I går kjente jeg på det igjen, redselen vendte tilbake. På et lite kontor satt jeg med min sønn, en sønn som allerede har mistet sin far. En liten gutt var nå blitt til en ung mann, men selv om han nå på god vei inn i voksenlivet så trenger han sin mamma. Den eneste mammaen han har, den eneste han har igjen av to foreldre. Det var da jeg kjente den kom snikende, maktesløsheten fylte et lite kontor.

For hvem skal følge opp når jeg ikke er her lenger, hvem skal ta de dype samtalene når jeg en dag er borte. Det var da det slo meg, svaret var ingen.
Ingen kan noensinne ta min plass, en mor sin plass er uerstattelig. Han er redd for å bli forlatt og jeg er redd for å forlate, to sjeler følte på den samme redselen.

Redselen for hvordan det vil gå med barna etter jeg er borte er enorm, for de går nå igjennom en sorg så stor. En sorg som ingen ende har, fire barn må leve med den sorgen resten av livet. På et lite kontor ble jeg sittende og studere en av mine sønner, sårbarheten i øynene hans fylte hele meg. Så stor men likevel så liten, og igjen følte jeg på en urettferdighet over livet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tanken på at fire barn en dag kom til å bli morløs kom plutselig flommende over meg, og igjen følte jeg hvordan jeg sakte men sikkert driftet ut i åpent farvann.
Der satt vi og diskuterte livet og fremtiden til en ung flott mann, en fremtid jeg aldri vil bli en del av.

I seks år har jeg klamret meg fast til livet, nektet å gi slipp.
Kjempet for mine barn, kjempet for en ny morgendag. Men hver kveld føler jeg på det, sakte men sikkert ebber livet mitt ut. I går kveld følte jeg på det igjen, mørket omfavnet min slitne kropp. To trøtte øyne gled sakte igjen, og i et lite soverom ble en stille bønn sendt ut i et endeløst univers. En stille bønn for fire barn, en stille bønn for en sorgfull mann.
“Gi de styrke” visket jeg stille, “gi de mot til å leve livet uten meg”….

Jeg elsker høytider, og påsken er intet unntak. Kanskje spesielt når man har små barn, og det er jeg så heldig som fortsatt har.
En skolegutt har gitt meg mye glede i løpet av disse seks årene, og den gleden blir enda større under høytider. De fineste gavene jeg får er gaver laget av små barnehender, og hver gang en høytid nærmer seg får jeg en drøss av de.

Som i forrige uke, hver dag kom en liten gutt hjem med nye små skatter som han hadde laget, stoltheten i øynene hans ga meg den aller største gleden.
En liten påskekylling ble vist frem med stor stolthet, og i det øyeblikket smeltet hjertet mitt. Men det var når vi hentet frem påskepynten fra kjelleren at det virkelig ble jubel i stuen, for i en liten eske befant det seg mange små skatter.

“Se mamma, alle disse har jeg laget” ropte en stolt liten gutt, hans glede over å finne ting han har laget før var stor. Små malte påskeegg, flere små kyllinger, og en vindusdekorasjon ble plukket frem, nå skulle det pyntes med gult.
Men selv om vi har klart å få en liten samling med påskepynt gjennom disse årene så må vi hvert år lage nye ting, og i år fikk vi uventet hjelp fra en leser.

En uventet pakke dukket plutselig opp her, og både jeg og en liten gutt ble helt overveldet når vi åpnet den. For hele esken var fylt opp med mange gaver, gaver til hele familien. Jeg fikk noen nydelige hjemmestrikket sokker og pannebånd i påskefarger, og en liten gutt fikk en eske med påskeegg som han kunne lage figurer av. Ellers var esken fylt med sjokolade og andre påsketing, jeg ble rørt til tårer av den enorme omtanken denne damen hadde.

Så dermed ble det påskeverksted i år også, takket være en dame med et stort hjerte.
En liten gutt satte ivrig igang med å lage kyllinger, og selv jeg ble imponert når jeg så resultatet. Med god hjelp fra assistenten ble to kyllinger og to kaniner skapt, og nå står de på bordet til stor glede for oss alle. Omringet av gule lys og små skjønne figurer kan man ikke annet enn å smile, påsken er herved flyttet inn…

Jeg ble rystet når jeg slo på sporten ikveld, jeg begynte faktisk å lure på om noen hadde tatt feil av datoen. For dette kunne jo ikke være noe annet enn en aprilspøk, jeg skjønte ingenting der jeg satt.
Spesielt dersom historien faktisk var sann, og det hadde jeg ingen grunn til å betvile.

Nyheten jeg sikter til er Bodø Glimt, treneren er nå blitt suspendert av UEFA. Jeg ble faktisk sittende å måpe i stolen, hele situasjonen føltes ut som en vits. For hva er det egentlig de tenker med, dersom den hendelsen er som den er blitt fortalt så straffer de jo en uskyldig part.

Det er nemlig ingenting som kan forsvare bruk av vold, og spesielt ikke under slike arrangementer. Enda verre er det når vedkommende er trener, og den eneste som burde straffes i denne situasjonen er keepertreneren til Roma.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå er det tydeligvis ikke lov til å forsvare seg lenger heller, ihvertfall ikke i følge UEFA. Knutsen blir suspendert og går dermed mest sannsynlig glipp av kampen på torsdag, og det går igjen utover spillerne som skal spille kampen.

Til og med jeg føler på urettferdigheten, jeg ble litt forbanna på Bodø Glimt sine vegne. Dersom UEFA gjør dette for å skape ro blir det helt feil for meg, Vi har alle rett til å forsvare oss når det trengs, og det uten å bli straffet. Alt jeg håper på nå er at gutta går ut på den banen og knuser Roma, da skal jeg virkelig fryde meg….

Man skulle kanskje tro at palmesøndagen var en rolig dag, men ikke i dette huset.
Normalt sett bruker jeg å ligge i senga til langt på dag i helgene, og spesielt på søndager. Jeg vil gjerne kjenne på helgefølelsen jeg også, og det jeg liker best med helgene er å kunne ligge i senga og slumre så lenge jeg vil.
Det bøter opp for å bli vekket klokken 09.00 hver eneste dag, medisin må jeg ha uansett hvilken dag det er i uken.

Men denne søndagen ble litt uvanlig, for jeg og min eldste sønn hadde planer.
Det var nemlig tid for Formel 1 løp igjen, ulempen var at løpet var i Australia.
Så selv om løpet var planlagt til klokken 15.00 i Australia så hjalp ikke det oss, for vi befant oss på andre siden av jordkloden. Dersom vi ville få med oss løpet så var det bare å komme seg opp, klokken 07.00 gikk startskuddet.

Egentlig hadde jeg ingen planer om å stå opp i det hele tatt, for det innebar at gubben måtte vekkes. Så når min sønn kom hjem for to uker siden og fortalte at løpet begynte klokken 07.00 ga vi begge opp, dette løpet måtte vi se hver for oss.
Ingen av oss ville vekke gubben, vi visste nemlig at det ville være som å gå inn i et Bjørnehi på vinteren.

Men tidligere i uken kom det opp rundt middagsbordet, og det var da jeg forsto at gubben ikke hadde vært helt ærlig. Han har nemlig nektet for at han liker Formel 1, men når han frivillig meldte seg til å ta meg opp skjønte jeg at han også hadde blitt bitt av basillen. Aldri i livet om han hadde meldt seg frivillig hvis han ikke hadde noe interesse for sporten, han overrasker stadig.

Dermed var det gjort, i år startet palmesøndagen “litt” tidligere enn normalt.
Klokken 07.00 var fire av seks familiemedlemmer våken, det tror jeg aldri har skjedd før. Jeg elsker slike dager, sitte sammen med familien og bare nyte tiden sammen.
Det er livet for meg, det er i slike stunder jeg virkelig føler meg hel.
Men det som gir meg størst glede er tid sammen med ungdommene i huset, det er nemlig ikke like lett å få til i hverdagen. Da er det ekstra godt når man finner en felles interesse, og der føler jeg meg veldig heldig.

Det er nemlig ingen selvfølge at man har så mye til felles lenger når ungdommene vokser til, ei heller at de vil tilbringe tid sammen med sin mor.
Og det er akkurat på det punktet jeg føler meg ekstremt heldig, jeg har en felles interesse med alle tre. Akkurat det gir meg mye glede, og jeg prøver å dyrke den gleden så ofte som jeg kan.

Nå ser jeg frem til et fjell opphold sammen med hele familien, på Storefjell vil jeg nok få noen uforglemmelige dager sammen med mine kjære. Akkurat det ønsker jeg for alle dere også, måtte dere få noen uforglemmelige dager sammen med deres kjære.
Så idag vil jeg bare ønske dere alle en riktig god påske, jeg håper den blir fylt med mye solskinn og glede…

Ingen påske uten krim, slik er det ihvertfall for meg. Helt siden jeg var liten har jeg hatt en fasinasjon for alt som har med krim og gjøre, og jeg husker enda den første boken jeg lånte på bibloteket. Hardyguttene ble raskt en favoritt, under dyna med lommelykt lå jeg hver kveld og leste. Ikke rart jeg ble mørkeredd til slutt, det hjalp heller ikke på at jeg snek meg ned i trappa for å smugtitte på Derrick hver fredagskveld.

Påsken har alltid vært et høydepunkt når det gjelder krim, og når jeg selv ble eldre så ble nye krimbøker kjøpt inn hvert eneste år.
Bøkene ble de første som ble pakket ned når vi skulle på tur, og det beste jeg visste var å sitte fremfor peisen under teppet med boken i hånda. Først da var det påske for meg, med en beroligende knitring fra peisen i ørene og en sitrende spenning i kroppen nøt jeg roen. Det er noe jeg savner den dag i dag, bla i en ny bok og føle det stive papiret mellom fingrene.

Heldigvis har jeg lydbøker, jeg er glad for at jeg lever i en tid der teknologien stadig gjør nye fremskritt. Det ble redningen i fjor, for først da kom det ut en lydbok som jeg hadde ventet lenge på. Det kom nemlig ut en krimbok i 2020 som jeg bare måtte få med meg, mitt søskenbarn hadde nemlig blitt forfatter!
Spenningsthrilleren Tro meg når jeg lyver ble raskt populær, og det er den boken jeg nå vil anbefale som årets krimbok denne påsken.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det som gjør den så spesiell for meg er at deler av omgivelsene er fra mitt barndomsrike, jeg kjenner meg igjen i beskrivelsene. Denne boken har alt, spenning fra første side. Jeg er så stolt over mitt kjære søskenbarn, du har gjort en kjempejobb Ellen. Under kan dere lese et lite utdrag fra boken, denne boken kan jeg virkelig anbefale.

Politimannen Lars Lukassen ser muligheten til en permanent forfremmelse idet han må rykke ut til likfunnet av en tidligere klassekamerat. Situasjonen på politistasjonen i Hønefoss forverres da en uhyggelig skikkelse oppsøker barn og deler sine mørke hemmeligheter. Samtidig kommer læreren Johanna Brekke til byen for et vikariat. Lars blir raskt tiltrukket av henne. Men hva er det Johanna rømmer fra, og hvem er venn og hvem er fiende i jakten på sannheten….

Så her er det bare å løpe og kjøpe, eller gå på et biblotek for å låne den.
Min datter kunne fortelle at den boken hadde de i klassen fått som analyseoppgave i fjor, det syns min datter var litt gøy. Skolebibloteket på skolen deres hadde blitt raidet for akkurat den boken, og det ble raskt en favoritt blant ungdommene også.
Så denne påsken har jeg bare en oppfordring, dersom du som meg liker krimbøker så må du lese Tro meg når jeg lyver av Ellen G. Simensen….

Gjennom dine øyne ser jeg. Jeg ser en verden så vakker, en fredfull verden. Jeg ser din verden, en harmonisk verden, en verden full av glede og latter. Jeg ser en åpenbarende verden, en verden full av skatter og hemmeligheter. 

Gjennom dine hender føler jeg. Jeg føler de vakreste ting, myk som fløyel mot min skjøre hud, gjennom dine hender føler jeg. Jeg føler en varme så god, en mors varme, en varme som når helt inn, inn der ingen kan se hva som bor.

Gjennom dine ører hører jeg.Jeg hører de vakreste toner, som englesang hviskende mot kinn, den lune, trygge stemmen til far, som bysser deg i seng kveld etter kveld. Jeg hører de vakreste ord , ord som er fulle av kjærlighet og omtanke som en vakker kjærlighetssang.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Gjennom dine føtter går jeg. Jeg klatrer over de høyeste hindringer, jeg går på de mykeste sandstrender. Jeg går gjennom en fargerik blomstereng, jeg klyver opp de bratteste bakker og over de vakreste fjell.

Gjennom din nese lukter jeg. Jeg dufter de herligste dufter, den kalde luften en vinterdag, jeg lukter nystekt brød en søndags morgen. Jeg lukter den søteste parfymelukt en klar vårdag. Jeg lukter det salte hav, som speiler seg i himmelen en stjerneklar aften.

Gjennom dine sanser sanser jeg. Jeg sanser en urettferdig verden, som regn fra blå himmel. Jeg sanser en kald verden, som frost på små barnehender. Jeg sanser livet, hvor vakkert det kan være, som en hvitveis innimellom bark og mose.

Gjennom dere barn lever jeg.  Dere finner meg i alt dere gjør, som en sommerfugl som flyr lydløst over en blomstereng, som en sildrende bekk fra en fjellsprekk. Dere finner meg i de første snøkrystallene en vinterdag, dere finner meg i de blinkende stjerner på den mørke himmel.

Men det vil komme en dag der dere gir opp og lete. Da skal dere se innover, innover der alle hemmeligheter bor, der kjærligheten er som størst. Dypt der inne finner dere meg, dypt inne i deres varme hjerte… 

Til tross for at jeg for første gang følte meg helt rolig igår før kontrollen så var jeg temmelig pumpa når jeg kom hjem igjen. Så pumpa at jeg sovnet i godstolen, lettelsen over at alt hadde gått bra enda en gang var mer overveldende enn jeg hadde sett for meg. Pusteprøvene var faktisk litt bedre denne gangen enn forrige kontroll, og det rare er at jeg puster bedre i liggende stilling enn jeg gjør i sittende.

Det bruker nemlig være omvendt hos ALS pasienter, og selv om det ikke er mye om å gjøre så er det nok til at lungelegen reagerer. Jeg er tydeligvis noe for meg selv i følge han, men akkurat det er ikke noe nytt for meg. Ifølge min far har jeg alltid vært en skrue, egentlig burde jeg ha vært et forsøksprosjekt for lenge siden.

Stemningen var lett og lystig på sykehuset, jeg tror legene har forstått det gubben har prøvd å forklare i årevis. Hver gang vi kommer på sykehuset så får legene høre den samme setningen, og nå tror jeg endelig de har skjønt det.
“Ukrutt forgår ikke så lett” hører jeg gubben si hver gang, og i mitt stille sinn tenker jeg at da er vi to. For dersom jeg er beskrivelsen på ukrutt så lurer jeg på hva han er, vi er nok mer lik enn vi tror.

Men jeg tilegner meg gjerne den betegnelsen dersom det betyr at jeg får leve lengst mulig, da kan jeg gjerne være ukrutt.
Stemningen på sykehuset har forandret seg mye det siste året, og det betyr så mye.
Jeg vil heller prate om livet fremfor døden, den kommer før eller siden uansett.
Men aldri en kontroll uten litt drama, og denne gangen var jeg sikker på at gubben skulle gå ned for telling.

Gubben har nemlig sprøyteskrekk, som mange andre så tåler han ikke synet av blod.
Så å ta han med på kontroller er en risikosport, for er det en ting jeg må gjennom på hver kontroll så er det blodprøver. Etter å ha vært en nålepute i mange år har legene innsett at anestesi må komme på banen, så nå blir det ultralyd hver gang blodprøvene skal taes. Men denne gangen traff han litt vel bra, blodspruten sto ut av armen på meg. Selv fikk jeg det ikke med meg, jeg var for opptatt med å legge kabal. Etter mange år med ALS så er jeg godt vant, litt for godt vil vel noen si.

Hadde det ikke vært for gubben så hadde jeg sikkert aldri oppdaget det, synet av en kritthvit gubbe borte i hjørnet fikk meg til å reagere.
Plutselig var det han som var nærmere døden enn meg, ja det så ihvertfall ikke verre ut. Ansiktsfargen gikk fra normal til likblek på et sekund, deretter begynte en grønnskjær aktig farge å ta over.
“Æ må visst sette mæ litt” visket en spak gubbe, jeg har faktisk aldri sett han så spak før. Så denne gangen tror jeg gubben var mer lettet enn meg når kontrollen var over, neste gang sender jeg han ut på gangen når blodprøvene skal taes.

Kvelden ble avsluttet med ikke mindre enn to forykende fotballkamper, og ifølge gubben så var det ende et bevis på at denne kjerringa fortsatt lever i beste velgående.
Jeg fikk i det minste trent opp stemmen min, ulempen var at jeg holdt på å gi gubben hjerteinfarkt opptil flere ganger. Nå ser jeg frem til en strålende helg sammen med mine kjære, og tenk, nå er det snart påske også…

God helg til dere alle 💖

Hver eneste gang tenker jeg det, nå er det heldigvis tre måneder til neste gang.
Men jeg blir like overrasket hver gang, over hvor fort tre måneder går.
I dag var det nemlig den tiden igjen, det var igjen tid for tre måneders kontroll.
Hver tredje måned blir jeg innkalt til ALS kontroll, og det er like nervepirrende hver gang.

Nervene har alltid tatt helt overhånd, nettene før disse kontrollene har vært fylt med mareritt. Selv om jeg innerst inne vet at jeg er stabil så reagerer kroppen, jeg har ingen kontroll.
Men denne gangen har det vært annerledes, for første gang på seks år kjenner jeg på en ro.

I seks år har jeg levd tre måneder om gangen, tre måneder er alt jeg har.
Alt har stått og falt på disse kontrollene, på en måte så har det vært som å gå opp til eksamen. Bestå eller ikke bestå, og i seks år har jeg bestått hver gang. Premien har vært tre nye måneder, alt jeg i løpet av disse seks årene har ønsket meg er tre nye måneder i en stabil kropp.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Noe mer enn det er dessverre urealistisk, og en realist har jeg alltid vært.
Jeg er svært takknemlig over at jeg får en utprøvende forsøksmedisin, men noe mirakel forventer jeg ikke. Jeg tar til takke med det jeg får, og om det innebærer tre nye måneder sammen med mine kjære så er det stort nok for meg.

Så idag drar jeg på kontroll med en ny indre ro, for de siste tre månedene har vært stabile. Alt jeg håper på nå er tre nye måneder, og dersom jeg er heldig vil tre måneder bli til et år. Mine odds er lavere enn hos andre, men selv jeg har et lite håp. Et lite håp om å leve slik jeg er nå lengst mulig, det er alt jeg ønsker meg…

Jeg så han gjennom vinduet, på lette ben og med ryggsekken på beveget han seg raskt fremover. Små snøfnugg drysset lett ned over han, mellom snødekte trær ble han borte. I en liten stue satt jeg, lite ante en fremmed mann at han i ryggsekken bar på en drøm. Min drøm, en drøm om å være tilstede. I en liten stue fulgte jeg han med blikket, og alt jeg tenkte var “tenk om det var meg”.

Jeg så henne, det klare vannet omfavnet hennes kropp. Lette svømmetak skapte brytninger i vannet, en grasiøs kropp beveget seg lydløst under overflaten. På land satt jeg, helt stille fulgte jeg henne med blikket.
Lite ante en fremmed dame at hun svømte fra en drøm, for på land satt jeg og tenkte “tenk om det var meg”.

Jeg så de gå forbi, med hender flettet sammen svevde de bortover en travel gate. Det eneste de hadde øye for var hverandre, det var de to mot en verden så stor. Smeltet sammen beveget de seg sakte forbi, lite ante de at kjærligheten deres bar på en drøm, for i en stille bil kikket jeg på min kjære og tenkte “tenk om det var oss”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I en bil kom hun kjørende, med bestemte skritt beveget hun seg raskt gjennom skolegården. Dagens viktigste gjøremål skulle hun nå ta, en liten gutt kom løpende mot henne. Gleden i øynene hans lyste opp hele skolegården, i bakgrunnen ble jeg sittende å se på. Mors armer sto klar til å ta han imot, lite ante hun at hun nå skulle ta imot en stor drøm. Helt stille ble jeg sittende å se på, og igjen tenkte jeg “tenk om det var meg”.

Hver dag ser jeg de, mennesker som lever det livet jeg engang levde.
Fremmede mennesker som ikke aner at de bærer på en drøm, min drøm.
En drøm om livet, livet som engang var. Et liv som kun er minner nå, et liv jeg har glemt hvordan var. Men hver dag ser jeg de, mennesker som lever det livet jeg engang hadde. Og det er da den kommer, min største drøm trer frem i lyset. Hver kveld visker jeg den ut i et stille lite rom, “tenk om det var meg”….

“Sover du” ropte gubben til meg igår ettermiddag, og de ordene kom fra rett munn.
For gudene forby at kjerringa skal få ta seg en høneblund på dagtid, det er kun gubben som får lov til det. Etter å ha hørt på lavmælte snorkelyder i to timer i går kom gubben uthvilt ut i stuen, og da hjalp det ikke at kjerringa var en smule trøtt.
“Nå skal vi gå en kveldstur kjære” sa gubben i det han heiv meg over skuldrene sine, og i det jeg ble plassert i rullestolen innså jeg at jeg allerede var ferdig påkledd.

Gubben må jo ha noen superkrefter som jeg ikke vet om, for når det gjelder påkledning av kjerringa er han raskere enn selveste Sonic. Det hele går så fort at jeg ikke får det med meg engang, når han først vil være effektiv så går det virkelig unna.
Jeg våknet i det minste rimelig kjapt, her i huset er det best å holde seg våken til enhver tid.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kveldsturen var nøye planlagt, gubben hadde nemlig noe han skulle vise meg.
Det er nemlig blitt bestemt at det skal bygges noen nye leiligheter i området her, og nå ville gubben vise meg området.
Det var ikke lange veien å gå, og når jeg fikk se hvor byggingen skulle foregå ble jeg bare oppgitt. Ja ikke bare oppgitt men forbanna, hjertet mitt sank der jeg satt i rullestolen.

I over ti år har vi bodd her, og foruten om nabolaget så er skoleveien den jeg har verdsatt mest av alt. En asfaltert sykkelsti gjennom skogen, fri for trafikk og trygg for barna. Der har jeg både gått og kjørt med rullestol for å hente barna mine, på den veien har jeg fått nyte naturen tett på. Duften av furu har slått i mot meg, og mang en gang har jeg og en liten gutt hatt mange fine øyeblikk der.

Men det var et sørgelig syn som møtte meg i går, de høye trærne som en liten gutt engang klatret i lå nå som opphøgde tømmerstokker på flat mark.
Hauger med trespon var alt som var igjen, det eneste beviset på skogen som engang var. Flere leilighetskomplekser skulle nå overta skoleveien, og alt jeg klarte å tenke på var at nå var det over. For med nye leiligheter kommer det også flere mennesker, og med mennesker følger det med biler.

Det er tydeligvis ikke snakk om å ta vare på den naturen vi har, her skal det bygges for enhver pris. På den eneste trygge skoleveien skal det nå bygges, jeg kjente hvordan skuffelsen tok meg. Jeg håper dette prosjektet drar ut i tid, for dette har ikke jeg lyst til å oppleve. Jeg går på tur for å nyte naturen i fred og ro, jeg går ikke på tur for å stirre inn i leilighetsvinduer. Så nå sitter jeg her og lurer på hva enkelte tenker med, en ting er ihvertfall sikkert, her er det pengene som rår. Likevel er jeg glad for at vi tok kveldsturen i går, for idag våknet vi opp til full vinter igjen…