“Ka du glise for”

Noen ganger kan kontrastene fylle et helt rom, og nettopp det skjedde i går.
Jeg kjente det nemlig på meg med engang jeg våknet i går, denne dagen kom til å bli fin. Du vet den følelsen man noen ganger bare våkner opp med, den kriblende følelsen man får som får deg til å synge for full hals. Akkurat den følelsen hadde jeg igår, og hadde jeg fremdeles hatt en sterk stemme så hadde jeg startet gårsdagen med en aldri så liten sang.

Det verste jeg kunne erfare når jeg var frisk var de menneskene som kom på jobb plystrende gjennom gangen, for i motsetning til dem så har jeg aldri vært en morgenfugl. Men i går føltes det ut som om jeg var en av dem, takknemligheten over en ny dag var stor. Jeg tror selv assistenten ble overrasket når hun kom inn til meg igår, for det er ikke hver dag hun finner meg liggende i senga med et smil rundt munnen. Ihvertfall ikke så tidlig, for normalt sett trenger jeg litt tid på å våkne.

Men i går følte jeg meg uthvilt og klar for dagen, jeg kunne nesten ikke komme meg opp fort nok. Jeg aner ikke hvorfor, kanskje fordi jeg nå føler at ting faller på plass.
Sakte men sikkert bygges assistent teamet opp, og for første gang siden jeg ble syk har vi sluppet å ta hastige avgjørelser. Jeg har lært på den harde måten, og det er at hastverk aldri lønner seg. Vårt nye firma gir oss den roen vi trenger, og det har jeg savnet med de andre firmaene. Både jeg og min mann har vært enige om at denne gangen skulle vi bruke tid, og jeg er glad for at vi til slutt fikk et firma som ser våre behov.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så igår klarte jeg ikke slutte å smile, jeg kjente hvordan energien sakte men sikkert kom tilbake. Men det var når gubben kom hjem at jeg virkelig fikk føle på det, kontrastene var igjen på kollisjonskurs.
For mens jeg var blid som en våryr lerke var gubben pottesur, det var ikke mye antydning til smil fra den kanten. “Ka e det du sitt å glise etter, har du fått kjeven ut av ledd” kom det sarkastisk fra gubben, og det var da det slo meg.

Nå hadde jeg en gylden mulighet til å teste ut noe, teste om et ordtak virkelig fungerer. Du vet det de sier, smil til verden og verden smiler til deg.
Jeg måtte bare prøve det på gubben, for dersom det fungerte på han så ville det garantert fungere på alle. Derfor fikk jeg assistenten til å vri stolen min mot sofaen før hun gikk for dagen, og der ble jeg sittende og glise mot gubben uten å si et ord.

Men når gubben etter en time plutselig spratt opp av sofaen og løp på dør innså jeg at forsøket mitt hadde ikke gått helt som planlagt, og det hele ble bekreftet når det tikket inn en melding like etterpå.
“Du får gi mæ en lyd når du e normal igjen, eller om æ ska skaffe dæ en eksorsist”.
Så nå har jeg i det minste fått det bevist, ordtaket om å smile til verden er oppskrytt, gubben tilbrakte resten av kvelden med vedkløyveren…