MAMMA PÅ HJUL

Reklame | Bergens Tidende

Jeg skjønte ingenting i går kveld når jeg så at lesertallene mine steg til værs, det var ikke før jeg sjekket BT at jeg skjønte hvorfor.
Forrige uke ble jeg nemlig kontaktet av Bergens Tidende som ville dele et av innleggene mine i deres avis, innlegget de ville dele var Gi meg noen minutter.

Noen ganger blir jeg forbauset over responsen enkelte innlegg får, jeg blir forbauset over hvor hardt de treffer.
For selv om jeg selv sitter med tårer på kinn mens jeg skriver fra hjertet så har jeg ingen kontroll over hvordan disse innleggene blir mottatt, jeg vet aldri hvilke innlegg som treffer hardest.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Derfor ble jeg så rørt når jeg så responsen her på bloggen, og idag ble jeg enda mer rørt.
Aldri hadde jeg sett for meg den responsen etter at BT publiserte innlegget mitt, jeg ble liggende med tårer på kinn mens jeg leste alle de fine kommentarene på BT sin Facebook side.
Rørende ord fra fremmede mennesker som takket meg for å sette ord på de viktigste tingene livet har å by på, den varmen traff meg så hardt.

Tenk at det er så mange der ute som tar til seg mine ord, det betyr så uendelig mye for meg.
Det hadde jeg aldri sett for meg når jeg startet denne bloggen for tre år siden, jeg blir ydmyk bare av å tenke på det.
I tillegg fikk jeg en mail idag om hvor mye mine ord har betydd for en som nå ikke lenger er blant oss, og den mailen fikk tårene mine til å komme for fullt.

Så idag startet jeg dagen med en varme så stor, takknemligheten over at mine ord når ut var overveldende.
Derfor er dette innlegget til alle dere som tar dere tid til å lese mine ord, til alle dere som tar dere tid til å skrive så mange fine ord til meg.
Dere gir meg en styrke til å fortsette min kamp, når mørket blir altoppslukende så er det deres varme ord som bringer lyset tilbake.
Tusen takk til dere alle, dere har bidratt til at starten på denne helgen ble god…

Under finner dere linken til BT sin Facebook side, bla ned og se selv hvor mange fine mennesker det er der ute💖

https://www.facebook.com/bergenstidende

Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er nå, en tung bør er blitt løftet fra mine skuldre. Helt fra jeg startet denne bloggen har jeg blitt møtt med en nestekjærlighet så stor, og de siste dagene er intet unntak.
På tirsdag fikk jeg en mail fra en fantastisk denne som gjerne ville hjelpe oss i kampen mot kommunen. Utifra kommentarene hun hadde lagt igjen på bloggen min så virket det som om hun visste hva hun snakket om, saksbehandling var noe hun virkelig kunne.

Molly som hun kaller seg på bloggen min strekte ut en hånd når jeg trengte det som mest, hun ville gjerne hjelpe meg med å forfatte en klage.
De siste dagene har hun virkelig stått på, og når jeg fikk det endelige utkastet av klagen ble både jeg og gubben målløs.
Det var ingen tvil om at hun hadde satt seg inn i saken, hun hadde til og med ringt til Bergen kommune for å høre om det var mulig å sende de klagen elektronisk på en sikker måte.

Så nå er det gjort, klagen er sendt både på mail og som elektronisk post. Hvis kommunen nå påstår at de ikke har fått klagen min så skjønner jeg ingenting, da må de virkelig ta en oppvask internt.
Idag tok jeg også kontakt med statsforvalteren, rett og slett fordi vi har fått nok.
Når kommunen nekter å legge seg flat og beklage for kritikkverdig saksbehandling så får noen andre undersøke hva som foregår, og det håper jeg statsforvalteren vil gjøre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg føler meg ti kilo lettere her jeg sitter, og det kan jeg takke Molly for. Den omtanken hun har vist oss er nesten ikke til å tro, jeg lar meg stadig overraske over at fremmede mennesker kan være så godhjertet.
For første gang denne uken har jeg kunne tatt meg tid til å gjøre andre ting, som og bygge Lego med en skolegutt og hjelpe til med lekser.
Takket være en hverdagshelt har jeg fått tid til å fokusere på det som betyr mest for meg, Molly er min hverdagshelt idag.

Alle dere lesere er våre hverdagshelter, den støtten vi har fått i denne situasjonen rører oss. Hver gang jeg føler kreftene forsvinner så er dere der, jeg har ikke ord for hvor mye det betyr.
Det er kanskje en grunn til at spragleblomsten min nå er begynt å blomstre, jeg trengte en liten glede idag. Og glede får jeg fra alle dere også, hver gang jeg leser alle deres fine ord får jeg ny styrke. Så tusen takk til dere alle, dere er mine hverdagshelter…

Mens jeg har sittet klistret til datamaskinen de siste dagene for å jobbe med vedtaket har gubben tråkket opp gulvet her, hvileløst har han gått frem og tilbake over stuegulvet.
Gloserepertoaret er blitt enda større den siste tiden, og det kan vi takke kommunen for. Det er nemlig ikke så lett å vite hva man skal gjøre i slike saker når man er mer praktisk anlagt, likevel har det ikke stått på fantasien.

Gubben har luftet flere ideer for meg den siste tiden, ideer jeg ikke tør nevne her.
Jeg kunne skrevet en hel roman basert på alle hans ideer, det er ikke uten grunn at jeg sier gubben er min største inspirasjon.
Men i går måtte jeg sende gubben ut en tur, ja når skipsgulvet vi la for noen år siden begynner å falme under beina til gubben da er det gått for langt.
Derfor sendte jeg både gubben og bikkja på dør i går kveld, en liten kveldstur kunne nå ikke skade.

Helt oppslukt i mine egne tanker satt jeg igjen, og det var ikke før min datter kom inn i stuen en stund etterpå at jeg kom tilbake til virkeligheten.
“Er du alene?” hørte jeg fra døråpningen, og det var da jeg innså at en liten stund egentlig var blitt til to timer.
To timer siden gubben hadde gått ut!! Plutselig kjente jeg hvordan hetetoktene tok meg! Hvor i huleste hadde gubben tatt veien??

Akkurat når vi hadde tenkt å sette i gang en leteaksjon her hørte vi det, lavmælt banning nærmet seg inngangspartiet.
Jeg skjønte ingenting når gubben kom trampende inn døren, helt vill i blikket bråstoppet han fremfor meg.
“ALDRI mer!” ropte han ut, “aldri mer ska æ høre på dæ!”. 
Forvirret kikket jeg opp på han, hva var det nå jeg hadde sagt??

“Æ tenkte at æ sku høre på dæ for en gangs skyld, så æ gikk den samme løypa du brukte å gå”! Jeg satt fremdeles lettere forvirret i godstolen og stirret på gubben som nå så ut som han var i ferd med å få et anfall av noe slag, men jeg skjønte såpass at den lille kveldsturen ikke hadde gått helt som planlagt.
Det var da jeg plutselig la merke til det, det vokste greiner ut av ørene på gubben.

Det viste seg nemlig at jeg hadde sagt noe i det gubben gikk ut døren to timer tidligere, jeg hadde foreslått at han kunne ta seg en tur til fjells.
Nå hadde jeg jo aldri trodd at gubben skulle ta den setningen så alvorlig, spesielt ikke på kvelden når det så og si var beksvart ute.
Men gubben hadde vært så forbanna han at han hadde lagt i vei, det eneste han ikke tenkte på var at stien hadde grodd litt igjen på de siste syv årene.

“Det va jo reine Amazonasjungelen, du ska være gla for at æ ikke blei spist av ville dyr”! 
Så nå har gubben begynt på sin egen klage, en fjelltur i mørket har gitt traumatiske opplevelser.
Klagen går til kommunen og erstatningssøksmålet går til meg, det er tross alt kjerringa sin skyld at han havnet i dette uføre…

Jeg ble skremt igår når jeg leste vedtaket fra kommunen, side opp og side ned med alt jeg kommer til å miste. Men det som gjør meg mest forbanna er at hele støtteapperatet mitt er blitt påvirket av propagandaen til kommunen.
Hjemmesykepleien pluss er såååå rosenrødt, jeg må bare takke ja så blir alt så bra.
De stoler blindt på at det kommunen sier er sant, de aner rett og slett ikke hva denne ordningen går ut på.

Praktisk bistand istedenfor en BPA ordning betyr at jeg i praksis vil miste all frihet til å bestemme selv, hjemmesykepleien pluss vil bare gjøre en liten brøkdel av den hjelpen jeg nå mottar.
De kunne like så godt kuttet av meg armer og bein, for i prinsippet er det akkurat det de gjør når de fratar meg min nåværende BPA ordning.
Husarbeid blir kun gjort når det er helt nødvendig, og når det gjelder kommunen er det ikke godt å si når de mener det er nødvendig å vaske gulv eller tørke støv.
Hjemmetjenesten er også blitt nevnt, en ordning som kun kommer hjem til deg hver tredje uke hvis du er heldig for å vaske rundt stoler og bord.

Jeg blir rett og slett kvalm når jeg leser varselet og vedtaket, for dersom denne ordningen trer i kraft så vil det være kommunen og ikke jeg som bestemmer hva som skal gjøres i mitt hjem.
Jeg skal bare sitte her og finne meg i at det ikke blir byttet på senger eller rengjort mer enn noen få timer i måneden. Fra november av er det kommunen som bestemmer over mitt liv, jeg har ingenting jeg skulle sagt.

I dag har jeg vært sliten, sliten og fryktelig ensom. Jeg har følt meg forferdelig alene i denne saken, spesielt når jeg føler at de som egentlig skal være på min side jobber i kommunen selv og er enige med alt forvaltningen sier.
Heldigvis har jeg alle dere, den støtten jeg har fått de siste dagene rører meg til tårer.

Jeg har ikke hørt noe fra kommunen, selv om de har gjort en grov feil så er det jeg som nå må gjøre ekstra arbeid. Nå må jeg klage på vedtaket for å få det omgjort på bakgrunn av deres tabbe, og dersom de fortsatt velger å stå på sitt så får jeg vel enda et vedtak som jeg må klage på.
Men nå legger jeg alt bort resten av dagen, for nå skal jeg fokusere på det som er aller viktigst for meg, og det er familien…

Det er når mørket har lagt seg de kommer, små dråper fra min innerste sjel.
Stillheten når alle har falt til ro river i meg, alle følelsene jeg har båret rundt på gjennom hele dagen kommer nå til overflaten.
Alle tanker jeg ikke har rukket å sortere kommer tilbake med mørket, det er når enda en dag er over at jeg føler det som mest.

Livet mitt er blitt til et timeglass, sakte men sikkert renner tiden fra meg.
En dag er som et lite sandkorn, et lite sandkorn som jeg aldri får igjen.
For hver dag som går så kommer jeg nærmere stupet, for hver dag som går kommer jeg nærmere et altoppslukende mørke som ingen vet noe om.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hver gang jeg våkner om morgenen og ser solen står opp føler jeg på en takknemlighet som fyller meg med varme, men når mørket vender tilbake føler jeg på en sorg så stor.
En sorg over at nok en dag er over, en sorg over at livet mitt er blitt til en endeløs kamp.

I mørket ligger jeg hver kveld, og det er i mørket de kommer.
Små salte dråper triller ned på puta mi, små dråper som ingen kan se.
En liten dråpe baner vei for de andre, og før jeg vet ordet av det er en blitt til mange.
Små dråper som alle forteller en historie, en ordløs historie om mitt liv.
Tårer fra min indre krig, en krig jeg umulig kan vinne.

Likevel kjemper jeg, selv om jeg er dømt til å tape så klorer jeg meg fast.
Jeg kjemper for en ny dag, en ny soloppgang. Jeg kjemper for meg og mine kjære.
For selv om jeg vet at neste dag bringer med seg en ny kamp så er det verdt det, for jeg vet at innimellom all håpløsheten finnes det små lysglimt.
Så når mørket har lagt seg og de små dråper vender tilbake ber jeg en stille bønn, en bønn om at en ny dag vil komme med nye små lysglimt, små lysglimt som minner meg på at livet mitt er verdt å kjempe for…

Jeg tror verken jeg eller gubben har sovet noe særlig i natt, jeg kunne nesten høre hvordan han lå og dirret av forbannelse i etasjen over meg.
Normalt sett pleier gubben å la vekkerklokken slumre både en og tre ganger før han står opp, men idag spratt han opp av senga som en aspirant klar for et nytt oppdrag.
Han hadde bare et mål for øyet idag, kommunen skulle nå få høre det fra en finnmarking.

Hjemme satt jeg og ventet spent på livstegn, for når gubben først fyrer seg opp så kan alt skje.
Litt over klokken 11 hørte jeg telefonen min begynte å vibrere på bordet, og når hele telefonen vibrerte så mye at den falt ned på gulvet så skjønte jeg at det var gubben i andre enden.
Jeg har aldri hørt han så stresset før som han var i dag, han pratet på både inn og utpust. Men når han ba meg om å sende bilde av kvitteringen på brevet til forvaltningen begynte jeg plutselig å lure, puslebitene falt plutselig på plass.

For det varselet jeg fikk fra kommunen kom fra noe som heter vurderingskontoret, jeg hadde aldri hørt om denne etaten før men trodde dette var en uavhengig etat som forvaltningen henvendte seg til i saker som dette.
Naiv som jeg er trodde jeg at dette vurderingskontoret hadde andre saksbehandlere som tok saken videre på bakgrunn av de saker forvaltningen sendte over.
Men når gubben ringte til vurderingskontoret i dag ble både jeg og han en smule forvirret.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Han ringte nemlig resepsjonen til dette vurderingskontoret, og fikk opplyst at en saksbehandler ville ringe han tilbake.
Men det var når saksbehandleren ringte han opp igjen at vi skjønte at dette vurderingskontoret var bare et skalkeskjul for det egentlige navnet på hvilken etat dette egentlig dreier seg om. For hvem tror dere ringte gubben opp igjen?? Jo det var saksbehandleren vår i Forvaltningen!!

Så det som jeg trodde var en annen etat var egentlig forvaltningen, det var ingen nye saksbehandlere som skulle gå over saken min på ny.
Hva er egentlig vitsen med å klage når det er den samme saksbehandleren som har tatt en beslutning på våres vegne som også skal gå igjennom tilsvaret mitt?
Og hvorfor kamuflerer de det under et annet navn dersom det er den samme etaten som skal behandle vår klage?? Jeg håper inderlig at jeg tar feil, men dersom det er slik de opererer så skjønner jeg godt hvorfor det er så vanskelig å komme gjennom med sine synspunkter.

En ting er ihvertfall sikkert,  og det er at saksbehandleren vår i Forvaltningen var temmelig stresset idag. Dette var alvorlig ifølge henne, så at de har tabbet seg ut er det ingen tvil om. Hva som skjer videre aner jeg ikke, men jeg håper virkelig de har respekt nok til å forkaste dette vedtaket til tilsvaret mitt er blitt lest, det er det minste vi kan forvente…

Etter en intens jakt på hvor brevet mitt til kommunen var blitt av i går kveld fant vi omsider ut at brevet mitt ikke var blitt hentet ut.
Det til tross for purring fra posten sin side, de overser det tydeligvis.
Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig og behandle folk sånn, men igjen beviser dette at vi som befinner oss i en sårbar situasjon er ikke mye verdt for de kommuneansatte.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg begynte å hylgrine igår når jeg leste at kommunen ikke hadde mottatt brevet mitt, at de hadde fattet et vedtak mens mitt tilsvar lå på et postkontor og støvet ned.
Tilsvaret som jeg hadde jobbet så hardt med var det ingen som gadd å hente, da var det lettere å lukke kontordøren å late som ingenting.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når gubben kom hjem i går fant han meg helt oppløst i tårer, der og da hadde jeg ikke mer å gi. Det er lenge siden jeg har sett gubben så forbanna som han var i går når han fikk høre hva som hadde skjedd, øynene hans lynte i går kveld.
Han stormet bort på butikken for å finne ut hva i huleste som hadde skjedd, og han ble ikke mindre forbanna når han innså at brevet ikke var blitt hentet ut.

Denne beslutningen kommunen nå tar vil gjøre hverdagen vår mye vanskeligere, den lille friheten vi har vil forsvinne dersom kommunen får det som de vil.
Men det verste er at de baserer sin vurdering på løgn og overdrivelse, for de påstandene kommunen kommer med er en vridd sannhet som vi ikke kjenner oss igjen i.
Hadde de tatt seg tid til å hente brevet mitt hadde de kanskje innsett at her er ikke ting slik de har fått beskjed om, forvaltningen har basert sin oppfatning på noe som ikke hører hjemme i virkeligheten overhodet.

Jeg skal ikke gjengi det som kom ut av kjeften til gubben igår kveld, så idag er jeg spent på å høre hvordan telefon samtalen med kommunen har gått.
Rett før leggetid i går sa gubben en setning som har hengt igjen hos meg siden, en setning som fikk meg til å gapskratte opp i all håpløsheten.
“Gi mæ adressa te disse apekattene, så kan det hende det dukker opp 7 kubikk me restbetong uttafor der i morra”. 
Så nå sitter jeg bare her og venter på å få høre siste nytt, gubben sin telefon samtale med kommunen blir en enda større thriller enn valgnatta…

I dag var jeg plutselig viktig, min stemme betydde noe.
Det føltes godt, tanken om at jeg enda er et del av fellesskapet er ikke en følelse jeg har så ofte lenger.
Jeg skulle ønske min stemme kunne være like viktig ellers også, og ikke bare når det var valg. Hver dag sliter jeg med å komme igjennom, min stemme blir overdøvet av den minste støy. Uansett hvor høyt jeg prøver å rope så når ikke min stemme frem, livet er blitt til en evig kamp mot sterkere stemmer.

Hadde bare systemet vært en valgurne så hadde jeg kanskje blitt hørt, men slik er det dessverre ikke. Alt jeg kan håpe på er at stemmen jeg har gitt idag fører til en endring, og at den endringen fører til at min stemme blir litt sterkere.
Jeg håper alle de som er usynlige i dette samfunnet snart vil få muligheten til tre frem i lyset igjen, det er på høy tid at våre stemmer også blir hørt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag følte jeg meg helt overkjørt når jeg våknet i dag, egentlig hadde jeg mest lyst til å holde sengen. Jeg var så trøtt at jeg knapt klarte å fokusere, ja det var et lite øyeblikk der hvor jeg trodde det kom to fra hjemmesykepleien inn på rommet mitt i morges.
Det sier litt om hvor trøtt jeg var, når jeg begynner å se dobbelt er det fare på ferde.
Men jeg fikk til slutt begge øynene opp, og da var det bare å tvinge resten av kroppen opp også.

En skolegutt var derimot helt klar for å starte dagen i dag, han skulle nemlig få være med pappaen på jobb.
For idag var det planleggingsdag både på skolen og SFO, og det var midt i blinken for en skolegutt. Så når jeg hørte en liten barnestemme synge for full hals på badet klokken 06.30 idag kjente jeg det igjen, hvor heldig jeg er som får ta del i slike små øyeblikk hver eneste dag.

Det var takket være han at jeg kom meg opp idag, jeg kunne jo ikke sove bort en dag som jeg aldri vil få igjen. Men når jeg sto opp ønsket jeg meg plutselig tilbake i senga, for i dag fikk jeg enda flere dårlige nyheter.
En mail om at det var kommet brev fra Bergen kommune i Digipost ble starten på en dårlig dag, for der lå brevet som jeg har ventet på.
Men jeg fikk sjokk når jeg åpnet brevet som jeg trodde var et tilsvar på mine motargumenter til kommunen, men som ifølge dem aldri er mottatt.
De påstår altså at vi ikke har kommet med noen tilsvar på at de vurderer å ta fra meg BPA ordningen, og det til tross for at jeg sendte brevet rekomandert!!

Det var nemlig ikke mulig å gi tilsvar elektronisk så derfor valgte jeg å sikre meg med å sende brevet rekomandert, på den måten fikk jeg i det minste kvittering på at brevet var sendt innenfor fristen. Men nå påstår de altså at de ikke har mottatt noe brev fra meg, og dermed vil de nå ta fra meg BPA ordningen min fra november.
Kan noen fortelle meg hvor lenge jeg må kjempe denne kampen? For nå kjenner jeg at jeg snart er i ferd med å nå bristepunktet. Jeg orker ikke mer, igjen fikk jeg et bevis på at stemmen min ikke når frem…

Hver kveld ber jeg om det samme, vær så snill å gi meg en pause.
En liten pause fra marerittet jeg lever i, gi meg noen minutter fri.
Noen minutter fri fra sykdom og bekymring, et lite øyeblikk der jeg kan være fri igjen. Fri til å gjøre alt det andre tar for gitt, fri fra angst og en kropp som til stadighet er i kampmodus.

Gi meg noen minutter Gud, noen minutter til å bare være meg.
Noen minutter til å gå barbeint i duggvått gress, kunne kjenne hvordan de små gresstråene kiler meg lekent under foten.
Gi meg noen minutter i en vakker soloppgang, noen minutter til å strekke på kroppen mens jeg kjenner hvordan de første solstrålene varmer mitt kinn.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Gi meg noen minutter Gud, noen minutter mens snøen daler ned.
Noen minutter med lek og moro, lage snøengler sammen med mine små.
Noen få minutter mens jeg strekker hendene opp mot himmelen, kjenne hvordan de hvite snøfnuggene treffer mitt ansikt som et silkemykt kjærtegn.

Gi meg noen minutter Gud, en stille stund sammen med min kjære.
Noen minutter liggende i hans armkrok, kjenne hvordan han holder meg fast med sine sterke armer.
Høre hvordan lyden av hans hjerteslag smelter sammen med mine, føle nærheten hans en siste gang.
Gi meg noen minutter til å viske kjærlige ord i hans øre, ord myke som fløyel fra mitt innerste indre.

Gi meg noen minutter Gud, noen minutter med mine barn.
La meg få holde de hardt inntil mitt bryst, føle de inni mine armer igjen.
La meg få stryke hendene mine over de til de sovner, føle hvordan mitt nærvær bysser de i søvn. Da skulle jeg aldri ha sluppet taket, jeg skulle holdt de i mine armer til jeg trakk mitt siste pust.
Så vær så snill å gi meg noen minutter, noen få minutter så jeg kan holde mine kjære…

Selv om helgen alene har gått fint så kjente jeg på det idag, når jeg så gubben kom inn døren her klarte jeg ikke holde tårene borte.
Det var da jeg innså hvor anspent jeg har vært hele helgen, hvor utrygg jeg egentlig har vært. Det er rart med det, når man bruker så mye krefter på å være sterk så glemmer man hvor sårbar man egentlig er.
Jeg har vært så fokusert på å holde maska hele helgen, fokusert på at denne helgen måtte gå rundt. Men når jeg så gubben falt hele korthuset sammen, først da kjente jeg hvor mye krefter jeg har brukt i helgen.

Jeg var så glad når jeg våknet idag, helgen gikk nå mot slutten.
Formen har heller ikke vært bra i helgen, for selvfølgelig fikk jeg den månedlige akkurat når gubben skulle reise bort.
Blodtrykksfall og kvalme har ført til at jeg nesten ikke har turt å forlate godstolen.
Det er nemlig så enkelt med gubben, får jeg blodtrykksfall så hiver han meg i senga på et blunk. På den måten unngår jeg de verste anfallene, han tar meg med engang han ser jeg blir dårlig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Derfor har jeg kun holdt meg inne denne helgen, for det siste jeg ville var å påføre assistenten og meg enda mer stress.
Men idag var jeg glad for at det var søndag, men mest av alt var jeg glad for at gubben fikk denne helgen borte.
Min datter dro for å hente han på flyplassen, men ikke før hun hadde hentet en skolegutt hos besteforeldrene.
Han skulle nemlig være med å hente pappaen, det fikk vi grei beskjed om i går før han dro. Men det virket som om han hadde glemt pappaen totalt når min datter kom for å hente han.

For det viste seg at det var ikke bare han som hadde vært hos besteforeldrene i helgen, min lillebror hadde tatt med seg sine unger på besøk også.
Så det var ingen tvil om han hadde kost seg det siste døgnet, og helgen ble avsluttet med hopp og sprett på Flipzone i dag. Flipzone er en trampolinepark innendørs for barn i alle aldre, og vi har planlagt å feire seks års dagen til en skolegutt der.

Når vi snakker om bursdag så hadde pappaen med seg en bursdagsgave fra bestefar i Vardø med seg hjem i bagasjen, for han var også invitert til Narvik i helgen.
Men når en skolegutt først fikk beskjed om at han måtte vente til bursdagen med å åpne gaven ble det full baluba her, for i følge en skolegutt hadde bestefar sagt at han kunne bare åpne den nå. Han kikket på pappaen for å få bekreftelse, og når han sa det var greit så ble stua fylt med jubelhyl.

Papiret ble revet av i full iver, og når hodet til Darth Vader kom til syne på en svær legoeske ble en skolegutt helt i hundre.
Så nå vet vi hva resten av kvelden skal brukes til, far og sønn sitter allerede rundt bordet og jobber.
Mor derimot sitter i godstolen og slapper av, glad for å få gubben hjem igjen og for at alle er samlet igjen…