Når tålmodigheten rakner…

Jeg er en person som prøver å holde kjeft når lunta er kort, men noen ganger rakner det helt.
De siste dagene har jeg vært tom for energi, det tar alltid litt tid å bygge seg opp etter en sykdomsrunde.
Men så lett er det ikke her i huset, jeg kan ikke sitte i stolen og forvente å få fred.
Jeg vet nemlig hvem jeg er gift med, når han har bestemt seg for at kjerringa har fått nok hvile så setter han inn støtet.

I går var en slik dag, hver gang jeg sier at jeg er sliten så skal gubben teste det ut.
Av og til føler jeg meg som en forsøkskanin, alle virkemidler blir tatt i bruk for å teste ut hvor sliten kjerringa egentlig er.
Så i det jeg antydet at jeg var sliten i går så jeg det, øynene til gubben glimtet til.
Der og da visste jeg at nå var det i gang, men aldri hadde jeg sett for meg at det skulle ende opp med at gubben til slutt skulle havne på gulvet.

Som vanlig startet det i det små, med ufrivillig klåing på plasser som medførte til at jeg mistet pusten av latter.
Deretter fikk jeg meg en ufrivillig karuselltur i armene på gubben når jeg skulle på toalettet.
Så fant han ut at han skulle på fluejakt, med en sammenkrøllet avis kom han inn i min lille stue.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg stålsatte meg, for jeg visste at fluene var bare et påskudd.
Med øynene igjen fikk jeg det første slaget, det satt tydeligvis en flue på hodet mitt.
Deretter ble jeg bombadert, skulle nesten tro vi bodde på en bondegård.
Ikke et ord kom ut av kjerringa i godstolen, for jeg visste at det var nytteløst og be om nåde.
Her var det om og gjøre å holde ut testforsøket, før eller siden måtte han da bli fornøyd.

Men man skal aldri undervurdere kjerringa, og nettopp det fikk vi bevis på i går.
For når gubben skulle legge meg sprakk det for kjerringa, noe gubben smertelig fikk erfare.
Av en eller annen grunn valgte han å sette meg i arbeidsstolen fremfor å bære meg, all aktiviteten hadde tydeligvis gått utover ryggen til gubben.
Men selv om han hadde en vond rygg så ga han seg ikke, og i det jeg ble satt i stolen begynte testingen på ny.

En stol på fire hjul ble svingt så fort rundt at jeg mistet helt orienteringsevnen.
Det var da jeg fikk nok, truslene fløy i hytt og vær.
” Ka e det du hisser dæ opp for? ” hørte jeg gubben si i det han svingte stolen enda en gang rundt, “Æ trimmer dæ jo bare”.
Det var to setninger som fikk det til å renne fullstendig over, og før jeg visste ordet av det hadde jeg tatt sparktak med beina i gulvet slik at jeg klarte å dytte stolen bakover.

I neste øyeblikk kunne et høyt skrik høres over et ellers så stille nabolag, og like etter kunne et brak høres i huset.
Gubben sto nemlig bak stolen min, og med en tå svært beleilig rett ved det ene hjulet.
Hvordan jeg i det hele tatt klarte å bruke beina til å dytte stolen så hardt bakover er et mysterium, men beviset på at jeg hadde klart det lå nå på gulvet og bæljet som et lite barn.
Men jeg vet at i morgen kommer en ny dag, og hvis jeg kjenner gubben rett så skal han nå ta hevn for en delvis blå tå, karmaen slo til igjen…