Takk Norge!

I går kom endelig lysglimtet jeg har ventet på, og det ble et stort lysglimt! Norge skulle spille mot Elfenbenskysten, og det kjente jeg godt på kroppen. Jeg satt og holdt pusten mange timer før kampen begynte; så nervøs har jeg ikke vært på lenge. Men der jeg var nervøs, hadde gubben det ti ganger verre, og han sier at han ikke er fotballinteressert?

Den som løp på do i hele går var gubben; han var så nervøs at det slo seg i magen. Det ble ren komikk her i går kveld, mens jeg knep øynene igjen hver gang Elfenbenskysten hadde ballen – løp gubben på do. Gubben satt på do når Nusa scoret, og jeg begynte å hylgrine når jeg så målet.

Minstemann ropte så høyt at ekkoet ga gjenklang over hele nabolaget, og gubben som satt på do, gaulte spørrende om hvem som hadde scoret. Galskapen var til å ta og føle på her i huset i går kveld, og det er nettopp derfor jeg elsker fotball! Det ble en nervepirrende kamp; takk og lov for at vi hadde Nyland i mål!

Haaland og Sørloth virket ikke påskrudd i går. Jeg håper virkelig de våkner til i god tid før Brasil-kampen. Men all ære til gutta som klarte å holde unna; lettelsen var enorm når dommeren endelig blåste av kampen. Nå håper jeg guttene klarer å senke skuldrene litt og tør å leke seg litt mot Brasil. Klarer de det, så har vi faktisk en sjanse, men da må de være samlet i presspillet.

Over til noe helt annet, for her på Breistein skjer det merkelige ting. For en stund siden oppdaget jeg at potten til prestekragene mine var blitt ødelagt, så jeg fant ut at her måtte jeg be assistentene flytte dem over til en annen potte. Som sagt så gjort, og like etter begynte de velvillige å spire.

Men her om dagen fikk jeg meg en overraskelse når jeg kom ut; for i tillegg til prestekrageknopper så var det kommet fullt av stemor i potten. Jeg skjønte ingenting der jeg satt i rullestolen. Den eneste forklaringen må være at det har vært noe i jorden jeg har kjøpt, så får vi bare håpe at prestekragene mine også klarer å kjempe om plassen.

Rådyrene er her hver dag nå, og i går fikk jeg et nydelig syn. En liten kalv dukket opp på enga her, og den kan ikke ha vært mange dager gammel. Den gikk tett ved sin mor, men etter en stund følte den seg trygg nok til å vandre rundt på egenhånd. Det var så fint å se på dem; jeg er så glad for at vi bor så landlig til.

Så lenge de holder seg unna tomten vår, får de gå i fred, men nåde dem om de våger seg inn i hagen vår. Men fine er de, det må jeg innrømme at jeg synes. Nå gleder jeg meg til søndag, for da skal Norge møte Brasil! Både Tyskland og Nederland har røket ut mot mindre motstandslag, så jeg vet at mirakler kan skje. Heia Norge!