Akkurat som for fire år siden fikk vi en våt start på ferieturen, himmelen åpnet seg i det øyeblikket vi satte oss i bilen. Men akkurat det kunne jeg ikke brydd meg mindre om, for jeg var bare glad for at gubben hadde kommet seg bak rattet. Det er den samme visa hver gang vi skal på tur, gubben blir besatt av å komme seg av gårde. At vi har ferie betyr ikke fred og ro for gubben, nei da skal alt skje i lynets hastighet.
Først når gubben begynte å kjøre kunne jeg puste lettet ut, for da var gubben kommet i sitt rette element. Jeg gleder meg alltid til den første veistrekningen er over, kjøreturen til Voss og Lærdal er grusomt dryg. Så denne gangen valgte jeg å lukke øynene i håp om å duppe av det første stykket, men jeg hadde glemt å ta i betraktning hvem som var sjåfør. Det tok nemlig ikke lang tid før lavmælte gloser fylte bilen, og jeg trengte ikke åpne øynene en gang for å forstå hva vi hadde fått fremfor oss.
Hver gang gubben ser en bobil kommer glosene, og de skulle det bli mange av i løpet av turen. Men til tross for de mange glosene til gubben klarte jeg å duppe av en liten stund, og før jeg visste ordet av det var vi på Beitostølen. Til tross for regnvær var det et yrende folkeliv som møtte oss når vi kom kjørende, og jeg skjønner godt hvorfor. Fjellheimen er så vakker på denne tiden, grønne endeløse sletter omkranset av høye fjelltopper så langt øyet kan se.
Vi måtte som tradisjon tro stoppe på Valdresflya, og der ble vi møtt av en fantastisk utsikt. Det var da jeg kjente det, takknemligheten fylte hele meg der jeg satt og kikket utover fjellheimen. Tenk at jeg nok en gang er så heldig som får dra ut på nye eventyr, og at jeg fire år etter sist tur til Vardø fortsatt er i så god form at jeg klarer å kjøre den samme etappen en gang til.
Den eneste forskjellen denne gangen er at jeg underveis måtte flytte bak i bilen, beina mine klarer ikke å henge rett ned over lengre tid lenger. Men bortsett fra det har denne første etappen gått bra, og rett etter Beitostølen kom solen også frem. Vi har hatt en rimelig fredfull første etappe, ja det vil si hvis man ser bort i fra gubbens sine utbrudd bak rattet. Bonusen med dagens etappe fikk vi når vi kom frem på Oppdal, der sto nemlig noen feriegjester og ventet på oss.
Samboeren til min lillebror hadde tatt med seg barna på ferietur, og siden hun hørte at vi skulle innom Oppdal bestemte hun seg for å møte oss der. Det var så kjekt å møte de der, spesielt kjekt var det for en liten gutt. Sammen med sine jevngamle søskenbarn fikk han herjet fra seg, og det trengtes etter en så lang etappe. Nå ligger vi her på hotellrommet og slapper av før neste etappe begynner, i morgen bærer det av gårde mot Mosjøen som er høydepunktet med turen for min datter…
Alltid spennende å lese om dere på tur
Og gøy!! 
Skulle vært opptak av finnmarksglosene, d e steike arti’ gooo tur videre
Fantastisk rett og slett
Gleder meg til turen videre sammen med dere – mot Vardø!
Så flott å få reisebrev fra deg!
Det er helt supert at du vil dele turen med oss 
Riktig god tur videre 
Kjenner godt til Finnmarks glosene
De høres godt her i bilen også
God tur videre 
vi er i Sverige med bobil, skiftende vær.