MAMMA PÅ HJUL

Ja i går satte gubben i gang, nå var det ingen vei tilbake.
I flere måneder har han pratet om å rive verandaen, og i går fikk han altså ånden over seg
Når gubben dropper frokost til fordel for arbeid ja da er det fare på ferde, da er gubben i overkant ivrig.
Fordelen er at arbeidet går unna når gubben er i det moduset, ulempen er at vi bør gå i dekning alle mann.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg tenkte på det i går når jeg sto opp til et fæla rabalder på utsiden, vi burde ha vurdert å sende ut nabovarsel.
Men så la jeg merke til været, skyfri himmel så langt øyet kunne se.
For er det en ting gubben hater så er det varme, og når han i tillegg må arbeide i varmen pleier økten og bli kortvarig. Jeg ble en smule bekymret i går, for i går var det ingen gloser å høre.

Sammen med en liten gutt reiv de verandaen bit for bit, og det første som forsvant var rekkverket.
Og når det forsvant så jeg det, hvor mye det skjulte for utsikten.
Sakte men sikkert kom havet til syne, og når hele rekkverket forsvant kunne jeg nyte en spektakulær utsikt fra stuen vår. Vi har lenge snakket om glassrekkverk, og når jeg så utsikten i går ble jeg helt overbevist om at det var riktig valg.

En liten gutt storkoste seg i går, det beste han vet er å få arbeide sammen med sin far.
Han trenger ikke dyre ferieopplevelser eller aktiviteter, så lenge han får skru og hamre med sin far så er han strålende fornøyd. Det er den beste ferieopplevelsen han kan få, og det er en fryd for meg å se de sammen.
At de to hører sammen er det ingen tvil om, tanken på at de har hverandre er en stor trøst for meg.

Men hva som bor i den lille kroppen vet vi ikke, for den gutten kan jobbe!!
Han bærer på tunge kampesteiner, drar på lange tunge planker, ja han jobber som om han var en voksen mann.
Når ungdommen i huset ikke kan stille opp så har gubben en trofast hjelper, en liten gutt svikter aldri. Men når han hadde jobbet fra 10-18 i går måtte vi sette foten ned, heldigvis kom storebroren oss til unnsetning. Han tok med seg en liten gutt for å besøke besteforeldrene, dermed fikk en liten sterk arbeidskar seg en velfortjent pause.

Nå gjenstår det å se hvor lenge jeg må vente på en ny veranda, det tar tid når man må gjøre arbeidet alene.
Men at det blir bra er jeg ikke i tvil om, for den verandaen trenger å bli oppgradert.
Jeg har vært skeptisk hver gang jeg har kjørt med rullestol på deler av den, for den heller nedover på ene siden.
Så det skal bli godt med en ny veranda, det er på høy tid for å si det sånn….

Hver gang jeg drar på ferie med gubben vet jeg hva jeg kan forvente, for gubben er ikke akkurat kjent for å være tålmodig. Det begynner allerede før vi starter, alle glosene over bagasjen er blitt et bevis på at ferien er i gang.
Turen til Fosen gikk knirkefritt for seg, mye takket være svigermor som alltid har et ekstra øye med meg. For mens gubben durer avgårde når vi er ute og går forlater ikke svigermor meg, men den ene gangen hun ikke var med gikk det galt.

Det var når vi kom til Hafjell at det gikk galt for første gang, plutselig befant jeg meg i en hotellkorridor helt alene. Vi ankom hotellet sent om kvelden den dagen, og gubben var både trøtt og lei.
Alt som sto i hodet på han var å komme seg i seng, ting kunne ikke gå fort nok. Vi hadde fått rom i 3 etasje, og alt gikk bra helt til vi kom ut av heisen. For når vi kom ut oppdaget vi at vi hadde kommet til et veiskille, svigermor gikk en vei for å finne rommet og vi en annen.

Litt borti korridoren kom vi til en dør som sto åpen, men det varte ikke lenge.
Gubben løp som vanlig noen meter foran meg, og på vei gjennom døren dultet gubben borti døren.
Dermed var det gjort, døren gled lydløst igjen fremfor meg. Så der satt jeg da, helt alene i en hotellkorridor klokken 23 på kvelden. Men før eller siden måtte da gubben se at kjerringa var borte, det kunne da ikke ta så lang tid??

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det skulle jeg ikke si, for jaggu tok det sin tid. Til slutt ble jeg reddet av noen fremmede, heldigvis var vi ikke de eneste sene gjestene denne kvelden. Med døren åpen igjen kunne jeg fortsette fremover, og langt borti korridoren skimtet jeg en kjent skikkelse.
Gubben hadde ikke lagt merke til at jeg var borte engang når jeg kom rasende inn på døra til hotellrommet, så han skjønte overhodet ikke hvorfor kjerringa var lynings. Ikke hjalp det med en forklaring heller, et spørsmål fra gubben fikk meg til å innse at slaget var tapt.
“Hvilken dør, jeg har da ikke gått igjennom en dør”??? 

Men toppen av kransekaka kom neste dag, for på vei til Tønsberg stoppet gubben på en bensinstasjon, og der hadde gubben gjort et uvanlig kjøp. Jeg måtte se to ganger på gubben når han kom ut med en wunderbaum i hånda, den samme gubben som bestandig klager over duftlysene mine.
“Det er så dårlig lukt fra klimaanlegget” forklarte gubben, men om det var klimaanlegget som var den skyldige var jeg ikke helt overbevist om.

Gubben reiv av plastikken og hang den opp på speilet, fornøyd med kjøpet kjørte gubben videre.
Jeg tror vi knapt hadde kjørt 100 meter når finnmrksglosene igjen fylte bilen, og like etter bråstoppet gubben bilen. Rød i toppen røkket gubben wunderbaumen ned fra speilet, aldri har jeg sett gubben hoppe ut av bilen så fort som han gjorde da. Vi ble sittende igjen som et spørsmålstegn, og selv om motoren fortsatt gikk og alle dørene var igjen så kunne vi fortsatt høre gubben.

Rasende kom gubben tilbake uten wunderbaumen, vinduene ble rullet ned på vidt gap før han kjørte videre.
“Kan du lukke vinduet mitt” spurte jeg lettere oppgitt, men allerede før jeg hadde stilt spørsmålet skjønte jeg at jeg hadde tapt den kampen.
“E du rett??? Kjenner du ikke lukta???  gaulte gubben, men alt jeg kjente var en deilig lukt av vanilje.
“Det skulle ikke vært lov å selge sånt drit” fortsette gubben, glosene stoppet ikke før vi nærmet oss Tønsberg.
En ting er sikkert, gubben har kjøpt sin første og siste wunderbaum…

At verden går videre fikk vi et bevis på når vi var på tur, og det i positiv forstand.
Når jeg gikk på barneskolen lærte vi lite om homofili, faktisk tror jeg knapt vi visste at det eksisterte.
Og når det var tid for seksualundervisning var det bare kleint, en flau lærer som skulle lære oss det mest grunnleggende. Men å bli forelsket i samme kjønn kom aldri opp, hadde det gjort det så kunne kanskje verden sett litt annerledes ut.

Mine foreldre er over 70 år, og når de vokste opp var homofili forbudt.
For den generasjonen var det utenkelig at to av samme kjønn kunne leve sammen i partnerskap, så jeg kan forstå hvorfor den generasjonen har vanskeligheter med å akseptere denne kjærligheten.
Holdningene er så inngrodd hos enkelte at det blir for vanskelig og endre deres syn, men nå er det heldigvis kommet en ny generasjon.

Som mor føler jeg på et ansvar overfor mine barn, for jeg vet hvor lett det er for at mine egne fordømmer kan smitte over på dem. Det er noe alle foreldre bør tenke over, for våre barn tar etter oss.
Hver dag prøver jeg å tenke over hvordan jeg uttrykker meg, for jeg vet at en liten gutt lærer etter meg.
Mangfold har alltid vært svært viktig for meg, derfor ble jeg så glad når en liten gutt stilte et spørsmål med den største naturlighet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I sofaen til min bror ble jeg vitne til et magisk øyeblikk, en liten gutt ga meg håp for fremtiden.
For når sønnen til min bror begynte å pakke ned klær lurte en liten gutt på hvor han skulle, og når han svarte at han han skulle til kjæresten kom det et et spørsmål fra en liten gutt.
“Har du gutte eller jente kjæreste” spurte en liten gutt med den største naturlighet, og det var da jeg kjente varmen spre seg i min slitne kropp.

Igjen viser han en enorm klokskap, igjen gir han meg håp.
Håpet for fremtiden ligger i våre barn, og det er opp til oss foreldre hvordan vi vil at den skal se ut.
Jeg er så stolt av en liten gutt, han ser kun kjærligheten for den det er.
Vi har så mye å lære av våre barn, en liten gutt åpner øynene mine hver eneste dag….

I går kom solen endelig tilbake til Bergen by, og det var jaggu meg på tide.
Det måtte jo selvfølgelig utnyttes, og med bilen full av trefigurer var vi ikke i tvil om hva vi skulle bruke dagen til. Nissen ble plassert i kjelleren, den fikk vente noen måneder til. Men resten av flokken skulle nå få seg et nytt bosted.

Allerede når vi var i Trøndelag bestemte jeg meg for hvor de skulle stå, spørsmålet var bare om gubben ville gå med på det. For min ide om plassering innebar litt jobb, og som alle vet så er gubben mest kjent for sine lettvinte løsninger. Men til min store overraskelse sa han ja uten å nøle, og når han i tillegg roste meg for løsningen holdt jeg på å ramle ut av rullestolen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi har nemlig et to steiner i hagen, ja egentlig er det et fjell. Hele gressplenen ligger på toppen av stein.
Jeg er sikker på at om vi hadde fjernet hele plenen så hadde vi hatt et svært berg istedenfor, og opp fra berget stikker det opp små knauser. Utfordringen var bare at de var dekket av mose, og den måtte fjernes.
Så i går hoppet en liten gutt i arbeidsbuksa som egentlig er to nummer for liten, for nå skulle det jobbes.

At den lille gutten kan jobbe er det ingen tvil om, hele åtte ganger gikk han opp og ned for å tømme trillebåren for mose. Han og gubben holdt på i timevis ute, og når jeg omsider kom meg ut var de ferdig med den ene steinen. Det ble så fint, og oppå den store steinen hadde ørnen fått sitt nye utkikkspunkt.
Ikke nok med at de hadde renset steinen, de hadde også støt underlag til ørnen.

Først klokken 19 i går kveld ble de ferdig med den andre steinen også, for beveren måtte jo også få seg et solid underlag. Så nå står trefigurene støpt fast i hagen min, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Noen trefigurer til nå så kan jeg åpne dyrehage, håpet er at de skremmer bort Hjorten.
All ære til guttene mine som virkelig har jobbet på, nå har jeg også en unik hage…

Er det en ting jeg kan bli bedre på så er det å lytte til kroppen, men slik har jeg alltid vært.
Jeg vil mer enn kroppen klarer, hodet henger med men kroppen er det verre med.
Akkurat det burde jeg ha tenkt på når jeg bestilte frisørtime, dagen etter en uke på tur var nok ikke den beste ideen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det gikk helt fint hos frisøren, faktisk mye bedre enn jeg hadde sett for meg.
Min faste frisør tok oss som alltid imot med åpne armer, det er alltid like koselig å komme til henne.
Gubben var som alltid med, men med på lasset var også en liten gutt og svigermor.
Jeg hadde egentlig bare bestilt time til meg, men en liten gutt trengte også sårt en klipp.

Og det er det som er så fantastisk med min frisør, hun er ikke vanskelig å be.
Et blikk på håret til en liten gutt og hun heiv seg rundt, mens jeg satt med farge i håret fikk en liten gutt seg en ny frisyre. Som alltid var en liten gutt bestemt på hvordan han ville ha det, frisøren hadde ikke annet valg enn å adlyde. Med farge i håret spratt en liten gutt ut av stolen, han var tydelig stolt der han sto.

I motsetning til en liten gutt så måtte jeg klippe av meg halve hårmanken, det vokser unormalt fort det håret mitt. Tykt er det også, jeg kunne delt håret mitt med en person uten at det hadde gjort noe.
Gubben sto og fulgte nøye med, for han har irritert seg over håret mitt lenge nå.
“Bare ta alt” ropte han fra sofaen, enda godt frisøren kjenner han og vet å lukke ørene.

Fornøyd med ny frisyre kunne jeg trille ut av salongen, det var en befrielse og bli kvitt halve hårmanken.
Men i bilen på vei hjem slo det over meg, nå hadde kroppen fått nok.
Så i dag skal jeg bare hvile meg, sette meg under solen og nyte synet av blomstene mine som har vokst seg store mens vi har vært borte. Det første jeg la merke til var rosene mine, de er et syn for guder…

Etter 9 timer på landeveien så vi endelig lyset i tunnelen, hjemreisen tar bestandig lang tid.
Vi startet fra Tønsberg i strålende vær, men vi visste godt hva som ventet oss der fremme.
Jeg tror en liten gutt også var mettet på ferie nå, vi har jo faktisk rukket å gjøre mye i løpet av en uke.
Han har ikke kjedet seg for å si det sånn, opplevelsene har vært mange og innholdsrike.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men i går kunne han ikke komme fort nok hjem, maset startet allerede når vi hadde kommet inn på motorveien. “Er det langt igjen” ropte en liten gutt fra baksetet, og gubben ga som alltid et standardsvar, “nei ikke så langt igjen“.  Jeg husker hvor mye jeg hatet det svaret når jeg selv var liten, og når gubben spyttet det ut i går måtte jeg bare gripe inn. “Vi må kjøre hele dagen” sa jeg til gutten i baksetet, og jeg regnet med ordene mine ville føre til ville protesterer.

Men alt jeg hørte var et lite sukk, så ble Ipaden slått på igjen. Han har vært fantastisk flink på turen, det har vært lite mas. Han er blitt godt vant med kjøring etter fem år, vi har vært på noen turer for å si det sånn.
Vi fikk rett i våre antagelser om været i går, i det vi kom på Hardangervidda kom regnet tilbake.
Dermed fikk vi regn hele veien hjem, det var ingen tvil om at vi nærmet oss Vestlandet.

I dette innlegget ligger det bilder og film fra hjemturen, vi måtte jo ha et obligatorisk stopp i Norheimsund før vi kjørte videre. Fire år på rad nå har vi kjørt dit når svigermor er på besøk, de har nemlig nydelige kaker.
Så med kåken og lefsene trygt plassert i bilen kunne vi kjøre hjem, og når vi svingte inn mot Breistein kom jeg på noe. For nå fikk jeg en mulighet til å vise dere den berømte bratte bakken vår, den vi ligger i for å komme opp. Så nå kan dere kose dere med bilder og film, jeg derimot skal tilbringe formiddagen i en frisørstol…

Som alltid når vi er på ferie må gubben være løsningsorientert, litt vel løsningsorientert noen ganger spør du meg. Det er nemlig ikke like kjekt å sitte i rullestolen når gubben står bak spakene, det kan fort bli litt vel nervepirrende. Jeg husker at jeg overhørte en samtale mellom gubben og husverten i Fosen før vi reiste, og det er en setning jeg husker veldig godt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“Det er ingen problem” hørte jeg gubben si, men av erfaring så vet jeg at det han ikke har noe problemer med kan fort bli et problem for meg. Og det var akkurat det som skjedde når vi kom frem til Fosen, jeg fikk sjokk når jeg så den bratte trappa opp til inngangsdøra. “Ingen problem???” Sa jeg og så på gubben, men gubben bare ristet på skuldrene.

Ikke var det veranda heller, den hadde de ikke fått bygd opp enda.
Så da var det ingen vei utenom, jeg var igjen overlatt i gubben sine hender.
Trappa var så bratt at gubben måtte bruke både liften på bilen og rampene, kjerringa skulle inn koste hva det koste vil. Inn var det ikke noe problem, men ut var det hakke verre. Det er nemlig ingen god følelse å kjenne at forhjulene letter fra bakken, spesielt ikke når du ikke kan holde deg fast heller. Under ligger det en film, men det er mye brattere i virkeligheten enn det ser ut på filmen.

I dette innlegget kommer alle bildene jeg ikke har fått lager lagt ut, jeg har tatt litt bilder langs landeveien.
Vi gleder oss til å komme hjem nå, og jeg gleder meg til å legge meg i egen seng i kveld. Selv om jeg egentlig har vært heldig med sengesituasjonen på denne turen, men det er ingenting som slår egen seng.
Under ligger det både film av en liten gutt og flere bilder fra landeveien, så da gjenstår det bare å takke for turen for denne gang, men kjenner jeg oss rett så er det vel ikke lenge til vi er på tur igjen….

I dag ble jeg veldig overrasket når jeg sjekket blogg listen, ja jeg ble frustrert rett og slett.

Jeg har merket store forskjeller fra min statistikk og den blogg.no opererer med lenge nå, men i dag tok det helt av.

1010 sideanvisninger påstår blogg.no At jeg har hatt det siste døgnet, mens min statistikk viste godt over 5000.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har lenge hatt en forskjell på ett par tusen, men fire tusen er litt vel drøyt spør du meg.

Så i dag måtte jeg sende en epost til support og spørre om de hadde tatt sommerferie, for det var den eneste forklaringen jeg kom på som kunne forklare differansen.

Men det som irriterer meg er at vi som nå blogger fortsatt er ikke mye verdt, det virker i det minste sånn på meg.

For jeg tror neppe dette hadde skjedd i Sophie Elise sin tid som blogger, det tror jeg ikke de hadde turt.

Jeg bryr meg ikke noe om listeplasseringen, men jeg jobber faktisk hardt for mine sideanvisninger og syns faktisk at rett skal være rett!

Bortsett fra det så har vi hatt en fin dag her i Tønsberg, og i dag fikk vi faktisk litt sommervarme.

En liten gutt er som vanlig full av energi, så en tur på skoleområdet måtte til.

Der hadde de en hinderløype i skogen, og det passet ypperlig for en liten duracell kanin.

Nå skal vi prøve å slappe av resten av kvelden, men det spørs om vi ikke må ta enda en tur på skoleområdet før det er kveld….

Fire timer i Eventyrparken ble en opptur for hele familien, og det beste var at det var så godt tilrettelagt for rullestolbrukere. Men det skulle vise seg å bli en kamp for å komme seg dit, for en liten gutt har virkelig kommet i feriemodus. Det ble en drøy etappe i går, vi startet for sent rett og slett. Først klokken 22.40 kunne vi parkere fremfor hotellet.

“Jeg er ikke trøtt” ropte en liten gutt når vi kom opp på rommet, men når han la seg i senga sovnet han innen det neste minuttet. Så han var ikke akkurat klar for å stå opp i går, da hjalp det ikke mye at formiddagen skulle tilbringes i Eventyrparken. Vi kunne bare dra uten ham, for han skulle bli i den gode senga. Men vi fikk lokket han med til slutt, og akkurat det tror jeg han er glad for.

For vi skjønte fort at Eventyrparken er eldorado for ungene, her var det noe for alle.
Ja ikke bare for barna, det var virkelig en opplevelse for oss voksne også,
Spesielt inne i troll stuen, for der var alle de kjente eventyr figurene utstilt. Til og med gubben ble begeistret, og da er det bra da.

Det var overskyet og hustrig når vi kom frem i går, og jeg angret på at jeg ikke tok med meg ullklærne med meg på tur. Heldigvis viket skyene vei for solen etterhvert, og da fikk vi litt varme likevel.
Bildene taler sitt eget språk, vi har hatt en fantastisk dag i Eventyrparken. Nå er vi kommet frem til min bror i Tønsberg og her blir vi til i morgen, og da starter vi hjemover igjen. Vi har hatt en fantastisk uke på tur, men jeg må innrømme at jeg gleder meg til å komme hjem igjen….

Jeg har sett mye i mitt liv, men i går satte en låve meg fullstendig ut av spill.
Vi fikk nemlig tak i mannen som hadde laget alle trefigurene, og vi var hjertelig velkommen på besøk.
Men først måtte vi ta farvel, vi har hatt det så godt her i Åfjord, snillere mennesker enn de vi bodde hos tror jeg knapt jeg har møtt. I tillegg fikk vi en seng som jeg sov fantastisk godt i, og det hører sjeldenhetene til. Matlysten har også vært på topp, gubben fikk sjokk når jeg presset ned to porsjoner med middag på onsdag.

Etter et litt vemodig farvel satte vi avgårde, adressen var allerede plottet inn på GPSen.
Når vi hadde kjørt en god time nærmet vi oss, og det tok ikke lang tid før vi skjønte at her bar det til skogs.
Veien ble bare smalere og smalere, og plutselig befant vi oss langt inne i skogen. Etter tre km kunne vi skimte en lysning, og på et nedlagt gårdsbruk holdt han til.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi skjønte med engang at vi hadde kommet på rett sted, for hele gårdstunet var fullt av trefigurer i alle slags fasonger og størrelser. En liten gutt ble så ivrig at han sto og hoppet i bilen, og enda mer ivrig ble han når vi kom ut av bilen. Men den som ble spinnvill det var meg, når jeg så alle de fantastiske figurene gikk jeg nesten amok. Gubben la merke til hvordan kjerringa lyste opp, han skjønte at her var det fare på ferde.

En benk med to hestehoder på var det første jeg la merke til, men den var litt for stor til at vi kunne ta den med oss. Forskjellige figurer sto på rekke og rad, den ene finere enn den andre. Etter mye om og men klarte jeg å plukke ut tre stykker, en stor ørn, en bever og et lite ekorn. Men så kom jeg på at det snart er jul, jeg måtte bare ha med meg en nisse.

Men jeg var ikke den eneste som fant noe, en liten gutt ble plutselig veldig ivrig inne på låven.
“Mamma se de sverdene” ropte han ut, og da måtte det jo bli lagt til et sverd i samlingen.
Prisen var det heller ingenting å utsette på, i hvert fall ikke når du tenker på alt arbeidet han har lagt i hver figur. Og for en mann sier jeg bare, han var godhjertet tvers i gjennom. For når vi begynte å regne ut prisen på alt sammen slo han på stortromma, jeg fikk nissen gratis.

Som om ikke det var nok så ga han en liten gutt lov til å velge noe han ville ha, så han også fikk jeg gratis figur.
Jeg anbefaler alle som er i Trøndelag og ta turen innom Jostein Finsersåsen på Stadsbygd, det er en tur dere ikke kommer til å angre på. Dersom jeg får muligheten så vil jeg tilbake neste år, og da skal jeg ha den benken….

PS : Jeg har fått lov til å dele kontakt informasjon, så nå håper jeg flere får øynene opp for denne dyktige mannen…