Måned: juli 2024

Jeg kjente på klumpen i magen når hun dro i går morges, med kun to tepper og en pute satte hun av gårde. Min uredde datter skulle reise, og hun skulle kjøre helt alene fra Vardø til Bergen. Det var nemlig derfor hun ble med oss oppover, gubben hadde nemlig overtatt en bil som hun skulle kjøre sørover igjen. Jeg var ikke særlig begeistret når gubben foreslo at hun kunne kjøre bilen tilbake igjen, men min datter var ikke det minste bekymret.

Helt fra hun var liten har hun vært tøffere enn toget, men så vokste hun også opp med to storebrødre som lærte henne godt opp. Det de gjorde skulle hun også gjøre, og det var ikke bare en gang vi satt med hjertet i halsen når hun var liten. Jeg husker enda den gangen hun var ute med sin far mens jeg var inne og gjorde husarbeid, mens pappaen sto og pratet med naboen så min datter sitt snitt og stikke av.

En tre år gammel jente trillet med seg trehjulssykkelen bort til den bratteste bakken i nabolaget, med rosa hjelm begynte hun å dytte trehjulssykkelen opp den bratte bakken. Hvordan den lille jenta klarte å få med seg sykkelen opp forstår jeg ikke den dag i dag, men det klarte hun altså. Bare tilfeldigheter gjorde at jeg oppdaget hvor støvete det var i vinduskarmen i det samme øyeblikket, og når jeg så den lille jenta drassende på en rød trehjulssykkel opp bakken fikk jeg sjokk.

Hun hadde nesten kommet seg helt opp når jeg gaulte ut vinduet til en intetanende far som fortsatt sto og pratet med naboen. Heldigvis reagerte han lynraskt og fikk stoppet henne før hun satte utfor, og det var ikke særlig populært hos en tre år gammel jente. Så når min datter sa ja til å kjøre bilen til gubben hele veien fra Vardø til Bergen alene ble jeg ikke akkurat overrasket, men mammahjertet likte det ikke noe særlig.

Jeg insisterte på å bestille overnatting til henne på veien, men det ville hun heller ikke ha. Hun kunne sove i bilen hvis hun ble trøtt, hun ville bestemme selv når hun skulle stoppe. Hun startet kl 0915 i går og allerede kl 1630 i går ettermiddag hadde hun kommet til Alta, og i løpet av kvelden hadde hun kjørt dobbelt så langt som det vi gjorde på vei opp.

Det siste vi hørte i dag var at hun hadde startet fra Nordlandsporten etter en rask pause, hun er bare rå den jenta. Hun er ikke mørkeredd på en plass, og hun har en stå på vilje som er de sjeldne forunt. Det er slettes ikke rart at befalet i militæret ga henne en forrykende god sluttrapport når hun var ferdig i militæret, og det er ikke rart de gjerne ville beholde henne. Nå skal hun vende tilbake på skolebenken til høsten, og da er det jusstudier som venter. Jeg gru gleder meg, for dersom hun kommer inn må hun flytte langt bort…

Vi sto opp til nok en nydelig dag i går, og solen varmet faktisk så mye at jeg vurderte å be gubben hive på meg sommerkjole. Heldigvis kom jeg ikke så langt, og det var jeg glad for når vi kom over til Vardø. Jeg hadde helt glemt hvor stort skille det kan være temperaturmessig mellom Komagvær og Vardø, men det ble jeg påminnet om når vi kom frem i går.

Siden det hadde meldt fint vær så hadde vi bestemt oss for å grille, og hele gjengen skulle samles hos svigermor. Vi trodde vi var sent ute når vi omsider kom frem til svigermor, men det skulle vise seg at hele gjengen var forsinket. Vi hadde planlagt å møtes kl tre, men når vi kom halv fire var det ingen der og ingenting var klart.

Her i Vardø vokser det så mye hundekjeks, ja jeg husker selv fra vi bodde her hvor frustrert jeg var over de plantene. Passer du ikke på tar de fullstendig over hagen din, og det hadde skjedd hos svigermor. Problemet med hundekjeksen er at den tiltrekker seg fluer, og det fikk vi virkelig merke i går. Vi var omsvermet av makkfluer, så gubben så ingen vei utenom enn å hive seg rundt for å klippe bort de lange hundekjeksene.

Selv om det var et nydelig vær så ødela den kalde nordavinden stemningen, det sier litt om hvor kaldt det var når selv gubben frøs. Selv ble jeg pakket inn med ikke mindre enn tre ulltepper og ullskjerf i halsen, men den kalde nordavinden klarte likevel å lure seg inn under lagene med tepper. I går fikk vi også møte minstejenta til lillebroren til min mann for første gang, en smilende og nydelig jente på ni måneder. Vi fikk en fin stund sammen på plattingen til svigermor, og når besøket var over satte vi kursen mot svigerfar.

Der skulle gubben gå i gjennom litt ting på loftet, for når vi flyttet fra Vardø i sin tid satte vi igjen en del ting hos svigerfar. Under ryddingen dukket det opp noen overraskelser, deriblant barnehage permen til min datter fra tiden når vi bodde her. Permen inneholdt en haug med bilder, bilder fra en svunnen tid. Det var helt fantastisk å se de gamle bildene, bortglemte minner våknet til liv igjen.

Vi hadde et håp om å få oppleve midnattssolen en gang til i går kveld, så etter EM finalen dro vi inn igjen til byen. Dessverre gikk det ikke lang tid før vi oppdaget alle skyene i horisonten, og da skjønte vi at håpet om å se midnattssolen en gang til lot vente på seg. Heldigvis ser det ut som værprognosene for de kommende dagene er bra, så da får vi nok oppleve den flere ganger…

I går ble det en sen start på oss, vi var alle utslitte etter den lange kjøreturen. Jeg tror ingen av oss fikk så mye søvn den første natten, for det første hadde vi alle glemt hvor lyst det er her på denne tiden om natten og for det andre var inntrykkene for mange. Jeg er så takknemlig for at jeg enda en gang får oppleve å komme tilbake til øya ut i havgapet, og at jeg får oppleve det sammen med mine kjære.

Det er ganske utrolig at jeg snart ni år etter diagnosen nå sitter her igjen, og at jeg gjør det uten flere hjelpemidler enn sist jeg var her for fire år siden. I går fikk jeg oppleve å sitte i badstuen igjen her på hytta, og jeg var rimelig spent på hvordan det ville bli. Sist reagerte jeg på dampen, jeg følte jeg ikke fikk puste. Men denne gangen kunne jeg nærmest ikke få det varmt nok, og dampen var ingen problem. Det er lenge siden jeg har følt meg så avslappet, det var som om alle musklene i kroppen slapp taket.

Det var så deilig å sitte i badstuen, og det beste var at smertene i kroppen forsvant for en stund. Jeg var helt utladet når jeg kom meg i stolen igjen, så da måtte jeg ha meg en høneblund. Både gubben og jeg lå langflat noen timer etterpå, og det tror jeg vi trengte begge to. Så vi kom ikke oss over til Vardø øya før på ettermiddagen, og det ble litt av en opplevelse.

For det første kunne vi ikke fått en bedre start på oppholdet værmessig, det var skyfri himmel så langt øyet kunne se. Øya i havgapet har aldri vært så vakker der den lå, solstrålene fikk den lille øya til å skinne. For første gang på fire år kunne vi kjøre gjennom gatene hvor vi selv hadde tråkket en gang i tiden, og jeg kunne kjenne hvordan minnene kom flommende over meg. Jeg gløttet bort på min kjære mann under kjøreturen, og jeg kunne se det på hele han at dette betydde mye.

Middagen tok vi på kafeen til broren til min mann, han hadde nylig åpnet en kafé som vi selvfølgelig måtte sjekke ut. Det var en romslig og fin kafé han hadde overtatt, og maten var veldig god. Vi fikk en fin stund sammen med familien, og for første gang på turen kjente jeg at skuldrene senket seg. Forrige gang vi var her tok det en stund før vi fikk oppleve midnattssolen, men denne gangen fikk vi oppleve den første kvelden vi var i byen.

Vi hadde egentlig tenkt å sette kursen mot hytta når klokken var halv elleve på kvelden, men vi valgte å vente slik at vi fikk den med oss. Det er jeg glad for i dag, for det ble en fantastisk opplevelse. Jeg kjente hvordan takknemligheten fylte hele meg der jeg satt og så solen gløde i horisonten, og for første gang på lenge var det som all redsel for fremtiden bare forduftet. Det beste er at det ser ut til at vi får oppleve den i kveld også, for i dag er det enda bedre vær…

PS : Vi skal ta flere bilder i kveld…

Både jeg og gubben ble målløs i går, og det er ikke hver dag det skjer.

Når det bare var 7 mil igjen så vi på hverandre, der og da var ord overflødig.

Vi visste hva den andre tenkte, vi følte det samme begge to.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Det hele føltes så uvirkelig ut, vi kjørte bakover i tid.

Gamle minner fra en svunnen tid kom tilbake, landeveien fortalte en historie om en lykkelig tid.

Nye minner dukket opp hver gang vi rundet en ny sving, hver sving ga oss en varme så stor.

Veien ble som en kjær gammel venn, vi var tilbake på gamle stier.

Hver fjellknaus ønsket oss velkommen, det var nesten så vi hørte hvordan de ropte på oss.

Klyp meg i armen for jeg tror jeg drømmer, en drøm om frihet har vendt tilbake.

Alt er ved det samme som når vi forlot, det er som om tiden har stått stille.

Fire år siden sist, men nå lå den der.

Øya i havgapet har aldri sett vakrere ut.

De samme luktene jeg alltid har hatt med meg, sansene ble vekket på ny.

Lukten av salt hav slo innover meg, og vekket liv i en sliten kropp.

En gul hytte lå nesten skjult i terrenget, en gul hytte innerst i mitt hjerte.

Lukten av minner flommet over meg når jeg kom inn, og det hele ble ganske så overveldende.

Inne på bordet lå den, en bok som inneholdt dyrebare minner.

Hytteboka talte ordenes språk, ord skrevet med mine egne hender.

Hender som nå er ubrukelige, men som en gang var sterke og friske.

Hender som engang talte en historie fra vårt liv, et liv sto skrevet i linjene.

Jeg hørte hvordan ordene ble lest opp, stemmen hans sprakk halvveis i setningen.

Jeg så hvordan han kjempet, kjempet mot sorgen over en lykkelig tid.

Mine ord, vår tid sammen, en historie fra vårt gamle liv.

Men nå er vi tilbake, nye ord skal bli til på blanke ark…

Denne siste etappen var i drøyeste laget for meg, det tok nemlig ikke lang tid før det gikk opp for hele familien at vi hadde valgt feil rute. Vi droppet nemlig å kjøre gjennom Tanadalen siden vi visste at det var en kjedelig rute, derfor gikk turen via Lakselv og Ifjord. Men det vi hadde glemt siden sist var hvor dårlig veistandarden er på denne strekningen, og jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har pådratt meg nakkesleng på turen.

Veien over Sennafjellet var veldig fin, så det begynte lovende kan du si. Men jo nærmere Ifjord vi kom jo dårligere ble veiene, og på et tidspunkt satt jeg bare og hoppet i rullestolen. Gubben ga gass over de verste humpene i håp om at jeg skulle få minst mulig påkjenninger, problemet var bare at hele veistrekningen var full av humper. Når vi kom til Ifjord måtte vi ha en pause fra den dårlige veien, men det tok ikke lang tid før gubben ble utålmodig.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Problemet var bare at min datter nå var begynt å bli tissetrengt, men landskapet rundt bydde ikke på en eneste gjemmeplass. Gubben foreslo bestemt at hun bare kunne sette seg bak en 20 cm høy busk, men den løsningen gikk ikke min datter med på. Hun hadde ingen intensjoner om å bli anklaget for blotting av forbipasserende, så den ideen måtte gubben gi seg på. Så mens gubben heiv ut snabben åpenlyst langs veibanen satt min datter inne i bilen og ønsket hun kunne byttet kjønn for et øyeblikk.

Det var en lettet gjeng som endelig kom frem til Tana, og den som var mest glad var nok min datter. Endelig kom hun seg på toalettet på Shell stasjonen som lå like før Tana bru, jeg kunne nesten se lettelsen i øynene på henne når hun kom ut igjen. Fra Tana gikk det strake veien rett til Vadsø, der måtte vi hamstre varer før vi satte kursen mot hytta.

Jeg har aldri vært så glad for å se den gule hytta komme til syne som jeg var i dag, og der ble vi møtt av en smilende velkomstkomite. Besteforeldre og søskenbarn til en liten gutt sto og ventet på oss når vi kom, og det ble stor gjensynsglede for alle sammen. Endelig var vi fremme og endelig kunne jeg strekke hendene i været og si at jeg hadde klart det, og akkurat nå kunne ikke livet vært bedre.

Jeg må takke alle som har fulgt oss på denne turen til Komagvær, det har vært en sann fornøyelse å lese alle deres kommentarer. Jeg skal selvfølgelig fortsette å legge ut øyeblikk og opplevelser vi får de neste ukene, men nå tar jeg meg en dag fri for å nyte omgivelsene og bearbeide alle inntrykk jeg har fått på veien. Men frykt ikke, for dette er bare begynnelsen på en tre ukers reiseblogg…

PS : Under ligger flere bilder og film fra da vi kjøpte opp til hytta…

Akkurat som for fire år siden så fikk jeg latterkrampe her i Alta, galskapen slo til igjen. Jeg tror det må være noe med luften her i Alta, eller så er det bare gubben jeg er gift med. Om dere har lyst til å lese innlegget jeg skrev for fire år siden så finner dere det her.

Det hele begynte når vi kom frem til hotellet vi skulle bo på, og som for fire år siden valgte vi å bo på Scandic hotell. Der har de nemlig skjønt hvordan et handicap rom skal være. Elektriske dører og senger finnes på alle handicap rommene på dette hotellet, og de har skjønt at vi trenger romslig plass rundt oss. Heisen ligger også rett utenfor døren, og den er også tilrettelagt for oss rullestolbrukere. Det er godt med plass og du slipper å rygge ut når du skal ut. De har nemlig utformet det slik at du kjører inn og ut igjen på andre siden når du kommer frem, og slik burde alle heiser vært utformet.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Men det var en ting vi hadde glemt av eller kanskje fortrengt, og det fikk vi en påminnelse om når vi kom inn på rommet i går. Da hadde både jeg og gubben et akutt behov for å gå på do, og det var her galskapen begynte. For når vi kom inn på badet oppdaget vi et stort minus med rommet, toalettet var nemlig plassert inne i et hjørne. Jeg kunne høre lavmælte gloser fra gubben når han oppdaget det, og verre skulle det bli.

Først ut til å teste toalettet var meg, og det førte til en aldri så liten trim økt inne på badet. Gubben vridde meg i alle retninger før han til slutt fikk meg ned på toalettet, jeg følte meg som et slangemenneske der en stund. Men det var når gubben skulle teste doen galskapen virkelig brøt ut, man skulle nesten ønske man var en flue på veggen i det øyeblikket.

De lydene som kom fra badet talte sitt eget språk, og det ble tydelig at gubben hadde fått problemer.
“Hvilken glup ingeniør er det som har funnet på å plassere dassen her” gaulte gubben fra badet, “de skulle fa#n blitt tvunget til å prøve drite dassen selv” freste gubben på badet. Utenfor satt jeg og hørte på galskapen som utspilte seg inne på badet, og det førte til at jeg nesten holdt på å stryke med.

“Æ for jo fa#n meg bare plass til halve ræva” fortsatte gubben, “man må jo være turner for å klare å tørke seg i ræva” hørte jeg fra badet. På dette tidspunktet klarte jeg nesten ikke puste lenger fordi jeg lo sånn, og det var da gubben ble var på lydene som kom i fra meg.
“Lever du kjerring” gaulte han uten å få svar, “du stryker fa#n meg ikke med no når jeg sitter fast på dassen”. 

Etter det som virket som en evighet kom gubben ut av badet, rød i topplokket og med små svetteperler som rant ned. Et tydelig bevis på at toalett besøket hadde tatt på, så det var ikke uten grunn til at resten av kvelden ble tilbrakt utendørs. Nå har vi forhåpentligvis lagt galskapen fra oss i Alta, for nå vet jeg ikke om jeg tåler en runde til. Nå sitter vi i bilen på vei mot siste stopp for noen uker, og vi gleder oss alle til å komme fram…

Det gikk så det suste fra Narvik til Alta, fine veier så langt øyet kunne se gjorde til at denne etappen gikk lett som en lek. Jeg er så takknemlig for at kroppen min har tålt denne turen, det har gått over all forventning. Underveis til Alta kikket gubben på meg og sa: “Ikke skjønner jeg hva du er lagd av”! Men det var ikke bare gubben som skrøt av meg i dag, jeg skapte tydeligvis begeistring hos et reisefølge fra Sverige i dag tidlig.

For etter frokosten på hotellet i Narvik i dag tok vi heisen opp til rommet for å pakke, og på vei ut av heisen møtte vi på en haug med svensker med bagasje. Den første utfordringen fikk jeg når jeg skulle ut av heisen, for som alle andre heiser på diverse hotell var også denne i smaleste laget. Det sier seg selv at den er liten når gubben må holde inne magen på vei opp og ned, jeg var en stund redd for at han skulle stryke med under heisturen fordi han måtte holde pusten så lenge.

Men den største utfordringen var å komme seg forbi alle folkene og bagasjen deres, men med åtte års erfaring med joysticken i handa kjørte jeg rolig forbi. Det var nesten så reisefølget fra Sverige brøt ut i applaus når jeg klarte å komme meg forbi, “ni e jette flink at kjøra” utbrøt de, og jeg måtte smile når jeg hørte det.

Kjøreturen gikk som resten av turen uproblematisk, men siden det var ruskevær ble det få stopp på veien. Jeg tror ikke vi hadde mer enn tre stopp, et stopp for å gå på do, et for å hamstre kjøregodt og et for å ta bilder. Det er helt fantastisk å kjøre Norge på langs og se hvordan naturen forandrer seg mens man kjører, jeg kan anbefale det på det høyeste.

Vi kom faktisk tidlig frem for en gangs skyld, og det tror jeg er gubben sin fortjeneste. Jeg fikk nemlig rett i mine antagelser i går, for når gubben så velkommen til Finnmark skiltet tråkket han på gassen. Så over fjellet i Kvænangen kommune gikk det virkelig unna, og det endte med at vi var fremme i Alta kl 17.10. Nå sitter vi på rommet og lader opp til siste etappe i morgen, det er nesten ikke til å tro at vi er fremme i morgen, og det helt uten noen problemer…

PS : Det kommer mer i fra Alta i morgen, for akkurat som for fire år siden ble det litt galskap denne gangen også, jeg tror det må være noe spesielt med lufta her i Alta…

Det gikk fryktelig sakte etter fergen i går, men sånn blir det når hele fergekøen skal samme vei. Brått var jeg glad for at jeg ikke var på fergen mot Lofoten, for den fergekøen var fire dobbelt så lang. Men sakte men sikkert sneglet vi oss av gårde, og rett før kl 2000 kunne vi endelig skinte Narvik by. Vi valgte å bo på samme hotell som for fire år siden, for det visste vi var bra.

Jeg valgte som i Mosjøen og ta meg en pause på hotellrommet mens de andre gikk for å få seg en matbit, lite visste jeg at gubben hadde avtalt å møte tanta si. Kommunikasjon er ikke gubbens sterke side bestandig, spesielt ikke når vi er på tur. Ikke tok han bilder heller, han har tydeligvis glemt at han er ansatt som fotograf under turen.

Men jeg var likevel glad for at jeg valgte å bli igjen på rommet, for beina mine krevde å bli heves. Jeg blir hoven med en gang når beina henger ned over tid, og det er svært smertefullt. Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte støttestømper før vi dro, det hadde nok hjulpet på. Det tror jeg at jeg må huske på før vi starter hjemover igjen, så fint om dere kan minne meg på det så jeg ikke glemmer det.

Jeg har sovet som en stein i natt, jeg har ikke vært våken en eneste gang. Senga på hotellet var sååå god å ligge i, jeg tror det er første gang jeg ikke har hatt vondt i kroppen når jeg våknet. Men klokken 05.30 bråvåknet jeg av en forferdelig lyd, en lyd som jeg er sikker på har vekket halve hotellet. Det var nesten så jeg sto i senga når lyden kom, og den kom ikke bare en gang kan du tro, hele tre ganger mellom halv seks og seks kom den hersens lyden.

Det viste seg at gubben ikke hadde skrudd av alarmen på mobilen før han dro, og den lyden kan vekke selv de døde til liv igjen. Helt siden vi startet på denne ferien har jeg blitt vekket av den forbaska alarmen til gubben, og i dag tidlig skal gubben være sjeleglad for at jeg ikke var frisk. “Kan du for sa#an i ###### slå av den forp#lte ALARMEN” gaulte jeg så høyt jeg klarte, og det var akkurat som om forbannelsen ga meg mer kraft i stemmen.

Jeg kikket bort på gubben som lå ved min side, og det var da jeg skjønte at her var det bare å stå opp. Med tunga hengende ut av kjeften trykket gubben febrilsk på mobilen, men uansett hva han trykket på fikk han ikke stoppet alarmen. “Jeg får den jo f#en ikke av, forbaska dritt telefon” freste gubben til svar, men det var vel heller gubben og ikke telefonen som var problemet. Gubben er nemlig som en 80 åring når det kommer til data og mobil, så skal jeg få fred resten av ferien må jeg nok få gubben til å gi mobilen til min datter.

Vi la oss til et nydelig sommervær i går kveld men våknet opp til et skikkelig ruskevær i dag. Nå sitter vi i bilen på vei mot Alta, og der skal vi ha siste overnatting på turen. Jeg kan ikke skjønne hvor tiden har blitt av, det har gått så fort oppover. I morgen setter vi kursen mot hovedmålet for denne ferien, og først når vi kommer frem kan feriens late dager begynne…

Hvorfor dra til Syden når vi kan feriere i eget land? I dag fikk vi nydelig vær fra start til slutt, og Nord Norge viste seg fra sin beste side. Jeg tror dette har vært den vakreste etappen så langt på turen, og det sier mye. Vi har kjørt over saltfjellet i dag, og der måtte vi stoppe på Arctic circle. Som tradisjon tro gikk gubben inn for å kjøpe stormlighter til meg, og siden han ikke visste om jeg fikk oppleve en tur til så kjøpte han like så godt to.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg ser jeg har fått mange hyggelige kommentarer på bildene jeg legger ut, og det gleder meg. Jeg har nemlig tatt flesteparten, og det takket være kameraet på datamaskinen min. Jeg har nemlig den fremfor meg når vi kjører, dermed kan jeg filme og ta bilder mens vi kjører. Men gubben skal også ha skryt, han har vært fotograf han også.

I dag har vi fått overdose av vakker natur, alt fra langstrakte vidder til blått krystallklart hav så langt øyet kunne se. Ja for å ikke snakke om alle de vakre små stedene vi har kjørt i gjennom, Norge er virkelig et vakkert land.

Jeg er så imponert over en liten gutt, han har ikke klaget en eneste gang siden vi startet. Han sitter bare å synger i baksetet, men det hjelper godt på at min datter er med. Hun underholder han hele veien, så jeg er glad for at hun er med. Men noen ganger får jeg virkelig gjennomgå, hennes sære humor har alltid en tendens til å gå utover meg.

I dag måtte vi ta ferge også, og jeg må innrømme at jeg ble litt misunnelig når vi kom på fergekøen. For rett ved siden av vårt fergeløp lå ferga som gikk over til Lofoten, og jeg må innrømme at jeg hadde lyst til å stille meg i den køen. Jeg har aldri vært i Lofoten og har alltid hatt en drøm om å dra dit, men det har aldri passet seg sånn. Kanskje hvis jeg lever neste sommer så kan det bli mitt neste eventyr?

Det er på fergen vi sitter i dette øyeblikk, og mens resten av reisefølget gikk ut for å nyte utsikten ble jeg igjen for å nyte stillheten. Enda har vi to timer igjen før vi ankommer Narvik, så det blir sent i kveld også. Men vi er nå tross alt på ferie så det er ingenting som haster, dog jeg vet ikke om gubben er helt enig i det…

Jeg var rimelig sliten når vi omsider kom frem til Mosjøen i går kveld, jeg syns den etappen var verre enn den første. Selv om det var en kortere etappe så tok det dobbelt så lang tid, ja det føltes i hvert fall sånn. For det første startet vi fra Trondheim på feil tidspunkt, og det førte til at vi havnet midt i ettermiddags rushet. Men det som virkelig stjal tiden i fra oss var alt veiarbeidet som foregikk på strekningen mot Mosjøen, jeg skjønner ikke hvorfor de må legge slikt arbeid midt i fellesferien.

Vi var ikke fremme før 19.30 i går, og da var jeg rimelig gåen. Så mens resten av reisefølget tok turen bort i gågata for å spise valgte jeg å heve beina høyt på rommet. Dessuten var det jo semifinale på Tv skjermen som jeg måtte få med meg, så det passet meg utmerket å få litt alenetid. Men det var en annen grunn også for at jeg ikke var med ut å spise, jeg hater nemlig å se på andre spise god mat når jeg ikke kan spise det selv. Det er helt grusomt å sitte sulten ved bordet vel vitende at man ikke klarer å spise den maten de serverer.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Jeg må ha lett mat som eventuelt er så myk i konsistensen at den glir rett ned, biff og andre kjøttstykker klarer jeg ikke tygge lenger. Jeg har hørt fra andre ALS syke at de ikke bryr seg om de ikke kan spise lenger, men jeg klarer ikke venne meg til det. Det er en av de verste tingene med denne sykdommen. Men de andre fikk i det minste nyte et deilig måltid, og i følge min datter var maten enda bedre enn sist vi var her.

I Mosjøen valgte vi å bo på det samme hotellet som sist vi dro til Finnmark, vi visste nemlig at det var et veldig bra hotell. Fru Haugans hotell sviktet ikke denne gangen heller, og min datter fikk et særdeles fint rom med utsikt over elven. Været viste seg også fra sin beste side her i Mosjøen, så bra at vi fikk litt sjokk når vi sto opp i dag tidlig. Vi har hatt surt og kaldt vær siden vi startet turen, men i dag sto vi opp til et fantastisk vær.

Solen varmet så deilig når vi kom ut, og det beste av alt var at jeg følte meg uthvilt. Jeg har nemlig sovet som en stein i natt, så sengen på hotellet må ha vært god. Jeg klarer egentlig ikke ligge på vanlig madrass lenger, ryggen sier i fra med en gang. Men i natt gikk det bra, og det trengte jeg virkelig.

Vi sto ikke opp før 0800 i dag, og siden morgenritualet alltid tar sin tid tok det litt tid før vi kom oss ned til frokosten. Klokken ble nesten 11 før vi kom oss i bilen, og etter en liten sightseeingtur gjennom sentrum er vi nå på vei mot Narvik. Jeg merker det på gubben jo nærmere vi kommer hjemplassen hans, gassen øker jo nærmere vi kommer. Så jeg har bedt gubben stroppe meg ekstra godt fast når vi skal starte på aller siste etappe på fredag, for da har jeg en stygg mistanke om at det kommer til å gå unna…