Helt herlig….

På grunn av tekniske problemer så kommer gårsdagens innlegg nå , men jeg er bare glad for å være tilbake igjen.

Dette må være den beste ideen jeg har hatt, å flytte ut i vinterhagen var helt herlig. Min mann mente jeg endret personlighet, og jeg fikk en sjelefred jeg ikke har kjent på lenge. Ja for det er noe spesielt å sitte med store vinduer tett mot naturen, være i ett med livet utenfor vinduet. Plutselig så jeg sjøen igjen, og jeg har funnet ut at jeg ønsker meg glass rekkverk på verandaen. Da ville jeg nemlig fått fri utsikt til hele naturen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bare synd det er så dyrt, men jeg får prøve å spare opp. Faktisk tror jeg gubben savnet meg igår kveld, for han var mer ute i vinterhagen enn i stua, jeg tror han var litt misunnelig. Det var ihvertfall tre stykker som var overlykkelig over at jeg hadde flyttet, ja nemlig barna. Jeg hadde gode samtaler med hver enkelt av de, endelig hadde de fått mamma for seg selv.

Ja for det er mange ting de har lyst til å prate med meg om men som de ikke vil at min mann skal høre, og nå kan de bare lukke døren og ha alenetid med mammaen. Så igår var en god kveld, jeg fikk mye besøk i fantastiske omgivelser. Nå skal vi investere i en Tv til, så slipper vi aldri mer å krangle om kanaler. Dessuten kan jeg når som helst ha filmkveld med barna uten å forstyrre en sliten gubbe.

Idag har mye av dagen godt med til å pynte opp vinterhagen, bilder er blitt hengt opp, og en Tv benk er kommet på plass. Jeg tror jeg må ta meg en søkerunde på Finn, jeg trenger meg en ny sofa rett og slett. Nei dette blir bra dere, jeg storkoser meg her ute.

For en stund siden fikk jeg forespørsel fra bladet KK om et intervju, og de spørsmålene begynte jeg på igår. Jeg stiller gjerne opp på intervju, jo mer søkelys denne sykdommen får jo bedre er det. Men det koster, for jeg blir dratt tilbake i tid og opplever sorgen på nytt igjen. Det er som å rive av et plaster på et sår som aldri gror, smerten og sorgen flommet over meg på ny.

Men jeg velger å trosse det, og det rare er at for hvert intervju jeg gjør desto flere minner dukker opp. Det er ingen tvil om at jeg har fortrengt mye fra den tiden, noe som fører til at alle intervjuene blir forskjellig. Det er så viktig for meg å fortelle min historie, jeg vil at flest mulig skal få vite om denne sykdommen. Jeg vil at denne sykdommen skal få et ansikt, derfor blir jeg så evig takknemlig over de som vil hjelpe meg med dette, så all ære til KK for at de hjelper meg med å spre et budskap.

Nå skal jeg nyte resten av kvelden i min nye stue, stearinlys er tent og jeg er klar for å slappe av. Det gjør ingenting om været er dårlig, jeg koser meg nemlig inne…