MAMMA PÅ HJUL

I går var endelig dagen kommet, ventetiden var nå over.
En liten gutt gledet seg så mye at han knapt klarte å sovne lørdags kveld, og det til tross for at han bestemte seg for å overnatte inne hos mammaen sin.
Han kom nemlig dragende på dyna si sent om kvelden, han hadde bestemt seg for at mamma skulle ikke ligge alene lenger.
Dermed ble soverommet forvandlet til en campingplass, og i en liten gutt sin verden lå vi sammen og så på stjernene.

Det var noe beroligende ved å ha han der, den dype rolige pusten hans bysset meg i søvn. Men det beste var å våkne opp i går morges, våkne opp til et stort smil nede på gulvet.
“Det er så gøy å sove med deg mamma, jeg har sovet veldig godt”. 
Så det ble en drømmemorgen på mor og sønn igår, en perfekt start på det som skulle bli en uforglemmelig søndag.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og du kan tro den ble uforglemmelig, så uforglemmelig at jeg tror det er best jeg fortrenger deler av den.
Gubben var nemlig rimelig stresset igår når vi dro avgårde, og verre ble det når vi innså at vi hadde kjørt feil. Det hele utviklet seg til en scene tatt fra en komedie film, og jeg fikk ufrivillig tildelt hovedrollen.
Ingen av oss hadde nemlig vært på Flipzone før, og GPSen var ikke til å stole på.
Vi kom frem til det vi trodde var rett bygning, det var i det minste et Flipzone skilt over døra. Kjerringa ble kommandert ut av bilen, gubben ble mer og mer stresset for hver gang han så på klokken.

På vei bort til det vi trodde var inngangen småløp gubben fremfor meg, men plutselig ser jeg hvordan gubben bråsnur.
Han durte forbi meg og hoppet inn i bilen, og jeg sukket oppgitt når jeg så heisen til rullestolen ble senket ned igjen.
“Vi e på feil plass, vi må rundt bygget” ropte gubben fra bilen, men siden jeg trodde det var bare rett ned bakken bestemte jeg meg for å kjøre selv fremfor å sette meg inn i bilen igjen. Gubben skulle lede vei og jeg kjørte etter.

Men stresset til gubben tok helt overhånd, og når han oppdaget at han hadde tatt feil for andre gang gikk rullegardinen helt ned. Det eneste som sto i hodet på han var å rekke bursdagsselskapet, for nå var klokken der.
Plutselig satt jeg på en parkeringsplass helt alene, det siste jeg så til gubben var svartrøyken fra bilen i det han freste avgårde. Det var da jeg fikk problemer med styringen på rullestolen, den klamme hånda mi gled av joysticken. Så der satt jeg da, helt alene strandet på en parkeringsplass som jeg ikke hadde noen muligheter til å komme meg vekk fra. Mitt eneste håp var at gubben kom tilbake, men når minuttene gikk uten at jeg så en levende sjel begynte stresset  å bre seg i min kropp også.

Verre skulle det tydeligvis bli, for med ett hørte jeg en velkjent summing over hodet mitt. Alle vet vel hvor innpåslitne vepsene er på denne tiden, og nå hadde jeg ikke mindre enn fire stykker svirrende rundt meg.

I 20 minutter ble jeg sittende der forlatt, til slutt ble det min lillebror som kom til unnsettning. Han kom for å levere tantebarna mine i selskapet når han fikk høre at kjerringa var savnet.
Han heiv seg i bilen for å begynne med leteaksjonen, og det tok ikke lang tid før han fant kjerringa midt på en øde parkeringsplass. Det eneste jeg tenkte på når min bror kom var at vi igjen hadde unngått et nyhetsoppslag, det hadde nok blitt litt av en overskrift. Så nå ble det min bror som ble følgebil, og med hånden godt plassert på joysticken igjen kunne jeg frese etter.

Gubben så helt forfjamset ut når vi omsider kom oss bort, og det viste seg at jeg var hele 1 km unna. Jeg hadde aldri klart å finne frem på egenhånd, det var som å kjøre i en labyrint. Men noe tid til å diskutere situasjonen fikk vi ikke, for bursdagsfeiringen var allerede godt i gang når jeg kom frem.
Bursdagsbarnet kom løpende mot meg når jeg kom inn, det ble tydelig at også han hadde vært bekymret. Men med både mor og far på plass kunne festen virkelig begynne.

Flipzone er et paradis for unger, 18 barn storkoste seg.
Det ble det beste selskapet hittil for en skolegutt, han var et eneste stort smil i hele går. Og når barna er fornøyd så er vi fornøyd, men at denne søndagen ble uforglemmelig på alle måter er det ingen tvil om.

Dagen i dag fikk heller ikke noen bra start, for det første jeg sto opp til var en mail fra Byrådslederens kontor.
Møtet måtte avlyses på kort varsel, det hadde tydeligvis kommet noe viktigere i veien.
Jeg kjente hvordan skuffelsen fylte meg, for nå har jeg brukt ukesvis på å forberede meg. Men alt jeg kan gjøre nå er å vente på en ny dato, og jeg har en mistanke om at det kan ta sin tid. Men jeg har ikke noe annet valg enn å smøre meg med tålmodighet, og som dere sikkert vet så er ikke det min sterkeste side….

For to år stengte Norge ned, et helt land kjente på den samme frykten.
Ordet samhold fikk en helt ny betydning, et virus fikk ulikheter til å forsvinne.
Alle var i samme båt, nestekjærligheten og omtanken overfor våre medmennesker blomstret som aldri før.
Vi fikk føle på et fellesskap til tross for ulikheter, side ved side sto vi i kampen mot et fremmed virus.

Men i går åpnet landet igjen, tusenvis av mennesker som før hadde sittet bak låste dører kom nå ut for å feire en gjenoppstått frihet.
Hjemme satt jeg og så på bilder fra landet som våknet til liv igjen, endelig skulle alt bli som før.
Endelig skulle livet vende tilbake, den normale hverdagen som alle har lengtet etter var endelig kommet tilbake igjen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Feststemte bilder festet seg til netthinnen min, munnbindene var nå erstattet med musikk og dans.
Tett i tett sto de, tusenvis av mennesker strømmet ut i gatene for å feire at livet nå kunne leves igjen. Kontrastene ble igjen så store, den båten vi alle satt samlet i hadde nå veltet.

Inne bak fire vegger sitter vi, alle vi som ikke har et liv å vende tilbake til.
Ingenting har forandret seg, hjemme bak lukkede dører sitter det mange som nå er mer redde enn noengang før.
Redselen for hvordan livet nå blir er større enn et virus, ensomheten vendte igår tilbake for mange av oss.

Jeg er en av de, en av mange som igår igjen fikk føle på et utenforskap.
En av mange som ikke har en hverdag å vende tilbake til, en normal hverdag for meg er et liv innenfor fire vegger.
Alt jeg nå håper er at vi ikke glemmer, glemmer alle dem som nå sitter igjen. Alle dem som sliter med ensomhet bak lukkede dører, alle dem som nå sitter hjemme og føler at veggene stadig kommer nærmere.

 

For to år siden sto vi sammen for å kjempe samme kamp, og igår feiret et helt land at vi endelig hadde vunnet. Men hjemme sitter jeg med en bitter smak i munnen, for jeg vet det sitter mange der ute som nå føler på et tomrom. Vi er fortsatt mange som føler på et tomrom, vi er mange som fortsatt kjemper en kamp i denne pandemien…

 

I dag fikk jeg ligge utpå litt, klokken var langt over 11 når jeg kjente fotbladene traff det kalde gulvet. Det var akkurat det jeg trengte nå, ligge under dyna for å samle litt krefter.
Jeg tror jeg trenger alle de krefter jeg kan få for å komme meg gjennom de neste dagene, kroppen har vært temmelig utkjørt i det siste.
De siste nettene har jeg drømt mye, fortiden har innhentet meg. Minner som jeg nesten hadde glemt har nå dukket opp igjen, som en sakte film har den gått på repeat hver natt.

Gode minner om livet som engang var, gode minner som jeg ikke ville våkne opp fra.
Det er i drømmene jeg finner fred, drømmene er som himmelriket for meg.
Men når jeg slo opp øynene var jeg tilbake til virkeligheten, og det første jeg så var gubben som sto og studerte meg.
“Nu får du stå opp kjerring” sa han så fint, alltid like romantisk å våkne opp til gubben sine følsomme ord.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En skolegutt satt og ventet på meg når jeg ble bært ut i stuen, opp ned i stolen ved siden av meg stirret han på meg.
“Når skal vi feire bursdagen min mamma, nå har jeg ventet lenge”. 
Heldigvis er morgendagen nærmere enn noen gang, jeg tror ventetiden har vært lang nok nå. Til alt hell dukket nabogutten opp på døren, og da glemte en liten gutt alt om morgendagen for en liten stund.

Dagen har gått med til byggeprosjekter og ATV kjøring, det har vært full rulle i hele dag. Ikke rart tiden går fort i helgene, her skjer det noe hele tiden.
Som når en skolegutt hoppet på sykkelen som han fikk får noen måneder siden, og krasjet i naboens garasje fordi bremsene ikke funket.
Jeg er bare glad for at jeg ikke så det, for jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn når han kom inn og fortalte det.
Det viste seg at underlaget var så vått at hjulene ikke fikk feste, og når en skolegutt bremset så mistet han all kontroll.

Derfor ble sykkelen byttet ut til ATVen idag, den føltes nok tryggere idag.
Gubben har en plan om å feste brøyteskjær frempå, så når vinteren kommer så kan en skolegutt få jobben med å brøyte snø.
Men først må vi få gutten opp på sykkelen igjen, han må vinne over skrekken.
Likevel tror jeg han har lært nå, høy fart ned bakken er ikke alltid det beste. Noen ganger lønner det seg å ta det litt med ro, noe som ikke alltid er like lett for en seks åring å forstå. Men nå går lørdagen mot slutten og morgendagen venter, så nå får vi nyte stillheten mens vi kan, imorgen braker det virkelig løs…

Som dere sikkert allerede har skjønt så tok jeg en pause fra bloggen igår, noen ganger må man bare prioritere livet her og nå.
Prioritere familien er det aller viktigste for meg, så igår valgte jeg nettopp det.
Likevel ble denne fredagen litt uvanlig for oss alle, for på ettermiddagen fikk vi et hyggelig besøk av en journalist.

Jeg hadde nemlig fått en forespørsel fra en avis som gjerne ville gjøre et intervju med oss, og det ga meg nok en mulighet til å fronte denne sykdommen.
Budskapet om at livet ikke er over før det er over ble igjen satt i søkelyset, og det er jeg evig takknemlig for.
Min mann kom hjem tidligere i går for å delta på intervjuet, for er det en ting vi begge er enige om så er det at denne sykdommen må frem i lyset.
Det er en trygghet å vite at jeg har han ved min side, han gir meg den roen jeg trenger.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men når vi kom inn på temaet kommunen tente han på alle plugger, brystkassen hans blåste seg opp og armene ble lagt i kors.
Jeg fikk et lite forvarsel igår, møte på mandag med Byrådslederen tør jeg nå ikke tenke på.
Aldri har jeg sett gubben mer på, han snakket så fort at jeg knapt nok klarte å henge med.

Så nå lurer jeg på om jeg må sende gubben på et meditasjonskurs i helgen, eller opp i en hule et sted ingen skulle tro noen kunne bo.
Finnes det ikke noe røkelse jeg kan kjøpe mon tro, eller kanskje jeg rett og slett må ty til voodoo igjen.
Jeg håper ikke vi blir sittende rundt et bord på møtet, for da er jeg stygt redd for at det bordet ender opp som pinneved før vi er ferdig.

Bortsett fra det går det bare bra, alt er ved det samme her med andre ord.
Min datter har vært hjemme hele uken, men i går kunne hun endelig fortelle at hun følte seg litt bedre. Så igår fikk hun tillatelse til å sitte inne hos meg igjen, på god avstand vel og merke.
Det ble derfor en god kveld igår, med Kaptein Sabeltann på TVen og halve familien rundt meg manglet jeg ingenting, i en liten stund var livet igjen perfekt..

Jeg skjønner det egentlig ikke, skjønner ikke hvorfor alle nå skal bestemme over mitt liv.
Tre små bokstaver var alt som skulle til, i det lynet slo ned kom alle “sjefene” frem.
Inn døren kom de, meningene var mange.
En sykdom rammet og plutselig ble jeg overdøvet, jeg var ikke lenger den eneste sjefen i mitt eget liv.

Men hvorfor er det slik? Hvorfor er det slik at bare fordi jeg har fått en sykdom så er ikke mine meninger like mye verdt?
Ja jeg trenger hjelp til det meste, jeg trenger å låne andre sine armer og bein for å fungere.
Men hodet mitt er det ingenting i veien med, og det er ingen andre som kjenner meg bedre enn meg selv.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hver dag strekker jeg meg langt, sykdommen skal ikke få bestemme hvordan jeg skal leve.
Jeg prøver så hardt jeg kan å være en mamma, en kone som hjelper til med det jeg kan. Hver dag hjelper jeg til med lekser, hver dag organiserer jeg hjemmet for å gjøre det enklere for mine kjære.
Det lille jeg kan gjøre gjør jeg med glede, og jeg prøver så langt det går å ikke la sykdommen komme i veien.

Men det jeg gjør er aldri godt nok, uansett hva jeg gjør så er det aldri nok for systemet.
For alt de ser er nok en pleietrengende, alt de ser er at jeg ikke kan lenger.
Jeg sitter her etter seks år med ALS og føler på kun en ting, følelsen av å stadig måtte bevise min eksistens er utmattende.
Livet med ALS var ikke noe jeg valgte, jeg var bare en av de som trekte det korteste strået.
Så hvorfor skal jeg bli tvunget til å leve et livliv jeg ikke vil leve, bare fordi jeg har vært så uheldig å få en sykdom som jeg ikke har bedt om??

Noen ganger har jeg bare lyst til å holde senga, rulle meg rundt i egen selvmedlidenhet og bare glemme verden.
Noen ganger har jeg bare lyst til å la sammenbruddet komme, gjemme meg under dyna og gå i hi. Være litt egoistisk for en gansk skyld, bare la sorgen fylle hele meg.
Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var en slik person, men faktum er at jeg ikke klarer det.

Det er på mine mørkeste stunder at den stadig kommer tilbake, den indre flammen som fremdeles bor i meg.
Livet er ikke en dans på roser, det har jeg lært på den harde måten.
Noen ganger må man gi rom for å kjenne på de vonde følelsene også, det er den eneste veien gjennom den mørke tunnelen. Det er ingen skam i å føle seg svak, noen ganger er det en nødvendighet for å bli sterkere.

Jeg hadde mest lyst til å bli i sengen idag, men som alltid sto jeg opp til en ny dag.
Mine indre demoner måtte gi tapt nok en gang, viljen til å leve er fortsatt større.
Hver gang tanken om å gi opp kommer så får jeg dårlig samvittighet, og det er den samvittigheten som redder meg fra avgrunnen.
De mørke skyene på himmelen idag passet godt til sinnsstemningen min, regnet bøttet ned ute. Men det rare var at i det kampviljen vendte tilbake kom også solen frem i et lite øyeblikk, og det lille øyeblikket var akkurat det jeg trengte.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er så mye som skal skje de neste dagene, i tillegg venter jeg på innkalling til ny kontroll. Men først må jeg komme meg gjennom uken, og neste uke starter med et møte som jeg gruer meg til.
På mandag skal vi på møte med Byrådslederen, og bare tanken stresser meg.
Så idag har jeg prøvd å få ned noen punkter på papiret, men det er ikke så lett å skrive en huskeliste over mitt eget liv.
Det er nemlig ikke bare for meg jeg har dette møtet, mitt største håp er at det skjer en endring i systemet som er til det bedre for alle oss som sliter med kommunen.

Men før det har jeg et intervju og et bursdagsselskap å komme meg igjennom, ja pluss alle andre utfordringer som kommer min vei.
Livet er ikke for pyser, men jeg ville ikke hatt det på noen annen måte.
Så nå bretter jeg opp armene på ny, og krysser fingrene for at jeg kommer sterkere ut på andre siden…

PS : Jeg tror jeg har sett for mye på Seal team, jeg begynner å låte som en marinejeger🙄

Det tar på å være sterk hele tiden, føle hvordan byrden på to skuldre bare blir tyngre for hver dag som går.
Livet krever styrke, hver dag tar jeg meg selv i nakkeskinnet og kjemper meg opp til en ny dag. Jeg gjør det for mine barn, jeg gjør det for min kjære, jeg gjør det fordi jeg så gjerne vil leve.

Men jeg har kjent på det i det siste, kreftene er i ferd med å ta slutt.
Det har vært så mye i det siste, hver gang jeg blir ferdig med en kamp dukker det opp en ny.
I seks år har jeg kjempet meg frem, uansett hvor høye flodbølgene har vært så har jeg aldri gitt meg. Sykdommen raser rundt i kroppen min, tærer den ned bit for bit, systemet motarbeider meg, ingen lytter. Den lille tiden jeg har igjen tar fra meg alle mine krefter, krefter som jeg egentlig skulle brukt på å leve.

Jeg har kjent på det en stund nå, som et snikende ullteppe har den vendt tilbake.
Den kalde kloen har igjen lagt seg over mitt bryst, en kald klo som hindrer meg å puste.
Sammenbruddet kom igår, når livet skulle feires tenkte jeg kun på at jeg skulle dø. Den skremmende fremtiden innhentet meg, angsten la seg over hele meg.

Der og da ville jeg bare rope det ut, rope det ut for full hals.
“Jeg vil ikke DØ” hørte jeg inni meg, men alt som kom ut var små salte dråper fra mitt indre.
Alt jeg vil er å leve et ubekymret liv, et ubekymret liv uten en dødelig sykdom. Men hver dag våkner jeg opp til det samme marerittet, jeg står opp til en ny dag vel vitende om at det kan bli min siste.

Jeg er så forferdelig sliten, jeg vet ikke hvor mye jeg har igjen å gi.
Livet mitt er blitt til en evig kamp, veggene kommer nærmere for hver dag som går. Det er når jeg ligger i mørket at jeg føler på det som mest, hvor alene jeg egentlig er. Det er kun jeg alene som kan kjempe denne kampen, kampen mot indre demoner som stadig vokser seg sterkere.
Men selv om jeg ligger nede for telling nå så vet jeg hva jeg kjemper for, jeg kjemper for livet jeg så gjerne vil leve, jeg kjemper for å få kun en eneste dag til sammen med mine kjære…

06.30 gikk skyvedøren min opp, og inn døren kom et smilende bursdagsbarn.
Han hadde tydeligvis vært oppe en stund allerede, for når min datter og gubben kom inn på rommet hans for å overraske med muffins og kake satt han på gulvet og lekte.
Så når han sto opp idag er ikke godt å si, men ifølge bursdagsbarnet var det enda mørkt ute når han våknet.

Bursdagsgaven fra bestemor i Vardø ble den første gaven han åpnet i dag, enda et byggverk som far og sønn kan bryne seg på.
I sengen lå jeg med tårer som presset på, tårer av stolthet over en liten gutt.
Det føltes med ett så uvirkelig ut at jeg lå der, lå der og så på en liten gutt når han åpnet sin første bursdagsgave.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Følelsene mine har ligget utenpå i hele dag, for det er på slike dager som denne at jeg virkelig føler på min egen dødlighet.
Mens en liten gutt vokser seg større kommer jeg nærmere slutten, alt jeg kan håpe på er at jeg får enda ett år sammen med mine.
Så tårene har sittet løst i hele formiddag, jeg måtte bare tømme meg før folket kom hjem. Det hjalp heller ikke på at jeg satte på den serien som jeg begynte på for noen uker siden, Seal team har virkelig satt alle følelser i sving.

Vil dere ha spenning og følelser så kan jeg virkelig anbefale Seal team, jeg er helt hektet. Jeg ser den på Viaplay, men jeg tror den ligger på Tv2 Play også.
Med den serien på i bakgrunnen har jeg virkelig fått tømt tårekanalene, så når folket kom hjem var jeg klar for å erstatte tårene med glede.
Kaken bakte vi igår, en svær langpanne med sjokoladekake sto klar i kjøleskapet.

Fredags Tacoen ble laget idag etter bursdagsbarnet sitt eget ønske, han måtte jo få bestemme middag på sin egen bursdag.
Fordelen med mange søsken er at det blir mange gaver, tre gaver sto innpakket på bordet når han kom hjem.
Dryppende våt etter alt regnværet kom han løpende inn her, med et stort smil som selv solen ikke kunne måle seg med. Den største klemmen fikk jeg, en klem som sa mer enn tusen ord.

Denne ettermiddagen har vært helt vidunderlig, idag har vi virkelig feiret livet.
Nå sitter vi og nyter sjokoladekake alle sammen, lykken er stor idag.
En ting er ihvertfall sikkert, dersom dette blir min siste bursdagsfeiring sammen med en liten gutt så skal vi nyte hvert sekund, for uansett hva morgendagen bringer med seg så har vi livet her og nå…

For seks år siden kom jeg gående inn på fødestuen, totalt uvitende om at livet aldri ville bli det samme igjen.
Alt jeg tenkte på var å endelig få møte deg, ni måneders ventetid var nå over.
9 dager over tiden gikk jeg, du hadde tydeligvis bestemt deg for å holde oss på pinebenken. Aldri har jeg sett din far mer nervøs, alt som betydde noe var at du fikk den beste starten på livet.

Men så gikk alarmen, noe var galt. Rommet ble fylt opp med hvitkedde personer, det hastet plutselig med å få deg ut.
Men selv om panikken spredte seg i rommet så følte jeg på en indre ro, det var akkurat som at jeg visste at det ville gå bra med deg.
Mitt liv var uvesentlig i det øyeblikket, min eneste oppgave var å passe på deg.
Blodtrykket mitt skjøt til himmelsk, og det var da det ble bestemt at epidural var nødvendig.

8 timer etter at vi kom inn så du dagens lys for første gang, en perfekt liten gutt ble lagt på mitt bryst.
To foreldre ble forelsket med første øyekast, dine små blå øyne var som sendt fra himmelen. Med gledestårer på kinn følte jeg meg lykkeligere enn noen gang, livet var fullkomment med deg på mitt bryst.

Jeg tenkte ikke på noe annet enn deg, en delvis lam venstrefot betydde ingenting der og da. Alt som betydde noe var deg, jeg hadde igjen fått oppleve livets største mirakel.
Lite visste jeg at en delvis lam venstrefot skulle bli starten på slutten, helt siden den gang har jeg takket høyere makter for deg.

Min vakre lille gutt, seks år fyller du i dag. I seks år har du gitt meg en glede så stor, livet med deg har gjort meg bedre som menneske.
Den lille gutten med det store hjertet, du gjør meg hel.
Disse seks årene sammen med deg har vært et eventyr, du har vist meg at alt er mulig bare man vil nok. I din verden er ingenting umulig, i et din verden lever jeg som aldri før.

Jeg takker høyere makter for at du kom inn i livet mitt når jeg trengte deg som mest, når mørket blir altoppslukende så er det du som bringer lyset tilbake.
Min vakre lille gutt som vi elsker så høyt, i dag feirer vi deg.
Jeg skulle ønske livet ditt fikk en bedre start, for som i fjor så hadde du kun et ønske som du gjerne ville ha oppfylt.
“Jeg skulle ønske du ble frisk mamma” sa du til meg igår, og igjen kjente jeg hvordan mammahjerte bristet.
Men idag legger vi bort sorgen for et øyeblikk, gleden over livet her og nå er alt som betyr noe. Takknemligheten er stor idag, og jeg håper jeg får lov til å følge deg noen år til…

Gratulerer med dagen lille venn, takk for alt du gir meg 💖

Det ble fullt kaos i går kveld, det nærmer seg nemlig en stor dag.
En liten gutt har ventet utålmodig hele måneden, dagene kunne ikke gå fort nok.
Aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle få oppleve denne dagen, men her jeg altså og i morgen fyller en skolegutt seks år.
Tenk at livets største mirakel skulle bli starten på min siste reise, jeg sitter her og følger utviklingen til en liten gutt mens min kropp svinner bort under meg.
Når han lærte seg å gå havnet jeg i rullestol, når han lærte sine første ord mistet jeg min stemme. Livets store motsetninger, skjebnens store ironi.

I går hadde jeg kjøpt inn invitasjoner, og jeg merket plutselig at en liten gutt hadde begynt på skolen. Alle guttene i klassen skulle inviteres, i tillegg var det en gjeng utenom som også måtte få komme.
Vi endte til slutt opp med 18 barn, og plutselig ble jeg veldig glad for at vi ikke skulle ha bursdagen hjemme.
Det hadde rett og slett ikke gått, jeg syns jeg ser gubben underholde 18 seksåringer.
Bursdagsgaven fra oss foreldre blir derfor et forhåpentligvis uforglemmelig bursdagsselskap, vi fant ut at istedenfor for å gi han enda mer leker så ville vi gi han en opplevelse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bursdagsfeiring på Flipzone er ikke akkurat billig, men det blir vår gave i år.
Der kan barna herje villt under kontrollerte forhold.
Jeg ble dermed sittende til 22.45 igår kveld og chatte med Flipzone for å få alt på plass, for invitasjonene måtte ut idag.
Det eneste vi ikke hadde skrevet på invitasjonene igår var klokkeslettet, det hadde jeg håpet gubben kunne ordne med idag tidlig.
Dessverre så forsov gubben seg i dag, så da måtte jeg sende assistenten bort på skolen med alle invitasjonene.

Nå er det kun de andre igjen, de måtte gubben kjøre ut med i ettermiddag.
Selve feiringen blir på søndag, og du kan tro en liten gutt gleder seg.
Men imorgen blir det kakefest her hjemme, selve dagen må jo markeres.
Det føles nesten uvirkelig at jeg sitter her seks år etter, jeg takker høyere makter for at jeg får lov til å feire denne dagen med han.
Livet med en liten gutt ville jeg ikke vært foruten, mine barn puster nytt liv i meg hver eneste dag. Så i morgen er jeg klar for å feire livet, alt som betyr noe er at vi er her sammen…