Det er mange år siden jeg begynte på min siste tale, en tale som en dag skal leses opp for mine kjære. Jeg har tenkt mye på den dagen de siste årene, i mine drømmer har jeg sett den for meg. Mine kjære som sitter på fremste benk, med en altoppslukende sorg i sine hjerter.
Mine siste ord er det ingen som har sett enda, de ordene blir først synlig når jeg er borte. Det gir meg en slags trøst å vite at talen ligger der, ordene gir meg en trygghet. Og det er nettopp det jeg håper mine kjære også vil føle på når mine ord en dag blir lest opp, mitt største håp er at de kan finne litt trøst i ordene mine.
Men mest av alt håper jeg de får føle på en indre ro når min tur kommer, det er mitt største ønske. Jeg har nemlig opplevd det selv, og det er en følelse jeg håper mine kjære også kan få.
Det er noe helt spesielt å sitte med sine kjære på dødsleie, det senker seg en fred i rommet. Når jeg jobbet på sykehjem satt jeg ofte fastvakt, og det var da jeg oppdaget hvor fin døden egentlig kan være.
En dag er det mine kjære som sitter der, og da håper jeg døden kan gi de en indre ro. Jeg vet at de vil klare seg fint, livet vil en dag gå videre uten meg. Når den dagen kommer håper jeg de på en måte føler at de er blitt satt fri, og at de nå kan begynne et nytt liv. Livet gir og tar, og en dag vil mine ord leve videre uten meg….
Så fint skrevet av deg. Hvordan det må være å vite at man ganske sikkert ikke blir veldig gammel må være tungt å vite. Samtidig er det jo det du må forholde deg til. Som du sier vil livet måtte gå videre for alle dine kjære. De vil selvsagt gå igjennom en utrolig tøff tid først men så vil alle de gode minnene overskygge det triste litt etter litt.
Ja det er det jeg håper på, at sorgen ikke blir så altoppslukende som de tror
Å Vivian…
Du skriveur så fint og tja fornuftig men ikke lett og tenke fornuftig kansje nå en sitte på første benk.jo med alt det du har lært ungene. dine og oss så leser bloggen din vær dag. Ja .da ??? Kansje det
DU skriver så bra forstår ikke hvor du finner ordene alltid.men Du klarer det…
Tusen takk Inga
Måten du skriver på rører meg langt inne i sjelen.
Tusen takk kjære deg
Du er så vanvittig sterk
Du er et menneske med hjerte av gull,i din situasjon klarer du å se og tenke på dine kjære rundt deg. Dette står det dyp respekt av. Måtte det blir leeeeeenge til dine livets siste ord skal leses opp. Varm klem fra Mona
Tusen takk, mine kjære betyr alt for meg
Uten dem vet jeg ikke hva jeg skulle gjort, det er takket være dem at ting går rundt her hjemme 
Men uansett så håper nå jeg det vil gå forbannet lang tid før de eventuelt får den her friheten sin!!
<3
Det tror jeg vi alle håper på Gry, krysser fingrene for mange flere uforglemmelig øyeblikk sammen med mine
Du er utrolig sterk som kan være så realistisk. Husker en engelsk serie, der barn visste at de ville miste moren sin. De laget noen fine minner, med bilder og ting som minnet om moren, som de kunne ta frem når moren var borte.
Håper du får mange gode dager med dine, kjære Vivian