Det er på denne tiden at jeg føler det som mest, takknemligheten for selve livet er stor.
For seks år siden så jeg bare slutten, lite visste jeg at det jeg trodde var slutten faktisk var en begynnelse. En begynnelse på en berikende reise, en reise som har gitt meg så mange opplevelser på godt og vondt.

Livet er som en lukket bok, du vet aldri hva du får før du åpner den.
For hver side som skrives så oppdager du noe nytt, og du vet aldri hva som venter i neste kapittel.
Jeg vet at min slutt er nærmere enn for mange andre, men jeg vet også at jeg er en av de heldige. For med døden på skuldrene så ser jeg livet klart, jeg ser hva livet er.

Jeg hørte det mye når jeg ble syk, jeg måtte skrive en bucket list.
Men jeg trenger ikke reise jorden rundt på jakt etter nye opplevelser, alt jeg trenger har jeg her hjemme.
Det er de nære ting som betyr noe for meg, det er de jeg kommer til å savne mest. Som å våkne en lørdags morgen til lyden av små barneføtter i trappa, eller sitte omringet av mine kjære mens vi ser på film.

Alt jeg kan ønske meg har jeg innenfor fire vegger, noen ganger er det som om fire vegger visker til meg. Fortiden sitter i fire vegger, det er her jeg hører hjemme. Her har jeg sett en liten gutt ta sine første skritt, her har jeg danset lykkelig rundt med mine fire små i armene mine. Her har jeg pakket de varsomt inn under dynen etter en lang dag, her har jeg og min kjære bygget vårt kjærlighets rede.

Jeg trenger ingen Taj Mahal, vi har vårt eget palass.
Jeg trenger ingen Louvre, for jeg har de vakreste kunstverk hjemme i fire barndomspermer.
Jeg trenger ikke noe karneval i Rio, gubben er karneval nok.
Jeg trenger ingen blomsterpark i Amsterdam, jeg har min egen lille blomsterhage.

I min trygge lille seng ligger jeg hver kveld, og i mørket takker jeg høyere makter for alt jeg har fått. Det er kanskje ikke mye for noen men det er mer enn nok for meg, jeg har nemlig det viktigste av alt.
Kjærligheten gror seg sterkere for hver dag som går, en brennende ild som aldri slukker. I et lite hus i skogholtet har jeg alt jeg trenger, de nære kjære ting…

 

Jeg kom over noe på nettet for en stund siden, noe jeg aldri har sett før. Selve nettbutikken har jeg derimot vært borti før, faktisk så bestilte jeg brudekjolen min derfra. Men jeg husket at det tok noen uker før jeg fikk den, og siden det jeg hadde lyst til å bestille var julegjenstander så var jeg litt i tvil.
Ikke tør jeg å tenke på neste jul heller, for mye kan skje før den tid.

Men jeg forelsket meg helt i helt i disse små juledekorasjonene, derfor tok jeg en sjanse og bestilte.
Jeg ble gledelig overrasket over leveringstiden denne gangen, fem dager etter at jeg hadde bestilt kom pakken på døren. Kanskje dere husker at jeg ikke hadde nok julegardiner til stuen? Jeg manglet en lengde til det siste vinduet. Men jeg hadde mange hvite gardiner, det eneste jeg manglet var noe rødt til å feste på gardinene. Det var da jeg kom over de, gardinhemper formet som nisser.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det ble myyyye finere, nå får vi i tillegg mye mer lys inn i stuen. Jeg er kjempefornøyd, og de nissene gjorde underverker.
Nå sier jeg meg ferdig med operasjon julepynting, nå må vi begynne å pakke inn julegaver. Jeg husker hvor gøy jeg syns det var å pakke inn gaver før jeg ble syk, derfor kribler det ekstra mye hver gang barna setter seg ned for å overta arbeidet etter meg.
Min datter tror jeg har arvet min lyst for å pakke gaver, og det er jeg veldig glad for.

For dersom gubben skulle gjort det så tror jeg 3 verdenskrig hadde brutt ut, som dere sikkert skjønner så er ikke julegavepakking det gøyeste han gjør.
Så for å bevare julefreden tror jeg mine barn skal få ta den oppgaven, jeg tar ingen sjanser rett og slett.

Jeg forventet at kommunen skulle være på hugget i dag, men der tok jeg feil gitt.
Det har aldri vært så stille på mailen min som i dag, og det syns jeg faktisk er litt skuffende. For de vet godt at det nye BPA firmaet mitt står klar til å ta over, men de må ha et vedtak fra kommunen. Så nå må jeg eller advokaten kontakte de i morgen, for nå må vi bare komme i gang her.

Vi trenger disse dagene for å få ting i gang, jeg har ikke tid til å vente.
Jeg bare håper at kommunen gir seg nå etter det vedtaket fra statsforvalteren, når det gjelder kommunen så vet man aldri. Alt jeg ønsker meg nå er ro, og det håper jeg kommunen har respekt nok til å gi meg….

Jeg drømmer om frihet, frihet til å bare være meg selv.

Frihet til å løpe ut i snøen, legge meg ned og lage snøengler mens jeg kikker opp på en endeløs himmel.

Frihet til å stå under en varm dusj så lenge jeg vil, føle hvordan det varme vannet omfavner min kalde kropp.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Frihet til å krølle meg sammen under et varmt pledd på en kald vinterdag, nyte en kopp med varm kakao mens jeg føler hvordan den deilige smaken av sjokolade fyller hele meg.

Jeg drømmer om en frihet mange tar for gitt, en frihet til å leve livet mitt fritt.

En frihet til å legge meg når jeg vil, uten å tenke på at noen har en tidsplan de må følge.

En frihet til bestemme selv, uten å tenke på hva andre syns.

En frihet til å kunne følge mine barn til sengs, lese en bok mens jeg ser hvordan de bekymringsløst faller til ro.

Jeg drømmer om en frihet hvor jeg bare kan være til, en stille stund uten bekymringer og sorg.

En frihet som gir meg ro, som små beroligende bølgeslag mot en kritthvit endeløs sandstrand.

En frihet til å vandre fritt, mens jeg ser hvordan fotavtrykkene mine setter spor i den silkemyke sanden.

En frihet til å danse rundt juletreet, omringet av smilende små barnefjes.

Jeg drømmer om en frihet til å bare være meg selv, uten lenker som holder meg fast.

En frihet til å leve med en velfungerende kropp, enkle ting som å selv kunne sjekke kjøleskapet når jeg er sulten.

En frihet til å klare meg selv, uten å måtte være avhengig av andre for å leve.

En frihet til å holde mine kjære tett inntil meg, føle hvordan våre hjerteslag smelter sammen.

Jeg drømmer om en bekymringsfri jul, en jul uten redsel og frykt for meg og mine.

Jeg drømmer om glødende små øyne, fylt med glede og spenning istedenfor sorg og frykt.

Jeg drømmer om en frihet uten sykdom og angst, slippe å tenke på at morgendagen muligens ikke kommer.

Jeg har kun et juleønske i år, et lite ønske om å få friheten tilbake…

 

Med vedtaket fra statsforvalteren har vi fått nytt pågangsmot, og det merket jeg på gubben i går. Husker dere at jeg ble så irritert når jeg oppdaget at de julelysene jeg ville ha var utsolgt? Jeg ville jo så gjerne ha lys rundt hele verandaen.
Forrige uke kom jeg plutselig på at det var en butikk jeg ikke hadde sjekket, min favoritt butikk innfridde igjen.

For Plantasjen hadde noen lignende lys, og til alt hell hadde de akkurat de lengdene jeg trengte. Gubben derimot ble ikke akkurat blid når han så hva jeg hadde kjøpt, og igjen kom glosene på løpende bånd.
Men det blir ikke julestemning før gubben kommer med sine tradisjonelle gloser, det hører liksom førjulstiden til.

Først nektet han å henge de opp, i følge gubben hadde vi nok lys.
Men i går kom kom han på bedre tanker, og det kan jeg takke nabokjerringa for.
For hun hadde også kjøpt flere lys, og når gubben så at nabogubben begynte å henge opp lys så kunne ikke han være noe dårligere.
“Du og nabokjerringa e like gal, spinn hakkande gal” gaulte gubben i det han rev opp verandadøren, nå skulle kjerringa virkelig få lys!

Jeg hørte glosene helt inn mens han holdt på, og det ble ikke mindre gloser når han oppdaget at lysene hadde floket seg.
Rudolf er kanskje rød på nesen, men en glødende nese kunne ikke måle seg med den glødende kulen som nå sto på verandaen.
Jeg var en stund redd for at han skulle gå i luften, for jeg er helt sikker på at det røyk fra topplokket til gubben.

Men lys ble det, og når mørket kom sigende på så ble det et fantastisk syn.
Ja selv gubben ble fornøyd, og det sier sitt. Jeg er kjempefornøyd, både med gubben sin innsats og lysene. Så nå kan julen bare komme,  for nå er vi klar. Juletreet skal pyntes lille julaften som tradisjon tro, og det er alltid et høydepunkt.

I dag fant vi endelig ut hva som har foregått borti skogen den siste tiden, vi har jo hørt sagelyder fra morgen til kveld i flere måneder nå.
Jeg ble imponert når gubben sendte bilder, for borti skogholtet åpenbarte det seg en flott stor trehytte. En person har holdt på med dette arbeidet, så det er ikke rart at han har jobbet fra morgen til kveld.

Julemysteriet ble løst i god tid før jul, og det var bra, for dette mysteriet har vært enda større enn Maskorama. Men i går fikk jeg enda et Julemysterie, jeg fikk nemlig en nydelig blomsterdekorasjon på døren. Et kort fulgte med der vedkommende gratulerte meg med seieren mot kommunen, men det sto bare Jannike på avsender.
Jeg er venner med flere som heter Jannike på Facebook, men så lenge det ikke sto etternavn så aner jeg ikke. Men jeg håper vedkommende leser dette innlegget, for jeg vil så gjerne få takke.

Denne helgen har vært helt fantastisk, sakte men sikkert synker det inn at en endeløs kamp er over. Nå kan jeg endelig fokusere på å leve istedenfor, og det er alt jeg noengang har ønsket. Livet smiler til meg for tiden, måtte det bare fortsette. Nå skal jeg nyte kvelden sammen med mine mens vi nyter nystekte lussekatter som naboen kom her på døren med, vi føler oss veldig takknemlig her vi sitter…

Tusen takk til alle dere som har gitt bidrag til advokathjelp
Tusen takk til BA for at de har belyst vår kamp
Tusen takk til “Molly” for hjelp med å skrive klage to ganger
Tusen takk til Chanett for opprettelse av Spleis
Tusen takk til Ingrid for hjelp med å skrive tilsvar
Tusen takk til Advokatfirmaet Lippestad for den utrolige jobben de har gjort
Tusen takk til Marte i FRP for å arrangere møte med helsebyråd Husa
Og sist men ikke minst, takk til alle mine fantastiske trofaste lesere som alltid er der når jeg trenger dere💜

 

Jeg svever på en sky for tiden, det er lenge siden jeg har vært så lykkelig som nå.
Lykkelig og lettet på samme tid, det føles som om noen har fjernet svære kampesteiner fra mine skuldre og at jeg nå svever fritt rundt.
Det er en fantastisk følelse, jeg bobler nesten over her jeg sitter.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har rett på BPA, det skrev statsforvalteren. En rettighet som kommunen ikke bare kan ta fra meg når firmaet ikke klarer å levere. Jeg har rett på å leve et selvbestemt liv, og det er kommunen sin jobb og sørge for at jeg får leve slik jeg vil.
Både kommunen og firmaet sin rolle ble satt under lupen, dårlig oppfølging var dommen. Alt firmaet har gjort er å skylde på oss som arbeidsledere, de har ikke tatt noe ansvar selv.

Men nå har jeg det svart på hvitt, og det er nesten så jeg har lyst til å klage firmaet inn.
For det kommunen og firmaet har påført meg er umenneskelig, de skjuler seg bak arbeidsmiljøloven mens de skylder på den syke. Ja noen ganger tror jeg de har sin egen arbeidsmiljølov, at de finner opp regler når det passer dem.

Det jeg stusser mest over er hvor stor forskjell det er på disse firmaene, enkelte firmaer tar på seg nesten alle oppgaver til arbeidsleder mens andre tar ikke på seg noe. Ulikt regelverk har de også, arbeidsmiljøloven blir tolket på forskjellige måter.
Jeg skjønner det ikke, men at det er store forskjeller på firmaene er det ingen tvil om.

Vi har funnet oss et nytt firma, så nå starter vi med blanke ark fra Januar.
For første gang har jeg tro på at vi endelig skal få dette til, og det er takket være statsforvalteren. Hans krav var nemlig tydelige, kommunen skal komme mer på banen og vi skal få slippe arbeidsleder rollen.

Statsforvalteren så det jeg har prøvd å ytre frem i flere år nå, det arbeidet blir for mye for oss. Dessuten er det ikke et krav at brukeren selv er arbeidsleder, vi kan gi de oppgavene til noen andre. Og det er et av de punktene kommunen og firmaet har sviktet på, de har ikke vært villige til å finne løsninger for vårt beste. Vi går en spennende tid i møte, og jeg har stor tro på vårt nye firma. Nå gleder jeg meg til i morgen, for da regner jeg med forvaltningen sender en mail…

Tusen takk til alle dere som har støttet meg gjennom denne tunge tiden, og takk for alle gode ord jeg har fått i helgen. Selv om jeg ikke har klart å svare dere alle, så skal dere vite at dere betyr så mye for oss alle 💖

I går våknet jeg opp forferdelig dårlig. Ryggsmertene var kommet tilbake for fullt, og angsten lå som en klo over mitt bryst.
Det hjalp heller ikke på at gubben bombaderte meg med meldinger, jeg har aldri vært mer stresset enn i går. Vi hadde nemlig funnet en rimelig El bil hos en forhandler i Oslo, en bil som min datter og min nest eldste sønn skal dele på å ha. Besteforeldrene har spyttet i potten rett før jul, så nå skulle det bli bil på ungene.

Men tror du ikke Bankid var nede igjen??? Og der satt jeg med en hel haug med oppgaver som jeg helst skulle få gjort før klokken 12, men alle sidene jeg skulle inn på krevde selvfølgelig Bankid.
Jeg var så sliten når brevet fra statsforvalteren kom, og jeg visste at kroppen min ikke ville klare flere påkjenninger. Ikke hadde jeg fått i meg mat heller, jeg følte meg helt nedbrutt der jeg satt.

Et brev snudde hele tilværelsen min, tenk så fort ting kan snu.
I det min datter leste opp vedtaket forsvant angsten, og like etter forsvant ryggsmertene også. Matlysten kom også tilbake, det var da jeg skjønte hvor mye denne kampen har kostet meg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har sovet så godt i natt, for første gang på lenge følte jeg meg uthvilt når jeg våknet. Dessuten våknet jeg opp med et stort smil rundt munnen, og det er lenge siden jeg har gjort. Gubben går bare rundt og rister på hodet mens han sier, “kjerringa klarte det igjen”. Med alle de kampene jeg hittil har tatt mot kommunen så leder jeg nå 3-0, måtte dette bli min siste kamp.

Idag skal vi samle familien til baking, et pepperkakehus blir vår feiring i dag.
Jeg kan fremdeles ikke tro at jeg faktisk fikk medhold, det tar litt tid før det synker inn. David vant mot Goliat igjen, heldigvis er statsforvalteren en fornuftig person.
Og igjen viser det seg at kommunen og helsebyråd Husa har mye å lære om BPA.
De fikk nemlig passet sitt påskrevet av statsforvalteren, alt det jeg hadde klaget på falt tilbake på dem.

Nå gleder jeg meg til mandag, for da regner jeg med at jeg blir kontaktet av forvaltningen. Egentlig har vi lyst til å bytte saksbehandler, for evnen til å lytte eier ikke hun vi har nå. Og nettopp det var noe statsforvalteren spesielt påpekte, nå må kommunen virkelig følge opp og samarbeide med oss.
Idag er jeg bare lykkelig, for tenk at vi faktisk VANT….

PS: I tillegg hadde vi 5 års bryllupsdag i går, jeg ELSKER deg kjære💖

Like før klokken 15.00 kom meldingen jeg har ventet på, svaret fra statsforvalteren lå nå og ventet på meg.

Selvfølgelig var Bankid nede igjen, i tillegg visste jeg ikke om jeg orket å lese det.

Heldigvis var min datter hjemme og assistenten, og selv om jeg ikke ville lese avgjørelsen så ville de det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sammen fant de en annen måte å logge inn på, og det var min datter som til slutt satte seg ned i stillhet for å lese brevet.

Ja for jeg turte ikke, jeg forventet det verste.

Min datter har det beste pokerfjeset, hun røpte ingenting der hun satt.

Men så kom spørsmålet, ville jeg ikke vite det??

Min datter så på meg med store øyne, jeg klarte ikke lese henne.

Jeg lukket øynene mens hun leste opp, jeg forberedte meg på det verste.

Men plutselig sperret jeg øynene opp, for jeg kunne da umulig ha hørt riktig.

Min datter måtte lese vedtaket tre ganger før det sank inn, og det var da jeg holdt på å stryke med.

Tårer og snørr rant i strie strømmer, og en slimkule satte seg helt fast i halsen min.

JEG VANT!!!

David mot Goliat vant igjen!

Statsforvalteren hadde omgjort vedtaket til kommunen, jeg får beholde BPA!!

Dette er det beste som har skjedd meg, og reaksjonen min sa alt.

For i dag måtte hostemaskin letes frem, jeg fikk faktisk ikke puste med den slimklumpen i halsen.

Nå er det vel ingen som kan tvile på advokathjelpen vi har fått, og det har jeg alle dere å takke for.

Jeg har så mange jeg må takke men det får vente litt, akkurat nå må jeg bare roe meg litt ned.

Men det beste er at statsforvalteren sitt vedtak er endelig, det kan ikke påklages.

Dette er den beste julegaven jeg kunne fått, det viser seg igjen at det lønner seg å kjempe.

Takk til alle som har hjulpet meg i denne kampen, og en stor takk til alle som har gitt bidrag til advokat.

Dette er like mye deres seier som min, jeg beundrer dere stort.

Nå skal vi nyte helgen for alt den er verdt, og jeg skal kjøpe champagne i morgen….

Jeg føler meg helt tom for krefter her jeg sitter, påkjenningene de siste månedene har gjort noe med meg.
Selv om jeg har vært så heldig å få advokathjelp så kan ikke han gjøre noe med den angsten jeg har, en angst som tapper meg for krefter.
Jeg har ikke ord nok til å beskrive hvor mye det koster meg å stadig måtte kjempe, likevel føler jeg at jeg ikke har noe valg.

Det er tross alt mitt liv, min frihet de prøver å ta fra meg. Den lille friheten jeg har igjen vil jeg så gjerne beholde, og selv om det koster så er den verdt å kjempe for.
Jeg kjente det igår når vi dro for å prøve den nye rullestolen, to timer var mer enn nok.
Egentlig hadde jeg planer om å kjøpe julegaver etter vi var ferdig men kreftene tok slutt, og det er ikke likt meg. For normalt sett så er det jeg som sliter alle andre ut, men etter flere måneder med angsten godt inngrodd så treffer man veggen til slutt.

Noen ganger skulle jeg ønske kommunen fikk føle på hvordan jeg har det for tiden, men samtidig unner jeg ingen å slite med det samme som meg.
Jeg vet nemlig hvor mye arbeid jeg må gjennom dersom kommunen skal inn her, mange nye assistenter betyr mye opplæring.
Men det jeg gruer meg mest til er alle nye assistenter som jeg ikke vet noe om, og dersom vi ikke går overens så slipper jeg aldri unna.

Jeg har enda ikke fått svar fra statsforvalteren, og jeg kjenner nervene er tynnslitt.
Angsten har igjen satt seg i ryggen, alt jeg kan prøve på er å puste med magen.
En avgjørelse om resten av mitt liv er nær, og jeg kjenner det på kroppen.
Uansett hva utfallet blir så må jeg finne styrke til å takle det, livet er brutalt og hjerterått for tiden…

Det ble ingen god natt på meg i natt, tankene har holdt meg våken.
Tanken på at en avgjørelse på en endeløs kamp (ja det føles sånn) nærmer seg gjør meg uvel, jeg klarer ikke tenke på noe annet. Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg gjør hvis jeg ikke får medhold, men at det blir en tur ned i kjelleren igjen er det ingen tvil om.
Egentlig hadde jeg håpet svaret kom idag, for i dag har gubben vært hjemme. Det ble nemlig en kaotisk start på dagen i dag, gubben hadde ikke før levert en liten gutt på skolen før han måtte hente han igjen.

Det var i senga jeg oppdaget mailen fra skolen, enda en nærkontakt av vår skolegutt hadde fått påvist korona. Så da var det bare for gubben å snu i døren, gutten måtte hentes. Heldigvis hadde vi en hjemmetest igjen, og vi pustet lettet ut når prøven var negativ. For jeg hadde en avtale i dag, og i et lite sekund trodde jeg at jeg måtte avlyse.
Men heldigvis kunne vi ta med en liten gutt, og dette var en avtale jeg hadde sett frem til lenge.

For idag skulle jeg endelig få prøve en ny rullestol, og det har jeg ventet på lenge.
Og det beste av alt var at gubben skulle være med, for da var vi to som kunne komme med innspill. Opp til Kokstad dro vi alle sammen, med munnbindene godt innenfor rekkevidde. Men selvfølgelig oppsto det en heftig diskusjon mellom kjerringa og gubben når vi kom frem, for selv om jeg er lommekjent på dette området så påsto gubben at han visste bedre. Han kjørte nemlig inn til en helt annen bygning enn den vi skulle i, og sta som han er nektet han høre etter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var ikke før jeg la frem et veddemål på 20000 at han ble litt i tvil, pokker at jeg ikke fikk han med på det veddemålet, det hadde vært lett tjente penger det.
Det var ikke en lyd å høre fra gubben når han innså at han hadde tatt feil (igjen), det er lenge siden jeg har sett han så spak. Han liker ikke at kjerringa får rett, han er og blir en mannemann.

En skolegutt la merke til en elektrisk scooter med tak på, og den syns han var såååå kul. Den skulle mamma ha hatt, for da kunne jo han sitte på. Dessuten var det jo tak på den, så da kunne jo jeg hente han på skolen uansett vær. Men jeg måtte dessverre skuffe en liten gutt, for den klarte ikke mamma å kjøre.
Likevel er jeg enig med han, det burde være mulig å lage tak på rullestoler også.
Da kunne vi vært ute når som helst, trosset været og kommet seg ut.

Men så kom de med den, en splitter ny rullestol var et syn for guder. Den hadde så mange nye tillegsinnstillinger som min ikke har, dessuten var svingradiusen helt fantastisk. I tillegg så den så nett og liten ut der den sto, en total motsetning til det svære droget jeg kjører rundt med. Alt jeg ville var å prøve den, det er lenge siden jeg har vært så ivrig.

Jeg kjente det med engang jeg satte meg oppi, det var akkurat som om den var skreddersydd til meg. Jeg satt som en dronning i stolen, den var bare heeeelt fantastisk! En av funksjonene var at jeg kunne heve stolen opp til en vanlig person sin høyde når han står, og samtidig kjøre i gåhastighet. Så det vil si at jeg kan være i lik høyde som de som går på tur med meg uten at det påvirker hastigheten.
Jeg kan også velge farge på deksel og felger, og jeg valgte lilla.

Nå håper jeg bare det går fort med søknadsprosessen, for de må også bygge om bilfestet i bilen når den er klar. Det var en nedtur å sette seg tilbake i min egen rullestol igjen, jeg har aldri opplevd en bedre rullestol. Så jeg fikk meg en opptur i dag, hadde det bare blitt en opptur når statsforvalteren kommer med sin avgjørelse også….

Jeg kjente jeg ble irritert i går, en mail fikk meg til å tenne på alle plugger.

Mailen var fra lederen i den kommunale ordningen, hun ville bare informere om at hun jobbet med å få til en turnus og ansette flere assistenter.

Hun opplyste også at svaret fra statsforvalteren skulle komme innen i morgen, og det virket som hun var skråsikker på at dette ville gå i deres favør.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kjente rullegardinen gikk ned, og jeg gadd ikke svare på mailen engang.

Hun hadde allerede funnet en assistent som hun ville ha inn i ordningen, men jeg fikk ingen informasjon om vedkommende.

Dette beviser bare det jeg har påstått hele tiden, jeg har ingenting jeg skulle sagt vedrørende hvem som jobber her.

Likevel forventer de at jeg at jeg skal samarbeide, eller føye meg blir vel mer rett og si.

De forventer at jeg skal gi opplæring til assistenter som jeg ikke har fått vite noe om, jeg skal bare smile pent selv om jeg ikke går overens med vedkommende.

De har en knapp måned på seg å skaffe nok bemanning, og det kommer de aldri til å klare.

Men det verste er at det er de selv som har satt seg i denne situasjonen, for i det øyeblikket de valgte å si opp min BPA ordning var det over og ut.

Min mann har gitt klar beskjed, dersom det blir kommunen så melder han seg ut.

Så dersom det oppstår akutt fravær og kommunen ikke klarer å skaffe folk så blir jeg liggende, og for å være helt ærlig så håper jeg det skjer.

For kommunen påstår at de klarer alt så mye bedre, i følge dem så er denne ordningen såååå perfekt.

Jeg kjenner jeg bare er så lei her jeg sitter, jeg er sliten av å kjempe for å bli hørt.

Det virker som om kommunen bare hører på en part, det er ingen som har spurt om vår versjon i denne saken.

Angsten for fremtiden har aldri vært større, og jeg vet at dersom kommunen får det som de vil så vil jeg miste en stor del av meg selv….