Jeg må innrømme at jeg har følt meg ganske alene den siste tiden, alene med arbeidet for å sikre en trygg fremtid.
Luften gikk helt ut av meg når jeg fikk nyheten om kommunen før ferien, for jeg visste at det ble opp til meg å ta opp kampen.
Gubben blir som et barn i slike situasjoner, med bedende øyne sto han fremfor meg og tryglet om hjelp.
I likhet med mange andre menn så er min mann mer praktisk anlagt, han rømmer hver gang det er snakk om papirarbeid.
Det er vel en av grunnene til at han giftet seg med en helsesekretær, ja det er den unnskyldningen jeg får høre hver gang en søknad skal skrives.
“Ka ska æ gjøre liksom, æ må jo ha tusen ordbøker for å forstå ka æ ska gjøre”
Gudene skal vite at jeg har prøvd flere ganger, men av erfaring så har jeg skjønt at det er bedre og sende han ut for å klippe gress fremfor å sette han til og skrive mail.
Jeg skjønner jo nå hvorfor gubben var så engasjert når jeg først fikk denne datamaskinen, aldri har jeg sett han mer ivrig.
“Æ drar på jobb no, men du har bare å lære dæ me datamaskinen te æ kommer hjem igjen”.
Snakk om å få kniven på strupen, og grunnen til ivrigheten lå på kjøkkenbenken.
En haug med regninger hadde hopet seg opp, gubben selv mente han kom til å sitte ett helt år dersom han skulle logge inn for å ta de.
“Fristen går ut i morra, så du får sette de øyballan dine i sving”.
Seks år etter sitter jeg altså her, og jeg har ikke tall på hvor mange regninger og søknader det har blitt.
Derfor er jeg så glad for at jeg nå har dere, hver gang dere gir meg råd eller tilbyr dere å hjelpe trekker jeg et lettelsen sukk.
Hver gang en søknad eller klage må skrives så kjenner jeg kvalmen kommer, men i motsetning til for seks år siden så har jeg nå fått et nettverk av kunnskapsrike mennesker rundt meg….
Jeg blir så glad for å lese at du har et godt nettverk rundt deg. Det trenges, dessverre. Håper inderlig at dere blir hørt. 🥰
Ja jeg er så takknemlig for alle som hjelper oss i denne saken, uten dem ville dette blitt fryktelig vanskelig 💜
Når dere først står i denne situasjonen er det godt å vite at dere har gode hjelpere! Gode klemmer 💜
Ja takk og lov for det Line, tanken på å sitte med dette alene er mer skremmende enn jeg kan sette ord på , jeg skjønner godt at enkelte gir opp underveis 💜Gode klemmer tilbake💖
Jeg fikk så vidt med meg kampen dere står i før jeg ble innlagt på sykehus for ny operasjon. Tankene mine har gått til dere, og godt å lese at du/dere har fått hjelp. Takk for at d finnes gode folk rundt dere. ❤️
Jeg vil bare si at jeg forstår fortvilelsen/sinne/skuffelse over svaret dere fikk, det gjorde vondt langt inn i hjerterota lese det du skrev. For som du skriver, dette er absolutt ikke første kamp, dere har kjempet i så mange år! For et verdig liv, i sitt eget hjem hvor en helst skulle slippe ha fremmede. Men så må en ha det, og d minste må være at det er med mennesker som en både trives med, men som både er kyndig, og forstår det er en hel familie, ikke kun en pasient de skal forholde seg til. Og at du kan ha et liv hvor grensen ikke går ved kommunegrensen. Det er absurd.
Vit jeg håper ilag med dere på en bedre løsning, at dere blir hørt. De tar så mye krefter fra en, krefter som trengs til alt annet enn byråkrati. Man blir tvunget til å være sterk, selv om en er svak. Altfor mange må kjempe, for noe som burde vært helt motsatt. En kan bli helt matt. Men d er hverdagen din, og til din familie det er snakk om. Kan d bli viktigere enn det? Det burde være selvsagt at den som skal leve med løsningen fikk ha en stemme, og at den var viktigst.
Sender deg styrke, håp og klem.
Sammen er vi sterkere.❤️💪❤️
Synnøve 🌸🌺💕
Snakk om at to tanker blir til en , jeg satt akkurat å tenkte på deg. Faktisk var jeg igang med å skrive med å sende deg en mail for å høre hvordan det gikk med deg💜
Ble veldig glad for å se navnet ditt igjen Synnøve , håper alt går bra etter operasjonen 💖