Måned: juli 2024

Første etappe gikk over all forventning, og vi kom faktisk frem til Oppdal mye tidligere enn beregnet. Før vi startet på denne turen måtte jeg bla meg tilbake til forrige gang vi kjørte til Finnmark, og da brukte vi mye lenger tid på første etappe. Forskjellen denne gangen var at vi knapt nok tok pauser underveis, vi skulle bare komme oss frem slik at vi fikk mest mulig tid med min svigerinne og barna hennes.

Vi hadde selvfølgelig klart å booke oss inn på forskjellige hotell, gubben var nemlig som alltid litt tidlig ute med å si hvilket hotell vi skulle bo på. Jeg hadde ikke bestilt en gang før han bak ryggen min hadde sagt til min svigerinne at vi skulle bo på Skifer hotell, men når jeg skulle bestille oppdaget jeg at vi kunne komme unna med halve prisen på et annet hotell.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Så jeg ropte på gubben før jeg bestilte for å høre hva han syns, og jeg fikk da til svar at jeg måtte ta det billigste. Men i går når vi kom frem til Oppdal hadde gubben tydeligvis glemt at han hadde bedt meg om å ta det billigste, og da kom glosene på ny. Jeg fikk så ørene flagret, ja gubben ble så het i toppen at han begynte å tale i tunger. Jeg forsto ikke et eneste ord der jeg satt, og jeg kjente hvordan hårene mine reiste seg på kroppen når en illsint gubbe hoppet ut av bilen for å gå i resepsjonen for å sjekke oss inn.

Minuttene raste av gårde uten at gubben kom tilbake, og gjenklangen etter glosene hang enda igjen i bilen. Etter en god stund kom gubben ut igjen, men det var en helt ny mann som kom ut av hotellet. Plystrende og blid som en lerke hoppet han inn i bilen, og jeg var nesten redd for å spørre hva han hadde gjort inne på hotellet for å endre personlighet så raskt.

Det viste seg at det skulle bare en kvittering til for å gjøre gubben blid igjen, for når gubben så hva det kostet oss for to rom begynte han nesten å synge inne i resepsjonen. Med ett var kjerringa tilgitt, plutselig var det ikke måte på hvor mange lovord jeg fikk slengt i mot meg. Utvendig var ikke hotellet noe å se på, men innvendig var det helt greit. Selve rommet var stort og romslig, men badet var så lite at gubben knapt nok fikk rævskinka mi inn døren.

Vi fikk en fredelig kveld på hotellrommet, men den idyllen tok brått slutt når vi skulle legge oss i går kveld. På ny kom glosene fra gubben, og denne gangen var det over lydene som kom fra respiratoren min. “Det e fa## meg ikke fred å få, du er et levende spetakkel kjerring” gaulte gubben før han dumpet ned ved siden av meg. Men det tok ikke lang tid før sagbruket ved siden av meg våknet til liv, og brått var det jeg som fylte rommet med gloser. En ting er i hvert fall sikkert, livet med gubben blir aldri kjedelig.

Jeg tror vi var like trøtte når vi krabbet oss opp til matsalen i dag tidlig, men der ble vi møtt av en smilende dame. Vi skjønte ingenting når hun plutselig tok vår lille gutt til siden og visket noe i øret hans. Svaret fikk vi noen minutter senere når hun kom tilbake med to nystekte pannekaker til vår lille gutt, så servicen på Oppdal turisthotell var det ingenting å si på. Etter en rask frokost var det bare å hoppe i bilen igjen, men denne gangen skulle vi ikke så langt før vi måtte stoppe igjen.

Vi ble nemlig kontaktet av de vi var på ferie hos for to år siden, og det viste seg at de var i Trondheim. Så vi ble enige om å møtes på City syd i Trondheim, og det var spesielt kjekt for gubben å møte slekta igjen. Etter en hyggelig liten stund på kafeen var det bare å sette kursen videre, og siste stopp for dagen var Mosjøen. Dit er vi på vei i skrivenes stund, og da er planen å spise middag/kvelds. Så får vi håpe for min datters skyld at maten er like god som hun husker det…

Ps: Når vi nærmet oss Nordland kom solen også, vi får håpe det er et godt tegn..

Akkurat som for fire år siden fikk vi en våt start på ferieturen, himmelen åpnet seg i det øyeblikket vi satte oss i bilen. Men akkurat det kunne jeg ikke brydd meg mindre om, for jeg var bare glad for at gubben hadde kommet seg bak rattet. Det er den samme visa hver gang vi skal på tur, gubben blir besatt av å komme seg av gårde. At vi har ferie betyr ikke fred og ro for gubben, nei da skal alt skje i lynets hastighet.

Først når gubben begynte å kjøre kunne jeg puste lettet ut, for da var gubben kommet i sitt rette element. Jeg gleder meg alltid til den første veistrekningen er over, kjøreturen til Voss og Lærdal er grusomt dryg. Så denne gangen valgte jeg å lukke øynene i håp om å duppe av det første stykket, men jeg hadde glemt å ta i betraktning hvem som var sjåfør. Det tok nemlig ikke lang tid før lavmælte gloser fylte bilen, og jeg trengte ikke åpne øynene en gang for å forstå hva vi hadde fått fremfor oss.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Hver gang gubben ser en bobil kommer glosene, og de skulle det bli mange av i løpet av turen. Men til tross for de mange glosene til gubben klarte jeg å duppe av en liten stund, og før jeg visste ordet av det var vi på Beitostølen. Til tross for regnvær var det et yrende folkeliv som møtte oss når vi kom kjørende, og jeg skjønner godt hvorfor. Fjellheimen er så vakker på denne tiden, grønne endeløse sletter omkranset av høye fjelltopper så langt øyet kan se.

Vi måtte som tradisjon tro stoppe på Valdresflya, og der ble vi møtt av en fantastisk utsikt. Det var da jeg kjente det, takknemligheten fylte hele meg der jeg satt og kikket utover fjellheimen. Tenk at jeg nok en gang er så heldig som får dra ut på nye eventyr, og at jeg fire år etter sist tur til Vardø fortsatt er i så god form at jeg klarer å kjøre den samme etappen en gang til.

Den eneste forskjellen denne gangen er at jeg underveis måtte flytte bak i bilen, beina mine klarer ikke å henge rett ned over lengre tid lenger. Men bortsett fra det har denne første etappen gått bra, og rett etter Beitostølen kom solen også frem. Vi har hatt en rimelig fredfull første etappe, ja det vil si hvis man ser bort i fra gubbens sine utbrudd bak rattet. Bonusen med dagens etappe fikk vi når vi kom frem på Oppdal, der sto nemlig noen feriegjester og ventet på oss.

Samboeren til min lillebror hadde tatt med seg barna på ferietur, og siden hun hørte at vi skulle innom Oppdal bestemte hun seg for å møte oss der. Det var så kjekt å møte de der, spesielt kjekt var det for en liten gutt. Sammen med sine jevngamle søskenbarn fikk han herjet fra seg, og det trengtes etter en så lang etappe. Nå ligger vi her på hotellrommet og slapper av før neste etappe begynner, i morgen bærer det av gårde mot Mosjøen som er høydepunktet med turen for min datter…

En buldring i trappa vekket meg , et godstog var på vei. Før jeg skjønte hva det var så var lyden ankommet soverommet mitt, og alt jeg klarte å tenke var nå er det på an igjen! Med sammenklistrede øyne lå jeg der, alt jeg hørte var putene som fløy vegg i mellom.

En kald brå luft ga meg gåsehud på hele kroppen , men før kroppshårene hadde rukket å reise seg hang jeg i luften. Kun iført Evas drakt hang jeg der, godstoget hadde fått ny last om bord. Det hele gikk så fort, så fort at jeg er usikker på om hele meg ble med.

Det eneste jeg vet er at ræva var i allefall med, det kjente jeg når jeg klasket ned på det kalde toalettsetet. Med sammenklistrede øyne hørte jeg hvordan baderomsskuffene ble revet opp, og hvordan vasken ble satt på med full styrke.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

En dryppende kald vaskeklut vekket meg til liv, om jeg ikke var våken før så var jeg det i hvert fall nå. Kalde dråper rant nedover kroppen, og det hele kom så brått på at hylene mine fryste til is. Igjen følte jeg meg som Norges mest kjente maleri, “Skrik” i en helt ny utgave!

Nå var øynene omsider også våknet til liv, men sjokket av det første synet fikk meg til å lengte tilbake til sammenklistrede øyne. For der sto han, godstoget var ingen andre enn gubben selv. Og denne gubben hadde ingen tid å miste, så her var det bare å spenne seg fast.

Problemet er bare at det ikke var tid til å spenne seg fast, tankene mine rakk ikke bli til ord før neste seanse var i gang. Med buldrende skritt trampet gubben over gulvet, og hver gang han nærmet seg ba jeg en stille bønn. En bønn om at ingen kroppsdeler ville bli gjenglemt, en bønn om at hele meg ble med på tur.

Armer og bein ble tøyd i alle retninger, for nå skulle klærne på. Det spilte liten rolle om trusa var bak fram, den var i det minste på. Før jeg visste ordet av det sto jeg på beina, ja i hvert fall en av de. For den andre foten rakk ikke å strekke seg ut, så der sto jeg på badegulvet som en haltende høne mens klærne ble dratt opp.

Med buksa oppunder skuldrene klasket jeg ned i en ny stol, og etter gjentatte snurringer skjønte jeg at det var arbeidsstolen jeg nå satt i. Svimmel og kvalm satt jeg der og hev etter pusten, men nå ante jeg fare på ferde.

For plutselig ble det helt stille rundt meg, en stillhet som gikk gjennom marg og bein. Jeg gløttet litt på det ene øyne, redd for hva jeg ville se. Med tunga ut av munnen sto han der i full konsentrasjon, det var tid for litt ansiktspleie. Ett par grove arbeidshender prøvde febrilsk å få opp kremtuben, og etter at speilet hadde fått halve tuben på seg kunne gubben konstatere at den var åpen.

Et tykt smør lag ble lagt over huden, og det tykke laget bidro til at ansiktet stivnet i en grimase. Det eneste som gjensto nå var håret, og før jeg rakk å si noe var han i gang.

Klokken er nå 0700 og jeg sitter i bilen. Stiv i ansiktet og med trusa bak frem er jeg nå klar, ja i det minste i følge gubben.  Men nå er vi i hvert fall i gang, fire uker med gubben langs landeveien har startet. Ferien er i gang og landeveien ligger endeløs fremfor oss. Så spenn dere fast og følg med, for når jeg og gubben skal på tur, ja da kan alt skje…

Først nå kjenner jeg at det kribler i kroppen, reisefeberen har nå kommet for fullt. Selv er jeg fremdeles veldig sliten i kroppen, det skal ikke mye til før jeg kjenner det. Men jeg har ikke blitt noe verre så vi tar sjansen på å dra, vi skal jo være i Norge så det er betryggende. Dessuten har jeg en fantastisk lungelege som har sagt at vi bare kan ringe han dersom det skulle skje noe, men jeg krysser alt jeg har for at det ikke blir nødvendig.

Den siste tiden har rast av gårde, jeg kan nesten ikke tro at vi skal starte i morgen. Det som er supert er at vi som er syke og funksjonshemmede kan bestille hjelpemidler i hele Norge og få de levert dit du skal oppholde deg, og det har jeg selvfølgelig benyttet meg av. Jeg har fått ergoterapeuten min til å sende en søknad til Lakselv hjelpemiddelsentral om å få levert det jeg trenger under oppholdet mitt i Finnmark, og for noen dager siden fikk jeg bekreftet at hjelpemidlene var kommet til Vardø.

Så når jeg kommer frem står det en hvilestol, dusjstol og en madrass og venter på meg, og det gjør oppholdet litt lettere. Jeg skulle egentlig søke om å få hjemmesykepleie der oppe også, men av tidligere erfaringer så har vi gitt oss på det. Vi prøvde nemlig å få det til med hjemmesykepleien når vi var i Vardø i 2020, men siden vi skulle bo på hytta som ligger utenfor bykjernen så hadde de ikke kapasitet til å stille med hjemmesykepleie.

Heldigvis har jeg en gubbe som ikke ser mørkt på ting, i følge han skal han skrubbe meg ren i badstuen når vi kommer frem på hytta. Og det gleder jeg meg til, for jeg har ikke vært i badstue siden vi var i Finnmark for fire år siden. Reiseruten er akkurat den samme som for fire år siden, og foruten om et hotell så er hotellene også de samme.

Turens lengste etappe får vi i morgen, da skal vi kjøre til Oppdal. Deretter går turen videre til Mosjøen som er en av grunnene til at min datter har sagt ja til å være med på turen oppover. I Mosjøen har de nemlig en restaurant som har verdens beste grillmeny, og helt siden vi var der for fire år siden har min datter snakket om den maten vi fikk servert den gangen. Så vi må selvfølgelig innom denne gangen også, for det er det eneste min datter prater om nå.

Fra Mosjøen går turen til Narvik, og der skal vi ha nest siste overnatting før turen går videre til Alta. Fra Alta går turen videre rett til Vardø, og da regner jeg med jeg trenger litt hvile når vi kommer frem. Jeg gleder meg til gubben kan sette seg bak rattet i morgen tidlig, for akkurat nå er det kaos her. Alt jeg hører rundt meg er lavmælte finnmarksgloser som stadig når høyere tonefall, og nå vet jeg hva som venter meg i morgen tidlig. Bagasje lemperne på flyplassene rundt i landet har ingenting å stille opp med i forhold til gubben, så nå ber jeg en stille bønn om at gubben ikke tar feil av meg og bagasjen i morgen tidlig…

Hver kveld når mørket kommer snikende som et ullteppe og jeg ligger i senga så ber jeg en bønn. Den bønnen har forandret seg de siste årene. For fra å trygle og be om en kur, mens tårene flommet nedover, til å erkjenne at jeg ikke kommer utenom, det forandrer selv den enkleste bønn. Gudene skal vite at jeg har tryglet og grått, jeg har bedt en stille bønn om å få et mirakel, et mirakel for mine barn, et mirakel for min mann, ja mine foreldre, la meg bli frisk, la meg få livet mitt tilbake.

Hadde jeg bare vært frisk, tenk på alt jeg kunne gjort da, da hadde det ikke vært grenser for hva jeg kunne gjort, bare muligheter. For når man blir alvorlig syk så åpner øynene seg, man ser muligheter som man ikke så som frisk, muligheter som man kanskje var redd for å strekke seg etter, fordi man må tråkke over noen hindre for å nå de.

Så ja, jeg ber, hver kveld ber jeg. Men så tenker jeg hvor egoistisk det er å bare be for seg selv. Så jeg ber for alle. Alle de som sliter med sykdom og angst, alle de som lider seg gjennom livet, jeg ber for dem. Jeg ber for en kur mot ALS, en kur mot alle sykdommer, en bønn om at vi alle kan få oppleve en alderdom så fin. Det ber jeg om.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Bønnen min forandrer seg hele tiden, men det er en ting som alltid er det samme, en ting jeg alltid ber for, og det er barna mine og min kjære mann. Jeg ber om at de får et rikt og godt liv, et liv med mange fantastiske øyeblikk, flere gode øyeblikk enn dårlige. Jeg ber om at min kjære skal få gleden av å få oppleve kjærligheten på nytt, jeg vil ikke at han skal være alene.

Jeg ber om at mine barn skal få styrke til å følge alle sine drømmer, men også styrke til å stå oppreist med hodet hevet når det stormer som verst. Jeg ber for mine foreldre, at de skal få mange gode dager fylt med kjærlighet og gode øyeblikk. Men jeg ber også for alle de som sliter, sliter med indre demoner mens de leter etter et lysglimt i et stummende mørke.

Vi har alle vårt, vi må alle møte vår skjebne en vakker dag. Ingen av oss seiler gjennom livet uten å gå igjennom en storm eller to, men noen får flere stormer enn andre. Det er lett å føle seg alene når det stormer som verst, men enten du kjemper mot en storm inni deg selv eller rundt deg så skal du vite at du ikke er alene. For rundt om i en verden så stor finnes det mennesker som sliter, og i kveld blir millioner av bønner sendt opp mot en endeløs himmel…

Jeg var så glad og lettet i går over at jeg ikke hadde blitt verre, men den gleden skulle vise seg å bli kortvarig.

Jeg har knapt nok sovet i natt, jeg var så full i slim som jeg ikke fikk opp i liggende stilling.

Ikke hadde jeg nattevakt heller, for akkurat som meg er de også syke.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Jeg bare lurer på hva det er som går nå for tiden, for det ser jo aldri ut som det skal slippe taket.

I dag er jeg verre enn i går, jeg er pottetett i både nese og hals.

Min mann og en av assistentene har vært forkjølet i tre uker nå, så jeg regner ikke med at jeg skal få det noe enklere.

Heldigvis har jeg ikke feber, men denne forkjølelsen tapper meg for krefter.

Så det skal bli litt av en tur til Vardø om det fortsetter slik, da er det ikke mye jeg kommer til å få med meg av kjøreturen.

Nå har min datter også fått det, det virker ikke som om noen slipper unna dette som går nå.

Men jeg er sjeleglad for at jeg en er vaksinert opp og ned i mente, for det tror jeg er grunnen til at jeg ikke har fått det så hardt.

Så nå krysser jeg fingrene for at jeg ikke blir enda verre enn det jeg er i dag, for da blir det tur på oss…

De siste dagene har det tydeligvis oppstått et aldri så lite drama inne på Blogg.no, på grunn av tekniske problemer med overflytting til nye Google Analytics har blogglisten vært nede! Selv om dette var en varslet hendelse så førte det likevel til oppstandelse hos en del bloggere, og det gjorde meg en smule sjokkert. Det virket nesten som om det var verdens undergang for noen at blogglisten plutselig var borte, mens jeg kunne ikke ha brydd meg mindre.

For min del kunne de ha avviklet hele listen, for jeg ser ingen hensikt med den lenger. Den sier ingenting om de ulike bloggernes innhold, og den fører bare til usunn konkurranse hos enkelte. Selv hadde jeg ikke registrert at listen var borte hadde det ikke vært for at nesten alle skrev om det i går, selv hadde jeg nok med mitt. De siste dagene har vært tunge for meg, både psykisk og fysisk.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

I 1997 som 17 åring fødte jeg mitt første barn, våren var rett rundt hjørnet når min lille gutt så dagens lys for første gang en kald vårdag i Mars måned. Lite visste vi hva som ventet oss knappe tre måneder senere, og den 1 juli samme år slo lynet ned. Det var i det minste slik jeg følte det når faren til mitt nyfødte barn og kjæreste tok livet sitt, lynet slo ned fra en blå himmel.

Selv om det nå er 27 år siden det skjedde så kjenner jeg det fortsatt på kroppen hver gang 1 juli nærmer seg, det er som om det traumet er grodd fast i ryggmargen på meg. I tillegg sliter jeg fortsatt med en forkjølelse som ikke slipper taket, men jeg er heldigvis ikke blitt noe verre. Men her i huset er det ikke rom for å ta livet med ro, spesielt ikke nå som ferien er rett rundt hjørnet. Det er så mye som skal ordnes før vi drar, og det fikk jeg merke i går.

Jeg har nemlig slitt med datamaskinen min i det siste, så i går skulle jeg få en ny datamaskin. Kristian fra Tobii (de som produserer disse datamaskinene) kom for å hjelpe meg med å sette den opp, og det var midt i oppsettet av den nye datamaskinen at jeg kom på at jeg hadde glemt noe. Vår lille hund hadde time hos dyrlegen for å fjerne tannstein, og vi var allerede forsinket når jeg kom på det.

Heldigvis var min datter hjemme og hun heiv seg rundt og kjørte til dyrlegen, så det ordnet seg takket være henne. I tre timer holdt de på med hunden, og det var en temmelig slapp liten venn som kom tilbake. De måtte bedøve han for å få tatt hele munnen hans, og det var først i dag tidlig at han var sitt vanlige jeg igjen. Men jeg er glad for at vi fikk det gjort før vi reiser bort, en mindre ting å tenke på. Så nå har jeg fått ny datamaskin og vår firbeinte venn har fått rene tenner, det eneste som gjenstår nå er denne hersens forkjølelsen, måtte den bare forsvinne…

PS : Tusen takk til alle dere som har sendt meg så mange fine kommentarer med gode ord, det betyr så mye for meg

Jeg har kjent på det i noen dager nå, lett kløe i halsen og mer slim enn vanlig ga meg et forvarsel om det som skulle komme. Jeg kjente det med en gang jeg våknet i dag, nesen min var helt tett og halsen var full av slim. Jeg kjente hvordan angsten fylte hele meg der jeg lå, og med ett ble jeg dratt fire år tilbake i tid.

Det som tilsynelatende da så ut til å være en lett forkjølelse utviklet seg til å bli en kamp mellom liv og død, dobbeltsidig lungebetennelse kunne betydd slutten for fire år siden. Den hendelsen har satt dype spor i meg, og det minste tegn til forkjølelse gjør at angsten tar meg. Jeg har ikke vært forkjølet siden den gangen, men denne gangen slapp jeg dessverre ikke unna.

De siste ukene har alle rundt meg vært forkjølet, ja fortsatt går de rundt og hoster rundt meg. Så nå var det tydeligvis min tur, og nå sitter jeg her full i angst for at jeg skal bli verre. Dette var det siste jeg trengte akkurat nå, for i dag er det akkurat en uke igjen til vi skal starte ferien. Så nå trenger jeg at dere sender mange gode tanker på mine vegne til høyere makter, for nå trenger jeg all hjelp jeg kan få.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Men det verste skjedde når gubben kom hjem fra jobb i dag, siden en liten gutt har ferie nå er han med sin far på jobb denne siste uka før ferien starter. Jeg så det på en liten gutt med en gang han kom inn døren, blek om nebbet dumpet han ned i sofaen. “Jeg har spydd på jobb i dag” sa han stille, og med ett gikk det fra verre til verst.

Så nå er det full krise i heimen, uansett hvor jeg snur meg så er det sykdom. Jeg har mest lyst til å flytte i en hule en ukes tid, for det siste jeg vil ha er oppkastsyken på toppen av en forkjølelse. Jeg har ikke muskulatur til noen av delene, ikke har jeg krefter heller. Så nå krysser jeg alt jeg har for at vi alle blir raskt friske igjen, slik at vi neste mandag kan starte på årets store høydepunkt og sette kursen mot Vardø…