Aldri hadde jeg sett for meg at styrtregn skulle bli min glede , men det ble redningen i går.
En liten tur ut var nok til å endre hele dagen , ja nå hjalp det også på at jeg fikk se en liten gutt frese opp og ned bakken på sin nye sykkel.
Det ble ikke den lengste turen jeg har hatt utendørs , men mer enn nok til å endre humøret.
Synet av en liten gutt og en liten tass som løp etter en sykkel fikk de mørke skyene til å lette , varmen kom tilbake til tross for de kalde regndråpene som dalte ned på min kropp.
De små gleder var tilbake , håpløsheten forduftet med regnet.
Regnet vasket bort all sorg , alt jeg følte på der og da var en glede så stor.
En glede over livet , en glede over at jeg fremdeles var i live.
Stoltheten som lyste imot meg varmet mitt hjerte , og den stoltheten kom fra en liten gutt.
Denne lille tassen bryr seg lite om regnet
Men det var ikke det eneste en liten gutt var stolt over , for i tre dager nå har far og sønn holdt på med et prosjekt.
Sammen har de sittet rundt et rundt bord , de har holdt seg opptatt i regnværet.
Et stort Lego skip skulle bygges , og igår ble den siste brikken satt på plass.
For første gang klarte gubben å holde tålmodigheten i sjakk , en liten gutt hadde fått lov til å bygge mesteparten selv.
Stolt som en hane kom en liten gutt inn til meg med et sjørøverskip i hendene , jeg kunne se hvor tett han holdt det nye kunstverket inntil seg.
“Se alt jeg har bygget mamma”
En liten gutt sto fremfor meg med et stort smil rundt munn , og det var da jeg følte på den følelsen igjen.
Alt jeg egentlig trenger sto nå fremfor meg , kjærligheten til mine kjære vekket meg på ny…
Jeg ble liggende helt til 13.30 i dag , lysten på å stå opp til en ny dag var fraværende. Regnet trommet på vinduet mitt , men inni meg hadde det allerede flommet over. Det var som om regnet hadde funnet veien inn , jeg kunne like gjerne ha ligget ute under en åpen mørk himmel. De tette mørke skyene la seg over mitt sinn , alt jeg følte på var ensomhet og en maktesløshet så stor.
Noen dager er bare tunge , det føltes ut som om noen hadde lagt et blylokk over min kropp. Alt av glede forsvant i regnet , tunge dråper vasket bort alle mine krefter. Jeg orket ikke , klarte ikke , tanken på at jeg enda en dag skulle kjempe mot indre demoner fikk luften til å gå ut av meg.
Derfor ble jeg liggende , høre på regndråpene som traff ruta mi mens mine egne dråper rant i strie strømmer. Ensomheten traff meg som en flodbølge , en kald bølge la seg rundt mitt varme hjerte. Igjen følte jeg på det , hvor alene man egentlig er i en kamp så umenneskelig og stor. Sårbarheten og hjelpeløsheten kom igjen til overflaten , tanken på at retten til å bestemme selv over eget liv var borte for alltid la seg som en klo over mitt bryst.
For uansett hvor mye jeg prøver å rope ut så er ikke stemmen min sterk nok , min stemme drukner i andre sine sterke stemmer. Jeg er så lei av å stadig bli overkjørt , det er som om min mening ikke betyr noe lenger. Hver dag ser jeg det , hvor annerledes jeg blir behandlet når jeg er alene. Når familien er borte så er det som om alt av høflighet og respekt forsvinner for enkelte , da er det de som vet best hva jeg trenger.
En klage har blitt skrevet i dag , men hvor mye det nytter er jeg i tvil om. For det er ikke den første klagen jeg har skrevet , og det blir sikkert ikke den siste. Unødvendige klager som jeg som er syk må bruke tid på å skrive , jeg må bruke krefter på unødvendige hendelser som aldri burde skjedd.
Fotballen ble redningen for meg i dag , det var det eneste som fikk tankene mine over på noe annet. Den ensomheten jeg følte på er nå gått over i raseri , et raseri over et system som stadig svikter. Men til tross for at denne dagen har vært dårlig så kjenner jeg meg selv så godt , og jeg vet at så lenge raseriet fortsatt buldrer i blodet mitt så har jeg fortsatt styrke…
EM var i gang , Nrk var kanalen for alle fotball interesserte i går.
Jeg var en av de , sitringen og gleden var tilbake.
Danmark – Finland sto for tur , unge spente spillere sto klar for å forsvare landets ære.
Men så skjedde det igjen , lynet slo ned på en grønn fotball bane.
De bildene har brent seg fast i netthinnen min , en gledelig fotball kamp ble nå forvandlet til en kamp mellom liv og død.
Igjen fikk vi en vekker på hvor skjørt livet er , en ung mann som betyr så mye for så mange lå livløs på banen.
Sjokket ble for mye , jeg brast ut i gråt.
Tårer rant igjen for en en ung mann , en ung mann med hele livet fremfor seg.
Den neste timen holdt en hel fotball verden pusten , samhold ble viktigere enn fotballen selv.
Bilder av lagkamerater som vernet om en av sine egne rørte en hel verden , og det samme gjaldt to motstander lag som nå sto side om side og brølte mot universet.
Heldigvis ser det ut til å gå bra , universet må ha hørt brølet fra en hel fotball verden.
Tårene mine renner enda , men idag renner de for livet som denne gangen vant…
Med et eget fossefall utenfor soveromsvinduet er det ikke bestandig like enkelt å få sove , en ødelagt takrenne medfører til at vannet som kommer fra oven fosser ned på vinduet mitt. Man skulle kanskje tro at jeg var blitt vant til den lyden nå , det er jo tross alt to år siden den ble hengt opp og aldri blitt reparert. Så hver gang de mørke skyene åpner seg over Bergen by så går tankene mine til gubben , og de tankene egner seg ikke på trykk.
Det eneste jeg har tenkt på i hele natt er de stakkars blomstene mine , jeg lå bare og ventet på at gubben skulle stå opp. Da er det typisk at gubben akkurat i dag bestemte seg for å ligge lenge , først klokken 10 hørte jeg noen velkjente skritt i trappa. Det var da jeg trakk pusten dypt inn , og like etter kunne et rop høres fra et lite soverom. “Redd blomstene mine” ropte jeg med jeg klarte , nå hadde de fått vann nok for et helt år.
Tydeligvis hadde gubben fått med seg budskapet mitt , og når jeg hørte ytterdøren smelle igjen kunne jeg trekke et lettelsen sukk. Krukker og jordbær planter ble flyttet under tak , det hadde vært fryktelig synd dersom de hadde druknet nå rett etter at de hadde begynt å spire. Det har nemlig bøttet ned i natt , og det virket ikke som om det hadde tenkt å gi seg med det første heller.
Egentlig hadde vi lagt planer med et vennepar av oss idag , de skulle nemlig få besøk av barnebarnet sitt denne helgen. Hun er på samme alder som vår lille gutt , og planen var opprinnelig at vi skulle møtes på lekeplassen. Men når jeg sto opp i dag og så at det fortsatt plasket ned ute mistet jeg all lyst på å gå ut. Derfor sendte jeg en melding for å invitere opp til oss istedenfor , i dag var det bare å holde seg inne.
Gjestene kom med en nybakt kringle i armene , noe gubben spesielt satte pris på. For han er det alltid et pluss når gjestene tar med sin egen bakst , da trenger ikke gubben gjøre noe mer enn å hive på kaffe. To små fant tonen med engang , noe som faktisk er litt uvanlig for vår gutt. Han bruker som regel litt tid på å bli kjent , men i dag var det rett på med engang.
Simba fikk også en firbeint lekekamerat på besøk i dag , gjestene hadde tatt med seg sin chihuahua for å være med på besøk. Men det gikk ikke lang tid før den andre hunden gikk lei av Simba , en leken valp ble litt mye for en fullvoksen hund.
Gutten henger i faren og hunden henger i gutten
I dag måtte vi også saumfare nettet igjen , en liten gutt trengte seg en ny sykkel. Vi har egentlig tenkt på det lenge , men når vi prøvde forrige gang fant vi ingenting verken på Finn eller på sportsbutikken. Men igår når vi var på avslutning i barnehagen fikk vi plutselig hastverk , da fikk vi nemlig beskjed om at de skulle ha sykkeldag på mandag. Derfor var det bare for oss å sjekke Finn.no igjen , en brukt sykkel i den alderen hadde vært perfekt. De vokser jo så fort , så det føles totalt unødvendig å betale i dyre dommer for noe de bare kan bruke en liten periode.
Vi fant en sykkel til slutt ikke så langt herfra , så da dro far og sønn ut for å se på den. Dessverre var den litt i største laget for en liten gutt , gubben hadde glemt å spørre om størrelsen. Men sykkel måtte vi ha , om vi så måtte saumfare alle butikkene i nærområdet. Jeg fant en på xxl til slutt , men hadde de den inne mon tro? Jeg har av erfaring lært at du ikke kan stole på nettet når det står at de har den inne på butikken , gudene skal vite at jeg har blitt skuffet opptil flere ganger. Men gubben ble sendt avgårde likevel for å se om de virkelig hadde den inne.
Hjemme satt jeg og krysset fingrene , dette var siste mulighet til å skaffe en sykkel til mandag. Dersom det ikke gikk nå så var det bare å gi opp , da fikk en liten gutt klare seg med sparkesykkelen sin. Heldigvis hadde de sykkelen inne , og du kan tro det var en stolt gutt som kom hjem med en ny sykkel idag. Det ble vill jubel i stua når far og sønn kom tilbake , spesielt siden besteforeldrene også hadde kommet på besøk mens de var ute. Så nå kan sykkeldagen bare komme , en liten gutt er nå mer enn klar for å suse avgårde…
Etter jeg begynte med denne bloggen har jeg lært mye , nye ting jeg ikke visste før. Hver gang jeg lurer på noe så kan jeg bruke bloggen , for jeg vet at der ute sitter alle dere. Det er som om jeg har mitt eget leksikon , dersom jeg ikke vet svaret selv så kan jeg være sikker på at en av dere vet det.
Jeg har fått svar på alt fra blomster planting til politiske spørsmål , dere er rett og slett gull verdt. Resten av familien har også bitt seg merke i dette , noe jeg til stadighet får høre. Som feks når min datter ikke finner svar på noe hun trenger , da roper hun fra den andre stuen og ber meg om å legge det ut på bloggen.
Så dere hjelper ikke bare meg skjønner dere , ofte er det andre i familien som blir litt klokere. Men det er ikke bare spørsmål jeg får hjelp til , jeg får også tips når jeg trenger det som mest. Som nå når jeg fikk soleksem , da fikk jeg mange tips til nye ting jeg kunne prøve. Så nå er jeg mye bedre , og jeg har takket være dere fått både lindrende og forebyggende produkter i hus.
Stadig nye tips dukker opp , som når Hjorten forsynte seg av løkene mine. Da fikk jeg vite av en leser at jeg kunne prøve å spraye hvitløk på tulipanene mine , for det hadde fungert for henne. Jeg har fått mange tips vedrørende tulipanene mine , men dette hadde jeg ikke hørt om før. I tillegg får jeg mye inspirasjon fra andre bloggere , jeg kommer til stadighet over nye ting jeg har lyst til å prøve.
Så at jeg har blitt mer kunnskapsrik på disse årene er det ingen tvil om , jeg lærer til stadighet noe nytt. Og det kan jeg takke dere for , men det beste av alt er at jeg kan bruke det til min fordel. For når gubben hardnakket påstår at han har rett og jeg vet at han tar feil , så kan jeg gå tilbake i tid på bloggen for å lete frem svaret fra dere , og da blir det stille fra en finnmarking….
I dag kjente jeg det på kroppen , jeg var rimelig utslitt. Til tross for at jeg har sovet godt i natt så var jeg stuptrøtt , denne uken har gått i turbofart. Det eneste jeg var glad for var at det var fredag i dag , denne helgen skal brukes til å hente meg inn. For med gubben som eneste assistent kan jeg ligge så lenge jeg vil , og den tanken var god når jeg våknet i dag. Men først måtte jeg komme meg gjennom fredagen , en siste innspurt før vi kunne ta helg.
Jeg fikk ikke tid til å hvile meg denne formiddagen , med en datter som måtte hentes og andre gjøremål før helgen strakk ikke tiden til rett og slett. Dessuten skulle fysioterapeuten komme , så her var det bare å henge i. Egentlig var jeg bare glad for å se at det regnet ute , for da kunne jeg i det minste sitte inne med god samvittighet. Faktisk ba jeg assistenten om å tenne stearinlysene mine , gubben har nemlig skrudd av alt av varme for å spare strøm. Det eneste jeg hadde var stearinlys , plutselig skjønte jeg hvordan de hadde det i steinalderen.
Rett etter at fysioterapeuten hadde knadd meg ferdig kom min datter hjem , det har vært merkbart stille uten skravlebøtta vår. Men er det en ting hun kan så er det å ta igjen for tapt tid , hun skravlet tre dager inn på en time. Likevel var det godt å få henne hjem igjen , en liten gutt har nok savnet henne mest av alle. Hun gjør alt med en liten gutt som jeg ikke klarer lenger , de to har virkelig fått et nært forhold. Jeg er så glad for at en liten gutt har henne i livet sitt , for hun gir han det han savner å få fra meg.
Men idag skulle en liten gutt være i barnehagen usedvanlig lenge , det var nemlig sommer avslutning for førskolebarna i dag. Vi foreldre var selvfølgelig invitert , men det begynte ikke før klokken 17. Barna skulle i tillegg gå på tur i dag , og de ville ikke være tilbake før avslutningen begynte. Det var en spent gutt som sto og ventet på oss i ettermiddag , det er alltid like stas når både mamma og pappa kommer på besøk i barnehagen.
Men det var når vi kom dit at jeg virkelig begynte å savne sola , for på grunn av dette hersens viruset måtte vi være ute. Som den vestlendingen jeg er måtte jeg bare manne meg opp , litt regn skulle ikke få stoppe oss. Finnmarkingen var bare glad for den nye capsen jeg hadde kjøpt til han for en stund siden , beskytte topplokket var alt han trengte å gjøre. Heldigvis ble det ikke så ille som vi hadde forutsett , det verste regnet holdt seg unna.
Jeg må innrømme at det var litt vemodig i dag , fem år i barnehagen setter sine spor. Vi er jo blitt så glad i alle de ansatte , og en liten gutt har hatt det så trygt og godt gjennom alle disse årene. Jeg så det på gubben også , tanken på en ny hverdag preget denne ettermiddagen. Trøsten er at skolen ligger rett over gaten fra barnehagen , så vi har muligheten til å hilse på når som helst.
Vi fikk en fin stund sammen i barnehagen , og for meg blir denne avslutningen heller ikke den siste. For planen er at hele avdelingen til en liten gutt skal komme hjem til oss neste uke hvis været holder seg sånn noenlunde , 18 barn skal gå på tur hjem til oss. Planen er at de skal få grille pølser og kose seg grillhytten vår , og kanskje mor i huset disker opp med en liten kake til dessert. Vi gleder oss veldig , det er faktisk noe av det jeg savner mest fra mitt tidligere liv. Jeg pleide nemlig alltid å ordne noe for klassen til mine barn , enten det var halloween eller sommer avslutninger. Og nå får jeg mulighet til å ordne noe igjen , jeg vet hvor mye det betyr for en liten gutt så jeg gjør det med glede.
Så i helgen må vi klargjøre grillhytta for en invasjon , med 18 barn tilstede så regner jeg med det blir liv. Jeg gleder meg minst like mye som en liten gutt , det skal bli kjekt å få barn på besøk her igjen. Nå spørs det bare om jeg får revet vekk gubben fra legoen i helgen , en liten gutt har nemlig fått seg et svært sjørøverskip i Lego! Så nå er gubben i en helt annen verden , han kunne like gjerne vært på en annen planet. Men nå er i det minste min datter hjemme , min egen “partner in crime” er tilbake…
Et raskt blikk for å se om jeg hadde fått klær på var alt jeg fikk tid til , tanken på at jeg kunne risikere å sitte i Evas drakt på skoleplassen var ikke særlig fristende.
Med buksa bak frem freste jeg ut døren , her hadde vi ingen tid å miste.
Vel fremme rygget jeg ut på heisen , og i det gubben hadde senket heisen ned til bakkenivå satte jeg rullestolen i gir.
Før gubben hadde rukket å snu seg var jeg vekk , alt han så var en røyksky som la seg over grusplassen.
Jeg satt allerede under tak når han kom trampende bortover veien , utifra bevegelsene på en finnmarking sin munn var det ikke vanskelig å tyde hva slags ord han spyttet ut.
“Ka i svarte har du gjort med rullestolen , du må jo ha 900 hester under der”
Storøyd kikket jeg på gubben , han var ikke akkurat rette personen til å nevne turbofart.
En bukse var beviset på det , den hadde ikke akkurat havnet bak frem av seg selv.
Men gubben bare ristet på skuldrene , det viktigste var nå at buksa var på.
Det var da det kom i fra gubben , uten en mine satte han punktum for den diskusjonen.
“Æ vet ka som ska stå på din gravstein , æ ska bestille steinen sjøl”
Litt overrasket gløttet jeg bort på gubben , litt usikker på om jeg faktisk ville høre resten.
Men gubben hadde tydeligvis bestemt seg , i følge han skal det på min gravstein stå…
Det er lenge siden jeg har stått så tidlig opp som idag , det skjer kun når vi skal noe spesielt. Men så var det nå også en spesiell dag i dag , en liten gutt skulle besøke skolen for første gang. En skole hvor tre søsken har gått før han , akkurat som en liten gutt har de også løpt rundt i den samme skolegården. Og akkurat det fikk jeg en påminnelse om idag , for når jeg så at de samme lærerne som engang hadde mine eldste barn så kom alle minner tilbake.
Det føles som igår at jeg fulgte mine eldste barn til den samme skolen etter at vi flyttet hit , men nå er det snart ti år siden. Det føltes ut som om sirkelen hadde endet når vi flyttet tilbake til Bergen fra Vardø , og spesielt når mine eldste barn til slutt havnet opp på den samme ungdomsskolen som jeg engang gikk på. Mest sannsynlig så vil en liten gutt også ende opp på den skolen etterhvert , og da vil også han se bildet av mamma sin klasse henge i gangen der. Klassebildet til mine barn henger også der , og når en liten gutt begynner på ungdomsskolen så vil han også sikkert havne på den samme veggen.
Kan dere se hvem som er meg?
Men først er det barneskolen som står for tur , og idag skulle en liten gutt få en smakebit på det som venter. Selv jeg var spent i dag , noe som medførte til at jeg var lys våken allerede klokken 07.00 idag. Gubben dro meg opp en time etterpå , planen var at vi skulle stå klar på skoleplassen når en liten gutt kom gående med resten av barnehagen. Litt før 09.00 sto vi utenfor skolen og ventet , og like etter kom en lang rekke med spente barn gående. De var så fine der de kom , hånd i hånd kom de med store smil rundt munnen.
En liten gutt kom helt sist , han lyste opp når han oppdaget at vi sto og ventet. Jeg så at han var litt skeptisk , men smilet kom når han så at vi var på plass. Jeg må innrømme at det var litt rart for meg også , for når gamle kjente lærere kom for å hilse på kom alt av minner tilbake. Både rektor og avdelingsleder kom for å hilse på oss , det var tydelig at de visste hvem vi var foreldre til. Vi ble stående ca en halv time på skoleplassen , men når faddrene og alle lærerne tok med seg de nye spente elevene på rebusløp fant vi ut at vi kunne trekke oss stille tilbake.
En liten gutt syns nok det var litt skummelt at vi skulle dra , men heldigvis hadde han alle vennene sine rundt seg. Jeg har vært veldig spent på å få høre hvordan resten av dagen hadde vært , og når jeg hørte en liten gutt kom løpende inn døren i ettermiddag skjønte jeg at han hadde mye å fortelle. Han har snakket på inn og utpust i hele ettermiddag , det var tydelig at denne dagen hadde satt spor. Tusen spørsmål kom som perler på en snor , nå ville han vite alt om hva de skulle gjøre på skolen.
“Se mamma , regnbuen er her”
Så mor fikk nok å svare på idag , vi har gått igjennom alt en liten gutt lurer på. Men plutselig ble han veldig alvorlig , og det var som om jeg kunne se hva han tenkte på. “Syns du det er litt skummelt vennen?” spurte jeg med et varmt smil rundt munnen. “Ja hvordan viste du det mamma?” En liten gutt så på meg med store øyne , jeg kunne se hvor overrasket han ble. “Jo for jeg syns også det var litt skummelt når jeg begynte på skolen” sa jeg i håp om at det kunne gi han litt trøst.
Det var da det kom , en setning fra en liten gutt som fikk smilet frem på hele familien. “HÆ har du gått på skole mamma? Men du er jo så gammel??” Ja der fikk jeg den , jeg var tydeligvis alt for gammel til å ha gått på skole. Han har jo for så vidt riktig , barneskolen er jo bare for barn….
Jeg har tenkt på det i mange år nå , og nå mer enn noengang før. Etterhvert som en liten gutt vokser til så kommer tankene tilbake , for jeg vet at livet til en liten gutt vil bli vanskeligere på grunn av meg. Nå står snart en skolestart for døren , en helt ny hverdag venter. En hverdag på godt og vondt , en annerledes hverdag jeg selv har vært i.
Det er nemlig så lite som skal til , den minste ting blir sett på som unormalt. Jeg vet av erfaring hvor stygge barn kan være mot hverandre , jeg har selv blitt mobbet og utestengt av jentegjengen. Jeg vet hvor vondt det er , hvor alene man føler seg. Og nå sitter jeg med en klump i magen av tanken på at en liten gutt skal måtte gå igjennom det samme , og det på grunn av meg.
Selv om en liten gutt ikke vet om noe annet så ser han det , det er bare hans mamma som skiller seg ut. Jeg ser hvor brydd han blir når andre barn stiller spørsmål , han liker ikke oppmerksomheten det fører med seg. ” Mamma kan vi gå nå ” visker han stille når barna flokker seg rundt rullestolen , da vil han bare hjem.
Likevel vil han gjerne ha meg med , han blir så glad hver gang mammaen stiller opp. Men jeg tar meg i det hver gang , jeg prøver så godt det lar seg gjøre å holde meg i bakgrunnen. For som mor vil man gjøre alt man kan for å beskytte , ta de inn under sine vinger og holde de trygg. Men nå er en liten gutt i ferd med å få sine egne vinger , han gjør seg klar til å fly selv. Alt jeg nå kan gjøre er å forberede han på det som kommer , likevel ber jeg en stille bønn om at min sykdom ikke vil gjøre det verre for en liten gutt….
Idag var jeg stuptrøtt når jeg våknet , uventede dataproblomer holdt meg våken i natt. Jeg er nemlig avhengig av å ha datamaskinen fremfor meg når jeg sover , for noen ganger er det lettere å skrive til nattevakten når jeg ligger med masken på. Så hver kveld har jeg den fremfor meg i tilfelle jeg trenger den , men når jeg våknet i natt oppdaget jeg at den var gått i svart.
Jeg skjønte ingenting der jeg lå , så lenge strømmen er tilkoblet så bruker den aldri å slå seg av. Men nettopp det hadde den altså gjort , og plutselig fikk jeg en følelse av deja vu. For det er nemlig ikke så fryktelig lenge siden jeg hadde samme problem , og da var det strømkontakten som hadde tatt kvelden. Jeg skjønte jo at det måtte være samme problem nå også , derfor ringte jeg på nattevakten slik at hun kunne sjekke.
Det viste seg at mine antagelser var riktig , enda en strømkontakt hadde blitt ødelagt. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig egentlig , for denne nye kontakten er ikke ett år gammel engang. Heldigvis har jeg en splitter ny datamaskin i kjelleren av samme type , Tobii var så grei at de ga meg en i reserve dersom denne ble ødelagt , jeg har jo en blogg å skrive vet du. Og med denne nye ubrukte datamaskinen fulgte det selvfølgelig med en ny strømkontakt , så i dag tidlig var det bare å hente opp esken som har stått i kjelleren uåpnet.
Hadde bare alle vært så medgjørelige og fremsynte som leverandøren av disse øyenstyrte datamaskinene er , ja da hadde hverdagen gått knirkefritt rundt. Når man snakker om medgjørlig så har gubben også vært hjemme i dag , og han er ikke akkurat kjent for å være så veldig medgjørlig. I dag hadde han nemlig bestemt seg , kjerringa skulle være med på kjøretur. For i dag skulle heisen på bilen fikses , vi skulle kjøre opp og se om de hadde tid til å se på den. Ja for noen time hadde han ikke ringt etter , hvem trenger vel time til reperasjon i en storby?
Jeg tror vi har diskutert alle verdensproblemer før lunsjtid i dag , det begynte allerede klokken 07.00 idag. “Æ kan jo bare ta dæ opp nu så kan vi kjøre rett fra barnehagen” Jeg kikket forvirret opp på gubben der han sto ved sengekanten , trodde han virkelig at alle åpnet like tidlig som barnehagene gjorde? Dessuten var det ikke så fristende å stå opp klokken 07.00 når jeg ikke fikk øynene opp engang , men i følge gubben så var det bare å hive på meg solbrillene , da kunne ingen se om jeg sov eller ikke.
Vi kom likevel frem til at vi skulle vente til hjemmesykepleien hadde vært her , da fikk jeg i det minste medisin før vi suste av gårde. Men når hjemmesykepleien kom var det helt stille i stuen , når jeg endelig var klar og våken hadde gubben forsvunnet. Hjemmesykepleien ga meg medisin og dro igjen , jeg derimot så meg nødt til å etterlyse gubben. En Messenger melding ble sendt , og når jeg hørte at mobilen til gubben pep oppe på loftet skjønte jeg tegninga. Gubben hadde lagt seg , og nå var det tydeligvis ingen hastverk med å dra.
Vi kom oss ikke avgårde før nærmere 11.30 , og på veien leverte vi en liten firbeint tass opp til mine foreldre. Tanken på at han skulle gå her hjemme alene når vi ikke visste hvor lang tid alt ville ta var ikke særlig fristende , men som vanlig mente gubben noe helt annet. Noen ganger lurer jeg på hvordan vi klarte å bli enige om å bli sammen for 13 år siden , det må ha vært noe alkohol med i bildet , da er vi nemlig enige om det meste.
En time etter var vi fremme på verkstedet til de som ga meg denne Nav bilen , og der sto det ikke på servicen. Jeg tror ikke vi ventet fem minutter engang før vi kom til , tre mannfolk heiv seg rundt for å finne ut av hvor problemet lå. Ti minutter etterpå hadde de funnet problemet , og ti minutter etter det igjen var bilen fikset! Det var servicen sin det , lykkelig kunne vi dra avgårde med en heis som nå fungerte.
Gubben kjørte rett bort til en baguett vogn som var i området , plutselig skjønte jeg hvorfor han aldri tar med seg matpakke på jobb. For disse baguettene var nydelige , og med den menyen så var det noe for enhver smak. Men det er rart hvor fort tiden går når man er ute og farter slik , plutselig innså vi at klokken var to. Vi satte derfor kursen hjemover igjen , vi måtte jo både hente en liten tass og en liten gutt. Sistnevnte strålte når han ble hentet , jeg hørte hvordan en liten gutt ropte mamma før jeg kunne se han. Vi hadde jo til og med tatt en liten logrende tass med for å hente i barnehagen i dag , så at en liten gutt ble overlykkelig var det ingen tvil om.
Nå ligger vi rett ut alle sammen , vel fornøyd med dagens gjøremål. Jeg trengte en bedre dag i dag og det fikk jeg , takket være gubben har denne dagen vært god. I morgen skal en liten gutt på førskoledag sammen med barnehagen , og vi er så heldig som får bli med. For egentlig fikk ikke foreldrene være med denne dagen på grunn av korona , men siden vi er i en spesiell situasjon så fikk vi lov til å komme likevel. Så det blir en spennende dag i morgen for både en liten gutt og to foreldre , tenk at han nå snart skal bli skolegutt….
