MAMMA PÅ HJUL

Det hele begynte med naboen for en stund tilbake, alltid greit å ha noen å skylde på.
Et uskyldig besøk skulle vise seg og bli starten på alt, de hadde nemlig fått samme ide som oss.
Året 2021 skulle bli jordbærene sitt år, Breistein skulle tydeligvis bugne over av bær.
Men i motsetning til oss så hadde naboen en mye bedre ide, et drivhus oppå en pallekarm ga meg blod på tann.

I går ga jeg som dere vet etter for fristelsen, og etter at jeg hadde saumfart internett fant jeg omsider det jeg var ute etter.
Plantasjen hadde som alltid det jeg var ute etter, ikke rart jeg elsker den butikken.
Men før jeg sendte assistenten ut på shopping hadde jeg en viktig ting som jeg måtte gjøre, jeg måtte sende melding til en finnmarking for å advare han om at nå var tiden kommet.
Tommel opp var svaret jeg fikk, en finnmarking var minst like engasjert som meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Lite visste jeg at det engasjementet skulle dale i løpet av ettermiddagen, helt uvitende om at det brygget opp til uvær sendte jeg assistenten ut på en handlerunde.
Godt fornøyd kom hun hjem med alt jeg hadde bedt om, to elegante drivhus med tilhørende pallekarmer ble dratt ut fra bilen.
Vente til gubben kom hjem hadde jeg ikke tålmodighet til, dessuten så har jeg jo ansatt assistenter som skal være mine armer og bein.
Her var det bare å begynne, finne frem den elektriske skrutrekkeren og sette i gang.

Men assistenten rakk bare å skru veggene sammen før gubben kom hjem, og det var når han kom hjem at ting begynte å eskalere.
Det begynte bra, til tross for litt klaging så satte gubben ivrig i gang.
Drivhuset som assistenten hadde begynt på ble kjapt skrudd sammen av to erfarne arbeidshender.
Men det var ikke bare drivhuset som skulle monteres, pallekarmene var neste utfordring.

“Har du kjøpt pallekarmer når jeg kan skaffe de gratis?”
Lavmælt banning kunne høres i et stille nabolag.
“Ja de var jo så stilige” ytret jeg forsiktig, vel vitende om at gubben hadde lukket ørene for lengst.
“Og ka har du tenkt å ha i bunnen liksom, e du klar over hvor dyr materialen er for tiden”

Banningen ble stadig høyere utenfor inngangspartiet, sakte rygget jeg inn i kroken for å søke ly.
Plutselig trampet han avgårde, kjerringa fikk klare seg selv en stund.
Coop bygg ble neste stopp, og hjemme satt jeg glad for at jeg ikke jobbet der den dagen.
Jeg banner på at jeg hørte han helt hjem, jeg så han klart for meg der han sto med forskalingsplater i nevene.

“3000??? Det er jo ran på høylys dag!!” gaulte gubben til hun som sto i kassa, og det ble ikke mindre banning når han kom hjem akkurat.
“Du kommer fa#n i sa#an til å ende opp med de dyreste drivhusene i hele sat#ns Norge”
På dette tidspunktet fant jeg ut at her var det best å holde kjeft, trusler om skilsmisse hang igjen i luften.
Tre timer holdt han på,  godt fornøyd med resultatet klappet han seg selv på skulderen.

Men så skulle drivhuset hentes, nå skulle det monteres på pallekarmen.
Med raske skritt hentet gubben drivhuset, men plutselig bråstoppet han.
“Ka i sa#an…” hørte jeg gubben si, jeg knep øynene igjen og forberedte meg på det verste.
Og her velger jeg å avslutte historien, for når gubben etter tre timer oppdaget at drivhusene var for små i forhold til pallekarmene så kan dere selv tenke dere til hvordan det endte.

Så nå er assistenten på vei for å bytte drivhusene til en større størrelse, mens jeg sitter hjemme og ber en stille bønn.
Jeg håper assistenten klarer å få minst et drivhus ferdig før gubben kommer hjem, han har knapt nok sagt et ord til meg siden i går.
Jeg kan nesten se han for meg der han sitter i en betongbil, bannende bakom rattet mens han undrer seg over hva kjerringa har funnet på i dag.
Naboene våre får i det minste underholdning nok, nå skjønner jeg hvorfor de alltid trekker ned gardinen når vi kommer ut…

Jeg våknet i panikk litt over klokken 07.00, svetten rant av meg der jeg lå i senga. Alt jeg ville var å få av meg teppet som lå over meg, men med armer som ikke fungerer lenger utviklet hele situasjonen seg til et mareritt. Der lå jeg helt alene i huset, både gubben og nattevakten hadde dratt før jeg våknet. Mitt eneste håp var en datamaskin, jeg sendte en melding til gubben som igjen prøvde å ringe min sønn som lå og sov i kjelleren. Men det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at det var nytteløst, min sønn har et altfor godt sovehjerte.

Så der lå jeg mens jeg prøvde å gjøre alt for å få av meg et tynt teppe, igjen ble livet fryktelig vanskelig. Etter 40 minutter klarte jeg å få lirket teppet så langt ned at jeg fikk luft igjen, men nå dukket det plutselig opp et nytt problem. Hendene mine var nå fanget i teppet, uansett hvor mye jeg prøvde så var de ikke til å rikke. Til slutt måtte jeg bare gi opp, jeg sovnet av utmattelse.

Aldri har jeg vært så glad for å høre ytterdøren gå opp som idag, endelig kunne jeg komme meg opp av en klam seng. Solen skinte fra en blå himmel når jeg sto opp i dag, men jeg var helt utslitt etter en slåsskamp med et teppe til å bry meg. Jeg trengte virkelig en oppmuntring, og det var når datamaskinen ble plassert fremfor meg at jeg så det. To Messenger meldinger brakte frem smilet mitt, bilder av en liten gutt og bilder fra min datter fikk meg til å glemme en strabasiøs morgen. Min datter var i full gang med å bestige Besseggen, og en liten gutt var blitt Kaptein på onkel sin nye båt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var alt jeg trengte, livet ble godt igjen på et blunk. Jeg skjønte at jeg ikke kunne kaste bort en godværsdag på surmuling, jeg måtte gjøre noe. I går var gubben og jeg ute en tur for å inspisere jordbær plantene, og vi ble skjønt enige om at her måtte vi gjøre noe. Plantene har nemlig vokst seg over evne, og hvis vi ville utvide jorbærplantene våre så måtte vi ha mer plass. Husker dere jeg nevnte planen om drivhus oppå muren? Ja idag sendte jeg assistenten ut for å kjøpe to stykker.

Nå fikk det være nok, når vi først har begynt med jordbær så fikk vi jaggu gjøre det skikkelig en gang for alle. Jeg fant noen fine og rimelige på Plantasjen, de hadde også plantekasser som passet til. Så nå gjenstår det bare å plante om alle jordbærene våre, og plante utløpere i en kasse for seg selv. Det blir spennende å se om vi klarer å doble plantene til neste år, dette blir et spennende prosjekt å følge med på…

Jeg så hvordan han på raske skritt beveget seg mot badet, kropp og hode fungerte i skjønn harmoni. Det ser så enkelt ut, ved hjelp av lette bevegelser har han nådd sitt mål på et blunk.
Fra en sliten hvilestol følger jeg han med blikket, sluker til meg alle bevegelser.

Enkle bevegelser som jeg enda kan føle, enkle bevegelser som han ikke tenker over at han gjør. Men jeg tenker over det, for hans enkle bevegelser er blitt umulig for meg.
Jeg ser hvordan han står fremfor speilet, med  et fast grep rundt tannbørsten setter han i gang.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kan nesten kjenne den friske smaken, duften av tannkrem fyller rommet. Det ser så enkelt ut når han gjør det på seg selv, omhyggelig pusser han hver enkel tann. En følelse av velvære vender plutselig tilbake, savnet etter selvstendighet blir igjen så nær.

Det er seks år siden sist jeg sto der han står nå, seks år siden jeg hadde skikkelige rene tenner. Små enkle hverdagslige gjøremål som ikke er så enkle lenger, for nå må andre gjøre de for meg.
Enkle ting som mange tar for gitt, men som jeg lengter etter hver eneste dag.

Pusse tennene, stå under dusjen så lenge man vil, kle på seg selv, kunne gå ut på kjøkkenet for å se hva som finnes i kjøleskapet.
Lage seg mat selv, spise ved hjelp av sine egne hender uten å tenke på at assistenten egentlig var ferdig på jobb for to minutter siden.
Gå på do selv, kunne låse døren og vite at du har fred så lenge du måtte trenge det.

Velge selv når du vil gå og legge deg, uten å tenke på hva andre måtte mene. Krype under dyna og krølle seg sammen, kunne snu seg fra side til side uten å tenke over det.
Bære sine barn til sengs, gud hvor jeg savner å kunne kysse de godnatt.
Fortelle dem hvor mye jeg elsker dem, uten å måtte gjenta fordi de ikke forstår.

Hver dag har jeg en lengsel i meg, et savn etter de små ting.
Kunne trekke pusten en vakker vårdag, fylle lungene mine med all den luft jeg vil ha.
Men her sitter jeg, med en hjelpeløs kropp som ikke klarer lenger.
Jeg vet at det bare er snakk om tid , lungene mine vil en dag også gi etter.

Friheten til å puste selv vil en dag bli borte, det eneste som holder meg i live vil en dag kollapse.
Jeg kikker ut på badet, tenker på hvor heldig han er.
En svunnen tid vender tilbake, en tid jeg ønsker meg tilbake til hver eneste dag.
Jeg skulle ønske det var meg som sto der på badet, jeg skulle ønske det var meg som var uvitende om hvor heldig jeg var…..

Jeg begynte faktisk å lure på om gubben var i live i dag, og når klokken nærmet seg 12 var jeg fristet til å sende ut en etterlysning. Men jeg hadde ikke før tenkt den tanken da jeg hørte en velkjent buldring i trappa, og like etterpå gikk skyvedøren min opp.
“E det liv i dæ kjerring” brummet han i det han kom inn på rommet, det er ingen tvil om at jeg er gift med en finnmarking.
“Æ har ikke sove så godt siden Sarajevo krigen ” fortsatte han, jeg måtte flire litt for meg selv der jeg lå.

En ting var ihvertfall sikkert, at gubben var uthvilt var det ingen tvil om. For det begynte med engang han kom inn på rommet, jeg fikk gjennomgå der jeg lå. Han gir seg ikke heller, ihvertfall ikke før jeg hiver etter pusten som en 100 år gammel hvalross med kols. Først da slipper han litt opp, men bare noen sekunder før det er på an igjen. Jeg HATER at jeg er så kilen, og jeg HATER at gubben utnytter det til det fulle. Det finnes ikke noe verre tortur enn å ligge der helt hjelpeløs mens noen står over deg og kiler deg med de klarer, og spesielt nå når sykdommen har gjort meg overfølsom.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ja det ble altså min start på dagen i dag, ikke at kvelden igår ble avsluttet på en bedre måte akkurat. Jeg vet nemlig ikke hva som er verst, en overtrøtt gubbe med munndiare eller en uthvilt gubbe i plagehumør. I går kveld fikk jeg erfare begge deler, men det var med en overtrøtt gubbe at det holdt på å gå galt, og det kan han takke seg selv for. Noen ganger renner det så mye skit ut av en finnmarking at jeg bare blir liggende å vri meg i latterkrampe, hvem trenger vel dra på stand up show når man har gubben i hus?

Men i går gikk det litt for langt, gubben dro strikken til bristepunktet. Han skulle nemlig bære meg i seng i går kveld, men i det han dro meg opp i stående begynte han. Jeg har ingen problemer med å stå til vanlig, men med total latterkrampe går det heller dårlig. Jeg kjente hvordan knærne sviktet under meg, og hvordan gubben febrilsk prøvde å holde meg oppe. Det verste var at han også fikk latterkrampe, og når jeg hørte hvor mye han lo så lo jeg ti ganger mer. Til slutt fikk gubben panikk, for nå klarte han ikke holde meg lenger, han så ingen andre utveier enn å slenge meg i skinnstolen som sto like ved. Det var enten den eller gulvet, kjerringa hadde kollapset totalt.

Vi har rett og slett ikke godt av å ha barnefri, det er jo regelrett farlig for meg å være alene med en gubbe. “Æ elsker å se dæ smile” sa han når jeg satt og gispet etter luft, men det må da være andre litt mindre ufarlige måter å få frem smilet mitt på. Ikke rart jeg var gåen i dag når jeg våknet, men i dag tidlig var det altså på an igjen. Gudene skal vite at jeg er glad han skal på jobb i morgen, det gir meg i det minste et lite pusterom. Nå må jeg bare holde ut til klokken blir 21.00, for da begynner EM finalen, og selv gubben vet at han må holde seg langt unna når kjerringa ser fotball kamp…

Helt stille ble jeg sittende og betrakte, et kjent landskap åpenbarte seg fremfor meg.
En varme kom over meg som en flodbølge, alt lå der som det alltid har gjort.
Selv med øynene igjen visste jeg hva som befant seg rundt neste sving, høye kjente fjelltopper visket mitt navn. De smale trange veiene omfavnet hele meg, som en gammel barndomsvenn ønsket de meg velkommen tilbake.

En siste sving nærmet seg, bak den svingen ventet et hav med minner.
Jeg kunne kjenne hvordan jeg holdt pusten, klumpen i halsen lå der og varslet om det som var så nær. Øynene var fortsatt igjen, kroppen fulgte bilens bevegelser gjennom hele svingen. Det var da jeg hørte det, høye måkeskrik som ga ekko mellom kjente fjell.

Sakte åpnet jeg øynene, slitne øyne ble plutselig vekket på ny.
Fargene slo i mot meg med all sin prakt, mitt barndomsparadis har aldri vært vakrere.
Den grønne fjorden danset under solen, de høye fjelltoppene strekte seg opp mot en himmel så blå. Lyden av bølgeskvulp og barnelatter ga hjertet mitt påfyll, alle minner kom tilbake.

Jeg ser hvordan han løper gjennom det samme gresset, det samme gresset som jeg engang løp gjennom. Jeg ser hvordan han forsiktig beveger seg over de skarpe steinene, på små nakne sarte føtter nærmer han seg det salte avkjølende vannet som jeg engang boltret meg i. Det var da de kom, små salte dråper fra en lengsel så stor.

Aldri mer skulle jeg få gå gjennom duggvått gress, aldri mer skulle jeg få boltre meg i en salt kjærkommen sjø. Aldri mer skulle jeg komme opp av det avkjølende vannet med gåsehud på kroppen, aldri mer skulle jeg kunne legge meg ned på et varmt svaberg mens solstrålene strøk kulden bort. Alt jeg har igjen er minner, minner om hvordan det engang var. Fremfor meg ser jeg en liten gutt, han er i ferd med å lage seg sine egne sommer minner. Jeg blir sittende og betrakte han mens jeg tenker stille for meg selv, “alt jeg har igjen er minner fra en sommer som forsvant….”

Telefonen ringte plutselig i går kveld, og i andre enden var det mine foreldre. De hadde tenkt seg inn på hytta i mitt barndomsparadis noen dager og lurte på om en liten gutt hadde lyst til å være med.  Jeg og gubben kikket på hverandre, for selv om det var i orden for oss at han ble med så var det ikke sikkert en liten gutt ville være like velvillig. Det er nemlig ikke like enkelt å få en liten gutt ut av huset bestandig, spesielt ikke når det er snakk om overnatting uten oss.

Derfor gikk vi til sengs i går kveld vel vitende om en ting, vi måtte begynne å bearbeide en liten gutt med en gang han sto opp. Først fikk vi et bestemt nei, det kom ikke på tale at han skulle dra uten oss! En liten gutt trampet bestemt ut av soverommet mitt. Så der ble jeg liggende i senga og rope til en liten gutt som satt i stuen, men etter en lang forhandlingsrunde klarte vi å komme til en enighet.  Dermed ble det en spontan utflukt på oss i dag, en liten gutt var nemlig fast bestemt på at vi måtte være med inn på hytta og levere han.

Været så ikke akkurat så lovende ut når vi startet, så jeg ba gubben om å hive på meg langbukse og genser. Det skulle jeg tydeligvis aldri ha gjort, for før vi kom frem til fergekaien skinte det plutselig opp. Det gikk fra 16 grader til 23 på et blunk, og varmere skulle det vise seg å bli. Aldri har jeg vært mer fristet til å ta et bad, en algegrønn fjord danset forlokkende under solen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så at vi har hatt en fantastisk lørdag er det ingen tvil om, mitt barndomsparadis har aldri vært vakrere. Men det jeg syns er så fint er at barna mine også får oppleve idyllen her inne, nå er det de som boltrer seg i det som engang var min lekeplass. En liten gutt har storkost seg sammen med søskenbarna sine, og jeg må innrømme at jeg ble litt misunnelig når jeg så hvor mye de koste seg i sjøen.

Det var ingen problem å dra fra en liten gutt, han hadde det så gøy at han knapt nok enset at vi dro. Nå skal han være igjen i mitt barndomsparadis noen dager sammen med besteforeldrene og onkel, mens vi setter snuten hjemover til et stille hus. Det blir nok rart å komme hjem ikveld, det er nemlig lenge siden vi har hatt barnefri. Men nå er det bare en uke igjen for gubben på jobb så er det ferie på oss også, og da blir det vel enda flere spontane utflukter…

I natt vendte jeg tilbake , tilbake til en tid der livet var så enkelt.
Alle sanser våknet til liv , alt var så virkelig.
Bilder fra et helt liv omringet meg , mitt liv slik det engang var.
Jeg kunne fylle lungene med gamle dufter , hårene på kroppen min reiste seg av gamle kjærtegn.

Det var som om jeg svevde , lydløs fløy jeg gjennom mitt eget liv.
Jeg husker jeg tenkte at slik må det være , det er slik det må føles å være en engel.
Sveve fritt over hav og fjell , kikke ned på sine aller kjæreste.
Se ned på havet jeg engang lærte mine første svømmetak i , fly over en vill blomstereng der jeg engang løp gjennom på små barnesko.

Som i en sakte film så jeg meg selv , alle veivalg jeg har tatt kom til syne under meg.
Veivalg som har ført meg frem til i dag , det var som om jeg var ombord i en endeløs karusell.
Alle følelser vendte tilbake , alle tårer jeg noensinne har grått ble til en innsjø under meg.

Brått følte jeg meg fanget , sakte men sikkert ble jeg omringet av fjellvegger.
Febrilsk prøvde jeg og finne en utvei , livredd prøvde jeg å se etter en blå himmel.
Men himmelen var borte og to fjellvegger kom stadig nærmere , lyden av egne hjerteslag ble til tordenskrall i det fjerne.
Alt jeg hadde tid til var å tenke en siste tanke før det smalt , en stille bønn som jeg ber om hver eneste kveld.

“La meg leve , og gi meg styrke til å holde ut”…..

Da var dagen her, enda et kapittel er nå over. Jeg kjente på det i går kveld, og det tror jeg en liten gutt gjorde også.
” Tror du jeg kommer til å se de igjen mamma, jeg vil ikke at de bare skal bli borte.” 
Fem år gammel satt han der, små øyne fortalte mer enn tusen ord.
Den aller siste barnehage dagen nærmet seg, og vi følte på det alle sammen.
Han var bare 8 måneder når han begynte i barnehagen, sykdommen hadde allerede begynt å ta over kroppen min.

Selv om jeg på det tidspunktet enda ikke visste hva som feilet meg så var det på den tiden at jeg skjønte at det måtte være noe alvorlig, det var nemlig på den tiden at armene mine begynte å svikte. Jeg klarte knapt løfte en liten gutt opp fra gulvet, jeg måtte dra han etter klærne for å få han opp på fanget mitt. Så selv om hjertet mitt brast av tanken på at han måtte begynne i barnehagen litt før vi hadde planlagt så var det også en lettelse, jeg klarte ikke stole på meg selv lenger.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fem år har satt dype spor, en liten gutt har mange gode minner han kan se tilbake på.
Den oppfølgingen han har fått har vært fantastisk, og det samme gjelder kommunikasjonen mellom barnehagen og oss som foreldre. Ukentlige mailer om hvordan en liten gutt har hatt det har vært gull verdt for meg, jeg har fått muligheten til å følge en liten gutt tett hele veien. Så i dag vil jeg bare takke alle som har tatt så godt vare på vår lille gutt gjennom disse fem årene, vi kunne ikke ha fått en bedre barnehage.

Siden det var siste dagen i dag så fikk jeg grei beskjed av en liten gutt, jeg måtte komme og hente han idag!
“Du må komme med den store bilen din mamma, vi må jo ta alle klærne mine med hjem” 
Så da var det bare å adlyde ordre, dessuten trengte jeg en tur ut etter å ha tilbrakt hele uken innendørs. Denne uken har flydd avgårde, og nå som barnehagen stenger ned så må far ta en liten gutt med på jobb den siste uken før sommerferien virkelig kan begynne for oss alle sammen.

Jeg fikk litt sjokk når jeg ankom barnehagen og så hvor mye ting en liten gutt egentlig hadde der, ikke rart han ville at mor skulle hente han med den store bilen. Enda godt assistenten jobber en uke til før hun også går på ferie, klesvasken ble nemlig ekstra stor i dag.
Det har virkelig vært en rar fredag, jeg kan nesten ikke tro at barnehage tilværelsen er over nå. Godt og vemodig på samme tid, et kapittel lukkes før et nytt kapittel åpnes til høsten…

Jeg lærer stadig noe nytt på denne datamaskinen, bare man blar lenge nok gjennom innstillingene så dukker det til stadighet opp noen nye redigeringsverktøy.
Når jeg ser på hvor mye jeg egentlig gjør på en øyenstyrt datamaskin så føles det ganske så uvirkelig ut, og på de siste fire årene har jeg lært mye.

På denne datamaskinen er det et program som heter Communicator, et forenklet program som skal gjøre det enklere for oss som bruker den. Men det programmet var ikke nok for meg, programmet oppfylte ikke de kravene som jeg trengte. Derfor begynte jeg å utforske datamaskinen på egenhånd, og det var da jeg fant ut at dersom jeg skulle komme noen vei så måtte jeg begynne å bruke maskinen som en vanlig datamaskin. Communicator programmet ble forkastet, og nå bruker jeg kun windows og Google chrome.

Som alle andre bruker jeg nå datamaskinen min til alt, bloggen min hadde aldri blitt til dersom jeg ikke hadde begynt å utforske datamaskinen på egenhånd. Jeg er så glad for at jeg ikke bare fokuserte på Communicator programmet som ble satt opp til meg, for faktum er at det finnes et hav av muligheter på denne maskinen. Det som gjør meg litt trist er når jeg hører om andre ALS syke som gir opp, noen gir opp før de har begynt. Jeg skulle ønske at fokuset ikke bare lå på et forenklet program, jeg skulle ønske at når man fikk opplæring av denne datamaskinen at alle mulighetene ble tatt med.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå vet jeg ikke hvordan det er med opplæringen i dag, men når jeg fikk opplæring var det kun ett par timer de var her og fokuset lå stort sett på et forenklet program. Jeg har ihvertfall fått en helt ny hverdag, og hvis dere lurer på hvordan en øyenstyrt datamaskin virker så kan dere lese dette innlegget Når en datamaskin endrer liv…

Men tilbake til det jeg egentlig ville prate om, jeg oppdaget nemlig enda et redigeringsprogram i går. Stort sett bruker jeg youtube når jeg laster opp filmer, youtube er også det programmet som fungerer utmerket på bloggen min. Derfor har jeg aldri utforsket om datamaskinen har sitt eget program, jeg har liksom ikke hatt behov for det. Ikke før i går, og det var da jeg skjønte at jeg hadde gått glipp av noe stort.

Det var nemlig da jeg oppdaget at jeg kunne klippe ut bilder fra flyturen min, og for noen bilder det ble. Under ser dere noen av bildene jeg har klippet ut, og det er ingen tvil om at noen av disse skal opp på veggen etterhvert. Denne datamaskinen har virkelig endret hele min tilværelse, stadig gir den meg nye muligheter…

Jeg HATER straffespark! Ja spesielt når Danmark spiller mot England! Såååå nærme men likevel så langt ifra, jeg skulle virkelig ønske at Danmark vant igår.  Men sånn ble det dessverre ikke, man kan vel ikke få alt man ønsker seg i livet.
I det minste fikk jeg ønsket mitt om en laaaang kamp oppfylt, det ble en litt lenger kveld enn gubben hadde ønsket.

I natt våknet jeg faktisk av regnet, det er lenge siden jeg har hørt slike høye trommelyder på vinduet mitt. Skulle minst tro syndefloden hadde vendt tilbake, ikke at det hadde vært det minste rart når jeg tenker meg om.
Så du kan trygt si at jeg sto opp til en gråværsdag i dag, skodden lå tung over et stille nabolag. Så jeg gjorde det eneste riktige på dager som denne, jeg satte på en god gammeldags krimserie. Jeg har alltid elsket gamle krim mysterier, Poirot, Miss Marple og Colombo er bare noen av favorittene. Til hele familien sin store ergelse kan man si, derfor er den beste tiden for å se slike serier på formiddagen når jeg er alene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så idag har formiddagen blitt tilbrakt fremfor Tv skjermen, og mens jeg satt tørrskodd inne så sendte jeg assistenten ut i regnværet. Jeg måtte nemlig få plantet de nyinnkjøpte blomstene mine, ja ihvertfall to av de. Egentlig kjøper jeg ikke slike blomster som må taes inn før frosten kommer, men disse klarte jeg bare ikke gå forbi. Fargene var så nydelige, og ifølge ekspertene er de veldig enkle å ta stiklinger av. Planen er å formere de, to blomster kan fort bli til fire før neste sommer.

I går satte gubben meg på en ny ide også, og det innebærer at han må ta med seg flere pallekarmer hjem fra jobb. Nå er planen at vi skal kjøpe to små drivhus som vi kan ha oppå pallekarmene, og deretter plassere de på toppen av den store muren vi har i hagen. Jeg har nemlig irritert meg grønn over de toppene som stikker opp på muren, så hvorfor ikke skjule de med pallekarmer fulle av blomster og jordbær?

Vi har i tillegg tenkt å male muren i løpet av sommeren, så jeg tror det blir veldig bra når vi er ferdig. Nå må vi bare be naboen om et lynkurs i hvordan vi klipper av nye stiklinger på jordbærene, vi vil jo gjerne ha maaaange flere jordbær etterhvert. Så her går det i hage og krim for tiden, en kombinasjon som passer meg utmerket.

Gubben har jobbet overtid i dag, siste innspurt før ferien kan du si. Så da ble det opp til mor å underholde en liten gutt, og heldigvis skinte det opp ute på ettermiddagen. I grevens tid kan man si, for det er lettere å aktivisere en energisk gutt utendørs enn inne. Vi fikk en fin ettermiddag sammen, tiden går alltid fort når jeg er i hans verden. Rullestolen fikk ihvertfall kjørt seg i dag, for alt en liten gutt ville var å sykle om kapp med mammaen sin. Jeg tror jeg må få noen til å trimme rullestolen min, for stoltheten min fikk seg virkelig en knekk i dag. En liten råkjører vant over sin “gamle” mor hver gang, ja det var faktisk hans egne ord, “du er blitt gammel og grå mamma, det går ikke fort med gamle folk….”