Hver dag prøver jeg å skrive litt på boka mi, men for første gang siden jeg begynte opplever jeg at motivasjonen daler.
Dessuten er det noe helt annet å skrive en bok om livet enn innlegg på bloggen, for nå kommer alle mine sårbare sider frem i lyset. For hver side jeg skriver mister jeg et lag, jeg føler meg som en løk som blir ribbet for alle lag.
Fortiden min har innhentet meg igjen, hendelser jeg har fortrengt kommer nå frem igjen.
Enkelte kvelder har jeg hvert helt utmattet, jeg har følt meg som et følelsesmessig vrak. Det er først nå jeg virkelig føler på at jeg burde ha fått hjelp til å bearbeide følelser og tanker jeg hadde på den tiden, men på den tiden var det ingen som tilbød meg profesjonell hjelp. Den eneste jeg hadde var Presten, og jeg husker hvordan jeg bombaderte han med min vrede mot Gud.
Egentlig vil jeg bare bli ferdig med dette prosjektet, samtidig er det en del av meg som vil bare fortsette til evig tid. Jeg syns det er litt skummelt, legge hele livet mitt ut i en bok. Likevel er håpet at ordene mine kan være til hjelp, om min livshistorie kan hjelpe en person så skal jeg være fornøyd.
Det går litt sakte for tiden, men det kan jeg takke meg selv for. Alle som kjenner meg vet at jeg er en perfeksjonist, det skal mye til før jeg blir fornøyd med eget arbeid.
Ute snør det enda, vinteren er tydeligvis kommet tilbake i Bergen by.
Men snø er tusen ganger bedre enn regn, det er mye gøyere å renne på akebrett enn å hoppe i søledammer. Ja det er ihvertfall min mening, men dersom du spør en liten gutt så ville nok han sagt ja takk til begge deler.
Jeg sitter nemlig med hjertet i halsen her for tiden, for han har nå funnet en spennende hobby utendørs. Jeg ser han fra stuevinduet, hvordan han tar løpefart for å hoppe over bekken.
En liten gutt har arvet min energi, og nå tar han ut energien sin med å hoppe over en bekk med mye vann i. Så hver gang han løper ut lukker jeg øynene, og jeg kjenner at jeg er blitt for gammel for den type spenning.
Svar på tiltale får jeg også, for når jeg påpekte at det kunne være farlig så fikk jeg høre det. “Og det sier du mamma, som flyr paragliding hver sommer”.
En liten gutt setter sin mor på plass, det er vel ikke lenge til han også vil være med å fly i luften.
Hadde jeg vært frisk selv så hadde jeg nok ikke reagert så mye, da hadde jeg mest sannsynlig hoppet med han over bekken.
Men nå sitter jeg her helt hjelpeløs, jeg kan ikke gripe inn dersom det skjer noe. Den følelsen er grusom, jeg blir helt nummen når jeg ser han slår seg. Det er den verste følelsen for en mor, å vite at uansett hvor mye jeg vil så kan jeg ikke beskytte han…
Forstår godt følelsen av å blottlegge deg samtidig som det ofte er det som gjør at leseopplevelsen blir stor og føles ekte. Kanskje du bearbeider mye på denne måten? Hvis ikke, håper og tror jeg det må være et tilbud til deg. Jeg vil tro at de fleste som rammes av sykdom som forandrer livet, har behov for støtte til å bearbeide sorg bl.a.
Jeg håper du kan fortsette med boken din. 😘
Jeg får bearbeidet mye når jeg skriver, det er vel en av grunnene til at jeg føler det går sakte. Jeg må ta pauser innimellom så jeg ikke blir utbrendt, men fullføre skal jeg uansett💜