Stemningen i huset var til å ta og føle på i går, vi kjente alle på det som nå lå fremfor oss. For som alle tidligere år så måtte vi krype til korset i år igjen, det var tid for den årlige julehandelen. Jeg kjente på hele kroppen at den gikk i forsvarsmodus bare ved tanken, erfaringene fra de forrige årene lå enda ferskt i minne.
Det samme tror jeg gjaldt resten av familien også, for vi kom oss ikke ut av huset før langt utpå ettermiddagen. Glosene til gubben begynte lenge før vi hadde begynt å tenke på juleshoppingen, og som alltid tok jeg det som en advarsel på det som ventet. Klokken 17 ble jeg dratt opp av godstolen i lynets hastighet, det var en bestemt gubbe som trampet ut av døra her.
“Se te å koble på turboen kjerring” gaulte gubben fra ytterdøren, og jeg skjønte at her var det bare å adlyde. En prikkete gutt kom hoppende etter med en amper storesøster, og til slutt kom svigerfar lettere forvirret subbende. “Ka vi ska no da” spurte svigerfar mens han tok på seg skoene, alt hadde gått så fort i svingene at svigerfar ikke hadde fått med seg hva vi skulle. Kanskje like greit når jeg tenker meg om, det er like greit å være uvitende så lenge som mulig i denne familien.
Jeg HATER kjøpesentre, og det gjør min datter også. Men den som hater det aller mest er gubben, og akkurat det er umulig å legge merke til. Jeg vet ikke helt hva det er, men hver gang gubben nærmer seg et kjøpesenter så er det som om han blir besatt. Ja det er den eneste forklaringen jeg kan komme på, for hver gang vi skal på et kjøpesenter så blir gubben forvandlet til en fresende rebelsk okse som kun har et mål for øye.
Vi må ha vært litt av et syn der vi kom ramlende inn hovedinngangen, jeg har aldri vært så glad for et påbud før. Men selv munnbindene ble for små i går, egentlig burde jeg ha investert i finnlandshetter til hele familien. Gubben ledet som vanlig an, lyden fra kloggene fikk glassdørene til å skjelve som aspeløv. Bak han kom min datter, med flakkende blikk pekte hun seg ut alle nødutganger.
En rødprikkete gutt kom løpende etter, Rudolf hadde fått seg en arvtager i år. Bak en liten prikkete gutt kom kjerringa, vill i blikket og med joysticken på full hastighet. Helt til slutt kom en lettere forvirret svigerfar, med duggete briller og snublefot så han mer ut som Hovmesteren der han kom.
Så var det bare å sette i gang, butikkhyllene skulle tømmes. Ja bokstavelig talt tømmes, for med en dumper av en rullestol så var det nesten umulig å manøvrere seg mellom hyllene uten at det endte med full katastrofe. Min datter lukket øynene hver gang jeg måtte rygge, til slutt ble hun så nervøs at hun kommanderte meg ut av butikken. Men det var da det raknet for gubben, for kjerringa kunne da ikke mene at gubben skulle kjøpe dress til guttungen på egen hånd??
Jeg kunne føle hvordan svettedråpene til gubben traff meg i bakhodet i det jeg rullet ut av butikken med en panikkslagen datter, og bak meg hørte jeg hvordan en prikkete liten gutt satte foten ned. “Jeg klarer selv pappa” freste en liten gutt, og det var da nye gloser fylte et kjøpesenter. Det var det siste jeg så til gubben, og det var et øyeblikk der hvor jeg tenkte at julen 2021 aldri kom til å bli den samme igjen.
Tiden sto stille der jeg sto og ventet, og jeg var akkurat på vei til å etterlyse en svett finnmarking over høytaleranlegget når jeg fikk øye på en glødende kule mellom butikkhyllene. Hva som egentlig skjedde i et lite prøverom har jeg enda ikke turt å spørre om, for sist gubben var i et prøverom endte det med traume på hele familien. Det innlegget kan du lese her.
Synet av en kapitulert gubbe fikk meg til å innse at shoppingrunden nå var over, nå var det bare å finne nærmeste nødutgang rimelig kjapt. En liste med hundre gjøremål ble pakket vekk, men et gjøremål kunne vi krysse av på listen. Dressen til en prikkete gutt tok nesten knekken på gubben, og nå sitter jeg her og grubler på hvordan vi skal få resten av tingene i hus…
For makan til rot skal du lete lenge etter, det kokte i topplokket på kjerringa når gubben omsider våget seg hjem igjen.
Fullmåne var det også i dag, og det mente gubben hadde hatt en innvirkning.
Ja han håpte i det minste det, for det forklarte ihvertfall hvorfor kjerringa hadde blitt forvandlet til en rabies infisert varulv mens han var borte.
Jeg kan kanskje ikke snakke så bra lenger, men lydene som kommer ut når kjerringa blir engasjert er nok til å skremme livet av de mest hardbarka kriminelle.
Trygghetsalarmer er oppskrytt med kjerringa i nærheten, jeg tror jeg skal begynne å spille inn lydbånd og selge.
Jeg har en mistanke om at de hørte meg helt til Spania, for i andre omgang satte Norge alle kluter til.
Så nå sitter jeg her som en breiflabb på land, kjeften er vidåpen men ikke en lyd kan høres.
Gubben takker høyere makter for at kjerringa endelig er blitt stum, endelig kan roen senke seg igjen.
Det som kunne endt katastrofalt endte med en gullmedalje, verdens beste jenter klarte det igjen…
Av og til blir jeg bare oppgitt, ja jeg lurer på om gubben vasker ørene sine i det hele tatt. Etter 13 år har jeg skjønt at diskusjoner med gubben er nytteløst, for han har rett uansett. Ja selv om jeg har bevis på at han tar feil så nekter han, det er ingen som vet mer enn en finnmarking. Det begynte allerede for tre uker siden, da hadde svigerfar kjøpt flybilletter til jul. Men så var det datoen da, og selv om jeg visste når han skulle komme så sto gubben på sitt.
Svigerfar hadde nemlig sendt meg melding med datoen, men å diskutere med gubben var som vanlig en umulig oppgave. Gubben hadde nemlig bestemt seg for datoen 18, og selv om jeg prøvde å argumentere for den 17 så gikk det ikke inn. Hadde ikke svigerfar ringt på torsdag så hadde ingen møtt opp på flyplassen, for igjen viste det seg at kjerringa hadde rett. Blikket til gubben sa sitt når svigerfar sa at han kom i går, og glosene som kom etter telefon samtalen fikk meg til å humre der jeg satt.
En skolegutt ble selvfølgelig i fyr og flamme når han hørte at bestefar skulle komme en dag tidligere enn planlagt, og da var ikke en bakedag sammen med mor så fristende lenger. Vi hadde nemlig planlagt at han skulle være hjemme med meg i går, men når pappaen måtte hente bestefar på flyplassen etter jobb så ville en liten gutt selvfølgelig bli med pappa på jobb.
Vi brukte formiddagen i går til å rydde og vaske, for nå var det juleferie for alle sammen. Min nest eldste sønn skulle også komme hjem, og siden rommet hans har blitt brukt til oppbevaringsrom den siste tiden så hadde vi mer enn nok å gjøre. Denne fredagen har jeg gledet meg til, hele familien samlet under et tak er alltid koselig. Spesielt koselig er det å få besøk fra Finnmark, det er liksom ikke jul uten at en av besteforeldrene kommer.
Jeg skjønte ingenting når de kom stormende inn døren her, for alle kom med en blomst hver i hånda. Man skulle nesten tro at de hadde ranet en blomsterforretning på vei hjem, ja det var så mange at jeg slet med å finne plass til alle. Men den største blomsterdekorasjonen var det gubben som hadde fått, han har nemlig vært fast ansatt i samme firma i ti år nå. Han har jobbet dobbelt så lenge i samme firma, men han ble ikke fast ansatt før vi flyttet til Bergen.
Den mest rørende juleblomsten vi fikk kom fra fotball laget til min datter, et rørende kort brakte frem tårene. Jeg håper at jeg igjen kan stå på sidelinjen og heie snart, for jeg har savnet det samholdet. Så nå er huset fullt opp av blomster, fortsetter det slik så tror jeg vi må henge opp flere hyller til jul.
Det ble en fantastisk kveld i går, vi kunne faktisk ikke hatt en bedre fredag. Først vant håndball jentene våre, og det førte til ellevill jubel i stuen. Så oppdaget jeg at den siste James Bond filmen var kommet ut, så da ble det filmkveld i tillegg. Nå er juleferien virkelig i gang og jeg nyter hvert sekund, denne julen tror jeg blir fantastisk….
Jeg vet egentlig ikke hva som skjedde i dag tidlig, men når jeg våknet var puten min helt våt. Salte blanke tårer rant i strie strømmer, Jeg våknet opp gråtende. Fortiden hadde igjen innhentet meg, jeg drømte om en 16 år gammel jente. Jeg drømte om meg selv.
Hun var så virkelig, lykkelig og nyforelsket strøk hun varsomt over sin runde mage. Et nytt liv var på vei, som en sakte film så jeg livet mitt i reprise. Det var da jeg så han, gutten med himmelblå øyne, han var så stolt der han satt med sin førstefødte sønn i armene, der og da var livet perfekt. Lite visste hun at det snart var over, gutten med krystallklare øyne skulle bli borte for alltid.
Det var nettopp den dagen som kom tilbake til meg, den skjebnesvangre dagen som endret alt. Alle følelser vendte tilbake, skriket til naboen i det hun fant han brakte sorgen tilbake. Skyldfølelsen fylte hele meg, jenta på 16 år hadde vendt tilbake. Redselen og den bunnløse sorgen la seg rundt mitt hjerte, med en to måneder liten gutt måtte hun nå takle livet på egenhånd.
Jeg våknet opp til en våt pute, de hjerteskjærende skrikene satt enda i ørene. Hikstene fylte et lite soverom, helt stille lot jeg tårene strømme fritt. Minner jeg har prøvd å fortrenge kommer stadig oftere tilbake, når jeg sover blir alt så levende. På veggen henger de, et lykkelig par med en nyfødt gutt. Så unge de var, unge og naive. Kjærligheten var ikke nok, mørket ble for altoppslukende…
Det som så ut som vannkopper i går så mer ut som meslinger i dag, og det var da jeg begynte å tenke. Jeg vet at jeg har hatt vannkopper, det husker jeg. Men meslinger var jeg usikker på, så da måtte jeg sende melding til min mor. Hun mente bestemt at jeg hadde hatt det så da får jeg stole på det, det siste jeg vil er å stryke med av et meslingutbrudd.
Guttene mine har hatt de fleste barnesykdommer, men min datter derimot har nesten ikke hatt noen. Først i fjor fikk hun vannkopper og jeg husker hvor dårlig hun ble, så nå håper jeg bare hun slipper unna denne gangen. Meslinger rett før jul er ikke akkurat noe å trakte etter, det unner jeg ingen. Men en skolegutt lar seg ikke påvirke heldigvis, han har danset og vært i full aktivitet i hele dag. Rampenissen er også i full aktivitet for tiden, til stor glede for en liten gutt. I natt ble kjøleskapet inntatt, grøten til en liten gutt ble for fristende.
I dag har gubben vært hjemme og jaggu var det bra. For like før klokken 15.30 ringte telefonen min, og både jeg og gubben ble litt satt ut når vi hørte hvem det var. Tror du ikke saksbehandleren i forvaltningen ringte på telefonen min fremfor å svare meg på mail? Enda hun vet at jeg ikke klarer å kommunisere over telefon? Hun hadde nok ikke forventet at gubben var hjemme, vi hørte på hele henne at hun ble overrasket over at noen svarte.
Takk og lov for at gubben var hjemme i dag, for vi skjønte fort at manglende svar på mobilen min kunne bli brukt som en unnskyldning fra deres side. Det er nesten så jeg hører de, “vi har prøvd å ringe deg uten å få svar”. Det var en temmelig spak saksbehandler i andre enden, hun ville bare bekrefte at hun hadde sendt vedtaket til vårt nye firma. Så nå kan jeg endelig si med sikkerhet at denne kampen er over, og det føles veldig godt.
To gode venner…
Noen unnskyldning fikk vi ikke men det hadde vi heller ikke forventet, og for å være helt ærlig så trenger jeg ikke det heller. Jeg har vunnet en kamp så stor, og det er mer enn nok for meg. Nå kan vi endelig begynne planleggingen om en ny start, og firmaet vi har valgt har virkelig orden i sine saker. Så nå ser jeg lyst på fortsettelsen, jeg har tro på at 2022 blir et bra år…
Et virus kom og la alle mine planer på is, men sånn har det vel vært for de fleste av oss. I fjor satt jeg og håpet på at 2021 skulle bli bedre, men til tross for mange vaksinerte så biter viruset seg fast. Derfor har jeg ikke turt å legge de store planene, jeg føler meg rett og slett ikke trygg nok. Mest sannsynlig er korona kommet for å bli, alt jeg håper på nå er at vi en dag kan få en vaksine som bidrar til at vi kan leve et tilnærmet normalt liv på tross av korona.
Men nå var det ikke meningen at dette skulle bli et debatt innlegg om korona, den debatten overlater jeg til noen andre. Jeg hadde nemlig så mange planer før dette viruset kom, og 2021 skulle egentlig bli mitt år. Når vi var i mitt barndomsparadis i sommer stilte søskenbarnet mitt meg et spørsmål, og da var det gjort. Det var da tankene begynte å kverne, et håp ble tent på nytt.
I 2019 arrangerte vi for første gang et fakkeltog for å sette søkelyset på ALS, og jeg ble overveldet over den responsen vi fikk. Den dagen i oktober ble en uforglemmelig dag, hundrevis av mennesker møtte opp for å fronte ALS. Aldri har jeg vært mer rørt enn i det øyeblikket, den varmen jeg følte på den gangen kommer jeg aldri til å glemme. Planen var at vi skulle gjøre dette til en tradisjon, men når korona kom satte det en stopper for det meste.
Dessverre så har koronaen satt en stopper for alt, men håpet om å få oppleve det igjen lever stadig. Når mitt søskenbarn brakte det på banen så kom tanken om neste år, det hadde vært fantastisk om 2022 ble året da jeg kunne oppleve dette igjen. Jeg håper virkelig vi får det til, og at det denne gangen kan bli enda større enn forrige gang. Det er nemlig ingenting jeg mer vil, sette fokuset på ALS er mitt største ønske. Og hva er vel finere enn et fakkeltog til å gjøre nettopp det, komme sammen for å vise alle med ALS at de ikke er alene….
I dag kom seierskampen min i avisen, og jeg må innrømme at det var deilig å se det på trykk. BA har gjort en fantastisk jobb med å belyse denne saken, jeg føler meg veldig heldig som har to av Bergens største aviser i ryggen. Både BA og BT har alltid strekt ut en hånd når jeg har stått midt oppi en kamp, og det er jeg evig takknemlig for. For jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten den mediadekningen, den har nok bidratt til at jeg har vunnet frem med alle mine kamper.
Jeg har enda ikke hørt noe fra kommunen, regner med denne uken går uten at jeg hører noe. BA hadde forsøkt å få kontakt med lederen i Forvaltningen uten hell, og helsebyråd Husa hadde ikke lest vedtaket fra statsforvalteren enda så hun hadde ingen kommentar. Jeg håper hun får lest det etterhvert, for da vil hun kanskje innse at kunnskapen om BPA må oppgraderes. Kommentaren hennes om at hun har full tiltro til de ansatte i etatene henger fortsatt ved meg, det er på tide at de sjerper sine regler.
For slik det er i dag så er det ingen som overvåker arbeidet til forvaltningen eller vurderingskontoret som det nå heter, de kan tydeligvis gjøre som de vil. Jeg håper BPA ordningen blir frigjort fra kommunen, for så lenge kommunen har ansvaret for BPA ordningen så blir det aldri bra. Heldigvis så statsforvalteren min side av saken, men det hele kunne vært unngått dersom forvaltningen hadde lyttet til mine erfaringer.
I dag fikk jeg endelig hengt opp den siste juledekorasjonen ute, og jeg må bare si tusen takk til Vibbedille. For den dama kan virkelig perle, jeg er målløs rett og slett. Nå er ytterdøren og veggen ute fylt med julemotiv, og jeg er såååå fornøyd. De reinsdyrene smelter mitt hjerte, jeg må bare smile hver gang jeg ser de. Hele formiddagen har gått med til å pakke inn julegaver, målet er å bli ferdig til fredag. Heldigvis fikk jeg sendt avgårde alle gavene i går, så nå er det bare å håpe på at de kommer frem til jul.
På lørdag kommer svigerfar på besøk og det gleder vi oss alle til, det er faktisk en stund siden han var her sist. Den som gleder seg mest er en skolegutt, han spør etter bestefar hver dag nå. Men når han kom hjem i dag var han helt opptatt av noe annet, jeg skjønte ingenting når han dro av seg genseren og viste meg magen sin.
Men når jeg så de små røde prikkene skjønte jeg det, gutten hadde fått vannkopper. Kanskje like greit at jeg tok han ut fra skolen forrige uke, egentlig gjorde jeg det på grunn av koronaen men nå må han må være hjemme uansett. Jeg er bare glad for at det kom nå og ikke dagen før jul, nå håper jeg bare på at han ikke blir dårlig. Han er heldigvis i fin form enda, men litt slapp er han begynt å bli. Nå satser vi på at alle holder seg friske frem mot jul, så blir det forhåpentligvis jul i år også…
I dag var det bare å komme seg opp, allerede klokken 08.00 ble jeg dratt opp av senga. Jeg hadde nemlig et viktig møte klokken 10.00, et møte jeg ikke kunne gå glipp av. Jeg hadde blitt innkalt til et oppfølgingsmøte på Nordås rehabelitering, og det var et møte jeg bare måtte komme meg på.
Nå er det ett år siden jeg var der sist, og jeg håper jo at jeg får et opphold til. Men så er det denne koronaen da, det er jo nesten ikke mulig å planlegge noen ting for tiden. Jeg ble litt skuffet når jeg kom opp på Nordås i dag, for det var en ny fysioterapeut som tok meg i mot. Jeg hadde håpet på å treffe hun som har fulgt meg i seks år, vi har fått et bånd gjennom denne tiden.
Møtet gikk som det pleier å gå, vi planla hva vi skulle skrive i søknaden om et nytt opphold. Alle behov må gjennomgåes, deretter er det bare å krysse fingrene og håpe på det beste. Etter det året jeg har hatt så trenger jeg noe å se frem til, dessuten er det helt perfekt med tanke på at jeg nå skal starte opp med et nytt firma og nye assistenter. Da kan vi ta litt opplæring i samme slengen, og det vil frita meg litt arbeid.
I dag måtte jeg bare kontakte kommunen, faktisk så sendte jeg mailen allerede i natt. Jeg har ventet på svar i hele dag, men når klokken ble 13 og jeg enda ikke hadde hørt noe så valgte jeg å kontakte advokaten. Like etter klokken 14 fikk jeg to mailer, og det var da jeg skjønte at jeg ikke kan gi slipp på advokaten enda. For like etter han ringte for å etterlyse svar kom mailen fra min saksbehandler, og det viser bare hvor lite de er interessert i å samarbeide med meg.
Advokaten hadde heller ikke fått tak i saksbehandleren min, men når de ringer fra et advokatkontor så går tydeligvis jungeltelegrafen inne på forvaltningen. Jeg syns det er påfallende at når advokaten ringer så får jeg svar like etterpå, spesielt når jeg har ventet i to dager på å bli kontaktet.
Både jeg og advokaten reagerte på svaret jeg fikk fra saksbehandleren, for hun påsto at de ikke hadde fått vedtaket fra statsforvalteren enda. Ifølge henne så ville det bli sendt fra vurderingskontoret i dag. Men vurderingskontoret er jo forvaltningen, verken jeg eller advokaten skjønte ingenting. At jeg må få meg en ny saksbehandler er det ingen tvil om, jeg har ingen tiltro til henne lenger.
Jeg håper virkelig de har respekt nok til å la meg få fred nå, klager kommunen inn statsforvalteren sin avgjørelse til sivilombudet så blir jeg rystet. Med kommunen så vet man aldri, men man skulle tro at de hadde fått seg en lærepenge nå. Så nå må jeg bare vente å se, i mellomtiden får vi begynne planlegging med vårt nye firma…
