Det er bra at ingen av oss vet hva som venter oss her i livet, for da hadde nok vi alle gått på tå hev. Livet er og blir uforutsigbart, vi vet aldri hva som venter bak neste sving. Akkurat som datoen for når vi er født så tror jeg dødsdatoen også er bestemt for oss alle, mens noen av oss blir velsignet med et langt liv så er det andre som knapt nok får noen år her på jord.
Jeg var bare 36 år når jeg fikk diagnosen ALS, og på mange måter følte jeg at livet knapt nok hadde begynt for meg. Livet fra jeg var 16 til 28 hadde vært fylt med utallige prøvelser og utfordringer, hvordan jeg klarte å komme meg gjennom de årene forstår jeg ikke den dag i dag.
Det var først når jeg fylte 30 at jeg for første gang følte jeg kunne senke skuldrene, for første gang følte jeg at livet var blitt stabilt. Når jeg så fant ut at jeg var gravid med mitt fjerde barn noen år etter var livet perfekt, og for første gang så jeg frem til en rolig og fredelig barselstid. Det hadde jeg aldri fått med de tre andre barna, så denne gangen skulle jeg virkelig bare nyte hvert sekund jeg fikk med en liten gutt.
Lite visste jeg at barseltiden skulle bli preget av utallige prøvetakinger og rehabiliteringsopphold, siden ALS er så vanskelig å fastslå gikk hele barseltiden min med til å utelukke alle andre sykdommer. Jeg skulle heller ønske jeg kunne fått beskjed om diagnosen med en gang, slik at jeg slapp og kaste bort barseltiden min på rehabilitering.
Det er det eneste jeg er bitter på den dag i dag, jeg ville heller blitt hjemme med en liten gutt fremfor å kjøre skytteltrafikk mellom hjemmet og rehabiliteringssenteret hver dag. Alt stresset medførte nok til at sykdomsforløpet skjøt fart den første tiden, for jeg presset kroppen min til det ytterste.
Likevel har jeg fått mye tilbake, og det jeg er mest takknemlig for er at jeg har fått følge en liten gutt i ti år. Når jeg tenker på hvor fort det gikk med sykdommen den første tiden så er det et mirakel at jeg sitter her i dag, spesielt når man tenker på at jeg har overkommet både blodpropp på lungene og dobbeltsidig lungebetennelse.
Nå håper jeg bare på at jeg får oppleve en ny vår og sommer, for selv om kroppen ikke klarer like mye som før så er livsgleden fortsatt stor, og jeg gleder meg over de små tingene ved livet…
Noe av det som imponerer med deg er innstillingen din til det livet du har.Du har en flott familie som betyr alt for deg og selv om du kunne vært bitter aner jeg aldri at det er tilfelle.Din mann og dine barn er heldige som har deg. Jeg håper du får mange år til med alle dine.Hvis det skal gå på innstillingen din kan du regne med lang tid ennå 💖
Tusen takk for fine ord Vibecke 💖
Hei!
Jeg skulle ønske jeg hadde din innstillingen på livet du har..
Jeg er imponert over deg..klem
Jeg tror vi alle har den samme innstillingen til livet innerst inne, det er utrolig hvor mye vi mennesker klarer når vi ikke har noe valg 💖
Din innstilling til livet beundrer jeg. Jeg fikk krystallsyken i april -23 og svimmelheten ble kronisk. Er fortsatt svimmel. Under utredningen har jeg fått fire nye diagnoser, flere så alvorlig at de hadde kunnet redusere livskvaliteten min evt. forkorte livet mitt. Jeg pleier å si at diagnosene definerer ikke hvem jeg er som menneske. Jeg er en person som tilfeldigvis har disse diagnosene. Når jeg må stå i det må jeg gjøre det beste ut av det. Opplever at flere rundt meg tar det mye tyngre.
Så godt å lese Trude, spesielt med tanke på hva du går i gjennom 💖 Det viser bare hvor sterk du er, mange varme klemmer til deg 💖