Rundt et lite fuglehus yrer det av liv, rett utenfor et lite vindu ser jeg livet spire opp på ny. Jeg ser skyene som hastig farer avsted, i takt med storbyens pulserende klokke. Men inni en liten stue står tiden stille, stillheten fyller et lite rom.
Så stille at tankene kan høres, små indre tanker som stadig skifter kurs. Noen ganger blir de overdøvende, små tanker tar over alt. Stille prøver jeg å trekke pusten, men det er som om rommet er fri for luft. Gjennom et lite vindu ser jeg livet, men inne i en liten stue kommer døden krypende.
Jeg kan føle hvordan mine indre demoner river og sliter i meg, ute er det vindstille men inni meg blåser det opp til storm. Enkelte ganger har jeg bare lyst til å forsvinne, ja noen ganger virker selv døden befriende. Livet utenfor et lite vindu virker med ett så uoppnåelig på slike dager, som om det ikke er plass til meg lenger.
Men så blir stillheten brått brutt, et lite hus våkner til liv igjen. Jeg ser alle mine kjære sittende rundt bordet, latteren over dagens mange hendelser fester seg i fire vegger. Fra en stol ser jeg de, og selv om de sitter i samme rom så får jeg en følelse av å være utenfor. Jeg står på utsiden og ser inn på de, helt stille blir jeg sittende å studere de.
Samtalen flyter lett rundt bordet, dagens hendelser har vært mange. Men for meg har tiden stått stille, dagene flyter over i hverandre. Det er da jeg føler på det som mest, ensomheten over livet vender tilbake. En ensomhet ingen helt forstår, men som mange likevel føler på. Fra et lite vindu ser jeg livet fare forbi, men inne i en liten stue står tiden stille…
I dag var det bare å brette opp armene, for vi hadde bøker som skulle sendes. Heldigvis hadde jeg to assistenter på jobb i dag, og det kom godt med denne tirsdagen. For når 80 konvulutter skal skrives på sier det seg selv at det kan bli litt mye for en person, skrivekrampe kunne lett oppstå. Assistentene har virkelig jobbet på spreng i dag, uten dem hadde dette aldri gått.
Så idag ble de første 80 bøkene sendt ut, det var en befrielse å komme i gang med dette store utsendelsesprosjektet, nå håper jeg bare alle kommer frem. Jeg hadde satt pris på en melding dersom det dukker opp en bok hos en av dere, så kan jeg få litt ro i hjertet. Hele stuen så ut som et postkontor i dag, det var konvulutter overalt. Jeg tror assistentene var rimelig lettet når de endelig kunne sende de første bøkene avgårde, for nå var vi godt over halveis.
Jeg derimot kunne ikke bidra med så mye i dag, men jeg har i det minste fått svart på alle henvendelsene. Og det har vært litt av en jobb, spesielt når tallet på henvendelser bikker 100. Samtidig har det vært så kjekt å skrive med dere, jeg har lært mange av dere bedre å kjenne.
Jeg burde egentlig smile fra øre til øre her jeg sitter, for jeg har solgt bøker over all forventning. Aldri hadde jeg sett for meg at 100 bøker skulle gå så fort, egentlig burde jeg sprettet champagnen. Men jeg sitter her med en liten skuffelse, over alle de som ikke har gratulert meg. Kjøpe boken er ikke så nøye, men en gratulasjon hadde vært kjekt å få fra alle de som faktisk kjenner meg.
Etter seks år med denne sykdommen så burde jeg egentlig blitt vant til det, for jeg har jaggu mistet mange opp igjennom årene. Men det gjør vondt når de man tror støtter deg melder seg ut, og det merker jeg igjen nå. Jeg prøver selvfølgelig å ikke bry meg, men det er forferdelig vanskelig. Likevel er jeg så glad for alle meldinger jeg har fått så langt, de hjelper virkelig på.
Uansett så skal jeg nok sprette champagnen, men det får vente til 17 Mai. Den dagen skal jeg virkelig feire, for jeg vet at det ikke er en selvfølge at jeg fremdeles er her. Det fikk jeg en påminnelse om igår, da gikk en ung dame bort i denne drittsykdommen. Livet er ingen selvfølge, det har jeg virkelig fått erfare…
For en uker side reklamerte jeg for Nydalen Bokstue, et fantastisk nettsted som selger brukte bøker. Minstemann er veldig fornøyd med mor sitt valg av bøker, lesestunden med far er høydepunktet hver kveld.
Gudene skal vite at jeg savner den tiden, jeg vet ikke hvem som satte mest pris på disse kveldsstundene, meg eller barna. Det var først når jeg ble syk at jeg forsto hvor mye disse små stundene betyr, jeg skulle gitt mye for å oppleve de små minuttene igjen.
Nå har jeg vært så heldig å få gi en av dere denne muligheten, en lesestund alene eller sammen med dine kjære. Nydalen Bokstue er så gavmilde at de gir bort et gavekort på hele 1000 kroner til en av mine lesere, og her er det mye å velge i mellom.
Kategoriene er mange, alt i fra antikviteter til romaner av alle slag. Kvaliteten er det heller ingenting å si på, man kan ikke se at disse bøkene har vært brukt. Fra jeg bestilte gikk det bare fire dager før jeg fikk hentemelding, så dette var raskt levert.
Nå ønsker jeg bare svar på et spørsmål, svarer dere så er dere automatisk med i trekningen om et gavekort på 1000 kroner. Nå har dere sjansen til å øke boksamlingen deres, så her er det bare å hive seg med.
Spørsmål: Hva var tittelen på den siste boken dere leste? Og hva handlet den om??
Dere har til og med torsdag til å svare, på fredag trekker jeg en heldig vinner….
Ja jeg er nærmest blitt besatt av et lite fuglehus ute på verandaen, i løpet av disse ukene har jeg blitt ekspert på fugletyper. Hver gang det dukker opp en ny fugl med fuglehuset må jeg inn på datamaskinen for å google, og jeg har lært mye om fugler den siste tiden. Men jeg er ikke den eneste som syns det er kjekt med disse småfuglene, en hardbarka finnmarking er også engasjert.
Hver kveld går han ut på verandaen for å sjekke om de har mat, og dersom vi er tom for fuglemat er han snar med å gå på butikken. Selvfølgelig vil han aldri innrømme det, men gubben er like engasjert som meg. Men når han kom hjem i dag fikk jeg høre det, for i dag trodde han at det hadde rabla for kjerringa. Under ligger samtalen som fikk gubben til å lure på om kjerringa var vel bevart.
“Det er tomt for mat i fuglehuset, du må fylle på”
“Kordan i huleste går det an? Æ fylte jo på for to dager siden”
“Ja det er nå tomt, bare se selv”
Lettere oppgitt gikk gubben ut på verandaen for å se, og joda kjerringa hadde rett hun. Forvirret ble han stående og stirre på meg, og i det jeg møtte blikket hans viste jeg hva det neste spørsmålet ville bli.
“Men kordan kunne du vite det? Har du begynt å gå igjen eller noe?”
“Nei fuglene sa det”
Akkurat i det jeg sa den siste setningen skjønte jeg at ordene mine ville vekke oppsikt, men faktum var at det var fuglene som hadde gitt meg beskjed. To ganger har jeg opplevd det nå, og det har alltid skjedd når fuglehuset er tomt for mat. En liten dompap har virkelig bevist at fugler er noen smartinger, for når han oppdager at det er tomt for mat i fuglehuset så flyr han bort til vinduet og pikker på det med det lille nebbet sitt.
Selvfølgelig fortalte jeg dette til gubben, men det førte bare til at han ble mer overbevist om at kjerringa var blitt gal. Trusler om tvangsinnleggelse fylte huset, for denne gangen hadde kjerringa dratt det for langt. Hele historien min medførte til at gubben glemte å fylle på fuglehuset, og når han la seg ned på sofaen for å ta sin daglige ettermiddagshvil fikk han seg en overraskelse.
For akkurat i det gubben hadde inntatt horisontalen skjedde det igjen, små pikkelyder fikk gubben til å bråvåkne. Og der var han igjen, rett utenfor vinduet satt han med det lille nebbet sitt og pikket på ruten. “Ka fa#n” hørte jeg fra sofaen, helt sjokkert ble gubben sittende å klø seg i hodet. Jeg derimot begynte å le, og takket høyere makter for at jeg hadde blitt frikjent fra kokostempelet. Bilde klarte gubben også å ta, for dette kom ingen til å tro på uten bevis. Så nå sitter kjerringa her godt fornøyd, gubben derimot har enda ikke kommet over sjokket….
Under TVen lå telefonen min, og fra stolen hørte jeg hvordan det tok av. På sofaen lå gubben, en mann som sjelden lar seg berøre. Men lydene fra en liten telefon fikk gubben til å reagere, og hvert 5 minutt reiste han seg opp fra sofaen for å sjekke. Synet av han med telefonen min i hånda var bevis nok, jeg hadde klart det.
Jeg hadde klart å engasjere en finnmarking, han som sjelden lar seg berøre. Men det rare var at jeg ikke følte noe, jeg satt der i en stol og studerte han der han ivrig gikk igjennom telefonen min, men selv følte jeg meg helt tom. De siste dagene hadde jeg prøvd å kjenne etter, men ingenting skjedde. Jeg følte meg nummen på et vis, som en kald liten gråstein som ikke hadde noen betydning.
Tankene mine var helt andre steder når gubben satte seg i sofaen ved min side, og uten at jeg la merke til det ble han sittende og se på meg. “Hvor er du kjæren” hørte jeg plutselig ved min side, en varm kjærlig hånd la seg over min. Jeg snudde på hode og stirret plutselig inn i øynene på mannen i mitt hjerte, den eneste mannen som kan lese meg som en åpen bok.
Igjen klarte han å sette ord på det jeg følte, og det før jeg skjønte det selv. For når mannen ved min side sa med kjærlig stemme “du har lov til å være stolt kjære” slo det meg, han hadde rett. Det var som å slå på en bryter, reaksjonen jeg hadde ventet på kom nå flommende ut. Jeg gikk fra å føle meg som et tomt glass til overfylt på et lite sekund, en setning var nok til å sette alle mine følelser i sving.
For i seks år har jeg hatt styggen på ryggen, en stemme som stadig forteller meg hvor ubrukelig jeg er. Noen ganger klarer jeg å stenge den ute, men noen ganger blir den så overdøvende at jeg knapt får puste. Med en kropp som sakte visner bort under meg har jeg virkelig fått føle på det, følelsen av å ikke strekke til blir altoppslukende. De gangene jeg føler på det som mest er når jeg prøver å få oppmerksomhet, men det er ikke alltid enkelt når man har en svak stemme som lett lar seg overdøve.
Så i går kom alt ut, styggen på ryggen druknet i ordene til min mann. Min mann, han som kjenner meg bedre enn meg selv noen ganger. Han så det jeg ikke så, men når jeg hørte ordene hans falt alle brikkene på plass. Med kjærlighet i øynene hans så han på meg, og ut i fra munnen hans kom de ordene som jeg trengte å høre mest av alt “Du har lov til å være stolt kjære” hørte jeg ved min side, og i det øyeblikket forsvant styggen på ryggen….
Det ble plutselig full dramatikk her i går, før jeg visste ordet av det var fjorden full av redningsskøyter og helikoptere. Det er ikke første gang vi opplever sånn dramatikk her på Breistein, i fjor på denne tiden fikk dramatikken dessverre et tragisk utfall. Da omkom en ung mann etter et vannscooter uhell, og det grusomme er at de aldri fant den unge mannen. Tankene mine går enda til foreldrene hans, og jeg vet at faren hans er fortsatt ute og leter etter sønnen hver eneste dag.
Så når redningshelikopteret dukket opp igjen i går tenkte jeg det verste, nok et liv hadde gått tapt. For i følge nyhetene så hadde det blitt observert en båt som var i ferd med å synke ute på fjorden, en tresnekke uten mennesker i. Derfor ble det satt i gang en redningsaksjon, og fra hvilestolen kunne jeg se redningshelikopteret fly sakte forbi. Jeg kunne kjenne hvordan klumpen i magen kom tilbake, den type dramatikk vil jeg ikke ha.
Heldigvis ser det ut som at det ikke var noen mennesker i den forliste båten, mest sannsynlig har den slitt seg og driftet til fjords. Vi fikk i det minste litt spenning her på en lørdag, og den som var mest ivrig var en liten gutt. Synet av redningsskøyta og to helikopter i lufta gjorde en liten gutt spinnvill, han løp opp og ned gata her.
I dag sto vi opp til et praktfullt vær, skyfri himmel og sol gjorde denne søndagen perfekt. Men når skyvedøren min gikk opp i morges klokken 09.00 og jeg fikk øye på den tomme flaggstangen ble jeg lettere oppgitt, gubben fikk grei beskjed om å komme seg ut for å heise flagget til topps. Ja når vi først er så heldig å ha flaggstang i hagen så skal den brukes, og spesielt på en dag som denne. Fra senga lå jeg og så på at flagget ble heist opp, og det er ingenting som er finere å se på enn de norske fargene som vaier i vinden.
Det tok ikke lang tid i dag før hagen var full av unger, vi har nemlig fått noen nye barn i nabolaget. De har nettopp flyttet inn i nabohuset, og det beste er at den ene gutten går på skole med vår gutt. Så i dag var det fullt liv ute i hagen, men når gubben skulle gå for å se på hva de holdt på med fikk han seg en god latter. For det vi trodde var lek og morro viste seg å være hagearbeid, tre gutter var i full gang med å rake hagen vår fri for løv.
De gikk skikkelig til verks og, trillebåren ble omhyggelig fylt opp og kjørt bort i skogen for tømming. Det er ikke verst å få uventet hage hjelp fra på en søndag, og heldigvis hadde jeg fryseren full av is så det ble en perfekt belønning for tre små arbeidskarer. Det har vært en fin 8 Mai, jeg kom meg ut også. Og når jeg kom ut fikk jeg nesten sjokk, stemorsblomstene som var så små når jeg plantet de for en uke siden hadde virkelig vokst på kort tid. Men enda tør jeg ikke henge opp de siste blomsterkassene, det er nemlig meldt kraftig regn i uken som kommer. Så de får stå under tak litt til, så får vi håpe været stabiliserer seg etterhvert.
I dag har jeg tenkt mye på dette boksalget mitt, og en tanke poppet inn i hodet mitt. For det er sikkert noen der ute som ønsker å være anonyme kjøpere, og det kan det være mange grunner til. Så jeg lurer på om jeg skal høre med trykkeriet om de kan være behjelpelig, det hadde vært interesant å se om jeg er inne på noe. Jeg har enda flere bøker igjen, så dersom du vil sikre deg en utgave så send meg en melding på Messenger eller send meg en mail på [email protected] Gratulerer med dagen til dere alle, jeg håper dere har hatt en strålende søndag….
Vi må aldri glemme hvor heldige vi er, som kan leve i et fritt land. Vi må aldri glemme våre tapre menn, som engang ofret sitt liv for at vi skulle få leve i fred. I dag går tankene mine til alle de, alle de som ikke er så heldig. De som sitter i bomberom mens vi heiser flagget, de som nå får beskjed om at deres kjære er gått bort i bomber og skudd.
I dag ber jeg en bønn, en bønn for alle de som nå kjemper. En bønn om at de også en dag blir like heldige som oss, og at de en dag kan heise flagget for fred. Inger Hagerup har skrevet et dikt som jeg syns passer så fint i dag, for i dag er det tid for ettertanke…
Reklame | Livet er ikke over før det er over av Vivian Brosvik
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har verdens beste assistenter, ikke nok med at de tar vare på meg, de hiver seg også engasjert rundt når jeg setter i gang med alle mine prosjekter. Fra klokken 09.00 til 19.00 i går jobbet vi på spreng, jeg svarte på alle henvendelsene mens assistenten skrev ned alle adressene.
Så du kan trygt si at vi hadde nok å henge fingrene i igår, ja det var tilløp til kaos der en stund. Hver gang vi trodde vi var ajour poppet det inn nye henvendelser, jeg har aldri vært borti noe lignende. Mine første 100 bøker gikk unna i en fei, så igår måtte jeg bestille flere bøker fra trykkeriet. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg sett det for meg, jeg var faktisk i tvil om jeg turte bestille så mange når boken var ferdig.
Men jaggu er det mennesker der ute som har lyst til å lese min historie, og det rører meg. Men det jeg syns har vært det fineste med dette prosjektet er dere, alle dere som har skrevet til meg og forteller meg at arbeidet mitt blir satt pris på. Det betyr så uendelig mye for meg å høre, og jeg har virkelig satt pris på å skrive med dere alle.
Assistenten brøt plutselig ut i latter igår, hun hadde nemlig gått igjennom alle adressene. “Ja ingen skal si at denne jobben ikke er variabel, her sitter jeg på en fredag og sender bøker rundt om i hele landet”. Jeg måtte smile der jeg satt, tanken på at jeg har lesere fra Nord til Sør gjorde meg ydmyk. Det var først i går det virkelig slo meg, hvor heldig jeg er som har så mange fantastiske flotte lesere.
Nå håper jeg bare posten leverer, det siste jeg trenger er bøker som forsvinner. Jeg tror jeg har klart å svare på alle henvendelser, men dersom det er noen som ikke har fått svar så purr gjerne på.
Neste uke kommer en ny forsendelse bøker, og da håper jeg på å få sendt ut alle. En ting er ihvertfall sikkert, livet slutter aldri å overraske. Jeg kommer aldri til å glemme disse dagene, denne opplevelsen går inn i rekken av uforglemmelige øyeblikk. Jeg bare håper dere vil like den, det hadde vært fantastisk. Og dersom det er flere som ønsker en bok av meg så er det bare å ta kontakt, enten på mail [email protected] eller på Messenger.
God helg til dere alle, og tusen takk for at dere alltid støtter meg 💜
Reklame | Livet er ikke over før det er over av Vivian Brosvik
Jeg er helt stum her jeg sitter, dere er bare helt fantastiske. Det tok fullstendig av her i går, aldri hadde jeg sett for meg den responsen. Men igjen beviser dere for meg at jeg har verdens beste lesere, dere er virkelig noe for dere selv.
I går kveld la jeg meg med et varmt hjerte, og det er ene alene takket være dere. Så mange gode ord og meldinger har jeg aldri fått før, ja når selv gubben blir målløs så sier det sitt. Telefonen og innboksen min gikk varm i går, jeg klarte knapt lese en melding før det kom en ny.
Assistenten som kom på jobb i dag fikk virkelig hendene fulle, for hun måtte hjelpe meg å lage en liste. Så i dag har vi virkelig jobb, og det spørs om vi ikke trenger mer tid på oss. Jeg prøver å svare alle fortløpende, men når øynene går i kryss må jeg ta en pause. Men svar vil dere få før eller siden, jeg skal bruke helgen godt.
Dette har gått over alle mine forventninger, jeg tror ikke det har gått opp for meg helt enda. Tenk at så mange vil lese min bok, jeg er rørt til tårer. Tenk at jeg skulle få oppleve dette, jeg føler meg utrolig heldig. Livet gir meg stadig nye opplevelser, og dette er et av de bedre øyeblikkene.
Nå må jeg tilbake til dataskjermen og prøve å få en slags oversikt, jeg vet i det minste hva jeg skal bruke denne helgen til. Tusen takk til alle dere som har bestilt boken min, det betyr så uendelig mye for meg. Og dersom det er flere der ute som ønsker å bestille så er det bare å ta kontakt, enten via mail [email protected]eller på Messenger, jeg svarer så fort jeg kan. Det ser ut som om jeg må bestille flere bøker, for dette første oppslaget har virkelig gått unna. Tusen takk til dere alle, dere er bare fantastiske…
I går kom gledestårene, synet av en stor eske var alt som skulle til. Helt fra jeg fikk diagnosen så har jeg hatt en stor drøm, jeg ville gi mine kjære et håndfast minne som de kunne se tilbake på. Det aller viktigste for meg har vært å sette spor etter meg, tanken på at jeg en dag bare ville bli et tåkete minne skremte meg.
For slik er livet, tiden visker bort enkelte minner. Ting vi før husket klart og tydelig blir tåkete med tiden, og sånn må det også være. Jeg husker enda setningen til min datter rett etter jeg fikk diagnosen, hennes ord kommer jeg aldri til å glemme. “Jeg er så redd for å glemme deg mamma, at jeg en dag våkner opp og ikke husker hvordan du så ut”.
Jeg husker hvor rørt jeg ble, ordene hennes gjorde inntrykk. Men jeg visste akkurat hva jeg skulle svare for å lette hennes redsel, for jeg vet at den dagen hun ikke husker hvordan jeg så ut så er det et tegn på at hun har gått videre. Det er et tegn på at sorgen har sluppet taket, og når den dagen kommer kan hun ta frem min lille arv og minnes meg med glede.
For i går kom den endelig, boken som jeg har jobbet med så lenge. Livet mitt mellom to permer, min arv til mine kjære. Arbeidet har tatt så lang tid at jeg har mang en gang vært inne på tanken om å kanselere hele prosjektet, men i går fikk jeg arbeidet mitt på fanget. Og når jeg så navnet mitt på boken kom tårene, det hele føltes så uvirkelig ut.
Men det som har tatt lengst tid er arbeidet med å få den trykket, for det trykkeriet jeg først fant var i dyreste laget. Jeg hadde nærmest gitt opp når jeg kom over en ny nettside, Bokfabrikken ble min redning. Jeg hadde ingen forventninger når jeg sendte mail for å forhøre meg, men der ble jeg gledelig overrasket. Kun få timer etter at jeg hadde sendt en forespørsel fikk jeg svar, og for en service jeg fikk.
Alt jeg trengte å gjøre var å sende over manuset mitt, resten tok de seg av. Det var en befrielse å vite at nå var mitt arbeid over, og det var en trygghet å vite at fagfolk nå overtok resten av arbeidet. Spesielt etter det arbeidet jeg først hadde med å ty til et bokprogram i begynnelsen, for der måtte jeg gjøre alt arbeidet selv. Jeg følte jeg kom til himmelen når Bokfabrikken tok over, endelig kunne jeg slappe av.
Det som også var så greit på nettsiden deres var at du kunne selv regne ut kostnadene, de har nemlig en priskalkulator på siden deres. Men det beste var menneskene som jobbet der, den respekten de viste meg gjorde inntrykk. Jeg måtte nesten be gubben om å klype meg i armen i går kveld, for alt hadde gått så fort. Ja jeg måtte faktisk bla meg tilbake i tid på mailen min for å se, og igjen ble jeg overrasket. For jeg sendte manuset over 29 Mars, og i går den 04 Mai fikk jeg det ferdige produktet levert. Er ikke det fantastisk??
Jeg er såååå fornøyd med Bokfabrikken at jeg virkelig kan anbefale de videre, dersom du går rundt og drømmer om å gi ut en bok av et eller annet slag så må du søke de opp. Det var en spesiell følelse å sitte med sin egen bok i hånda, enda en drøm hadde gått i oppfyllelse. Men det som var mest rørende å se var reaksjonen til en liten gutt når han kom hjem, forskrekket og med stolthet i stemmen utbrøt han, “HÆÆÆÆ, har du skrevet denne mamma”??’?
En hel bok skrevet med øynene, ja jeg er litt stolt. Og når jeg så gubben legge seg tilrette på sofaen med min bok i hånda ble jeg rørt til tårer. For gubben har ikke lest bøker siden ungdomsskolen, men min bok klarte han ikke legge fra seg. Det betyr så uendelig mye for meg, når jeg ser stoltheten i øynene på mine kjære vet jeg at alt arbeidet var verdt det.
Nå sitter jeg her med 100 eksemplarer av min første bok, og dersom dere vil sikre dere et eksemplar om livet mitt kan dere sende meg en mail eller en Messenger melding, mail adressen min er [email protected]. Jeg tok avgjørelsen om å selge boken selv tidlig i prosessen, pengene jeg tjener vil gå til å skape opplevelser med familien.
Jeg håper den vil falle i smak, men mest av alt håper jeg at den kan bidra til å spre budskapet mitt. Jeg har opplevd mange mørke stunder i løpet av mine 42 år, men er det en ting jeg har lært så er det at livet ikke er over før det er over…
PS: Jeg blir veldig takknemlig for delinger av dette innlegget 💖
