Fortsatt syns jeg det er rart at jeg sitter her, helt urørelig i en stol fra morgen til kveld.
Det måtte tre bokstaver til for å stoppe meg, ja det er ihvertfall gubben sine ord.
“Du var jo som en Duracell kanin med ADHD, nåde den som sto i veien for dæ”.
Selv tror jeg de fleste har ADHD i forhold til gubben, for et mer bedagelig menneske enn han skal du lete lenge etter.
Men ja jeg var en aktiv person, jeg var den som sto opp klokken 04.30 fire ganger i uken for å trene før jobb. Effektivitet var viktig for meg, alt jeg kunne gjøre om morgenen slapp jeg på ettermiddagen.
Siden gubben jobbet borte og jeg var alene med barna strakk ikke alltid tiden til.
Derfor valgte jeg å starte dagen tidlig, for på den måten kunne jeg bruke ettermiddagen på barna.
Så de fleste ukedagene var jeg ferdig trent og ferdig med innkjøpene før klokken 07.00, butikken som lå ved siden av arbeidsplassen min åpnet nemlig 06.30.
Ettermiddagen gikk med til å kjøre barna på aktiviteter, lekser, lufte to hunder (helst en fjelltur), husarbeid og matlaging. Og når helgen kom så skulle jeg som den gode moren jeg var aller helst bake boller og brød.
Jeg hadde nemlig noe å bevise, mine barn skulle ikke mangle noe. Som ung alenemor fikk jeg ofte dømmende blikk, jeg følte jeg måtte jobbe dobbelt så hardt for å bevise at jeg kunne fylle alle roller. Den følelsen har jeg alltid bært med meg, tiden som ung alenemor har preget livet mitt mye mer enn jeg tenkte over.
Men her sitter jeg helt hjelpeløs i en stol, og det er først nå jeg ser hva livet virkelig handler om. Livet handler om å være tilstede, og nå er jeg tilstede mer enn noengang før…
❤ Vivian ❤
Klem
Jeg blir så imponert over hvor god du er på sette ord på hva du tenker og føler. Du har så inderlig rett! Det er merkelig at når vi står midt i en travel hverdag, så kan vi være opptatt av det som egentlig er bagateller, men som betyr så mye for oss der å da. Senere kan vi se hvor lite viktig det egentlig var. Vi har så mye å lære av å få høre hvordan andre er nødt til å leve livene sine. Det er viktig at vi får andre perspektiver enn de som vi har akkurat her og nå. Takk for at du deler av din tøffe hverdag! <3
Kjære Vivian. <3 Jeg kjenner at jeg som menneske blir bare sterkere av å lese det du skriver her på bloggen din. Så tusen takk! Stor klem
Du formidler så kloke ord. Det er nok mange som har det travelt når barna er små. Og det er nok slik det må være.
Men det er lov å sette seg ned og bare være tilstede for oss andre også.
Har kun en ting å si. Takk