Så var dagen der…

I over et år nå har jeg prøvd å fikse tanna mi, men det har slettes ikke vært enkelt. Tannlegen min henviste meg for et år siden videre til kjeveortopedisk på Haukeland sykehus, men der ville de ikke gjøre noe. Siden tanna var mulig å berge så henviste de meg videre til TK vestland, der hadde de kompetansen jeg trengte.

Jeg prøver hardt hver dag å ikke la sykdommen hindre meg i hverdagen, men det er når jeg skal til tannlegen at sykdommen virkelig blir et problem. Ikke klarer jeg å gape lenger, og hvis jeg får den minste vanndråper i halsen mens jeg ligger får jeg store problemer. Siden muskulaturen i svelget er blitt svekket må jeg virkelig være forsiktig, derfor er det ikke bare bare for meg å gå til tannlegen lenger.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Det hjelper heller ikke på at jeg har ekstrem tannlegeskrekk, etter en uheldig opplevelse i tenårene har jeg gjort alt jeg kan for å unngå å gå til tannlegen. Men nå hadde jeg ikke noe valg, dersom jeg skulle redde en av fortennene så måtte jeg rotfylle. Det siste halvåret har jeg fått utallige innkallelser, men både jeg og tannlegen har måttet avlyse flere ganger. I oktober i fjor kom jeg meg omsider inn til tannlegen, men det begynte ikke særlig bra.

For når jeg lå der og prøvde å gape klarte jeg ikke puste skikkelig, nervene tok helt overhånd. Det ble da besluttet at jeg skulle komme tilbake over jul, og da skulle jeg ta med meg respiratoren min. Jeg har en nese maske som jeg ligger midt om natten, og den kunne jeg prøve å bruke hos tannlegen hvis jeg følte jeg ikke fikk puste. I dag var dagen her, og det kjente jeg på hele kroppen.

Men av en eller annen grunn var jeg ikke så nervøs i dag, jeg hadde bestemt meg for at dette skulle jeg klare. Svetten rant på ryggen når jeg ble ropt opp, men når jeg kom inn skjønte jeg at det var ikke bare meg som hadde bestemt meg for at dette skulle gjennomføres. For tannlegen satte i gang med en gang jeg kom inn, og før jeg visste ordet av det var bedøvelsen satt. Det tok ikke lang tid før jeg oppdaget at jeg ikke hadde behov for respiratoren, for alt gikk så fort at jeg ikke rakk å kjenne på angsten.

Takket være en dyktig tannlege og to dyktige tannlegesekretærer kom jeg meg i gjennom første del av rotfyllingen, og etterpå vanket det mange rosende ord fra gubben. Gubben vet hvor mye det koster meg å gå til tannlegen, dette var første gangen jeg kom meg i gjennom uten å felle tårer. Så nå sitter jeg her med en lettelse så stor over at det gikk så bra, og selv om jeg er helt utslitt så er lykken større. En stor takk til det dyktige teamet som jobber ved TK vestland, de tok virkelig godt være på meg i dag…