Narvik…

Det gikk fryktelig sakte etter fergen i går, men sånn blir det når hele fergekøen skal samme vei. Brått var jeg glad for at jeg ikke var på fergen mot Lofoten, for den fergekøen var fire dobbelt så lang. Men sakte men sikkert sneglet vi oss av gårde, og rett før kl 2000 kunne vi endelig skinte Narvik by. Vi valgte å bo på samme hotell som for fire år siden, for det visste vi var bra.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg valgte som i Mosjøen og ta meg en pause på hotellrommet mens de andre gikk for å få seg en matbit, lite visste jeg at gubben hadde avtalt å møte tanta si. Kommunikasjon er ikke gubbens sterke side bestandig, spesielt ikke når vi er på tur. Ikke tok han bilder heller, han har tydeligvis glemt at han er ansatt som fotograf under turen.

Men jeg var likevel glad for at jeg valgte å bli igjen på rommet, for beina mine krevde å bli heves. Jeg blir hoven med en gang når beina henger ned over tid, og det er svært smertefullt. Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte støttestømper før vi dro, det hadde nok hjulpet på. Det tror jeg at jeg må huske på før vi starter hjemover igjen, så fint om dere kan minne meg på det så jeg ikke glemmer det.

Jeg har sovet som en stein i natt, jeg har ikke vært våken en eneste gang. Senga på hotellet var sååå god å ligge i, jeg tror det er første gang jeg ikke har hatt vondt i kroppen når jeg våknet. Men klokken 05.30 bråvåknet jeg av en forferdelig lyd, en lyd som jeg er sikker på har vekket halve hotellet. Det var nesten så jeg sto i senga når lyden kom, og den kom ikke bare en gang kan du tro, hele tre ganger mellom halv seks og seks kom den hersens lyden.

Det viste seg at gubben ikke hadde skrudd av alarmen på mobilen før han dro, og den lyden kan vekke selv de døde til liv igjen. Helt siden vi startet på denne ferien har jeg blitt vekket av den forbaska alarmen til gubben, og i dag tidlig skal gubben være sjeleglad for at jeg ikke var frisk. “Kan du for sa#an i ###### slå av den forp#lte ALARMEN” gaulte jeg så høyt jeg klarte, og det var akkurat som om forbannelsen ga meg mer kraft i stemmen.

Jeg kikket bort på gubben som lå ved min side, og det var da jeg skjønte at her var det bare å stå opp. Med tunga hengende ut av kjeften trykket gubben febrilsk på mobilen, men uansett hva han trykket på fikk han ikke stoppet alarmen. “Jeg får den jo f#en ikke av, forbaska dritt telefon” freste gubben til svar, men det var vel heller gubben og ikke telefonen som var problemet. Gubben er nemlig som en 80 åring når det kommer til data og mobil, så skal jeg få fred resten av ferien må jeg nok få gubben til å gi mobilen til min datter.

Vi la oss til et nydelig sommervær i går kveld men våknet opp til et skikkelig ruskevær i dag. Nå sitter vi i bilen på vei mot Alta, og der skal vi ha siste overnatting på turen. Jeg kan ikke skjønne hvor tiden har blitt av, det har gått så fort oppover. I morgen setter vi kursen mot hovedmålet for denne ferien, og først når vi kommer frem kan feriens late dager begynne…