Denne julen har oppfylt alle mine ønsker, ja vi fikk til og med hvit jul! Det har vi ikke hatt på syv år faktisk, det er ikke akkurat hverdagskost med snø i Bergen. Vi pratet om det igår, kanskje vi måtte ta en dagstur til fjells. For i år fikk en skolegutt sine første ski i julegave, og de måtte jo prøves.
Men selv om det var hvitt på bakken så var det ikke kommet nok, derfor vurderte vi en liten biltur opp i høyden. Det tror jeg værgudene må ha overhørt, for i løpet av natta har det lavet ned. Så det var en jublende gutt som våknet opp i dag, endelig kunne han ta på seg skiene for første gang.
Det er slike øyeblikk jeg lever for, enda et stort øyeblikk for mor. Selv om det ble mange fall så ga ikke en liten gutt opp, det ble faktisk en time ute i deilig snøvær. Det var så herlig å se hvordan en liten gutt gikk på med godt mot, det er ingenting som slår synet av røde kinn og en smilende barnemunn.
Men det aller beste med å være ute en kald vinterdag er å komme inn igjen, en god lunsj med noe varmt i koppen hører med på denne tiden. Dessuten var vi så heldig som fikk frokost levert på døren igår, en venninne av meg hadde bestilt en deilig frokost til oss. Bildene sier sitt, og de bollene var helt nydelige. Det ble ikke lange pausen inne før det bar ut igjen, den tidlige starten i dag har ikke påvirket en liten gutt i det hele tatt, gubben derimot….
Ut i gangen løp han etter en lur morfar, som en av kongens garde stilte han seg opp utenfor baderomsdøren i giv akt.
Men toalettbesøket varte og rakk, og vi hørte hvordan en liten gutt utålmodig begynte å marsjere frem og tilbake.
Lett banking på en baderomsdør hørte vi også, var morfar i live mon tro?
Til slutt ble det for mye for en liten gutt, nå var det nok venting.
Med en klar og høy røst ropte han ut, og det var da jeg innså at eplet ikke hadde falt langt fra stammen denne gangen heller.
“E DU IKKE FÆRDI Å PESS SNART???” gaulte en liten gutt, det var som å høre en finnmarking.
Svigerfar satte pinnekjøttet i halsen, og øynene til min mor ble store som tinntallerkner.
Men etter lyden fra badet å dømme så var det min far som fikk den største reaksjonen, vi lurte alle på hvem som falt først av.
Toalettet av veggen eller morfar av toalettet, et smell ga ekko i et lite hus.
Etter en liten stund kom de begge inn igjen, og det var litt av et syn.
For mens en morfar kom fortumlende inn i stua så kom en hoppende glad gutt etter, røde små kinn ble en stor kontrast til den gråaktige fargen i ansiktet til en forvirret morfar.
Svigerfar satt enda og harket opp pinnekjøtt når min mor tok mot til seg og spurte, “Hva var det du sa?”.
“Jeg sa PESS, det har pappa lært meg”.
Men det var bare starten på julekvelden, for når vi endelig hadde funnet roen oppdaget vi plutselig at noen manglet.
En firbeint liten tass hadde bestemt seg for å ta en tur på egenhånd, i et ubevoktet øyeblikk klarte han å snike seg ut.
Plutselig ble det full panikk i stua, og den som fikk mest panikk var meg.
Alle løp på dør foruten om svigerfar, det var ikke antydning til reaksjon fra den kaneten..
Som alltid gikk det litt for fort i svingene for svigerfar, først når alle hadde vært borte en stund oppdaget en forvirret svigerfar at noe manglet.
“Har alle gått hjem?” hørte jeg ved min side, en panikkslagen kjerring sukket der hun satt i stolen.
Etter det som føltes som en evighet kom alle inn igjen, og først av alt kom en lykkelig tass.
En forvirret svigerfar kikket storøyd opp på folket etterhvert som de kom inn i stua og sa: “e det nyttårsaften allerede??”.
En leteaksjon hadde tydeligvis tatt på, med håret rett opp og finklærne dekket med jord så det mer ut som 3 verdenskrig hadde brutt ut.
Igjen fikk julekvelden en dramatisk slutt, og glosene fra gangen sa sitt.
En liten tass krøllet seg tilfreds sammen i en liten seng, han hadde klart det igjen.
Storfamilien hadde fått noe å bryne seg på, litt trim hører da med etter en solid julemiddag…
Disse dagene har flydd avgårde, jeg kan nesten ikke tro at svigerfar har vært her i en uke allerede. I morgen reiser han tilbake til Vardø, det hele var over før jeg fikk blunket. Som tradisjon tro så har svigerfar booket den tidligste returen som finnes overhodet, så i morgen må far og sønn opp klokken 06.00. Det skal bli litt av et liv, jeg tror jeg skal ligge med hørselsvern på i natt for å være på den sikre siden.
Det har vært mange høydepunkt denne julen, og med svigerfar på besøk så sitter latteren løst. Vi trenger egentlig ikke se på Grevinnen og Hovmesteren når svigerfar er på besøk, svigerfar sine subbende bein topper det meste. I dag feks skulle gubben ta med svigerfar på en kjøretur rundt i byen, men det skulle vise seg å bli den korteste kjøreturen ever.
Jeg skjønte ingenting når de kom ramlende inn døren her, hadde de ikke nettopp dratt? Enda mindre skjønte jeg når svigerfar kom inn i stua, med lepper så blå og med tenner som klapret som trommestikker var han litt av et syn. På et tidspunkt lurte jeg på om gubben hadde kastet svigerfar på sjøen en kald vinterdag, ja med gubben så kan alt skje. Hadde kjøreturen endt med ufrivillig isbading mon tro? Det så nemlig ikke verre ut.
Frostrøyken sto ut av kjeften på en hardbarka finnmarking, fremfor peisen sto han og tinte opp. Man skulle ikke tro at en finnmarking hadde kommet til Sør Norge på besøk i jula, det så mer ut som han hadde kommet rett fra Antarktis. Det tok en hel time med opptining før forklaringen kom, og jeg tror det blir lenge til gubben får med seg sin far på kjøretur igjen.
Ihvertfall i gubben sin bil, for den er nemlig elektrisk. Et første møte med en El bil på vinteren ble en kald opplevelse, i følge svigerfar frøs han fast i passasjersete. Ja det var så gale at gubben måtte knekke sin far ut av bilen, og enda går svigerfar rundt og leter etter halve rævskinka si. Mest sannsynlig så ligger den igjen i bilen, fastfryst i et passasjersete.
Jeg er glad for at jeg ble hjemme, men når jeg tenker meg om så burde jeg kanskje ha blitt med. For da hadde min bil blitt brukt, og det er ingenting som slår en varm diesel motor på en kald vinterdag. Nå har gubben kastet seg i vedfyring, vi må få tint svigerfar før tennene faller ut. Det står nemlig torsk på middagsmenyen i dag, spørsmålet er bare om vi rekker å få svigerfar tint i tide…
Alt jeg trenger har jeg nær, en liten stue er fylt med fred. Uker med stress og jag er for lengst glemt, og på bordet står fire lys og brenner så fint. Fire lys som minner oss på, hva julen egentlig handler om.
Et lys for glede og et lys for håp, et lys for lengsel og et lys for fred. En tåre faller for alle vi har mistet, en liten tåre for alle vi fremdeles har nær. Gleden over livet blir igjen så stor, savnet etter det som har vært blir større. En dag i Desember blir et lite land helt stille, tiden stopper opp.
Nestekjærligheten øker, et folkeslag kommer sammen på tross av ulikheter. Skylappene forsvinner, det er som om vi våkner opp. Givergleden kommer til liv, plutselig ser vi mannen som sitter på hjørnet med koppen i handa. Et helt samfunn endrer seg i Desember dagene, vi ser plutselig hva som er viktig.
Men det er ikke alle som har det like godt, det er mange som i disse dager føler på en ensomhet så stor. Derfor er det ekstra viktig, at vi i disse dager strekker ut en ekstra hånd. Vi må nemlig aldri glemme hvor heldig vi er, takknemlighet er noe vi alle bør dele. Nestekjærlighet er vårt viktigste redskap, vårt mektikste redskap mot et altoppslukende mørke…
En liten gutt gikk og voktet på alle familiemedlemmene i går, hver gang noen gikk på toalettet sto en liten gutt vakt utenfor døren. Vi merket det nemlig i fjor, en liten gutt gjennomskuet en mann i nisse drakt. Men helt sikker var han derimot ikke, likevel var det litt rart at nissefar hadde samme stemme som bestefar.
Derfor måtte vi legge en plan i år, for julemagien måtte bevares så lenge som mulig. Løsningen var nærmere enn vi først trodde, en nabo sa seg villig til å stille opp på kort varsel. Ja for ingen i familien kunne være nisse i år, det hadde en liten gutt merket med engang. Men dersom alle var tilstede når nissen kom så kunne nok en liten gutt fortsatt tro, og det var håpet med å leie inn naboen.
Hvert år går en liten gutt rundt og tripper, spenningen over nissefar overgår alt. Men når gubben ytret frem at han hadde sett nissen i vinduet fikk tonen en ny lyd, plutselig var en liten gutt borte vekk. Midt under middagen rømte en liten gutt under bordet, der ble han sittende helt til far i huset sa at det var trygt.
For selv om det er spennende med nissefar så er det også litt skremmende, spesielt hvis nissen faktisk finnes. En liten gutt søkte dekning på fanget til storebror mens han med store øyne kikket ut av vinduet, minuttene sneglet seg avsted for en liten kropp. Kanskje nissefar hadde glemt en liten gutt i år, og kanskje mamma kunne sende han en melding for å høre om han fant frem? Men det var da det skjedde, en rød nisselue dukket plutselig opp rett bak en liten gutt.
En liten gutt spratt opp, et ansiktsuttrykk bar preg av skrekkblandet fryd. Det var en munter og litt rar nissefar som dukket opp utenfor vinduet, med sjegg og solbriller på spratt han rundt på plassen her. Helt fra Nordpolen hadde han reist, og nå hadde han nettopp kommet fra sydligere strøk. Aldri har jeg sett en mer oppspilt gutt, tenk at den virkelige nissen hadde kommet på besøk til han!
Julemagien lever fortsatt, og jeg var så heldig som fikk oppleve det. Og for en kveld det ble, hvis dette blir min siste jul så lever jeg godt med det. For dette ble en uforglemmelig julekveld, jeg kunne ikke drømt om en bedre julaften. Tenk at jeg enda et år kunne sitte rundt bordet med mine kjære og spise pinnekjøtt, bare det var stort for meg. Den deilige smaken fylte hele meg, ja jeg måtte faktisk smake på pinnekjøttet igjen ved midnatt i går.
Pakker fikk jeg også, i overflod til min store overraskelse. En nydelig strikkejakke av min kjære svigerinne rørte meg til tårer, og min egen snøkrystallnål gjorde meg varm om hjertet. Et elektrisk varmeteppe fra min eldste sønn rørte meg aller mest, tenk at han uten å vite det gikk ut og kjøpte det jeg ønsket meg mest av alt. Velvære produkter fikk jeg også, ja jeg fikk så mye fint at jeg ikke har helt oversikt enda. Deilige sokker, neglelakk, godteri i dunger, juleengler og julekuler, og nye klær, jeg er overveldet.
Men det som jeg satte mest pris på var at alle fant roen, mine foreldre ble sittende hos oss helt til klokken 01.00. Vi koste oss med deilige kaker fremfor TVen, og kvelden ble avsluttet med et spektakulært danseshow fremført av minstemann. Jeg kommer til å leve lenge på denne kvelden, den var perfekt fra start til slutt. En stor takk til min kjære mann som disket opp med deilig julemiddag, og i år kan jeg med hånden på hjertet si at lærlingtiden når det gjelder julemiddag er over. Jeg elsker deg kjære, takk for at du gjorde julekvelden god…
En liten gutt kommer løpende, med strålende øyne og et stort smil. Dagen vi alle har ventet på er nå så nær, og alle hjerter gleder seg. Alle barndomsminner vender tilbake, duften av en trygg barndom våkner på ny. Det er som om viserne på klokken går bakover, og med ett ser jeg henne klart fremfor meg.
En liten jente i rosa kjole, på små barneføtter tripper hun så lett på tå. Hele livet ligger fremfor henne, en hel verden venter på henne der ute. Kjente kjære dufter tar meg tilbake i tid, tilbake til en tid hvor bekymringer og sorg enda ikke hadde satt spor. En spent liten gutt står fremfor meg, en liten gutt som aldri fikk en bekymringsfri barndom.
Likevel smiler han, likevel føler han seg trygg. For selv om døden truer så er kjærligheten større, i et lite hjerte blomstrer den til evig tid. Duften av livet lever videre, en duft av barndomsminner som han en dag vil ta med seg. Pakkene under treet ligger og venter, men den største gaven har en liten gutt allerede fått.
Vi har fått enda en jul sammen, og det er den største gaven vi kan få. Freden er i ferd med å senke seg, duften av pinnekjøtt fyller et lite hus. Alle bekymringer er et tilbakelagt kapittel, alt som betyr noe er her og nå. I et lite øyeblikk lukker jeg øynene, en sliten kropp slipper taket under meg. Julekvelden har aldri vært nærmere, og jeg takker høyere makter for at jeg er her enda…
Det er en spent liten gutt som tripper rundt her for tiden, de siste dagene har forventningene bygget seg opp. Julen blir ekstra spesiell med små barn i hus, gjennom han får jeg min julestemning. Jeg husker hvordan jeg selv var i den alderen, og for å være helt ærlig så savner jeg den kriblende følelsen av spenning rett før jul.
Jeg syns en liten gutt er veldig tålmodig i disse dager, ja ihvertfall i forhold til det jeg var på samme alder. Jeg husker godt hvordan mine stakkars foreldre forgjeves prøvde å gjemme julegavene for meg, men uansett hvor mye de prøvde så fant jeg de hvert eneste år. Alle pakkene skulle knipes og ristes på, jeg hadde ikke tålmodighet til å vente. Og når min lillebror ble stor nok så dro jeg han også med på min årlige skattejakt, han måtte nemlig stå vakt.
Men i motsetning til meg så rører ikke en liten gutt gavene, og det til tross for at de står lett tilgjengelig på rommet mitt. Ikke maser han heller, han er mer opptatt av å pynte og bake enn å tenke på gaver. Det er så herlig å se den frydefulle forventningen som han går og bærer på, jeg føler meg veldig heldig som får oppleve den delen igjen. Den barnegleden og lykken han føler på smitter over på oss andre, en liten gutt gir oss en juleglede så stor.
I dag er det dagen før dagen, og som alltid er det mye som skal ordnes. Pinnekjøttet må legges i vann, desserten må lages, og som tradisjon tro så skal vi i år også spise et godt kveldsmåltid til programmet Kvelden før kvelden. Selv om jeg er så takknemlig for å få oppleve enda en jul sammen med mine så føler jeg også på en sorg, en sorg over alt jeg har mistet. Jeg ser det på mine kjære også på denne tiden, alle følelser kommer til overflaten.
I seks år har jeg feiret jul som om den var min siste, og det skal jeg gjøre i år også. Grevinnen og Hovmesteren åpner ballet, og i morgen skal vi se på Tre nøtter til Askepott mens vi venter på at pinnekjøtt duften begynner å bre seg i huset. Først da er det jul for meg, og jeg skal nyte hvert sekund…
To dager igjen, det er like før julen kan ringes inn. Jeg sitter her og ser på en liten gutt i stillhet, takknemlighet er alt jeg føler på. Jeg vet nemlig hvor heldig jeg er, som enda et år får feire jul sammen med mine kjære. Denne sykdommen har revet mange bort dette året, det er mange pårørende som føler på et savn denne julen. En dag vil det være mine kjære som må komme seg gjennom julen, en tom stol blir et bevis på at noe mangler.
Denne førjulstiden har vært preget av både tårer og glede, livet kommer så nært i Desember. Både sorg og takknemlighet blir forsterket, savnet etter livet som var blir intens. En liten gutt løfter opp en liten rund kule, med glitrende øyne ser han på meg. Han er den som skal føre juletradisjonene videre, sammen med tre søsken gir de meg håp om at en liten del av meg vil leve videre.
En liten rød kule gir meg håp, varsomt blir den plukket opp av esken av små barnehender. Jeg ser hvordan han forsiktig henger den på plass, og i en liten kule skimter jeg speilbilde av en liten smilende barnemunn. Et lite bilde som brenner seg fast i netthinnen, et lite minne som jeg vil bære med meg videre. En blank lydløs dråpe faller, en liten dråpe for en lykke så stor.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne stoppe tiden, trykke på pause og bare være i øyeblikket litt til. Julen er et slikt øyeblikk, og en liten gutt med en rund kule påminner meg om hva jeg en dag vil miste. Men her sitter jeg enda og smiler til en liten gutt som pynter juletre, og det er den største gaven for meg.
Jeg håper dere får alle deres ønsker oppfylt denne julen, men mest av alt håper jeg at dere får den gaven jeg ikke fikk. Måtte det drysse god helse og lykke over dere alle, for til syvende og sist er det alt noen av oss trenger. Men selv om jeg ikke kan skryte av god helse lenger så har jeg heldigvis kjærligheten fortsatt, en kjærlighet som aldri vil dø ut…
I dag var det bare å komme seg opp, for gubben hadde bestemt reisemål for dagen. Mammapaahjul bilen sto klar og ventet, og idag skulle vi være julenisser. Vi hadde nemlig et hemmelig juleoppdrag, og det innebar et overraskelsesbesøk til min kjære venninne. Hun fortjener alt det beste, og de siste dagene har jeg gjort mitt for å fylle en kurv med godsaker.
Ti mil hadde vi fremfor oss, en fin liten kjøretur for store og små. Det er jo litt kjekt å finne på noe når vi har besøk, og i disse dager så er vel en kjøretur det tryggeste man kan finne på. Ja trygt og trygt Fru blom, for når bilen er fullastet med hele to finnmarkinger så kan alt skje. De sier eplet ikke faller langt fra stammen, og det er ikke akkurat vanskelig å se når det gjelder gubben og svigerfar.
Dagen begynte som alltid med full rulle, intet unntak når gubben er den eneste assistenten på jobb. Jeg hadde knapt nok fått opp øynene før jeg hang i løse luften, og igjen kjente jeg hvordan visse kroppsdeler fikk seg et etterlengtet løft. At vinteren er i full anmarsj ble det heller ingen tvil om, jeg er sikker på at jeg skimtet istapper der bak i det gubben heiv meg over skuldrene. Det kalde do lokket gjorde ikke saken noe bedre, og når tennene begynte å hakke som trommestikker så var jeg sikker på at jeg kom til å starte kjøreturen tannløs og med en litt mindre bakdel.
Ja for når gubben gaulte “æ må kjøpe dæ ny ræ# i julegave, du henger jo fast i dassen” ble jeg en smule bekymret, jeg har ikke råd til å miste noe polstring på denne tiden av året. Enda godt bilen var oppvarmet på forhånd, for etter en kald dusj av en kattevask frøs også ansiktet mitt fast til noe som lignet en syrete utgave av et kjent Munck maleri. En rolig kjøretur var akkurat det jeg trengte nå, duppe litt til lyden av vakker julemusikk som kom strømmende fra radioen. Men jeg hadde glemt hvem som satt bak rattet på en handikap bil, og allerede i første sving kom jeg tilbake til virkeligheten igjen.
Selv Martin Schanche hadde vært mildere i svingene enn gubben, det var et øyeblikk der hvor jeg ikke visste hvilken vei som var opp og ned. Jeg har aldri vært så glad for å komme frem til endestoppet som idag, men kjenner jeg gubben rett så blir det ikke lenge før han skal sette bilen i gir igjen. Så jeg får nyte roen så lenge det varer, i det minste til gubben har funnet brillene til svigerfar som på mystisk vis forsvant i første sving…
