nå var det kun en ting han var opptatt av.
“Er ringeklokken på skolen veldig høy mamma, for da vil ikke jeg gå på skolen”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Han har vært sånn hele tiden, i barnehagen var det brannalarmen som var fryktelig skummel. Heldigvis kom rektor bort til oss når vi kom i dag, og hun kunne berolige en liten gutt med at denne uken skulle de la være å bruke ringeklokken på skolen.
En liten gutt må venne seg til den først, håpet er at han når han først har hørt den en gang så vil han innse at det ikke er så skummelt likevel.
Det var en beskjeden gutt som kom inn på skoleplassen i dag, men det gikk ikke mange minutter før han var tilbake til sitt gamle jeg igjen.
Stolt som en hane gikk han inn i klasserommet med sine medelever, vi foreldre ble stående igjen ute og vente i en og en halv time.

Når de endelig kom ut igjen strålte det av en liten gutt, det var tydelig at første skoledag hadde innfridd til forventningene.
Han hadde mye og fortelle til to spente foreldre som sto og ventet, og det hele ble avsluttet med sang fremført av 30 nye førsteklassinger.
Det var når de sang fra full hals at jeg måtte kjempe mot meg selv, enda godt jeg hadde store solbriller på som slkjulte mine tårer.

Tenk at vi nå har en førsteklassing, jeg måtte nesten be gubben klype meg i armen der en stund. Alt jeg følte på der jeg satt var takknemlighet, takknemlig for at jeg fikk lov til å oppleve denne dagen.
Mitt største mål er nå nådd, seks år etter at tre små bokstaver rammet satt jeg her med en førsteklassing ved min side. Nå gleder jeg meg til å følge han videre, for nå går vi virkelig inn i en spennende tid…

Det ble rett og slett så travelt i går at jeg ikke fikk tid til å oppdatere dere, noen ganger må man bare prioritere livet.
Gubben hadde lagt ferdig kjøreplanen dagen før, og første stopp var flyplassen.
Det ble en sein start på både meg og svigermor i går, klokken ble nærmere 11.30 før vi kom oss opp. For første gang på disse 12 dagene hadde svigermor sovet dårlig, jeg tror reisefeberen hadde tatt overhånd.

Så vi fikk bare knappe to timer sammen før vi måtte dra avgårde, den siste stunden fløy avgårde.
Min sønn ble også med, flyttelasset ble nærmest kastet inn i en stor bil.
Plutselig kjente jeg på det igjen, hvor hjelpeløs jeg er i slike situasjoner.
For når jeg ramset opp alt det jeg mente en ung gutt trengte å ha med seg i flyttelasset angret jeg på at jeg på at vi ikke hadde begynt tidligere, det var nemlig mye en ung gutt ikke hadde tenkt på.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det ble et raskt farvel på flyplassen, vi visste alle sammen at dersom vi dro det ut så ville tårene komme.
Middagen ble tatt på Mcdonalds, der trøstet vi oss med hamburgere alle sammen.
Men vi kjente alle sammen på tomrommet etter at svigermor var dratt, og nå skulle vi snart bli enda en mindre.
“Hvorfor må storebror flytte mamma” kom det lavmælt fra lillebror i baksetet, det var nok ekstra rart for han. Han er jo så vant med å alltid ha noen søsken rundt seg, men nå skulle han få enda en mindre rundt seg.

Jeg visste fra før at skolen min sønn skulle begynne på lå i vakre omgivelser, men når vi kom ut der ble vi nærmest blåst av banen.
Vi har nemlig ikke tenkt på at den lå så langt ute mot havet som den gjorde, rett over fergekaien som går til Austevoll lå den.
Men ekstra spent var vi på rommet han hadde fått utdelt, vi har nemlig dårlige erfaringer med slike internatskoler fra før.

Min sønn måtte nemlig ta et år på Voss for noen år siden, og det ble en dårlig opplevelse. Det viste seg at internatet lå helt på andre siden av byen fra skolen, og rommene var så små at du nærmest måtte gå ut for å tenke.
Selve bygget var så slitt at det nærmest burde gått under kategorien verneverdig, og dette måtte vi betale flere tusen for i måneden uten at maten var inkludert.

Så å komme til Krokeide var som å komme til himmelen i forhold, flotte store rom i idylliske omgivelser.
Treningsstudio og svømmebasseng var en del av skolens mange fasiliteter, og det beste av alt var at alle måltider var gratis.
Faktisk er alt gratis, verken hybel eller utdannelse betaler man for.
Jeg kunne se hvordan en ung gutt lyste opp, og det varmet mammahjertet.
Nå håper jeg han finner seg godt tilrettetilrette sammen med sine medelever, jeg håper av hele mitt hjerte at dette blir et uforglemmelig positivt år for han.

I dag er det enda en stor dag som venter, kanskje den aller største siden jeg ble syk.
En liten gutt har sin første skoledag i dag, og igjen kjenner jeg at tårene er nær.
Mitt aller største mål er nådd, nå er jeg bare timer unna min store drøm.
Tenk at dagen faktisk er kommet, denne mandagen kommer jeg for alltid til å bære med meg…

Jeg våknet med en rar følelse i kroppen idag, klumpen i halsen var nær.
Tiden var kommet for å ta farvel, to av våre kjære skulle nå dra.
Vi følte på det alle sammen, det blir tyngre og tyngre å ta farvel.
Spesielt vanskelig var det for min sønn, jeg så hvordan uroligheten skinte igjennom.

Jeg kunne nærmest se hva han tenkte, uroen han følte på var på grunn av meg.
Barna har nemlig fått føle på det, hvor fort ting kan snu.
Jeg kan gå frisk til sengs om kvelden og våkne opp dårlig neste dag, man vet aldri når det snur til det verre.
Det var nettopp dette en ung gutt følte på nå, for nå skulle han ikke være så mye hjemme lenger.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg kjente plutselig på den urettferdigheten igjen, en ung gutt skulle ha sluppet å leve med slike tanker om sin egen mor.
Det verste jeg vet er å se mine egne barn bekymre seg, hjertet mitt brister bare ved tanken.
Jeg kan prøve å berolige så godt jeg bare kan, ta på meg et tappert smil og si at det mest sannsynlig går nok bra.

Men jeg vet at uansett hva jeg sier så er det de som må leve med den følelsen, en uro over det de vet vil komme en dag.
Samtidig kjenner jeg på en stolthet, jeg er stolt over at de ikke lar bekymringen holde de tilbake.
Livet må gå videre på tross av alt, og det viktigste for meg er at barna mine lever livet sitt til det fulle mens de kan….

Deilige dufter fylte huset igår, herlige dufter som fikk magen til å danse.
Svigermor sto nemlig på kjøkkenet i hele går, tre kakesorter ga henne mer enn nok arbeid. Duften av brownies var den første duften som nådde neseborene mine, og like etter blandet det seg inn to nye dufter.
Det er ingen tvil om at vi skal feites opp her i familien, og gubben var den første som ikke klarte å vente med å prøvesmake.

For når eplekaken var ferdig klarte ikke gubben motstå fristelsen, en eplekake uten epler måtte smakes på.
Gubben liker nemlig ikke eplene i eplekaker, men siden jeg gjør det så måtte svigermor dele kaken i to.
En halvdel med epler og den andre halvdelen uten, her skulle alle bli fornøyd.
Det er det som er så herlig med å ha svigermor på besøk, hun tenker på alle.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Disse dagene har gått så utrolig fort, to uker har flydd avsted.
I morgen reiser nemlig svigermor hjem igjen til Vardø, og det blir alltid litt tomt når hun drar. Spesielt for en liten gutt, han lyser opp når bestemor er her.
Nå håper vi bare hun kommer tilbake til jul, for da blir det ikke så fryktelig lenge til vi sees igjen.

Men svigermor er ikke den eneste som drar i morgen, min nest eldste sønn flytter nemlig ut i morgen. Han har fått studieplass på Krokeide og skal bo på skolen der, heldigvis er det ikke så langt unna.
Likevel blir det rart å ikke ha han her i huset, så tomrommet blir dobbelt opp i morgen.
Heldigvis kommer storesøster hjem i morgen, så det kommer nok til å hjelpe på.

Siden det var siste dagen til svigermor i dag inviterte vi mine foreldre ut på kake og kaffe, ja med tre forskjellige kakesorter så trengs det litt besøk.
Men før de kom dro gubben ut på oppdrag, jeg tror de jorbærplantene har gått til hode på han.
Det er nemlig det eneste han har pratet om de siste dagene, alle stiklingene vi hadde plantet måtte reddes fra styrtregnet.

Derfor for han ut idag, og før jeg visste ordet av det kom han tilbake med pleksiglass plater. Jeg ble kommandert ut for å inspisere arbeidet, til tross for at jeg mente at dette klarte han fint uten min hjelp så sto gubben på sitt, kjerringa skulle ut.
Så nå er det kommet tak på pallekarm kassene, gubben er blitt helt overbeskyttende overfor de jorbærplantene.
Men det var i grevens tid at takene kom på, for i det gubben var i ferd med å skru inn den siste skruen åpnet himmelen seg. Nå er ihvertfall alle jorbærplantene beskyttet fra vær og vind, nå får vi bare håpe på at de overlever vinteren.

Det har vært en rar dag i dag, noen pakker for å dra mens noen pakker for å komme hjem. Følelsene har vært mange i dag og enda flere blir det vel imorgen, å ta farvel er noe jeg aldri blir vant til.
Nå håper jeg bare høsten og vinteren blir infeksjonsfri for mitt vedkommende, så kan jeg kanskje få oppleve enda en vår sammen med mine…

Jeg må innrømme at jeg har følt meg ganske alene den siste tiden, alene med arbeidet for å sikre en trygg fremtid.
Luften gikk helt ut av meg når jeg fikk nyheten om kommunen før ferien, for jeg visste at det ble opp til meg å ta opp kampen.
Gubben blir som et barn i slike situasjoner, med bedende øyne sto han fremfor meg og tryglet om hjelp.

I likhet med mange andre menn så er min mann mer praktisk anlagt, han rømmer hver gang det er snakk om papirarbeid.
Det er vel en av grunnene til at han giftet seg med en helsesekretær, ja det er den unnskyldningen jeg får høre hver gang en søknad skal skrives.
“Ka ska æ gjøre liksom, æ må jo ha tusen ordbøker for å forstå ka æ ska gjøre” 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Gudene skal vite at jeg har prøvd flere ganger, men av erfaring så har jeg skjønt at det er bedre og sende han ut for å klippe gress fremfor å sette han til og skrive mail.
Jeg skjønner jo nå hvorfor gubben var så engasjert når jeg først fikk denne datamaskinen, aldri har jeg sett han mer ivrig.
“Æ drar på jobb no, men du har bare å lære dæ me datamaskinen te æ kommer hjem igjen”.

Snakk om å få kniven på strupen, og grunnen til ivrigheten lå på kjøkkenbenken.
En haug med regninger hadde hopet seg opp, gubben selv mente han kom til å sitte ett helt år dersom han skulle logge inn for å ta de.
“Fristen går ut i morra, så du får sette de øyballan dine i sving”.  

Seks år etter sitter jeg altså her, og jeg har ikke tall på hvor mange regninger og søknader det har blitt.
Derfor er jeg så glad for at jeg nå har dere, hver gang dere gir meg råd eller tilbyr dere å hjelpe trekker jeg et lettelsen sukk.
Hver gang en søknad eller klage må skrives så kjenner jeg kvalmen kommer, men i motsetning til for seks år siden så har jeg nå fått et nettverk av kunnskapsrike mennesker rundt meg….

Reklame | BA

Jeg er sliten for tiden, ikke vite hva som vil skje tærer på meg.
Samtidig prøver jeg å få tankene over på andre ting, nyte disse siste feriedagene så godt som det lar seg gjøre.
Derfor var det så godt å kunne stå opp til solskinn idag, regnværet som hadde blitt meldt uteble. Akkurat det trengte jeg i dag, for det ga meg en mulighet til å komme meg ut av huset.

Jeg fikk nemlig ikke mulighet til det i går, for far og sønn forsvant så fort ut døren i går ettermiddag at jeg ikke rakk å tenke.
Naboen hadde nemlig tatt med seg ungene på tur for å sykle, og det ville en liten gutt også bli med på.
Alt skjedde så fort at jeg ikke rakk å foreslå at jeg og svigermor kunne være med også, og gubben ble så stresset at den tanken slo han ikke engang.
Men far og sønn fikk i det minste en fin tur, og det viktigste var tross alt at en liten gutt ble fornøyd.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så idag var jeg fast bestemt på at jeg måtte ut, jeg trengte det så sårt.
Gubben var i full gang med å renske takrennene når jeg kom ut, og når jeg så alt som gubben gravde frem skjønte vi at det var på høy tid.
Fikset takrennen utenfor soveromsvinduet mitt hadde han også gjort, så nå slipper jeg kanskje å høre på et fossefall hver gang det regner ute.
I dag fant vi også ut at vi måtte gjøre noe med søppeldunkene våre, kråkene har nemlig fest hver kveld når vi legger oss. Vi har nemlig en pose som vi sorterer plast i, og den er veldig spennende for de nysgjerrige kråkene som bor på Breistein.

Derfor kjøpte vi et overbygg til søppeldunkene i dag,  ute av syne slipper vi kanskje å våkne opp til et bombadert uteområde.
Jeg og en liten gutt har lekt politi og røver hele formiddagen, men en liten gutt fant ut at politiet (altså meg) var så treig.
“Du er blitt veldig gammel mamma, jeg tror du må gå av med pensjon”. 
Kan noen fortelle meg hvor han tar alt dette ifra? Han mente tydeligvis at politiet måtte erstattes med en yngre utgave siden jeg aldri klarte å fange han.

Jaja sånn kan det gå, da var det godt at to nabobarn kom for å ta over for en gammel politisjef.
Dessuten begynte det å regne utover ettermiddagen, så da var det bare for en gammel skrott å trille inn igjen.
Men jeg fikk i det minste en tur ut sammen med mine, noe som gjorde godt for kropp og sinn. Jeg fikk også plantet avleggeren som jeg stjal fra mine foreldre sitt borettslag. En grønn barnålsbusk som jeg aldri har sett før, det vokser nemlig lilla blomster på den om sommeren. Så nå gjenstår det å se om jeg får den til, det er alltid kjekt å følge med på nye plantevekster.

Idag kom også innlegget mitt på trykk i BA, et innlegg om hvor utfordrene det egentlig er for oss rullestolbrukere.
Jeg blir alltid glad hver gang jeg får tilbud om å lage et debatt innlegg om slike temaer, jeg syns det er så flott at media setter søkelyset på slike samfunnrelaterte utfordringer. Så en stor takk til BA for at de ga meg tilbud om å skrive dette innlegget, det gir meg en mulighet til å få frem mine meninger. For de av dere med abbonement på BA så kan dere lese innlegget her, men det er stort sett likt det jeg la ut på bloggen for en stund siden. Nå er det uansett fredag igjen, og det betyr at det er bare tre dager igjen av ferien for oss før hverdagen vender tilbake igjen, så nå er det bare å nyte hvert sekund..