3081

For syv år siden tok jeg et valg som jeg aldri har angret på, et valg om å dele fra livet mitt med denne sykdommen. Det har blitt mange innlegg siden den gangen, og i dag skriver jeg innlegg nr 3081. Livet disse årene har vært en berg og dalbane, men selv om jeg har vært gjennom utallige prøvelser så ville jeg aldri vært foruten disse årene.

For ni år siden trodde jeg livet var over, aldri har jeg kjent på et større mørke enn jeg gjorde når diagnosen var et faktum. Men sakte men sikkert oppdaget jeg at livet gikk videre, og når min lille gutt tok sine aller fleste skritt over stuegulvet fikk jeg også gleden tilbake. Er det en ting jeg har lært av denne sykdommen så er det at vi mennesker er tilpasningsdyktige, vi kan klare det utroligste bare vi går inn for det.

Når jeg startet denne bloggen var det i hovedsakelig for å oppdatere familie og venner, aldri hadde jeg sett for meg at bloggen min skulle vokse i så stor omfang som den har gjort. Sakte men sikkert fikk jeg flere lesere, og plutselig fikk jeg en stemme igjen. Denne bloggen har virkelig blitt min redning, og det er takket være dere trofaste lesere.

Det viktigste for meg har vært å dele om livet med denne sykdommen, for når jeg fikk diagnosen ALS oppdaget jeg at det var svært få som hadde kjennskap til sykdommen. Men bloggen ga meg også en mulighet til å dele mine innerste tanker og følelser som jeg ikke fikk utløp for gjennom muntlig språk, for når stemmen min ble svakere ble alt så mye vanskeligere.

Takket være en liten datamaskin fikk jeg mulighet til å skrive med øynene, og nå kan jeg se tilbake på syv år og over tre tusen innlegg. Jeg har virkelig erfart at når en dør lukkes så åpnes det en ny, og jeg er stolt over at jeg klarte å finne en ny vei på tross av tre små bokstaver. For ni år siden gikk jeg ut av sykehuset og trodde livet var over, men nå ser jeg at det bare var en ny begynnelse.  Selv om tre små bokstaver har frarøvet meg mye så har jeg virkelig fått mye igjen, og nå vet jeg at livet ikke er over selv om man får ALS…