Galskapen lever i Alta

Jeg tror det må være noe med luften her i Alta , for her kom virkelig galskapen frem.

Sultne som løver for vi ut på jakt etter nærmeste serveringssted, maten kunne ikke komme fort nok.

Men jeg kjente det allerede på vei inn på hotellet , kreftene hadde tatt slutt.

Med blodsukkeret på bånn dro vi ut for å finne påfyll.

Rullestolen var blytung å kjøre , uansett hva jeg prøvde på så gikk det sakte fremover.

Lite lading på både meg og rullestolen hadde gjort sitt, vi trengte nye krefter begge to.

Gubben gikk i forveien , han var for lengst rundet hjørnet før jeg hadde fått sukk for meg.

Isak og min datter ropte på kappløp , men jeg var som en snegle med promille.

Heldigvis fant vi et serveringssted noen få meter bort i gata , Kokkejævel fikk vente til en annen gang.

Vi fikk bord med en gang , og ikke lenge etter var maten på bordet.

Hele gjengen var utsultet , som løver hev vi innpå maten.

Men hele inntaket gjorde det bare verre , luften gikk rett ut av meg.

Etter maten måtte vi en snartur på butikken , hyllene ble raidet for godteri og snacks.

Det var når vi beveget oss ut av butikken at jeg virkelig kjente det , nå ville ikke kroppen mer.

Jeg tryglet gubben om å overta spakene , men han var frest avgårde før jeg fikk fullført setningen.

Det var da voldsomt så travelt han hadde det da? Her måtte jeg visst bare klare meg selv.

Isak fikk selvfølgelig øye på en lekeplass på vei tilbake , og da var det gjort.

Når han i tillegg fikk noen nye lekekamerater så tenkte jeg mitt , vi måtte sikkert sove ute inatt.

Men etter litt lokking og luring fikk vi han med oss , nå var det på tide å ta kveld.

Denne kjerringa var fullstendig på felgen , og da måtte det gå som det gikk.

Jeg vet ikke hva de som har laget gågatene i Alta har tenkt , særlig rullestol vennlig var det ikke.

For hele veien tilbake til hotellet møtte jeg på hindringer , små søkk i gata gjorde veien ufremkommelig.

Noen gikk greit å kjøre over , problemet var bare at de var overalt og i forskjellige størrelser.

På dette tidspunktet var jeg bare lei , og når denne dama er lei så begynner hun å gi faen.

Plutselig hørte jeg min datter rope , men før jeg forsto noe som helst var kaoset et faktum.

Bildet over viser hva jeg hadde og bryne meg på , men dette søkket kunne du gange med ti.

Der sto jeg bom fast med rullestolen , midt i gågaten sto jeg og spant kruttrøyk.

Min datter knakk fullstendig sammen i latterkrampe , det samme gjorde jeg.

Isak ropte på pappaen , mamma trengte jo hjelp.

Men da Isak kom tilbake skjønte jeg plutselig hvorfor han hadde hatt det så travelt.

“Fysj det lukter, pappa bare promper”

Når lyden rundt hushjørnet i tillegg nådde oss var det ikke tvil , gubben var dårlig i magen.

Det hjalp ikke akkurat på situasjonen , og med latterkrampe på denne kjerringa må det bare gå galt.

Noen forbipasserende stoppet opp , herlighet for et syn det måtte ha vært for dem.

Jeg strammet meg opp og klarte til slutt å rygge opp av hullet i bakken.

Og hva gjorde gubben?? Jo han sto borti veien og så på galskapen mens han slapp ut illeluktende luft.

Men det stoppet ikke der , for når jeg først begynner å le så klarer jeg ikke stoppe.

Jeg hørte min datter lo så tårene trillet , og da klarte jeg ingenting.

Så før jeg visste ordet av det hadde jeg kjørt meg fast på ny , og denne gangen var jeg på god vei gjennom et glassvindu.

Der sto jeg på nytt og spant mens tårene trillet , jeg hikstet sånn av latter at jeg ikke kom meg noen vei.

Du skulle tro at gubben kanskje forsto at nå var tidspunktet der , men den gang ei.

Istedenfor å ta over styringa for å få kjerringa i seng så la han hånda mi på joysticken for ørtende gang.

Jeg kom meg så vidt bort til hotellet før det skjedde igjen , for tredje gang denne kvelden sto jeg fast.

Denne gangen på rampen opp til hotellet , og alene var jeg.

Gubben hadde gått inn for lengst , så der sto jeg alene og humret for meg selv.

Heldigvis kom en liten gutt ut for å se hvor mamma var blitt av , og han lo så hjertelig når han så hva som hadde skjedd.

For der sto jeg igjen og spant , røyken sto og jeg lo så tårene trillet.

Da skjønte gubben det , nå måtte han ta over.

Nå sitter jeg på rommet og humrer for meg selv , Alta har fått underholdning idag.

Det er ingen spøk når mammapåhjul drar ut på eventyr,

det har vi fått erfare idag.

Imorgen er det heldigvis siste etappe , da kan både jeg og rullestolen få seg en velfortjent hvil…