Klokken betyr ikke noe for tiden, lange late dager gir meg ro i sjelen.
Omringet av mine kjære lever jeg som aldri før, hjertet mitt får påfyll med varme hver eneste dag.
Jeg våkner opp med et smil rundt munn hver morgen, livet føles både trygt og godt.
Alle bekymringer er satt på pause, angsten har jeg ikke kjent noe til på flere uker.

Den tryggheten har jeg savnet, et kjærkomment avbrekk fra en usikker hverdag.
Men jeg vet jeg må nyte det mens jeg kan, for jeg vet aldri når det smeller på ny.
Livet mitt er som en tikkende bombe, jeg vet aldri når den vil gå av neste gang.
Men nå er tikkingen stoppet, og jeg kan igjen puste fritt.

Hver dag kan jeg kjenne hvordan skuldrene senker seg litt etter litt, og det er da jeg kjenner hvor sliten jeg egentlig er.
Litt etter litt kommer energien tilbake, krefter som jeg vet jeg må spare på.
Jeg føler jeg hele tiden balanserer på vippepunktet, jeg vet aldri når jeg har brukt for mye krefter.
Min egen kropp er blitt en fremmed, jeg vet aldri hvor mye den tåler.

Derfor betyr disse rolige dagene så mye for meg, rolige dager som gir meg mulighet til å lade batteriene.
Sykdom og elendighet er erstattet med glede og latter, lykken er til å ta og føle på.
Huset er fullt med barnelatter og liv, tårene er tørket bort.
Midt i sentrum sitter jeg og tar det hele inn, lagrer små øyeblikk som jeg vet aldri kommer tilbake, akkurat nå er livet godt…

Jeg grøsset når jeg våknet i dag, en velkjent trommelyd på vinduet fikk meg til å ville krype enda lenger under dynen.
Det var jo ikke regn værmeldingen hadde meldt til i dag, litt oppgitt lå jeg i sengen og så hvordan alle mine planer fløy ut vinduet.
Derfor lå jeg litt lenger i dag, og jeg har en mistanke om at værgudene så hvordan jeg lå å sutret i senga.

For plutselig skinte det opp ute, og det skulle vise seg å bli en deilig sommerdag likevel. Med et smil rundt munnen ropte jeg på assistenten, for nå hadde jeg ingen tid å miste.
Jeg var nemlig ute i går for å inspisere inngangspartiet, og jeg oppdaget fort at her trengtes det en opprydning.
Inngangspartiet bar preg av at vi har vært borte noen dager, blomstene trengte stell og bakken måtte rengjøres.

Jeg hadde egentlig ingen planer om å kjøpe flere blomster i år, men når jeg kom over en rosebusk på Plantasjen klarte jeg ikke la være.
Det ble ikke bare en rosebusk som havnet i handlevognen, men hysj ikke si noe til gubben.
Heldigvis var gubben ute når vi kom hjem, så da fikk vi tid til å shine hele uteområdet før folket kom hjem.

Men jaggu ble det varmt ute, jeg ble til slutt så svett at jeg måtte trille i skyggen.
Assistenten foreslo at vi kunne bruke vannslangen til å kjøle oss ned, men vi fant ut at det ville bare gi henne merarbeid (bytte klær) så vi lot det være.
Vi kom i mål til slutt, og jeg ble veldig fornøyd med resultatet.

Det er deilig med slike dager, og for første gang i år kjente jeg at jeg gruet meg til vinteren. Misforstå meg rett, jeg elsker vinteren like mye som alle andre årstider, men det er litt enklere for meg å komme meg ut på denne tiden av året.
Slippe å kle på seg fire lag med klær før man går ut, bare kunne kjøre ut i det jeg går i og nyte alle fargerike blomstene som vokser opp.

Men det beste er at det er fruktår i år, det bugner over med plommer på plommetrærne mine.
Jeg overdriver ikke når jeg sier at det er hundrevis med plommer på en gren, så at vi kan plukke på tusenvis i år er det ingen tvil om.
Svigermor fikk sjokk når hun så hvor mye plommer det var, greinene er i ferd med å knekke av tyngden.

Jeg vet ikke hva vi skal gjøre med alle plommene, vi kunne sikkert ha forsynt en liten landsby så mange er det.
Så dersom noen vil ha plommer om noen uker når de er modne er det bare å ta med seg en bøtte hit, med to fulle plommetrær har vi mer enn nok å ta av.
Nå tror jeg at jeg skal unne meg litt Taco til kvelds, det er nemlig aldri feil å spise Taco to ganger på en dag…

God helg…

Det er ingen tvil om at jeg elsker min mann, det tror jeg alle ser.
Men enkelte velger å vri om på alt jeg skriver, selv om de skjønner at det er humor som ligger bak.
Jeg har min type humor, andre har sin. Vi er alle forskjellige og jeg kan ikke forvente at alle skal le av mine humoristiske innlegg.
Men det jeg ikke forstår er når noen forstår at det jeg skriver er spøkefullt ment så må de likevel vri det om til noe negativt.

Noen ganger blir gubben og jeg sittende å gapskratte sammen, for det er ikke annet man kan gjøre enn å le av enkelte kommentarer.
Verken jeg eller gubben er særlig selvhøytidlige, livet er for kort for å være det.
Alt det jeg skriver har blitt lest av gubben på forhånd, han har ingen problemer med mitt innhold.
For oss er det derfor uforståelig når enkelte påstår at jeg henger han ut, eller at jeg skriver respektløst om han.

Dere må gjerne syns at humoren min suger, men skriv heller det da.
Ikke vri det om til at jeg er respektløs mot gubben når sannheten er stikk motsatt, for her i huset er vi begge opptatt av gjensidig respekt.
Uten respekt for hverandre hadde vi aldri overlevd denne hverdagen, og humor er blitt en viktig del av vår kamp for å overleve.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men det er min humor, min og gubben sin. Uskyldig moro som enkelte bare må dra ut av alle proporsjoner.
Jeg skjønner det bare ikke, hvis gubben ikke har noe imot det hvorfor har DU det da?
Gubben føler seg ikke respektløst behandlet når jeg skriver at vi må piske han rundt, akkurat som jeg ikke føler meg respektløst behandlet når han kaller meg lat som bare sitter der.
Det er vår hverdagshumor, helt uskyldige utsagn som enkelte reagerer på.

Min første tanke er at disse personene må ha et veldig kjedelig liv, når de reagerer på noe så lite så er det et tegn på at de tar seg selv veldig selvhøytidlige.
Gubben og jeg vet hvor vi har hverandre, vårt forhold er bunnsolid.
Så når det kommer kommentarer om at jeg ikke behandler gubben med respekt så må vi bare le, det blir rett og slett for dumt…

Jeg merker godt at ferien er over, for mailboksen min var full når jeg kom hjem.
Det eneste som manglet var vedtaket fra kommunen, men ellers hadde jeg mer enn nok å ta meg til.
Noen ganger blir jeg fristet til å sende alle mailene jeg mottar over til gubben, ja bare for å se han svette litt. Men jeg er stygt redd for at han ville fått et illebefinnende bare av synet så jeg har foreløpig latt det være.

Midt i ferien fikk jeg et tilbud om å skrive et debattinnlegg for en lokalavis her i Bergen, temaet var midt i min gate så jeg klarte ikke si nei.
Men et debattinnlegg på 4000 ord er ikke småtterier, og det verste var at jeg endte opp med et innlegg dobbelt så langt.
Temaet var hvordan det egentlig er å feriere i Norge med rullestol, så det sier seg selv at jeg hadde mye å skrive om. Innlegget ble ferdig redigert i går, det var en god følelse å få det ferdig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ellers har jeg jobbet for å få en ny rullestol, men det er ikke en enkel sak.
Jeg har nemlig prøvd før uten hell, igjen kommer budsjett fremfor behov.
Rullestolen er blitt tilpasset to ganger før uten at det hjalp i det lengre løp, og nå vil de tilpasse den på ny fremfor å la meg prøve andre rullestoler.
Ergoterapauten min har sendt en forespørsel på mine vegne, men siden det er ferietid så får jeg ikke vite noe før i slutten på august.

Nå er det litt min feil også at det har gått så lang tid, men med alle de kampene som har vært de to siste årene så har rullestolen havnet i siste rekke.
Men etter å ha lidd meg gjennom ferien med den fikk jeg nok, nå måtte jeg bare gjøre noe. Så nå krysser jeg fingrene for at jeg ikke møter på enda mer motstand, for en som bruker rullestolen så mye som meg så er det alfa omega at den er god å sitte i.

Dagen i dag har vært rolig, med svigermor som kokk spiser vi så mye at vi knapt klarer å bevege oss.
I dag ble det servert hjemmelaget lapskaus til alle sin store glede, og for å si det sånn så trenger jeg ingen sondemat for tiden.
Jeg har spist så mye de siste dagene at gubben har begynt å klage på at jeg eter alle ut av huset, og det bare fordi jeg avsluttet dagen i går med to brownie stykker og et stort marsipanstykke.

Så idag måtte vi ut og lufte oss alle sammen, dessuten var det altfor fint vær til å sitte inne. Gubben har klippet gresset mens jeg og svigermor har underholdt en liten gutt, med andre ord så fikk vi kjørt oss alle sammen.
Det har vært en god dag for oss alle, vi nyter hvert sekund vi får sammen.
I morgen begynner arbeidet med å ordne verandaen, vi skal endelig få malt og beiset den skikkelig. Jordbærene er blitt klippet og stelt med, så nå håper jeg de nye avleggerne vil bære frukter neste år…

Jeg er en person som prøver å holde kjeft når lunta er kort, men noen ganger rakner det helt.
De siste dagene har jeg vært tom for energi, det tar alltid litt tid å bygge seg opp etter en sykdomsrunde.
Men så lett er det ikke her i huset, jeg kan ikke sitte i stolen og forvente å få fred.
Jeg vet nemlig hvem jeg er gift med, når han har bestemt seg for at kjerringa har fått nok hvile så setter han inn støtet.

I går var en slik dag, hver gang jeg sier at jeg er sliten så skal gubben teste det ut.
Av og til føler jeg meg som en forsøkskanin, alle virkemidler blir tatt i bruk for å teste ut hvor sliten kjerringa egentlig er.
Så i det jeg antydet at jeg var sliten i går så jeg det, øynene til gubben glimtet til.
Der og da visste jeg at nå var det i gang, men aldri hadde jeg sett for meg at det skulle ende opp med at gubben til slutt skulle havne på gulvet.

Som vanlig startet det i det små, med ufrivillig klåing på plasser som medførte til at jeg mistet pusten av latter.
Deretter fikk jeg meg en ufrivillig karuselltur i armene på gubben når jeg skulle på toalettet.
Så fant han ut at han skulle på fluejakt, med en sammenkrøllet avis kom han inn i min lille stue.

Jeg stålsatte meg, for jeg visste at fluene var bare et påskudd.
Med øynene igjen fikk jeg det første slaget, det satt tydeligvis en flue på hodet mitt.
Deretter ble jeg bombadert, skulle nesten tro vi bodde på en bondegård.
Ikke et ord kom ut av kjerringa i godstolen, for jeg visste at det var nytteløst og be om nåde.
Her var det om og gjøre å holde ut testforsøket, før eller siden måtte han da bli fornøyd.

Men man skal aldri undervurdere kjerringa, og nettopp det fikk vi bevis på i går.
For når gubben skulle legge meg sprakk det for kjerringa, noe gubben smertelig fikk erfare.
Av en eller annen grunn valgte han å sette meg i arbeidsstolen fremfor å bære meg, all aktiviteten hadde tydeligvis gått utover ryggen til gubben.
Men selv om han hadde en vond rygg så ga han seg ikke, og i det jeg ble satt i stolen begynte testingen på ny.

En stol på fire hjul ble svingt så fort rundt at jeg mistet helt orienteringsevnen.
Det var da jeg fikk nok, truslene fløy i hytt og vær.
” Ka e det du hisser dæ opp for? ” hørte jeg gubben si i det han svingte stolen enda en gang rundt, “Æ trimmer dæ jo bare”.
Det var to setninger som fikk det til å renne fullstendig over, og før jeg visste ordet av det hadde jeg tatt sparktak med beina i gulvet slik at jeg klarte å dytte stolen bakover.

I neste øyeblikk kunne et høyt skrik høres over et ellers så stille nabolag, og like etter kunne et brak høres i huset.
Gubben sto nemlig bak stolen min, og med en tå svært beleilig rett ved det ene hjulet.
Hvordan jeg i det hele tatt klarte å bruke beina til å dytte stolen så hardt bakover er et mysterium, men beviset på at jeg hadde klart det lå nå på gulvet og bæljet som et lite barn.
Men jeg vet at i morgen kommer en ny dag, og hvis jeg kjenner gubben rett så skal han nå ta hevn for en delvis blå tå, karmaen slo til igjen…

Jeg sitter her og hører på småprat fra kjøkkenet, på bordet mitt står det noen nydelige roser som lyser opp stuen.
Selv føler jeg meg sliten men likevel lykkelig, kroppen føles bra selv om energien ikke er helt på topp. En duft dukker plutselig opp, en deilig duft som får magen til å knurre utålmodig. I sofaen sitter en liten gutt, han smiler mot meg og sier: “I dag skal vi ha deilig middag mamma”.

Hun kom i går, og hun ble et kjært syn etter en travel ferie.
En liten gutt var i fyr og flamme når de dro for å hente henne på flyplassen, endelig skulle bestemor fra Vardø komme på besøk.
Det er hun og min mann som nå står på kjøkkenet og prater, eller det vil si han prater mens svigermor lager middag.
Hva som står på menyen?? Jo det er en av yndlingsrettene mine, svigermors herlige Finnbiffgryte. Ingen lager bedre Finnbiffgryte enn henne.

En liten gutt har også hatt noen spennende dager i det siste, han hadde nemlig sin første dag på SFO i går.
Han strålte når han kom hjem igjen, stolt som en hane sto han fremfor meg og fortalte alt han hadde gjort på og opplevd.
Jeg så det allerede i ferien, den ellers så skeptiske gutten var blitt modigere.
Så når gubben skulle levere en liten gutt på SFO i går var vi begge innstillt på at han måtte være der i noen timer, derfor var overraskelsen stor når han kom hjem igjen etter bare en halv time.

Ingen tvil om at en liten gutt er blitt stor, dette lover bra med tanke på skolestart.
I dag ble bestemor med for å hente han, noe som selvfølgelig var stor stas for en liten gutt. Hun kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt, og det tror jeg gubben er enig i. For nå kan han legge seg ned på sofaen enda mer enn før, han har jo tross alt ferie.
Men han får nyte det mens han kan, for når denne kjerringa har fått opp energien igjen så er det ingen bønn lenger.
Planene om å få gjort noe utendørs lever enda, og med svigermor på laget så får gubben nå to kjerringer å hanskes med. Det er nemlig det som er veldig kjekt med å få svigermor på besøk, hun er veldig flink til å piske gubben rundt for meg….

Jeg merket det allerede i går, etter en litt trøblete start så begynte det endelig og lette.
Gradvis forsvant kvalmen og smertene, det var nesten for godt til å være sant.
For nå har jeg hatt så vondt i så mange dager at det føltes ut som et vondt år, så når det endelig ga seg i går måtte jeg be gubben banke i bordet.
En ting er ihvertfall sikkert, jeg er glad for at jeg takket nei til ambulanse fly til Haukeland, da er det bedre å være hjemme.

Det døgnet på Kristiansand sykehus forfølger meg som et vondt mareritt, aldri har jeg følt meg mer alene.
Ambulanse personellet var helt fantastiske, de tok godt vare på hele familien.
Spesielt en liten gutt, han fikk omvisning i hele ambulansen. Jeg var jo litt skeptisk når jeg fortalte han på hotellet at mamma måtte på sykehuset igjen, aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle få den reaksjonen som jeg fikk.
“Jiiippiii, da kan jeg besøke deg på sykehuset igjen”  utbrøt han, jeg ble helt paff der jeg lå. Men så husket jeg at han hadde nevnt tidligere at han syns det var så gøy å se film sammen med meg i sykesenga, og at alle sykepleierne var så snille.

Jeg lå der på båren og overhørte samtalen mellom min mann og den ene ambulanse sjåføren mens en liten gutt fikk prøve blålysene, og det var ikke akkurat en beroligende samtale.
” Vi håper hun blir sendt til Arendal  sykehus, for der er de så flinke”
“For på Kristiansand sykehus er det mye armer og bein” 
Inne i ambulansen lå jeg og ønsket meg tilbake til lungeavdelingen på Haukeland, der visste jeg at jeg havnet i trygge hender.
Men her lå jeg altså, på et fremmed sted uten å vite hva som ville møte meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg havnet som dere vet på Kristiansand sykehus, og på vei inn på akuttmottaket overhørte jeg igjen en samtale mellom ambulanse personellet.
“Ja nå får vi se hvem som er på jobb, vi får håpe det er de rette personene” 
Jeg ble lagt over på en seng og trillet inn på et rom som så ut til å opprinnelig være et toalett. Til og med ambulanse sjåføren reagerte, det ble fort tydelig at på dette sykehuset var det plassmangel.
Men nå kom den første utfordringen, hvordan skulle jeg klare å bruke alarmen?
De hadde nemlig ikke en hodealarm som jeg kunne bruke, faktisk hadde de aldri hørt om det før. Så der ble jeg liggende med en lovnad om at de skulle være flinke til å komme inn ofte, noe de faktisk også gjorde.

Etter tre timer på akuttmottaket ble jeg sendt på røntgen, portøren plasserte meg i gangen og gikk. Kvalm og jævlig lå jeg der alene med et håp om at jeg ikke kom til å spy, for da ville jeg mest sannsynlig bli kvalt uten hjelp til å sette meg skikkelig opp.
Men det var etter røntgen at det virkelige marerittet begynte, for da kom jeg nemlig opp på den avdelingen som jeg skulle være på.
Helt utslitt ble jeg tatt imot av to pleiere som kunne fortelle at det var kun de to på jobb på en hel avdeling, dette stusset jeg litt over, for nå lå jeg på en avdeling som hadde veldig mange krevende og alvorlig syke pasienter.

Jeg fikk et rom etterhvert, og heldigvis slapp jeg å dele rom med noen.
Men så kom det samme spørsmålet opp, hvordan skulle jeg kunne ringe på dersom jeg trengte hjelp?
Det skulle vise seg at en av pleierne var veldig løsningsorientert, hvorvidt det fungerte i praksis kan diskuteres.
Løsningen ble ihvertfall å feste ringesnoren i hestehalen min, på den måten kunne jeg bare løfte på hodet så ville alarmen utløses.
Men det de glemte å tenke på var at hver gang jeg snudde på hodet så løsnet tråden mer og mer, og til slutt var ringesnoren så løs at jeg ikke klarte ringe på lenger.

Nå begynte marerittet, for med så mye væske som de ga meg så måtte det før eller siden ut igjen.
Midt på natta lå jeg der og ropte på hjelp uten at noen kom, og med tårer på kinn innså jeg at ingen kom heller.
Så der lå jeg og badet i egen urin mens jeg hylgråt over håpløsheten.
Ikke fikk jeg kvalmestillende heller, for i motsetning til Haukeland der lindring går fremfor alt så var de mer opptatt av at jeg hadde fått maks av det jeg skulle ha.
Så i åtte timer ble jeg liggende og brekke meg uten å få så mye som noe hjelp, ikke hadde jeg krefter til å protestere heller.

Ikke var det noe bedre på dagtid heller, de stakkars pleierne hadde det så travelt at de bare sto og trippet ved senga mi. “Lå jeg bra nå?” hørte jeg sykepleieren spørre, men før jeg hadde rukket å svare var hun forsvunnet.
Så nå vet jeg hvorfor ambulanse personellet ville ha meg til Arendal, jeg har erfart det selv.
En ting er ihvertfall sikkert, det er stor forskjell fra sykehus til sykehus, det er nesten som å vinne i Lotto dersom du havner på rett sykehus….

Reklame | Gamaveka

Jeg fikk aldri publisert dette innlegget som jeg skrev på fredagen, når sykehusinnleggelsen ble et faktum ble alt annet nedprioritert. Men her kommer det, vi fikk ihvertfall avsluttet ferien med stil…

Endelig var dagen kommet, vel fremme på Bygland så vi nå frem til en action fylt dag.
Gamaveka skulle oppleves for første gang, og selv om formen fremdeles ikke var helt på topp gledet jeg meg som et lite barn.
Tanken på at jeg kanskje kunne få fly paragliding igjen fikk hjertet mitt til å banke ekstra hardt, og bak meg i bilen satt min datter med den samme tanken.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men så kjente jeg det, i bilen ble jeg plutselig veldig dårlig. Det kunne ikke ha kommet på et verre tidspunkt, selv min mann så det på meg.
“Æ trur du bare kan glemme å fly idag, æ forbyr dæ faktisk” 
“Bare glem det” tenkte jeg inni meg, men innerst inne visste jeg at han ville få rett.
Vel fremme sneglet jeg meg ut av bilen, lite ante jeg at rett nedi veien ventet det meg en overraskelse.

“Er det Vivian” hørte jeg plutselig ved min side, en dame kom gående i mot meg.
“Kjenner du meg igjen?” spurte hun og smilte lurt, men akkurat det kunne jeg ikke si at jeg gjorde.
Det viste seg at det var en gammel klassevenninne fra ungdomsskolen som sto der, fra den tiden hvor jeg enda bodde i Lyngdal.
Tenk det, vi hadde ikke sett hverandre på 28 år, ikke rart jeg ikke kjente henne igjen. Det hadde nok ikke hun heller gjort dersom hun ikke hadde fulgt bloggen min, jeg hadde i hvertfall ingen sjans til å kjenne henne igjen etter så mange år. Så det ble en koselig start på dagen, det var såååå kjekt å se henne igjen.

Deretter bar det videre, og det gikk ikke lang tid før et kjent fjes dukket opp.
En alltid så smilende Amun kom imot oss, og som alltid fikk han oss til å føle oss hjertelig velkommen. Men det var ikke bare han som tok oss godt imot, hele området var fullt opp med snakkesalige smilende mennesker.
Men gubben hadde bare en ting i hodet, for Amun hadde nemlig satt oss på en ide sist gang vi var der. Og i det vi svingte inn på parkerinsplassen så vi det.

Et helikopter sto på jordet og skinte under solen, og som den flyentusiasten han er så hadde han nå kun et mål for øyet.
Så etter en kjapp prat med Amun durte gubben avgårde opp for å prate med piloten, for i følge Amun var det ingen problem å få meg ombord.
Mor og datter ble stående igjen og vente, ja og en liten hund da.
Men plutselig fikk vi uventet selskap, en mann kom bort og satte seg ned. Han kjente meg igjen fra Voss for to år siden, og satte seg ned for å prate med oss.

Dessverre fikk vi ikke tid til den helt lange praten, for like etter kom en utålmodig gubbe og pisket oss avgårde. Hunden ble plassert trygt i bilen med tilgang til vann mens vi andre gjorde oss klar for enda en ny opplevelse, men en liten gutt var veldig skeptisk der han sakte gikk mot helikopteret.
Piloten tok oss imot med åpne armer, og når han skjønte at en liten gutt var veldig skeptisk så tok han seg god tid til å forklare han hva som skulle skje.
Planen var egentlig at jeg skulle sitte fremme, men det var før gubben tok vetorett på det setet. Jeg så hvor mye dette betydde for han, dessuten hadde jo jeg fått fly under åpen himmel hele to ganger.
Så selvfølgelig ga jeg han den plassen, aldri har jeg sett gubben så ivrig før.

En liten gutt klynket ut sin redsel på vei opp, men en trøstende hånd fra storesøster og et løfte fra piloten om at nå skulle vi blåse hetta av sønnen hans som sto på bakken fikk han på bedre tanker.
Helt ærlig så kunne vi ikke fått en bedre pilot, for det gikk knapt ett minutt før jeg hørte barnelatter gjennom headsettet. Og plutselig sa en liten gutt noe som fikk alle til å dra på smilebåndet, ” Mamma eg har ikke høydeskreeek lenger”.

Det var en fantastisk opplevelse, nesten like magisk som å fly under himmelen blå, ja bare nesten da.
Bare det å se hvor mye gubben koste seg ga meg et smil rundt munnen, og for en rå maskin helikopter egentlig er. 200km/t føltes ut som 30, og det føltes ut som det bare gikk noen sekunder før vi var oppe på 3000 fot.
8 minutter var over på et blunk, og på vei ned gikk det plutselig opp for en liten gutt at det nå var over.
“Eg vil fly mer pappa, kan vi ta en tur til?”

I det vi gikk inn for landing kom Amun løpende over veien, han ville høre hvordan dette hadde gått.
Men når han fortalte at han brukte å henge i døråpningen på helikopteret i en sikringssele for å hjelpe fallskjermhoppere gikk det et gisp igjennom meg, for jeg fikk sug i magen bare av å sitte i et lukket helikopter.
Så kom spørsmålet, ville jeg fly igjen?? Jo selvfølgelig ville jeg det, men jeg kjente på kroppen at det hadde jeg faktisk ikke klart. Men min datter var mer enn klar for en ny tur, og siden Amun var opptatt med å arrangere Gamaveka så huket han tak i en annen instruktør.

Han var faktisk fra Bergen, en erfaren instruktør som mer enn gjerne ville ta med seg min datter opp i luften. Men det var en annen instruktør som faktisk ordnet det hele, det virket nemlig som at de to var gode kamerater.
Men det var Simba som fikk mest oppmerksomhet fra to instruktører, aldri har en hund blitt lekt og kost mere med.
Det skulle vise seg at min datter virkelig skulle få kjøre seg, for det var ikke hvilken som helst skjerm hun skulle fly med. En akroskjerm ble funnet frem, noe som tydet på at her ville vi få se noen skikkelige stunt i lufta.

Det hele toppet seg når jeg plutselig overhørte en samtale mellom to instruktører, det viste seg nemlig at kompisen til han som skulle fly med min datter også skulle opp i luften med en pasasjer på samme tid.
” Skal vi ikke fly sammen ” ropte instruktøren til min datter.
” Så kan vi fly synkront? ” 

Jeg må innrømme at jeg ikke skjønte så mye der jeg satt, men jeg skjønte såpass at dette måtte jeg få med meg.
Og for et syn det ble, to skjermer som danset i skjønn harmoni under himmelen. Alle som sto på bakken ble begeistret. Jeg ble helt svimmel der jeg satt og så på den ene loopen etter den andre, tankene gikk til min datter som faktisk var der oppe.
Hun var nemlig veldig tøff i tryne når de tok av, men nå fikk hun virkelig føle på G kreftene.

Så jeg var rimelig spent på å høre hvordan dette hadde gått, men når hun kom gående i mot meg kunne jeg ikke se spor av engstelse noen plass.
Men instruktøren kunne fortelle at joda hun hadde blitt litt nervøs, men tydeligvis ikke nok til å fremdeles ville ta paragliding kurs selv.
Ikke at jeg hadde hatt noe imot det, for hvis hun hadde blitt instruktør og lært seg å fly med rullestol så kunne vi hatt det gøy sammen.

Det var en fantastisk fredag på Bygland, vi storkoste oss alle sammen. Det eneste minuset var at jeg ikke klarte å komme meg opp i luften selv, jeg er fremdeles litt lei meg for det.
Men nå når jeg sitter her og vet hva dagen endte med så var det kanskje like greit at jeg sto over, det hadde tatt seg ut om jeg hadde besvimt oppe i lufta fordi jeg var så dårlig og ambulansen måtte komme å hente meg midt under Gamaveka.
Nei da var det bedre å bli hentet på hotellet, der var det i det minste litt mindre folk.
Men foruten om innleggelsen på sykehuset så fikk vi en fantastisk avslutning på ferien, Bygland har for alltid fått en spesiell plass i mitt hjerte.
En stor takk til Amun, Kim og kameraten som jeg ikke husker navnet på, og selvfølgelig piloten av helikopteret som ga oss en fantastisk opplevelse…..

PS : Jeg vil oppfordre alle til å ta turen til Bygland under Gamaveka, for her er det mye spennende for store og små…

Turen hjem gikk knirkefritt, ja ihvertfall med tanke på trafikken.
Jeg derimot prøvde å lukke øynene for å få ro, men igjen fikk jeg erfare hvor dårlige veiene våre er i dette landet.
Med en gang vi beveget oss utenfor Østlandsområdet kom de, de humpene i veibanen som nesten får deg til å hoppe ut av stolen om du ikke holder deg fast.
Det eneste jeg ønsket meg i går var en firefelts veibane helt frem til Bergen.

Men jeg ble i det minste glad for at vi valgte Hardangervidda i går, for på radioen kunne de fortelle at det var endeløse køer over Haukeli.
Kjøreturen gikk overraskende bra i starten, men plutselig kom det over meg igjen.
De tre siste timene ble et sant mareritt, aldri har jeg lengtet mer hjem enn akkurat da.
Men vi kom oss hjem til slutt, og med ordene til gubben i ørene avsluttet vi ferien for denne gangen.
“Du e fantastisk kjære, du klager aldri selv om du har det jævlig”

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg klarte bare en time i godstolen før jeg måtte legge inn årene, da bar det rett i seng.
Og her ligger jeg enda, sliten og utmattet lengter jeg etter bedre tider.
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt verre magesmerter før, det er verre enn en fødsel.
Nå skal jeg for første gang på tre dager prøve meg på litt sondemat, så nå ber jeg en stille bønn om at jeg ikke blir verre…

PS : Tusen takk for alle fine kommentarer, både jeg og gubben blir rørt her vi sitter💜Jeg skulle så gjerne ha svart hver enkelt av dere, men når jeg bruker tre timer på et lite innlegg så sier det seg seg selv at kreftene ikke strekker til💖

Aldri har jeg følt meg mer alene enn det siste døgnet, alene på et fremmed sykehus omringet av fremmede mennesker.

Litt utpå dagen i går kom gubben på besøk, synet av far og sønn fikk alle følelsene mine til å flomme over.

Opprinnelig var planen at jeg skulle bli på sykehuset et døgn til, men det ble vanskelig for resten av familien.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ikke fant de ut hva som feilte meg heller, alle prøver var fine.

Så selv om jeg ikke var i toppform så skrev jeg meg selv ut i går, og for at den første etappen ikke skulle bli så lang så dro vi til min bror i Tønsberg.

Vi kom frem i åtte tiden og da bar gubben meg rett i seng, der ble jeg liggende helt til i dag klokken 10.

Så nå gjenstår det å se hvordan hjemturen vil gå, jeg kjenner at jeg gruer meg litt.

Men alt jeg vil nå er å komme meg hjem igjen, hjem for å legge meg i egen seng.

Legen lurte på om jeg hadde fått i meg noe mat som jeg ikke har tålt, og da vil det i såfall gå over av seg selv.

Men et jævligere døgn har jeg aldri hatt, den smerten og kvalmen unner jeg ingen, jeg har aldri hatt det så jævlig før.

Så nå håper jeg på at det går oppover fremover, for jeg vet ikke om kroppen tåler noe mer rett og slett…