En umulig kamp…

Noen ganger skulle jeg ønske jeg bare kunne forsvinne, løpe ut døren og gjemme meg bort. Hjertet mitt tåler ikke flere sprekker, jeg er redd det snart går i tusen knas.
Følelsene raser inni meg men ingen ser, jeg prøver å forklare men ingen forstår. Jeg sitter en stol omringet av stillhet, men inni meg er det orkan i kastene.

Hun skriker så høyt at fjellene sprekker, hun sparker og slår.
Jeg kjenner hvordan hun river og sliter i meg, klorer meg opp innvendig for å komme ut.
Frustrasjonen over at ingen forstår har vekket de indre demoner, og nå kjemper de med en ild så stor. Et flammehav har våknet til liv, jeg føler hennes smertefulle skrik.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Skrikene i flammehavet blir sterkere for hver dag som går, flammene har vokst seg høye som fjell. Men der ute er det stille, der ute er det ingen som kan se. Det lille jeg har igjen blir hver dag satt på prøve, jeg gjør alt jeg kan for å vokte over det. Men overalt ser jeg de, rundt hvert hjørne står de klar for å ta over min plass.

Med klørne ute står de og venter på meg, venter tålmodig på sitt neste bytte. Livet er blitt til en kamp på liv og død, og midt i ringen står jeg.
Jeg er henne og hun er meg, sammen kjemper vi mot det slukende flammehavet. Men skrikene våre kommer aldri frem, stillheten vinner alltid til slutt.

Det er da den kommer, en elv av tårer.
Hånd i hånd ligger de sammen i ringen.
Nederlaget er et faktum, de har tapt igjen.
Flammehavet er mindre nå, en elv av tårer er deres eneste våpen.
To fortapte sjeler smelter sammen til en, en sjel som prøver å kjempe en kamp som ikke lar seg vinne…