En ting de aldri kan ta fra meg…

To stolte foreldre ble sittende i stillhet i går kveld, i et lite øyeblikk ble ord overflødige.
Våre øyne sa sitt, i min mann sine øyne kunne jeg lese det samme som jeg følte på.
I naborommet lå en skolegutt, den dype rolige pusten var som balsam for sjelen.
Plutselig var det som om min mann kunne sanse hva mitt innerste ønske var, uten at jeg trengte å bruke noen ord visste han hva jeg trengte.

For i neste øyeblikk var jeg oppe av godstolen, en trillbar arbeidsstol ble funnet frem.
Jeg kunne kjenne varmen hans når han flyttet meg over, sterke kjærlige armer holdt meg trygg.
En skyvedør som sto på gløtt ble åpnet helt opp, og stille ble jeg trillet inn på et mørkt lite rom.
Mitt soverom, et lite mørkt rom som plutselig føltes helt annerledes ut.
Et lite rom var fylt med kjærlighet, og i min seng lå vår dyrebare skatt.

I stillhet ble vi sittende med sengekanten og nyte synet av en sovende gutt.
Han lå så fredelig under mamma sin varme dyne, det var som om han lå under ett par englevinger.
Hele kroppen slappet av, ingen bekymringer fantes inne på et lite mørkt rom.
Der og da sto tiden stille, og jeg kjente på hele meg at dette øyeblikket måtte jeg lagre i mitt stille sinn.

Kjærligheten var stor inne på et lite rom, tårer for sorg var nå erstattet med glede.
Alt som betydde noe var her og nå, jeg slukte til meg alle følelser.
Jeg var her fremdeles, takknemligheten over livet ble igjen så uendelig stor.
Enda en drøm hadde jeg fått oppfylt, livet utenfor et lite mørkt rom betydde ikke noe lenger.
Jeg har kanskje mistet mye gjennom disse seks årene, men kjærligheten kan ingen ta fra meg…