Tiden strakk ikke til

Det ble rett og slett så travelt i går at jeg ikke fikk tid til å oppdatere dere, noen ganger må man bare prioritere livet.
Gubben hadde lagt ferdig kjøreplanen dagen før, og første stopp var flyplassen.
Det ble en sein start på både meg og svigermor i går, klokken ble nærmere 11.30 før vi kom oss opp. For første gang på disse 12 dagene hadde svigermor sovet dårlig, jeg tror reisefeberen hadde tatt overhånd.

Så vi fikk bare knappe to timer sammen før vi måtte dra avgårde, den siste stunden fløy avgårde.
Min sønn ble også med, flyttelasset ble nærmest kastet inn i en stor bil.
Plutselig kjente jeg på det igjen, hvor hjelpeløs jeg er i slike situasjoner.
For når jeg ramset opp alt det jeg mente en ung gutt trengte å ha med seg i flyttelasset angret jeg på at jeg på at vi ikke hadde begynt tidligere, det var nemlig mye en ung gutt ikke hadde tenkt på.

Det ble et raskt farvel på flyplassen, vi visste alle sammen at dersom vi dro det ut så ville tårene komme.
Middagen ble tatt på Mcdonalds, der trøstet vi oss med hamburgere alle sammen.
Men vi kjente alle sammen på tomrommet etter at svigermor var dratt, og nå skulle vi snart bli enda en mindre.
“Hvorfor må storebror flytte mamma” kom det lavmælt fra lillebror i baksetet, det var nok ekstra rart for han. Han er jo så vant med å alltid ha noen søsken rundt seg, men nå skulle han få enda en mindre rundt seg.

Jeg visste fra før at skolen min sønn skulle begynne på lå i vakre omgivelser, men når vi kom ut der ble vi nærmest blåst av banen.
Vi har nemlig ikke tenkt på at den lå så langt ute mot havet som den gjorde, rett over fergekaien som går til Austevoll lå den.
Men ekstra spent var vi på rommet han hadde fått utdelt, vi har nemlig dårlige erfaringer med slike internatskoler fra før.

Min sønn måtte nemlig ta et år på Voss for noen år siden, og det ble en dårlig opplevelse. Det viste seg at internatet lå helt på andre siden av byen fra skolen, og rommene var så små at du nærmest måtte gå ut for å tenke.
Selve bygget var så slitt at det nærmest burde gått under kategorien verneverdig, og dette måtte vi betale flere tusen for i måneden uten at maten var inkludert.

Så å komme til Krokeide var som å komme til himmelen i forhold, flotte store rom i idylliske omgivelser.
Treningsstudio og svømmebasseng var en del av skolens mange fasiliteter, og det beste av alt var at alle måltider var gratis.
Faktisk er alt gratis, verken hybel eller utdannelse betaler man for.
Jeg kunne se hvordan en ung gutt lyste opp, og det varmet mammahjertet.
Nå håper jeg han finner seg godt tilrettetilrette sammen med sine medelever, jeg håper av hele mitt hjerte at dette blir et uforglemmelig positivt år for han.

I dag er det enda en stor dag som venter, kanskje den aller største siden jeg ble syk.
En liten gutt har sin første skoledag i dag, og igjen kjenner jeg at tårene er nær.
Mitt aller største mål er nådd, nå er jeg bare timer unna min store drøm.
Tenk at dagen faktisk er kommet, denne mandagen kommer jeg for alltid til å bære med meg…