Et bilde kom opp i går, og igjen kom fortidens minner tilbake. Når jeg ble syk ble livet snudd opp ned for både meg og min mann. Jeg var så vant med å ha ansvaret alene for fire barn når min mann plutselig måtte komme hjem for godt, og den overgangen ble stor. Min mann hadde kjørt langtransport i alle år, og var kun hjemme en helg i måneden om jeg var heldig. Men for min mann ble overgangen med å komme hjem enorm, og jeg husker godt den første gangen jeg lot han ta ansvaret for en nyfødt gutt alene.
Min nyfødte lille gutt slet med kolikk den første tiden, i tillegg hadde han mye problemer med hard mage. Jeg skulle for første gang på lenge nyte litt alenetid sammen med en venninne, men jeg hadde knapt nok kommet ned i veien før telefonen min ringte. “Han skriker bare” sa min mann med panikk i stemmen, jeg kunne nærmest føle redselen hans gjennom mobilen.
Men jeg var fast bestemt på at nå skulle gubben få prøve seg, så jeg ba han om å legge den lille gutten i vogna og bysse han til ro. Jeg kom meg etter hvert ned til min venninne, og for første gang på mange år kunne jeg senke skuldrene. Jeg hadde akkurat satt meg ned hos min venninne når telefonen min ringte igjen, og igjen var det min mann som ringte.
“Du MÅ komme hjem” gaulte gubben, og i bakgrunnen hørte jeg en illsint liten gutt skrike for sitt liv. “Sett støvsugeren på” sa jeg rolig, men det rådet falt ikke i god jord hos gubben. “STØVSUGEREN” brølte gubben som et spørsmålstegn, og det måtte en del overhaling til for og få gubben til å finne frem støvsugeren. Jeg avsluttet samtalen til ville protester, og det var da gubben skjønte at jeg hadde bestemt meg.
Min venninne og jeg skravlet om løst og fast, og plutselig innså jeg at tiden hadde gått. Etter to timer kom jeg hjem igjen, og når jeg åpnet ytterdøren fikk jeg meg litt av et syn. For i en sliten hvilestol lå far og sønn og sov, og rett bak hvilestolen sto en støvsuger på full styrke. Jeg måtte smile når jeg slo av støvsugeren, for først da våknet to slitne til liv igjen.
“Du kunne jo ha sagt det med støvsugeren før” sa en utslitt gubbe, “han roet seg med en gang jeg satte den på” hørte jeg gubben si med en overraskende tone i stemmen. Etter den dagen ble støvsugeren flittig brukt hver gang mor forlot huset, og det var kanskje ikke så rart at vi hadde et høyt forbruk på støvsugere den tiden. Siden den gangen har jeg prøvd å lære gubben opp, men det har ikke alltid vært like enkelt å få overbevist gubben. Likevel viser det seg til stadighet, de gangene gubben velger å høre på en erfaren firebarns mor går det godt…
For en fin, morsom historie ❤️
Fint å lese – god beskrivelse – fra “livets alvor” –
i familien –
som er prøvet i det meste
– GODE DERE
Ha en fin søndag, og en god ny uke.