Nå er det kun timer igjen, klokken fem i morgen ettermiddag vil kirkeklokkene rundt om i hele vårt langstrakte land ringe julen inn. De fleste av oss vil sitte rundt bordet sammen med våre kjære og vente på at julemiddagen skal bli satt på bordet, men det finnes mennesker der ute som ikke har noen. Mens de fleste av oss er omringet av kjærlighet fra våre kjære sitter det noen og føler på en ensomhet så stor.

I dag går tankene mine til alle de som sitter alene, alle de som ligger på sykehus og kjenner på sin egen sårbarhet. Tankene mine går til alle de som nylig har mistet en av sine kjære, og som nå sitter og føler på et stort tomrom. Tankene mine går til alle de som ikke får endene til å gå rundt, alle de som må velge bort julegaver til sine barn for å få mat på bordet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Alt jeg føler på i dag er takknemlighet, og jeg har mye å være takknemlig for.
Jeg går nå inn i det åttende året som syk, og bare det er en bragd.
De siste tre årene har jeg vært stabil, og det jeg er mest glad for er at jeg fortsatt klarer å spise.
Men det jeg er mest takknemlig for er at jeg enda et år kan feire jul sammen med mine kjære, for jeg vet at livet er ingen selvfølge.

I dag vil jeg bare takke dere, takk for at dere enda et år har fulgt meg gjennom tykt og tynt.
Takk for at dere gir meg styrke når jeg trenger det som mest, takk for at dere overøser meg med nestekjærlighet. Det betyr så mye, ja ikke bare for meg men for hele familien. Jeg håper denne julen blir uforglemmelig for dere alle, måtte alle deres ønsker gå i oppfyllelse…

Riktig god jul til dere alle 🎄

Det begynte for noen uker siden, men som alltid var frykten større enn viljen.
Jeg har i alle år hatt en frykt, og det hele startet når jeg var i tenårene.
Heldigvis har ting utviklet siden den gang, og det er jeg sjeleglad for.
For den frykten jeg sitter inne med unner jeg ingen, den har forfulgt meg helt siden tenårene.

Jeg var bare veldig uheldig den gangen, men så kunne jo uheldig vært fornavnet mitt.
Jeg har hatt mange dårlige opplevelser opp i gjennom livet, men akkurat denne opplevelsen skulle jeg gjerne vært foruten. En tannlege time ble starten på et eviglangt mareritt, og det takket være en tannlege med et makt behov.

Jeg hadde fått hull for første gang, et stort hull i følge tannpleieren som først undersøkte meg.
Men når jeg kom til tannlegen en uke etterpå var hullet tydeligvis ikke stort nok, i hvert fall ikke stort nok til å få bedøvelse i følge tannlegen. “Du er ikke et lite barn lenger, dette klarer du” var ordene hans, og i stolen satt en ung livredd jente som ikke turte protestere.

Jeg husker enda den dagen, jeg blir enda svett bare jeg tenker på det.
Borret ble funnet frem, og bare lyden fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.
Smerten kom umiddelbart, og jeg er helt sikker på at jeg kunne se tannlegen smile tilfreds bak munnbindet.
Til tross for at jeg tryglet om bedøvelse nektet han å høre, mine tårer hadde ingen effekt. Ikke hadde jeg en tannpleier i rommet heller, jeg var alene med en sadistisk tannlege.

Det hele endte med at jeg beit tannlegen i fingeren og løp ut av rommet, men frykten har jeg aldri klart å løpe fra. Den har hengt ved meg siden, men for noen uker siden begynte tanna mi og murre. Jeg har oversett det helt frem til forrige uke, det var da jeg skjønte at jeg måtte krype til korset. Heldigvis har jeg en tannpleier som alltid stiller opp, og på mandag kom hun på hjemmebesøk. Hun konkluderte med at hullet var blitt så stort at det måtte repareres, jeg måtte til tannlegen!

Jeg fikk time i går, og bare tanken på det ga meg et nervøst sammenbrudd.
Gubben ble med som moralsk støtte, men bare synet av tannlege kontoret var nok til at tårene mine begynte å trille. Jeg får ufattelig kort lunte når jeg blir redd, og da hjalp det ikke på at sekretæren på tannlegekontoret ikke fant timen min.

Det viste seg til slutt at vi var på feil plass, jeg hadde fått time på det nye tannlege kontoret, jeg visste ikke engang at det eksisterte et nytt tannlege kontor. Vi hastet av gårde bort til det nye kulturhuset her i Åsane, og jeg ble nærmest målløs når vi kom opp i fjerde etasje. Her hadde fylkeskommunen virkelig slått på stortromma, lysere lokale skal du lete lenge etter. Alt var tilrettelagt, ja selv et rom med tak heis sto til disposisjon.

Gubben hadde ikke før meldt min ankomst før jeg ble ropt inn, og i døra sto en omtenksom tannlege.
Men til tross for at tannlegen var hjertevarm og god så var frykten større, tårene begynte å renne med engang jeg kom inn på rommet. Synet av alt utstyret fikk kroppen til å slå seg i vranglås, og det la tannlegen merke til. Hun forsto at jeg var livredd, så derfor ble det bare en midlertidig fylling denne gangen. Lettelsen var stor når jeg kunne rulle ut av tannlege kontoret ti minutter etter på,

Takket være tannlegen er julen reddet, det eneste som i det hele tatt fikk meg til å gå til tannlegen var tanken på julemiddagen. Jeg vil så gjerne spise mens jeg enda kan, det var ikke snakk om at en tann skulle få ødelegge pinnekjøtt middagen på julaften. Men nå kan jeg ta livet med ro en stund, jeg kan igjen nyte julens mange delikatesser…

Min lille jente er nå blitt stor, og i morgen reiser hun.
Det er snart gått 20 år siden hun så dagens lys før første gang, men for meg føles det ut som i går.
Tiden har gått så alt for fort, noen ganger føles det ut som jeg blunket og så var hun stor.
Nå ligger en stor verden der ute og venter på henne, og alt jeg håper på er at jeg har forberedt henne nok.

I går kjente jeg på det, fremtidens bekymringer vendte tilbake.
Jeg vet at livet mitt nærmer seg slutten, jeg kjenner på det hver eneste dag.
Spesielt på denne tiden føler jeg på det, hvor sliten jeg egentlig er.
Hun sto fremfor meg med tre store kofferter, og der og da følte vi på det samme.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med tårer i øynene så hun på meg, vi visste begge at det var usikkert om denne dagen ble vår siste.
Siden hun skal inn i militæret på nyåret så vet vi ikke hva som skjer, alt vi vet er at det mest sannsynlig vil gå måneder før vi igjen kan møtes. Jeg kunne se bekymringen i øynene hennes, og det var et spørsmål som hang i luften. Ville vi få ferie jul sammen igjen?

Siden min datter skal inn i militæret på nyåret så valgte hun i år og feire jul hos sin far, det er så mange praktiske ting som må ordnes før militærtjenesten at det er best slik. I et lite øyeblikk følte vi på det samme, usikkerheten ble igjen så nær. Tårene talte hjertets språk, igjen ble ord overflødig. Stillheten sa alt, min lille jente var nå blitt stor.

“Lov meg at du holder ut mamma” visket hun stille, men vi visste begge at jeg ikke kunne love noe.
Min skjebne ligger i hendene på høyere makter, hvor mange dager jeg har igjen vil bare fremtiden vise. Men en ting kunne jeg love henne, en ting tre små bokstaver aldri kan ta i fra meg. “Jeg skal kjempe hardt for deg, det kan jeg love deg” visket jeg stille tilbake, og med de ordene slo hun seg til ro.

Men uansett hva som skjer så har vi dagen i dag, og den skal jeg leve lenge på.
Vi har kost oss i hele dag, og i går kom bestefar også på besøk fra Vardø. Min datter slo på stortromma og inviterte lillebror og bestefar med på kino, og nå skal vi ha en siste kosekveld før hun drar. Fremtiden er kanskje usikker, men livet her og nå kan ingen ta i fra oss….

I går kveld kom angsten snikende. Det er bestandig når jeg har det virkelig bra, senker skuldrene og nyter tilværelsen at angsten inntreffer. Den kommer snikende litt etter litt, før en kald klo legger seg over brystet mitt og jeg mister pusten. Jeg var så glad i går når min datter kom hjem, og vi nøt kvelden sammen.

Vi rigget oss til fremfor TVen for å se fotballkamp, hun dro sin stol tett opp i mot min stol slik at vi kunne nyte litt snacks sammen. Det er stor forskjell på gutter og jenter når det kommer til å vise følelser. Mens guttene mine kan til nød og neppe si ” glad i deg” i forbifarten på vei ut, så sier min datter det sikkert femti ganger i løpet av en time. Så da satt vi der sammen og pratet om løst og fast, mimret litt og nøt tiden.

Det er så naturlig for min datter og vise følelser for meg enten vi er ute blant folk eller bare er hjemme. Dette betyr så mye for meg, høre ord som : ” Mamma, du er verdens beste”, ” Mamma, du er fin”, ” glad i deg “, eller “vi trenger deg mamma “. Hun sier alltid også at hun er mer glad i meg enn det jeg er i henne, beklager jenta mi, den kampen taper du, for en mor sin kjærlighet for sine barn er større enn alt annet. Dette vil du kjenne på selv om du får egne barn 🧡. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kampen gikk mot slutten og det nærmet seg leggetid. Min datter overøste meg med klemmer og kyss før hun gikk opp på rommet sitt. Da kom det som kastet over meg, den følelsen som hadde ligget og ulmet hadde nå vokst seg stor og var klar til å komme opp til overflaten. Det tetnet seg for brystet, jeg fikk ikke puste og jeg ble varm i hele kroppen. Alle bekymringer for fremtiden veltet innover meg, jeg innså plutselig hva jeg kom til å miste når jeg en dag blir borte.

Kjærligheten for og fra mine barn, alle disse gode, varme stundene med mine kjære, tryggheten om at dine kjære alltid er der vil forsvinne og jeg innså hvor mye jeg kommer til å miste. Alle disse tingene som bidrar til at jeg klarer å stå opp hver morgen og fortsette å kjempe meg igjennom dagene, alle disse samme tingene gir meg mange bekymringer og jeg vil ikke miste det.

Dette er livet på godt og vondt, livet er som en berg og dal bane, fantastisk i et øyeblikk og jævlig i det neste. Men jeg elsker alt hva livet bringer med seg og jeg vil leve det så lenge jeg kan. Så nå sitter jeg her omringet av julelys og masse kjærlighet, og det eneste jeg tenker på er om jeg får oppleve en jul til sammen med mine kjære…. 

Jeg kjente på det på torsdag, frustrasjonen over tre små bokstaver vendte tilbake.
En liten gutt gikk nervøs rundt på gulvet, jeg kunne se på hele han at dette betydde mye.
Det skulle være julegradering på TaekwonDo, en liten gutt skulle igjen opp til prøve.
Det er nervepirrende prøvelse for en liten gutt, og stå fremfor alle foreldrene mens man utfører øvelsene.

Og det er her frustrasjonen min kom inn, for jeg kunne ikke være med.
Rullestolen ble igjen et hinder, siden lokalet er uten heis var det ingen mulighet for meg å komme opp.
Igjen ble jeg tvunget til å bli hjemme og gå glipp av noe som betydde mye for en liten gutt.
Far og sønn gikk ut døren mens jeg ble sittende igjen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I en time ble jeg sittende og surmule for meg selv, i et lite øyeblikk føltes det ut som om hele verden var i mot meg. Det var da jeg hørte en etterlengtet lyd, et lite bilde tikket inn på Messenger.
Med glitrende øyne sto han der, og i sin høyre hånd holdt han en premie så stor.

Først fra hvitt til gult belte, deretter kampen om striper. Men nå hadde han igjen klart det, nå var det gule beltet byttet ut til fordel for grønt! Aldri har jeg vært mer stolt, min lille gutt hadde klart det igjen. Og jeg var ikke den eneste som var stolt, øynene til far og sønn når de kom hjem sa alt.

Nå kunne helgen nytes for fullt, med det grønne beltet i hus kunne vi senke skuldrene.
Så i dag har vi tilbrakt dagen utendørs, en liten gutt prøvde skiene sine for første gang denne vinteren.
Jeg vet det er for mye å ønske seg at snøen blir liggende til over jul, vi vet hvor vi bor. Men jeg lever i håpet, det hadde vært fantastisk om 2022 kunne bli avsluttet med en hvit jul….

Hver vinter ber jeg om det samme, og i år ser det ut som at jeg har fått ønsket mitt oppfylt.
For det er lenge siden det har snødd så mye som det har nå, de siste dagene har det virkelig lavet ned.
I dag sto jeg opp til snøstorm,, det snødde så tett at øya på andre siden var forsvunnet.
Nå begynner det å ligne noe, måtte det bare fortsette å snø.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er ingenting som gir meg mer julestemning enn snø, det er noe magisk med de små snøfnuggene.
De daler ned mot bakken og gir meg håp, bare synet av de gir meg fred.
Jeg har alltid vært et vinter menneske, og det er nok en av grunnene til at jeg elsket å bo i Finnmark.
Hver vinter kommer savnet tilbake, og det er spesielt en ting jeg savner mest av alt.

Jeg husker enda den første gangen min mann inviterte meg med på snøscooter tur, og det var vel da jeg virkelig falt for han. Vi var to kjærestepar som dro på tur sammen, og på vei tilbake til hytta bestemte min mann seg for å ta en snarvei. Kameraten til min mann var ikke høy i hatten når min mann foreslo at vi skulle kjøre over vidda for å spare tid, og når gubben svingte av scooter løypene skjønte jeg hvorfor kompisen hadde bange anelser.

Det var hvitt så langt øyet kunne se, helt umulig og se hvor det var stup eller vei. Men gubben hadde innebygget kompass, og med stødige hender geleidet han oss trygt ned. Det var rett og slett imponerende, og det var da jeg skjønte at her hadde jeg skutt gullfuglen. Gud hvor jeg savner de turene, bare jeg og han over en hvit endeløs vidde.

Håpet er at en liten gutt også skal få oppleve en vinter i Finnmark, og drømmen er at jeg får se det.
Men enn så lenge får jeg ta til takke med en Bergens vinter, og nå er jeg bare glad for at vi har fått snø.
I morgen skal vi finne frem skiene til en liten gutt, vi må nyte det hvite teppet mens vi enda har det.
Men det som er det beste med dagen i dag er at min mann nå har juleferie, og det skal vi virkelig nyte…

Det ble litt kaotisk her i går, for når assistenten kom andpusten inn døren her etter handleturen ante jeg ugler i mosen. Klokken var 14 og bratt bakken var var enda ikke blitt brøytet! Jeg kjente hvordan stresset grep tak i meg, det hadde snødd kraftig og så lenge veien bakken ikke var brøytet hadde vi ingen muligheter til å komme frem.

Men en god time etter assistenten kom tilbake hørte jeg en etterlengtet lyd, en traktor kunne høres i det fjerne.
Lettelsen var stor når jeg innså at veien var i ferd med å bli brøytet, konserten var reddet.
Vi valgte å være tidlig ute, og det skulle vise seg å være et godt valg. For når jeg rullet inn i bilen sto radioen på, og når jeg overhørte at det var kø i sentrum var jeg glad vi var tidlig ute.

Det var forbausende mye trafikk i går, men man kan vel ikke forvente noe annet på denne tiden.
Konserten begynte kl 18 og vi kjørte inn på plassen kl 17. 40,køen utenfor sa sitt. I 12 år har Kurt Nilsen holdt julekonsert, og i 12 år har han spilt for fullsatte saler. Det sier alt om hvor populær han er, og her var jeg for å oppleve han en siste gang.

Konserten levde virkelig opp til forventningene, og bonusen var at vi fikk Marion Ravn med på kjøpet.
Du vet du har vært på Kurt Nilsen sin julekonsert før når du kan rekkefølgen på alle numrene han fremfører, alt var slik som det alltid har vært. Der satt jeg med noen av mine nærmeste og hørte på nydelig musikk, livet kunne ikke vært mer perfekt enn akkurat i det øyeblikket…

“NEI PAPPA” hørte jeg minstemann rope ut utenfor vinduet mitt i dag tidlig, det var ikke før jeg hørte lyden av snøskuffa at jeg skjønte hvorfor. Det hadde tydeligvis lavet ned med snø i natt, og nå var gubben i ferd med å fjerne snø fra akebakken til en liten gutt. “NEI PAPPA, ikke måk akebakken min” ropte en frustrert liten gutt i dag, og det var da jeg skjønte at dette kom til å bli en kaotisk dag.

Det slår nemlig aldri feil, hver gang det snør i Bergen blir det kaos i trafikken.
Jeg vet ikke hvor stor kapasitet brøytemannskapet her i byen har, men den er tydeligvis ikke stor nok. Hver vinter skjer det samme, de som skal tidlig på jobb ender opp med å stå i kø bare fordi veiene ikke er brøytet.
I tillegg er det enkelte som ikke er vant til å kjøre på vinterføre og det medfører til at køen blir enda lenger.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Assistenten som normalt sett bruker 15 minutter til jobb brukte hele 50 minutter i dag, det sier mye om kaoset i morges. Vi som har bosatt oss på fjellet er avhengig av at veien opp hit blir brøytet, og siden det er en privat vei så må vi ordne det selv. Men i dag ble ikke veien brøytet før etter kl 12, og det skapte problemer for min mann i morges.

Det er et under at det gikk bra, for bilen til gubben skled ned bakken uten at gubben hadde kontroll, jeg tør ikke tenke på hva som kunne ha skjedd dersom bilen hadde gått utfor kanten. Gubben hadde nemlig dyrebar last i baksetet, lillegutt skulle på skolen.

I dag hadde jeg to assistenter på jobb og planen for dagen var klar. Etter min eldste sønn flyttet ut var planen for rommet hans klart, vi trengte et gjesterom og nå var det på høy tid at vi gjorde noe med det. Så i dag sendte jeg assistentene ut på shopping, en ny seng måtte handles inn. Heldigvis var veien brøytet når jeg sendte assistentene ut, og takket være dem er rommet nå klart til å ta i mot gjester.

Vår første gjest kommer i morgen allerede, så rommet ble klart i grevens tid kan du si.
En god venninne av meg kommer i morgen, og da skal vi følge en tradisjon vi har hatt i mange år. Sammen med en annen god venninne av meg skal vi på julekonsert, med ingen ringere enn Kurt Nilsen. Dessverre ser det ut som om vi må finne oss en ny julekonsert til neste år, for Kurt Nilsen har sagt at i år blir siste gang han holder julekonsert. Derfor er jeg så glad for at vi får muligheten til å oppleve han en siste gang, og gjett om jeg skal nyte morgendagens konsert…

I går ble jeg sittende og se på de skitne vinduene mine og det var da jeg ble dratt tilbake i tid. Det var November og mørketiden hadde for lengst tatt over, årstallet var 2006. Med tre små barn hengende i skjørtekanten satte vi kursen mot vår nye bosted, og jeg hadde ingen anelse om hva som ventet meg. Fly alene med tre små så langt og i tillegg ikke vite noe om hvor man skal er slettes ikke noen spøk, eller kanskje det er nettopp en spøk det er!

Barna var 3,6 og 8 på den tiden, og jeg burde nok ha tatt tegnet når tre åringen klarte å dra av meg BHen på flyet. Jeg hadde aldri hørt om Vardø før vi flyttet dit, lite visste jeg at den lille øya skulle få en spesiell plass i mitt hjerte. Likevel ble det en stor overgang, spesielt siden vi valgte å flytte midt under mørketiden. Mitt første møte med en av våre nye naboer ble spesielt, og det er her tipset mitt dukket opp.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dagen etter jeg ankom Vardø sto opp til et praktfullt vær, det var rene skjære påskestemningen. Hvit snø så langt øyet kunne se, solstrålene som danset lekende over snøkrystallene. Det var da jeg fikk øye på henne, jeg vet ikke hvor mange kuldegrader det var den dagen men kaldt var det. Og det var derfor jeg fikk litt sjokk når jeg så hva hun holdt på med, på en kald vinterdag sto hun og vasket vinduene.

Det var da jeg lærte at det er ingen problem å vaske vinduene om vinteren, så lenge du bruker rett væske. Spylervæske er en drøm for alle som har skitne vinduer om vinteren, og det har jeg brukt siden den gangen.
Så om dere vil vaske vinduene om vinteren er spylervæske mitt tips, det gir deg blanke vinduer med en gang.

I går var vi på julekonsert på Sotra, og det ble en fantastisk opplevelse. Vi ble invitert av min tremenning og hennes mann, julekonserten skulle være i Foldnes kirke. Tilfeldighetene var store i går, for like før vi skulle dra slo vi på NRK. Der viste de en gudstjeneste fra samme kirke, og det var da en liten gutt ble helt i hundre. Når han forsto at vi skulle på konsert i akkurat den kirken ble han spinnvill, det er lenge siden jeg har sett han så giret.

Det ble en fantastisk opplevelse, koret var så flinke. Det fineste var å se hvor trollbundet en liten gutt ble, han storkoste seg. Jeg er så takknemlig for alt jeg får muligheten til å oppleve, og julekonserten i går var et slikt øyeblikk. I dag skal vi på juleavslutning på skolen til en liten gutt, og jeg regner med det blir en følelsesladet stund for meg. Jeg er så takknemlig for at jeg enda et år kan få oppleve julens magiske øyeblikk sammen med mine kjære…

Livet mitt består av venting, tid er ikke lenger bare tid for meg. Hver dag må jeg vente, hver dag kaster jeg bort tid. Ja for det er slik det føles, jeg kaster bort dyrebar tid på å vente.

Jeg hater det, jeg hater å vente på ting jeg kunne gjort selv. Jeg hater å måtte spørre, og igjen måtte vente på selv de enkle ting. For de tingene som før tok sekunder å få unnagjort, de er nå blitt en umulighet for meg. De samme tingene må jeg nå vente på hjelp til.

Aldri kan jeg løpe hurtig ut døra, mens jeg trer jakka på meg fordi jeg har det travelt. Aldri skal jeg kunne løpe på do selv igjen, når man har inntatt litt for mye vann.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Aldri skal jeg kunne kle på meg selv igjen, gå i skapet selv å velge klær. Aldri skal jeg kunne stå foran speilet igjen, for å børste håret eller pynte meg til festlige lag.

Sorgen over at livet er blitt satt på vent er stor, men ikke bare for meg. For jeg ser det i mine kjære sine øyne hver eneste dag, livet blir aldri det samme igjen.

For mamma kan ikke hjelpe lenger, hun strekker ikke helt til. Aldri kommer hun løpende lenger når krisen er stor, aldri kan hun sitte på sengekanten for å tørke tårer. Aldri mer en varm armkrok og krype inn i når utryggheten er stor.

Min mann har ingen hånd å holde i lenger, ingen som kommer og holder rundt han lenger. Vi kan ikke ligge på sofaen lenger mens vi ser en god film, aldri skal vi kunne gå hånd i hånd lenger.

Livet blir ikke det samme igjen, nå er livet satt på vent. Vi vet ikke hva som venter oss rundt neste sving, alt vi vet er at veien blir lang. Men vi vet også hvor sterke vi er, vår kjærlighet er stor. Så lenge vi har hverandre kan ikke tre små bokstaver vinne, tid betyr ingenting så lenge kjærligheten er sterk. Så selv om livet mitt aldri blir det samme igjen så vet jeg at kjærligheten er verdt å kjempe for…