MAMMA PÅ HJUL

For seks år siden kom jeg gående inn på fødestuen, totalt uvitende om at livet aldri ville bli det samme igjen.
Alt jeg tenkte på var å endelig få møte deg, ni måneders ventetid var nå over.
9 dager over tiden gikk jeg, du hadde tydeligvis bestemt deg for å holde oss på pinebenken. Aldri har jeg sett din far mer nervøs, alt som betydde noe var at du fikk den beste starten på livet.

Men så gikk alarmen, noe var galt. Rommet ble fylt opp med hvitkedde personer, det hastet plutselig med å få deg ut.
Men selv om panikken spredte seg i rommet så følte jeg på en indre ro, det var akkurat som at jeg visste at det ville gå bra med deg.
Mitt liv var uvesentlig i det øyeblikket, min eneste oppgave var å passe på deg.
Blodtrykket mitt skjøt til himmelsk, og det var da det ble bestemt at epidural var nødvendig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

8 timer etter at vi kom inn så du dagens lys for første gang, en perfekt liten gutt ble lagt på mitt bryst.
To foreldre ble forelsket med første øyekast, dine små blå øyne var som sendt fra himmelen. Med gledestårer på kinn følte jeg meg lykkeligere enn noen gang, livet var fullkomment med deg på mitt bryst.

Jeg tenkte ikke på noe annet enn deg, en delvis lam venstrefot betydde ingenting der og da. Alt som betydde noe var deg, jeg hadde igjen fått oppleve livets største mirakel.
Lite visste jeg at en delvis lam venstrefot skulle bli starten på slutten, helt siden den gang har jeg takket høyere makter for deg.

Min vakre lille gutt, seks år fyller du i dag. I seks år har du gitt meg en glede så stor, livet med deg har gjort meg bedre som menneske.
Den lille gutten med det store hjertet, du gjør meg hel.
Disse seks årene sammen med deg har vært et eventyr, du har vist meg at alt er mulig bare man vil nok. I din verden er ingenting umulig, i et din verden lever jeg som aldri før.

Jeg takker høyere makter for at du kom inn i livet mitt når jeg trengte deg som mest, når mørket blir altoppslukende så er det du som bringer lyset tilbake.
Min vakre lille gutt som vi elsker så høyt, i dag feirer vi deg.
Jeg skulle ønske livet ditt fikk en bedre start, for som i fjor så hadde du kun et ønske som du gjerne ville ha oppfylt.
“Jeg skulle ønske du ble frisk mamma” sa du til meg igår, og igjen kjente jeg hvordan mammahjerte bristet.
Men idag legger vi bort sorgen for et øyeblikk, gleden over livet her og nå er alt som betyr noe. Takknemligheten er stor idag, og jeg håper jeg får lov til å følge deg noen år til…

Gratulerer med dagen lille venn, takk for alt du gir meg 💖

Det ble fullt kaos i går kveld, det nærmer seg nemlig en stor dag.
En liten gutt har ventet utålmodig hele måneden, dagene kunne ikke gå fort nok.
Aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle få oppleve denne dagen, men her jeg altså og i morgen fyller en skolegutt seks år.
Tenk at livets største mirakel skulle bli starten på min siste reise, jeg sitter her og følger utviklingen til en liten gutt mens min kropp svinner bort under meg.
Når han lærte seg å gå havnet jeg i rullestol, når han lærte sine første ord mistet jeg min stemme. Livets store motsetninger, skjebnens store ironi.

I går hadde jeg kjøpt inn invitasjoner, og jeg merket plutselig at en liten gutt hadde begynt på skolen. Alle guttene i klassen skulle inviteres, i tillegg var det en gjeng utenom som også måtte få komme.
Vi endte til slutt opp med 18 barn, og plutselig ble jeg veldig glad for at vi ikke skulle ha bursdagen hjemme.
Det hadde rett og slett ikke gått, jeg syns jeg ser gubben underholde 18 seksåringer.
Bursdagsgaven fra oss foreldre blir derfor et forhåpentligvis uforglemmelig bursdagsselskap, vi fant ut at istedenfor for å gi han enda mer leker så ville vi gi han en opplevelse.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bursdagsfeiring på Flipzone er ikke akkurat billig, men det blir vår gave i år.
Der kan barna herje villt under kontrollerte forhold.
Jeg ble dermed sittende til 22.45 igår kveld og chatte med Flipzone for å få alt på plass, for invitasjonene måtte ut idag.
Det eneste vi ikke hadde skrevet på invitasjonene igår var klokkeslettet, det hadde jeg håpet gubben kunne ordne med idag tidlig.
Dessverre så forsov gubben seg i dag, så da måtte jeg sende assistenten bort på skolen med alle invitasjonene.

Nå er det kun de andre igjen, de måtte gubben kjøre ut med i ettermiddag.
Selve feiringen blir på søndag, og du kan tro en liten gutt gleder seg.
Men imorgen blir det kakefest her hjemme, selve dagen må jo markeres.
Det føles nesten uvirkelig at jeg sitter her seks år etter, jeg takker høyere makter for at jeg får lov til å feire denne dagen med han.
Livet med en liten gutt ville jeg ikke vært foruten, mine barn puster nytt liv i meg hver eneste dag. Så i morgen er jeg klar for å feire livet, alt som betyr noe er at vi er her sammen…

Noen ganger kikker jeg ut på livet, det samme livet som jeg en gang levde.
Helt usynlig kan jeg sitte og observere, en hel verden ligger utenfor et lite vindu.
En verden som beveger seg i full hastighet, en verden som aldri stopper opp.
På mange måter føles det som at jeg har levd to liv, og i mitt tidligere liv var jeg en av dere.

En av dere som hastet avgårde, kampen mot klokken var et evig jag.
Det var alltid noe jeg skulle rekke, barn som skulle leveres eller en bunke med papirer på jobben som jeg bare måtte bli ferdig med.
Døgnet hadde ikke nok timer, hverdagene forsvant med viserne på klokken.

Men brått stoppet livet opp, verden jeg engang kjente forsvant.
Tid ble plutselig bare for de utvalgte, og jeg var ikke en av dem lenger.
Livet ble over natta så fryktelig kort, viserne på klokken tikket nå for meg.
De samme viserne som jeg før hadde tatt for gitt, tid var ikke noe jeg tenkte over.

Det var først når tre små bokstaver slo ned med lynet at jeg skjønte det, vi lever alle på lånt tid.
En dag vil det være for sent, altfor sent til å følge sine drømmer.
Jeg innså plutselig hvor mye tid jeg hadde sløst bort, sløst dyrebar tid bort unødvendige ting.
Hvorfor jage gjennom livet når livet ligger rett fremfor deg, hvorfor jakte på det uoppnåelige når alt du trenger er innenfor en armlengde.

 

Noen ganger må man bare stoppe litt opp, ta en pause for å stille seg selv det viktigste spørsmålet.
“Er jeg lykkelig?” er et spørsmål alle burde stille seg fra tid til annen, for før du vet ordet av det har tiden løpt i fra deg.
I går kveld ble jeg sittende og se på mine kjære, livet innenfor fire vegger ble igjen så nært.

 

Det var i det øyeblikket det slo meg hvor heldig jeg egentlig er, jeg har fått en gave som er de sjeldne forunt. Livet som en gang var så hektisk er fylt med en ro idag, og jeg er lykkeligere enn noen gang før…

Ja så var det mandag igjen, en ny uke sto for døren.
Selv fikk jeg uvanlig mye besøk denne mandags morgenen, men i motsetning til forrige gang var jeg nå forberedt.
Som dere sikkert husker så skulle jeg bytte knappen i PEG sonden min for noen måneder siden, og det ble en dårlig opplevelse. Den historien kan du lese her.

Knappen bør byttes hver tredje måned for å forhindre den fra å gå i oppløsning, det blir vanskelig og få i seg nok næring dersom knappen ikke fungerer.
Selv om jeg fortsatt klarer å spise på vanlig måte så blir det aldri nok, hvis du ikke passer på så raser vekten nedover. Jeg har allerede blitt temmelig tynn, og med en sykdom som tærer på det meste så må jeg få i meg dobbelt så mye næring som før.

Idag var det igjen tid for å bytte denne knappen i magen min, men denne gangen gikk det mye bedre siden jeg var forberedt på hva som skulle skje.
Hjemmesykepleien hadde gitt meg beskjed for flere uker siden, i tillegg hadde de fulgt mitt råd om å få behandlingshjelpemidler til å gi opplæring i forkant.
Så idag kom tre stykker inn på rommet mitt, to fra hjemmesykepleien og en fra behandlingshjelpemidler som skulle observere. Jeg skal ærlig innrømme at det er ikke særlig behagelig å bytte knappen, spesielt siden jeg har hatt litt dårlige erfaringer tidligere.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Derfor handler det mer om trygghet for min del, og det fikk jeg denne gangen.
Så nå kan jeg slappe av i tre måneder til, jeg er glad for at det gikk smertefritt for seg idag.
Etter det var det bare å komme seg opp, en ny dag lå fremfor meg.
Det har vært en rolig formiddag for min del, samtidig har jeg sittet med hjertet i halsen.For min datter er blitt syk, hun ligger rett ut med influensasymptomer.
Høsten og vinteren er de verste årstidene for meg, angsten for å bli syk lammer hele meg. Influensavaksinen er heller ikke kommet enda, så alt jeg kan håpe på er at jeg ikke får noe før jeg har fått den.

Det skal dessverre ikke mye til lenger, kroppen min tåler ikke så mye som før.
Så med en syk datter i hus må jeg ta mine forhåndsregler, som å ikke være i samme rom som henne. Men det strider mot hele mammahjertet mitt, for alt jeg vil er å holde rundt henne og gi henne kjærlighet.
Det er når barna er syke at jeg føler på det som mest, savnet etter å være en funksjonell mamma vender tilbake…

For hver dag som går forfaller kroppen, muskulaturen må gi tapt litt etter litt.
Hver dag sitter jeg fremfor speilet og ser ned på den kroppen som en gang kunne bære sin egen vekt og vel så det, men alt som er igjen nå er skinn og bein.
Tre små bokstaver tærer kroppen sakte ned, den samme kroppen som en gang kunne løpe flere mil sitter nå fanget i en stol.

Etter seks år med ALS har jeg nesten glemt hvordan det var, jeg har levd med en blytung kropp så lenge nå at jeg har glemt hvordan det føles å bevege seg fritt.
Når armene faller ned fra fanget mitt henger de der som to spagettisnorer, det føles ut som om noen har festet blylodd på armene mine slik at det er umulig for meg å bevege de. Noen ganger føles det ut som at noen sitter oppå meg, de eneste kroppsdelene jeg fortsatt har litt bevegelse i er beina.

Det eneste jeg fortsatt har kontroll over er to øyne, når stemmen ble dårligere ble to øyne redningen fra et altoppslukende mørke.
Men til tross for at det ikke er sammenlignbart så er det et navn som har dukket opp mang en gang gjennom disse årene, spesielt i begynnelsen når ALS fremdeles var ukjent for mange.
“Se på Birgit Skarstein Vivian, når hun klarte det så klarer du det også”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hver kveld gråter jeg meg i seng, jeg skulle gitt mye for å få en halv kropp tilbake.
Da hadde jeg også kunne kjempet som Birgit Skarstein har gjort, da hadde alle sett hvor mye jeg kjempet.
Men min kamp er usynlig, jeg kan ikke løfte tungt eller slepe meg opp trapper lenger for å bevise hvor mye jeg vil. Birgit Skarstein er fantastisk på alle måter, hun er et fantastisk forbilde for oss alle.
Men jeg er dessverre ikke henne, alt jeg har igjen er livsvilje og to øyne.

Hver dag kjemper jeg, men min kamp handler ikke om Ol gull eller trene hardt for å komme tilbake til samfunnet igjen.
Min kamp handler kun om å overleve, og hver kveld når sola går ned ber jeg om å få en ny dag.
Jeg skulle gitt mye for å få kroppen min delvis tilbake, to funksjonelle armer er det jeg ønsker meg mest. Da kunne jeg holdt mine kjære inntil meg igjen, med en funksjonell overkropp hadde mulighetene vært uendelige.

Men er det en ting jeg har så er det kampvilje, og den har jeg hatt siden dag en.
I et år levde jeg i uvisshet om at det var ALS jeg hadde fått, jeg kjempet hardt for å få kroppen min tilbake.
Jeg husker enda tårene i trappa når jeg prøvde å slepe meg opp trappa for å komme opp til en gråtende liten gutt som trengte mammaen sin, jeg husker enda den følelsen av redsel når jeg forsto at jeg ikke kom meg opp fra toalettet uten hjelp.
Kampene har vært mange frem til nå, jeg har svelgt mange kameler for å komme dit jeg er idag. Men alt jeg har igjen nå er min indre kampvilje, og jeg gir meg ikke før jeg må…

Jeg sitter her med tårer på kinn, rørt over alle de fantastiske menneskene som vi har rundt oss. Ikke vet jeg hva jeg har gjort for å fortjene denne omtanken jeg får, men hvis jeg får enda et liv så vet jeg hva jeg skal bruke det til.
Det ble ikke helt den gode starten idag heller, men igjen skulle det vise seg at nestekjærligheten skulle banke på døra mi også idag.

Dagen startet med en opprydning i klesskapet til en skolegutt, jeg skjønte det var på høy tid når gubben kom ned med klær som var for små og hadde alle planer om å sende gutten i bursdag med en genser som like godt kunne vært en magetopp. Phuu det ble en laaaang setning, men luften gikk rett ut av meg når gubben viste frem klærne han hadde funnet frem for anledningen.
Derfor kom det godt med at jeg har assistent i helgen, det ga meg en mulighet til å rydde opp en gang for alle.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var sånn vi satt når det plutselig ringte på døren, omringet av klær på alle kanter var jeg nesten blitt usynlig der jeg satt.
Men jeg hørte hvem det var, den stemmen kunne jeg kjent igjen på mils avstand.
Plutselig sto de fremfor meg, min tremenning og hennes mann. Hun kom bærende på et fat med folie over, og han kom med en glovarm kasserolle.
De kom med MIDDAG på døren her, svinesteik og en hel kasserolle med hjemmelaget saus!!

Herlighet, jeg har ikke ord lenger. Men det var tydeligvis ikke nok å komme med middag, for på fredag kom samme dama med blomster og sveler til oss.
Jeg føler meg helt overveldet her jeg sitter, vi er så ufattelig heldige!!
Tenk å komme med middag på døren, det er nestekjærlighet det.

Så vi har virkelig hatt søndagsmiddag her, svinesteik med surkål og tyttebærsyltetøy smakte nydelig idag. Jeg har spist over evne, ja det har vi alle gjort, og min datter som kom fra Oslo idag var spesielt fornøyd.
“Jeg har savnet dine søndagsmiddager mamma, og denne middagen minner meg om den tiden” sa hun når hun satte seg med bordet, og da kom tårene på ny.

Denne søndagen har vært helt fantastisk, og det takket være en godhjertet dame som bor rett nede i gata her.
Tuuuusen takk Karen-Marie og Ove, vi er evig takknemlig for alt dere gjør for oss.
Dere har virkelig gjort denne søndagen spesiell for oss, jeg har ikke ord nok til å beskrive hvor mye dette betyr for oss alle…

Av og til føler jeg på det, livet mitt er blitt til et utstillingsvindu.
Det virker som om alle har noe de skulle sagt, alle har en mening om hvordan livet mitt skal være.
Et spørsmål utarter seg til å bli en diskusjon, jeg føler jeg må argumentere for mine ønsker hver eneste dag.
Aldri hadde jeg sett for meg at jeg en dag ville være nødt å krangle meg til et verdig liv, mine ønsker for min hverdag blir satt på prøve hele tiden.

Livet mitt blir journalført hver dag, rapporter om min hverdag blir diskutert flere ganger for dagen. Mitt liv er ikke helt mitt lenger, det er alltid noen som prøver å argumentere mot det jeg sier.
Spørsmålstegnene blir stadig flere, jeg kan ikke svare nei lenger uten å komme med en avhandling om hvorfor.

I motsetning til mine assistenter som faktisk behandler meg som et oppegående menneske så setter de faglærte spørsmålstegn ved den minste ting, og jo høyere utdanningen er jo mer blir jeg satt på prøve.
En ting er å komme med råd og velmente ord, det er noe helt annet å så tvil om det jeg vet fungerer for meg.
Nettopp det har jeg opplevd mye i løpet av disse årene, det gjør vondt når enkelte tviler på at jeg ikke vet mitt eget beste.

Noen ganger gir jeg bare opp, jeg lar de få viljen sin fordi det er lettere enn å stadig måtte diskutere.
Det er i slike situasjoner jeg lengter tilbake, tilbake til en tid hvor jeg kunne bestemme over mitt eget liv.
Tre små bokstaver var alt som skulle til, enkelte ser bare sykdommen og ikke mennesket bak.
Livet er ikke helt mitt lenger, meningene om hvordan jeg skal leve er mange…

I dag ble det en sein start på hele familien, er det helg så er det helg.
Jeg hadde forventet at en skolegutt skulle være tidlig på an, for i motsetning til oss andre så bryr ikke han seg om det er helg eller ei. Men når klokken nærmet seg 08.00 uten at jeg hørte et livstegn fra etasjen over skjønte jeg at også han hadde behov for litt ekstra søvn idag, og akkurat det tror jeg gubben var glad for.
Normalt sett er en skolegutt oppe før hanen galer i helgene, og det er ikke alltid det er like lett å få liv i gubben på den tiden.

Jeg var litt lei idag når jeg våknet, noen ganger tar bare irritasjonen overhånd.
Irritasjon over at jeg trenger hjelp til ALT, idag skulle jeg ønske jeg kunne gå på badet selv for å stelle meg.
Det var en liten bagatell som utløste irritasjonen idag, ullsettet jeg egentlig ville ha på meg lå i skittentøyskurven enda.
Der og da ønsket jeg meg en frisk kropp, jeg skulle ønske det var meg som gikk igjennom MITT klesskap for å finne MINE klær!

Når ullklærne mine ble funnet frem i forrige uke etter å ha ligget i dvale noen måneder ble jeg en smule irritert, alle de dyre Kari Traa settene mine var blitt vasket på vanlig bomullsprogram.
Alle ullsettene var blitt stive og slitt, så nå må jeg invistere i noen nye.
Jeg klandrer ingen, for alt jeg vet så kan det være gubben som har prøvd seg på å vaske. Men det er slike ting jeg gjerne skulle gjort selv, for da har jeg i det minste oversikten selv.

Jeg trenger behagelige klær, det er ikke alle klær jeg kan bruke lenger.
Myke varme plagg er det jeg trenger på denne tiden av året, og bukser er det jeg syns er verst å finne. Derfor elsker jeg disse ullsettene mine, de er så behagelig å ha på seg.
I det minste har jeg nå en unnskyldning til å dra på shopping, selv om jeg egentlig hadde planer om å bruke pengene mine på helt andre ting fremover. Vi har nemlig en bursdagsfeiring i huset neste uke, i tillegg nærmer det seg jo jul.

Likevel fant jeg noe å ha på meg idag også, og det tror jeg besøket kunne være glad for. Det hadde ikke vært noe særlig å sitte i Evas drakt når de kom inn døren her, det hadde vært et syn de sent ville ha glemt.
Det er ikke så ofte vi ser min bror som bor i Tønsberg, derfor er det ekstra hyggelig når vi først møtes. Det ble jo ikke helt det store i sommer, da var jeg så dårlig at jeg lå i senga hele døgnet vi var hos de.

Men idag fikk vi en ny mulighet, og vi har virkelig gjort det beste ut av dagen.
Først kom de ut til oss i formiddag på kake og kaffe, deretter ble det bestemt at vi skulle gå ut for å spise middag.
Så denne lørdagen ble virkelig god etter en litt sein start, vi har kost oss i godt selskap i hele dag. Nå blir det bare avslapping resten av kvelden, og siden en skolegutt også sto sent opp i dag så har jeg en mistanke om at det er en stund til han er klar for senga…

I går kom jeg over et dikt jeg skrev for noen år siden, ord som beskriver så godt hvordan jeg hadde det da.
Det var på det tidspunktet kampviljen virkelig våknet til liv inni meg, for det var da jeg oppdaget at livet fremdeles hadde så mye å gi meg.
Men jeg merket også en endring hos legene, plutselig var det som om de skjønte at denne dama ikke kom til å gi seg så lett. Livet skulle leves for full styrke, og her sitter jeg enda..

Du er syk, sa du

Alle drømmer forsvant

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er alvorlig, sa du

Og livet ble en kamp

Du er syk, sa du

Livet var over

Ingen kur, sa du

Vekk meg, for jeg sover 

Du er syk, sa du

Og mitt hjerte bristet

Ingenting hjelper, sa du

Jeg skalv og jeg ristet

Du er syk, sa du

Og tårene rant

Hva med barna, sa jeg

Det ble angsten som vant

Du er syk, sa du

Jeg trengte en klem

Du skal dø, sa du

Ja, men ikke ennå min venn 

Du er syk, sa du

Men først skal jeg kjempe 

Bare gi opp, sa du

Ut vinduet ville jeg deg lempe 

Du er syk, sa du

En ild ble tent

Livsforlengende, sa du

Ikke nå, bare vent 

Du er syk, sa du

Hva skjer med mine kjære

Psykolog, sa du

Bare la meg være 

Du er syk, sa du

Men vår kjærlighet gror

Lever ennå ,sa du

Ja med en hjertevarme så stor

Du er syk, sa du

Men min vilje er sterk

Du gir deg ikke, sa du

Nei, så bare hold kjeft… 

Jeg følte meg faktisk uthvilt idag når jeg våknet, jeg tror tanken på at klagen nå var sendt gjorde meg mer avslappet.
Lite visste jeg hva som ventet meg når jeg slo på datamaskinen idag tidlig, jeg lå enda i sengen når jeg fikk alle de rørende kommentarene på innlegget mitt i dagens avis.
Oppløst i tårer ble jeg liggende med en takknemlighet så stor, den nestekjærligheten jeg mottar hver eneste dag skulle jeg ønske alle fikk føle på. Den varmen jeg følte på idag visket bort alle bekymringer jeg har hatt i det siste, alt jeg klarte å tenke på var hvor heldig jeg er som får lov til å oppleve dette.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var akkurat det jeg trengte i dag, en liten energikilde som ga meg ny styrke.
I går ble det nemlig avtalt at jeg skulle hente en skolegutt, og når jeg så hvor glad en liten gutt ble når han fikk vite det fikk jeg enda mer energi.
Formiddagen løp avgårde i dag, og når hjemmesykepleien kom for andre gang kunne jeg nesten ikke skjønne at klokken allerede var 14.
Hva jeg har gjort på idag aner jeg ikke, klokken har tikket så fort at jeg knapt klarte å henge med.

Selv om det ikke er så langt å gå til skolen så tar det tid å gjøre seg klar, heldigvis hadde jeg allerede plassert meg i rullestolen når hjemmesykepleien kom. Det sparte oss for litt tid, så etter medisin var det bare å hive på meg klærne og komme seg avgårde.
Jeg merket det med engang jeg begynte å kjøre, rullestolen var ikke like god å sitte i etter oppgraderingen. Beina gled ut av fotbrettet hele veien frem til skolen, og det hele medførte til at jeg brukte unødvendig mye krefter på å holde meg i samme stilling.

Vi kom oss omsider frem til slutt, og når jeg så hvor glad en skolegutt ble så stoppet tiden et øyeblikk. Han kom løpende mot meg og ga meg verdens beste klem, og jeg ble så varm om hjertet når han ropte til alle barna at mammaen hans var kommet.
Mammahjerte vokste når jeg så hvor mye han strålte, og i det øyeblikket var jeg så glad for at jeg fant krefter nok til å hente han.

“Det er så koselig å gå hjem med deg mamma” sa han når vi kom ut fra skolegården, og jeg kunne ikke vært mer enig.
Men samtalen tok en uventet vending etter en stund, og plutselig begynte jeg å lure på om de hadde begynt med historie allerede i 1 klasse.
“Vet du hvem Hitler er mamma?” Både jeg og assistenten ble nærmest målløs av spørsmålet. Så hjemturen gikk med til å diskutere krigshistorie, det ble tydelig at en skolegutt har arvet sin fars interesse for historie.

Turen hjemover gikk så det suste, og når en skolegutt satte seg på beina mine så kunne jeg frese ubekymret avgårde.
Nei denne fredagen har vært strålende, og jeg har en mistanke om at resten av helgen blir like god. For i kveld kommer min bror og fruen til mine foreldre, de har kjørt fra Tønsberg for å være med oss i helgen.
Så nå gleder vi oss til å treffe de i morgen, med andre ord så ligger alt tilrette for at dette blir en fantastisk helg…