MAMMA PÅ HJUL

Noen ganger føles det som om jeg går gjennom livet uten at noe skjer , jeg blir stående på stedet hvil.

Etter at tre små bokstaver rammet har nye ord preget en ny hverdag , ensomhet og isolasjon ble mitt nye liv.

Hver dag ser jeg mennesker som kommer og går , går for å vende tilbake til deres liv.

Men jeg blir bestandig sittende igjen , mitt liv er inne blant fire vegger.

Fire hvite vegger som taler et språk , ensomhetens språk.

Jeg har memorert hver en sprekk , det er ingen som kjenner fire hvite vegger bedre enn meg.

Mine tanker vandrer til alle de andre , alle de som i dette øyeblikket sitter på samme måte som meg.

Stirrer inn i fire vegger , memorerer hver en sprekk mens livet utenfor går forbi.

Noen ganger blir jeg forbanna på meg selv , her sitter jeg mens timene går.

Klokken på veggen tikker svakt i bakgrunnen , påminner meg om tiden jeg mister.

Men jeg kommer meg ingen vei uten hjelp lenger , jeg er den som bestandig blir sittende igjen.

Sittende igjen og vente , vente på en tilværelse utenfor fire vegger.

Men noen ganger skjer det ting , ting som setter livet i perspektiv.

Noen hendelser vekker meg opp , får meg til å sette pris på det lille jeg har.

For det lille jeg har er stort for andre , det lille jeg har mangler de.

I et stort univers føler jeg meg noen ganger liten , en liten fjær blant et hav av englevinger.

Selv med døden pustende i nakken så har jeg fortsatt muligheten , muligheten for å leve ligger der.

Det er bare blitt litt vanskeligere å gripe livet , men mine muligheter er fortsatt mange.

Tross alt så er jeg faktisk heldig , heldig som fortsatt kan.

Fire vegger vil før eller senere omslutte meg , bare ikke riktig enda.

Fortsatt kan jeg være spontan , med riktig hjelp så er mye enda mulig.

Ensomhet og isolasjon preger mitt nye liv , men det trenger det ikke gjøre.

Som mor setter man seg selv i siste rekke , og jeg gjør det mer nå enn noengang før.

Men nå er det på tide å gi lille meg også litt tid , tid jeg kan bruke på å leve…

Endelig kom beskjeden , idag kunne min datter endelig dra avgårde for å teste seg. Det har vært en altfor lang ventetid , fullstendig unødvendig spør du meg. Men jeg ble likevel lettet når meldingen kom , nå ser det endelig ut som at ventetiden nærmer seg slutten. Likevel var det et sekund der i morges hvor jeg ikke trodde hun kom seg avgårde likevel , for etter den starten som vi hadde i dag gikk både kjerringa og gubben ned for telling.

Men her i huset har vi ikke tid til å hvile på laurbærene , for nå er det så mye som skjer for tiden. Jeg kommer meg knapt inn på mitt eget soverom , det er nå blitt omgjort til en midlertidig bod. Et tonn med leker og bøker er blitt trøkket inn på et lite rom , og gubben spyr ut gloser hver kveld denne kjerringa skal i seng. Det er helt utrolig hvor mye kaos det kan bli av å pusse opp et eneste rom , spesielt når rommet ikke er i den samme etasje engang. Vi skjønte med engang vi satte igang at på dette prosjektet trengte vi arbeidskraft , og vi visste begge to hvem vi skulle sette i arbeid.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For i fjor sommer oppdaget vi nemlig en ting , vi har en malemester i hus. Når vi skulle male huset i fjor så vi det , den eneste datteren i huset kunne jaggu meg male. Ingen snarveier ble tatt , her skulle ting gjøres skikkelig. Jeg kan kjenne meg igjen der , for er det en ting jeg alltid har vært så er det perfeksjonist. Derfor måtte vi få en datter i sving med malekosten , og til vår store overraskelse sa hun ja med engang.

Det er kanskje ikke så galt med karantene likevel , det kommer ihvertfall oss veldig til gode. Så etter en korona test var unnagjort så var det bare å hoppe i arbeidsklærne , og før jeg visste ordet av det var min datter i full sving oppe i toppetasjen. Jeg følte meg plutselig veldig heldig der jeg satt , hele familien sto nå sammen om å få ferdig et rom. Som om ikke det var nok så heiv gubben seg rundt på kjøkkenet , nå skulle mor få en av yndlingsrettene sine. Det luktet herlig i hele huset , idag sto det Finnbiff gryte på menyen.

Jeg var til og med barnevakt idag , for plutselig ble huset invadert av tre små banditter. For mens gubben og min datter var opptatt med sitt så tok tre  små over en hel stue , og gjett om mor fikk kjørt seg. For er det en ting som tre små kan så er det å engasjere en lite funksjonell mor , jeg har fått være med inn i en magisk verden idag. Så nå sitter jeg her lykkelig til sinns , dette har virkelig vært en magisk lørdag. Nå er jeg spent på hvor langt de er kommet oppe , utifra bildene og bedømme så tror jeg dette blir bra. Alt som skal være gråfarget er kommet på plass , nå gleder jeg meg til den nydelige grønnfargen dekker resten av rommet.

Så nå er vi virkelig kommet i gang med rommet til en liten gutt , og gjett om det er en som er fornøyd med det. På små utålmodige barneføtter tripper han rundt , det går ikke fort nok for en liten gutt. Men bra blir det nok til slutt , det blir ihvertfall et rom som er laget med mye kjærlighet. Nei nå må dere nyte kvelden folkens , håper dere har hatt en like god dag som min…

Jeg vet egentlig ikke hva som skjedde , det hele gikk så altfor fort.

Som vanlig i helgene så er det en finnmarking som har vakt , og som vanlig går det litt fort i svingene.

Det hele begynte klokken 01.00 i natt , en trøtt gubbe sto ved min side.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Helt forvirret rettet han på mine hender , og fjernet et teppe fra min glovarme kropp.

Datamaskinen ble også tatt vekk , noe jeg skulle få angre på at jeg ba om like etter.

Ja for en trøtt gubbe glemte nemlig noe viktig , og som vanlig oppdaget jeg det ikke før det var for sent.

Alarmen var blitt fjernet av en trøtt og forvirret gubbe , jeg var overlatt til meg selv.

Han ble fortvilet selv når han oppdaget det i dag tidlig , og i senga lå jeg og freste som en villkatt.

Flisa var igjen snudd , nå var det jeg som lå og spydde ut finnmarksgloser.

Jeg var lynings , og jeg tror det kom gloser på alle verdensspråk ut kjeften.

Lite visste jeg at universet igjen skulle sette inn støtet , karma er ikke noe man spøker med.

Som vanlig ble jeg plassert på toalettet , litt mer skånsomt idag , en gubbe turte ikke noe annet.

For en ting har han ihvertfall lært seg , når kjerringa våkner forbanna så drar man ikke strikken lenger.

Etter en real skyllebøtte følte jeg meg egentlig ferdig , han hadde lært sin lekse.

Men det er her universet griper inn , kroppen min begynner plutselig og leve sitt eget liv.

For akkurat i det øyeblikket en gubbe skulle bevege seg bort i fra meg tok noe over min kropp.

Jeg tror jeg rett og slett jeg har gjort det for mye , ubevisst stakk jeg en fot frem.

En forfjamset gubbe mistet helt kontroll , 100 kg var nå i fritt fall.

Heldigvis klarte han og innhente seg i rett øyeblikk , rett før glassveggen til dusjen fikk han kontroll.

Jeg skjønte ingenting der jeg satt , hva skjedde egentlig?

En finnmarking ble så satt ut at han glemte alle finnmarksgloser , jeg hørte hvordan han trakk inn dyrebar luft.

Men istedenfor å slippe et lettelses sukk som vi alle gjør , så ble noe helt annet sluppet ut.

For redselen tok helt over , gasstrykket ble igjen for stort.

Men denne gangen ble et gasstrykk faretruende høyt , aldri har jeg hørt en verre lyd.

Selv bikkja som er døv reagerte , han kom seg ikke fort nok ut.

Glassene i glass skapet vibrerte , og selv om gubben hadde klart å hente seg inn i tide så var faren fortsatt stor.

For i det gasstrykket fikk fri bane så traff det en dusjvegg med full kraft , nå var det jeg som holdt pusten.

Aldri i mitt syndige liv har jeg opplevd maken , jeg har aldri sett en glassvegg begynne å skjelve av en fjert.

Der og da var jeg sjeleglad for at jeg satt på toalettet , for nå var det min kropp som mistet kontroll.

Fra et lite toalett kunne en gapskrattende latter høres , og fra dass skåla kunne en sildrende lyd høres.

Jeg lo meg loddrett ut , en liten blære klarte ikke holde igjen.

En ting er ihvertfall sikkert , vi har begge lært en lekse…

Jeg skjønte ingenting når jeg våknet idag , det kom noen lyder ifra kjøkkenet som jeg ikke klarte å plassere. Assistentene var det ikke , de hadde ikke kommet på jobb enda. Klokken var såvidt passert 08.00 når jeg hørte en slags hakkelyd fra kjøkkenet , jeg skjønte ingenting der jeg lå. Min datter og sønn er fremdeles hjemme , men det var ikke likt noen av de og stå opp såpass tidlig på en fridag. Jeg ble liggende å lytte , og det var ikke før jeg hørte noen raske skritt over gulvet at jeg skjønte hvem det var.

For i løpet av disse fem årene så har jeg bitt meg merke i skrittene til hele familien , det er rart hvordan noen sanser tar over når kroppen svikter. Til min store overraskelse så var det min sønn som hadde stått opp tidlig , og nå var han i full gang med å lage seg salat på kjøkkenet. Han har funnet ut at det kan være greit å snu døgnet på rett spor igjen , og ingenting gledet en mor mer enn å høre nettopp det. En time etter kom assistentene inn døren her , nå kunne min dag også begynne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Egentlig hadde jeg lagt et ærend på is idag , for en asfalteringsjobb kom i veien. For i utgangspunktet var det planlagt at fellesveien i nabolaget skulle asfalteres idag , noe som innebar at veien ville bli stengt. Derfor måtte jeg legge maling innkjøp på hylla , det måtte vente til arbeidet var over. Men sent i går kom det kontrabeskjed , arbeidet ville bli utsatt til neste uke.

Det kunne ikke ha passet meg bedre , for nå kunne jeg dra ut på handlerunde likevel. Idag hadde jeg i tillegg to assistenter på jobb , og arbeidsoppgavene var klare. Nå måtte vi tømme siste rest på et nytt planlagt barnerom , og det var nok av ting og gå igjennom. Før vi kunne starte en handlerunde måtte vi få unna dette , så her var det bare å sette igang. Permer med regninger fra 2015 , haugevis med bøker og bilder , to svære søppelsekker med gamle klær , hvor mye er det mulig å samle på egentlig?

Heldigvis kom vi oss igjennom til slutt , men det var et øyeblikk der hvor jeg begynte å tvile på om vi kom oss ut idag. To timer senere kunne jeg sette meg i bilen , og nå var klokken blitt altfor mye. Men Coop bygg ligger heldigvis bare et steinkast unna , og det hjalp veldig på idag. Jeg hadde egentlig allerede bestemt hvilke to farger jeg ville bruke , men når jeg kom til fargekartet ble jeg i tvil. Det fantes jo mange flere nyanser av samme farge enn hva jeg var klar over , assistenten måtte klø meg i hodet der jeg satt.

Men jeg klarte og bestemme meg til slutt , nå gjenstår det bare å se om jeg har valgt rett. En liten gutt ønsket seg nemlig en grønn farge på rommet , og det ønsket måtte jeg prøve å oppfylle. Men det ble ikke noen knalle farger her i gården kan du tro , nei her går vi for det duse og lette. Planen er at en vegg skal bli lyse grå og resten i en nydelig dus grønntone. Det ser så fint ut inni hodet mitt , men hvordan det egentlig blir vil tiden vise.

Det var ihvertfall en liten gutt som ble glad når vi hentet han idag , han jublet ved syne av tre malingsspann. Men plutselig så jeg hvordan tvilen la seg over et lite ansikt , for hvilken farge hadde egentlig mamma kjøpt? Det var nemlig en rosa etikett på omslaget til et av spannene , og i ren fortvilelse tittet en liten gutt opp på meg. “Jeg skal IKKE ha rosa rom mamma , dette må du bytte!”

Men heldigvis hadde ikke mamma kjøpt rosa , og med det problemet unnagjort kunne han fortelle om en begivenhetsrik dag. “Vet du hva som har skjedd idag mamma , det var veldig rart.” En liten gutt fortalte ivrig om hvordan han fredelig hadde sittet og perlet på et perlebrett , det var da det merkelige hadde skjedd. En av de små perlene hadde nemlig forvillet seg bort , og nå satt den bom fast opp i nesa på en liten gutt! Det ble vill oppstandelse på avdelingen , en liten perle måtte jo ut.

Det var tydeligvis nummeret før de måtte ringe oss for å ta han til legen , for en liten perle lot seg ikke rikke. Det var ikke før lederen i barnehagen fikk prøve at det ordnet seg , ifølge en liten gutt kunne hun sine triks. Men et soleklart spørsmål gjensto , og som vanlig hadde en liten gutt et soleklart svar. “Hvordan kunne dette skje da Isak , hvordan kunne en perle havne opp i nesa di??”

“Skjønner du ikke det da mamma , den tryllet seg jo opp!”

Min datter har gått og hanglet siden tirsdag , en engstelse begynte å gripe fatt i meg.

I løpet av dette siste halvåret har jeg tatt alle forhåndsregler på alvor , prøvd å unngå for mye kontakt.

Resten av familien har gjort det samme , de har hatt meg i bakhodet hele tiden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For det ville vært krise dersom jeg skulle bli smittet , min levetid er kort nok som den er.

Men uansett hva vi gjør så kan vi aldri være sikker , for jeg er avhengig av hjelp.

Jeg kan ikke styre mine assistenter , alt jeg kan gjøre er å håpe på at de begrenser seg.

Skole og barnehage er også åpnet igjen , en smittefare vil alltid være der.

Så uansett hva vi gjør så er faren der , Korona kan ramme oss når som helst.

Regjeringen har gitt grønt lys for at hverdagen kan vende tilbake , men ikke uten forbehold.

Vi har selv ansvar for vårt og andres liv , vi må selv passe på.

Men hva skjer når vi gjør nettopp det , hva skjer når vi selv melder ifra om en mistanke?

Jo da blir man satt i ventekø , livet blir satt på vent.

For selv om vi har prøvd alt i vår makt , selv om vi har gjort alt det rette.

Så viser det seg gang på gang , når man trenger hjelp så blir man stående i kø.

Hundrevis av milliarder blir kastet ut av regjeringen sin “skattekiste” hvert år , men vi vanlige mennesker står i kø.

For et helsevesen jobber på spreng , og vi er mange som nå står i korona kø.

Onsdag ringte vi legen , burde min datter ta en test?

Svaret var uvisst , vi måtte vente på en tilbakemelding neste dag.

Torsdagen kom og klokka gikk , men en telefon uteble.

Faktisk bikket den 16 før svaret kom , over et døgn senere var svaret ja.

Ingen opplyste om karantene var nødvendig , det var ingen informasjon om hva vi skulle gjøre.

Alt vi fikk beskjed om var og bestille en time på nettet , fylle ut et korona skjema digitalt.

Spørsmålene var mange men ingen svar , vi ble bare henvist til folkeopplysningen sin side.

Etter et skjema ble fylt ut måtte vi igjen vente , og jeg ble ikke beroliget når en melding tikket inn.

“På grunn av stor pågang må du påberegne noe ventetid , vi vil besvare din henvendelse så snart vi har anledning”

Hva vil det liksom si? Ville det gå dagevis før hun fikk time?

Fredagen er her og vi er like blank , ingenting har enda skjedd.

Helgen står for dør og vi venter , venter på at noen har tid.

Jeg syns ikke det er det minste rart at smittetallet er i ferd med å gå opp , helsevesenet har jo ikke kapasitet!

Første bud burde nå ha vært og ruste opp i denne korona tiden , sørget for at innen 24 timer var en test tatt.

Hadde jeg ikke tatt dette på alvor så hadde jeg kanskje bare bedt henne dra på skolen , og hva da?

Er det opp til meg og finne ut hvilke regler som gjelder , burde ikke vi blitt informert om det når vi ringte?

Dessuten er det jo umulig å følge med , karantene reglene endrer jo seg hele tiden.

Ikke er det noe bedre på siden til folkeopplysningen heller , jeg forstår ihvertfall ingenting.

Jeg kjenner jeg blir frustrert , for dette er så på grensen så det holder.

Så nå sitter vi her som innesperret og redde mus , og alt vi kan gjøre er å håpe på at vi rykker frem i køen…

Idag var det ingen bønn , nå måtte vi bare begynne på et barnerom. Gubben føler jeg haler ut tiden , han skal nemlig planlegge hver minste detalj før man kan begynne. I går gikk han meg på nervene , etter hans planlegging hørtes det nesten ut som om vi var i ferd med å bygge et helt nytt hus. Jeg hadde egentlig tenkt å gjøre det så enkelt som overhodet mulig , litt maling på veggene var mer enn nok. Men gubben skulle plutselig forandre på alt , og før jeg visste ordet av det hadde han lagt en plan for alt som måtte forandres her i huset.

Nei noen ganger er det lettere om man gjør ting selv , ja ihvertfall begynner. Og nettopp det var planen idag , vi måtte begynne på et barnerom før gubben kom hjem. Da er ting påbegynt , planleggingsfasen er over. Derfor var jeg rimelig klar idag tidlig , klar for å sette igang. Men plutselig gikk skyvedøren opp , og i døråpningen sto min datter. Det var forsinkelser på gang , sykdom blant assistentene førte til at en annen assistent måtte tilkalles. Heldigvis løste det seg bra denne gangen , og jeg kunne starte dagen litt senere enn normalt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ja så var det et tonn med leker da , vi gikk igjen for den letteste løsningen. Alt ble plassert i søppelsekker inntil videre , sorteringen fikk vi tenke på en annen dag. Nå var det om og gjøre å få tømt rommet til en liten gutt , for far sin dobbeltseng måtte inn på et lite rom. Det er helt utrolig hvor mye ting en liten gutt kan ha , tusenvis av små deler ble plukket opp. Ja og leker da , jeg ble nesten skamfull når jeg så alle søppelsekkene. Mens tusenvis av barn sulter i verden så lever en liten gutt i overflod , og der og da bestemte jeg meg for en ting.

Nå blir det innkjøpsstopp for et par foreldre , ja ihvertfall når det kommer til lekefronten. En liten gutt vet knapt hva han har , det er jo et kaos uten like. Nei han får klare seg med det han har , nå får vi heller prøve og gjøre det mer oversiktlig.

Når en gubbe kom hjem skjønte han med engang at noe var i gjære , en haug med søppelsekker røpet at nå hadde mor satt i gang. Jeg har nå lært meg og kjenne en finnmarking på 12 år , og av erfaring så vet jeg at det er lettere å få han igang når tingene først er påbegynt. Men selvfølgelig ikke uten protester , og igjen ble et hus fylt med finnmarksgloser.

Etter lydene fra en toppetasje skulle man nesten tro at hele etasjen måtte rives først , men sånn går det når man setter en finnmarking i arbeid. Det som derimot er bra når en gubbe hiver seg rundt er at det blir gjort , og før jeg visste ordet av det var en dobbeltseng kommet inn på et lite rom. Så imorgen må jeg ut på fargejakt , nå må maling kjøpes. Men akkurat nå er en toppetasje i fullstendig kaos , operasjon opprydning fortsetter nok langt utover kvelden…

Jeg ser de sitter der , rundt et rundt bord er de samlet.

Fire hjerter er samlet , tre hjerter vokter over et som fortsatt er lite.

I en liten stue sitter jeg , fra en grå knirkende stol blir jeg sittende og observere.

Observere fire små rundt et bord , rundt et bord sitter min største lykke.

Jeg lukker øynene i et sekund , prøver å lagre dette øyeblikket til evig tid.

Lyden av latter når meg , en lyd som fyller mitt hjerte med en varme så stor.

Jeg liker å sitte og se , føler meg litt usynlig her jeg sitter.

Det er sånn det må føles i himmelriket , et lite stykke himmel sitter rundt et bord.

I et lite øyeblikk føler jeg at sitter der oppe og titter ned , titter ned på min største lykke.

For fire barn er nettopp det , ingen kan gi meg større lykke enn de.

Uten at de vet det selv gir de meg den største gleden , de trenger kun å gjøre en ting.

Holde sammen slik som nå , sitte rundt et rundt bord og skravle.

Jeg ønsker meg ikke mye her i livet men jeg ønsker meg det.

Mitt største ønske er at dette lille øyeblikket vedvarer.

Det eneste ønske jeg har er for fire små , et ønske jeg hver kveld ber om.

En stille bønn om at de må holde sammen , holde sammen når jeg en dag sitter der oppe og titter ned.

Fire sjeler med samme sorg , fire sjeler med den samme glede.

De deler livet på godt og vondt , de deler samme sorg.

Deres største trygghet er i ferd med å forsvinne , en mor lever på lånt tid.

Men uten at de vet det så vil jeg for alltid sitte , sitte der sammen med de rundt et bord.

For i hver enkelt av de lever jeg for alltid , en liten bit av meg finnes i fire små.

Noen ganger er det som og se i et speil , i små øyeblikk kan jeg se meg selv.

Små ting som får meg til å smile , livets sirkel er komplett.

Et evig liv har jeg allerede fått , jeg lever videre i fire små…

Ja så var det på an igjen , den kvinnelige uka meldte sin ankomst idag. Jeg har jo kjent det den siste uken , kroppen er mørbanket som vanlig. Men for meg hjelper det veldig på at jeg har vært i aktivitet den siste måneden , komplikasjonene blir ikke så store da. Smertene blir litt mindre , og jeg blir ikke sengeliggende når den først kommer. Problemet er bare at den type daglig aktivitet er nesten umulig og få til hjemme , dessuten nekter en finnmarking og lage basseng til meg.

Han hadde nok likevel gjort det dersom jeg hadde gått til innkjøp av hans største ønske , men da må jeg vinne i Lotto først. Så om det er noen som har lyst til å donere en gravemaskin til en finnmarking så værsegod , da blir det nok basseng i hagen før jeg vet ordet av det. I årevis har jeg hørt om hans eneste ønske , det er ikke måte på hvor mye han skulle gjort dersom han hadde hatt en gravemaskin. Selvfølgelig bruker han meg som et påskudd , ikke at jeg har noe i mot det akkurat. For planen hans er klinkende klar , han skal oppfylle alle mine ønsker DERSOM han får en gravemaskin.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nei akkurat den drømmen må vi nok legge på is kjære , du får være fornøyd med at denne kjerringa kjøpte deg nye ull longser i år. Idag har det vært en daff formiddag på meg , med en kropp som var mørbanket måtte jeg legge alle mine planer på is. Men jeg er så fornøyd med hvordan gangen ble at jeg klarer fint å vente med neste prosjekt , gangen var første prioritet uansett. Nå er neste prosjekt et nytt rom til Isak , og planen er og begynne på det på fredag. Da har jeg nemlig to assistenter på jobb , så da får vi nok gjort litt.

Men idag har jeg bare daffet sammen med to av barna , ja for idag har jeg faktisk hatt selskap. Min datter føler seg ikke helt bra for tiden , og min sønn har enda ikke fått napp på jobbmarkedet. Så idag har vi vært slapp sammen , jeg har fått være mamma litt ekstra idag. Nå venter vi bare på svar fra legen om min datter må teste seg , det får vi vite i morgen.

En liten gutt ble veldig fornøyd idag , for idag ble han hentet i barnehagen av selveste storebror. Det er stor stas det , tenk at han skulle kjøre hjem i storebror sin kule bil. Jeg hørte godt når de kom opp bakken her , volumet på musikkanlegget var det tydeligvis en liten gutt som bestemte over idag. Han var så stolt når han kom inn døren her , og alle søsknene samlet seg rundt middagsbordet. Idag hadde en liten gutt mye og fortelle om dagen sin , for i barnehagen skjer det mye spennende om dagen .

De holder nemlig på med sin årlige innsamlingaksjon , barna får brukt både kreativitet og kroppslig fysikk. De lager forskjellige ting som vi foreldre kan kjøpe for en god sak , i tillegg løper de runder på løpebanen for at barna i Sør Afrika skal få rent vann. Jeg kan ikke tenke meg en bedre sak og løpe for , og en liten gutt hadde tydeligvis samme tanke. For han kunne stolt fortelle at han hadde løpt hele tre ganger rundt den store løpebanen , og det helt uten stopp! Dette er en friidrettsbane og den er rimelig lang , så jeg ble rimelig overrasket over at han hadde klart det. Kanskje det ikke er fotball han skal satse på , jeg tror nok friidrett er mer i hans bane. En av de ansatte var så snill og sende meg en liten videosnutt , og den fikk jeg lov til å dele med dere.

Nok en dag nærmer seg slutten , og selv med en mørbanket kropp så har den vært god. Nå sitter jeg her og leter etter inspirasjon på nettet , for nå er det på høy tid at et barnerom blir pusset opp. Men aller først har vi et tonn med leker og gå igjennom , ja dere ser selv hvorfor en liten gutt trenger større rom. Så nå får far og sønn bytte rom , for nå har mor fått nok. Kreativiteten er det ihvertfall ingenting og si på , spørsmålet er bare om det blir sånn som jeg har tenkt. En ting er ihvertfall sikkert , verre kan det ikke bli…

For snart fem år siden slo lynet ned, tre små bokstaver rammet hardt og brutalt.

Der og da var livet over, et altoppslukende mørke tok over mitt dype sinn.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Livet ble en kamp for meg og mine kjære,

en kamp vi fremdeles må kjempe hver eneste dag.

Denne sykdommen fører med seg en tidløs sorg.

En sorg som aldri går over, en sorg jeg ikke unner noen å få.

Ordet ventesorg visste jeg lite om, ikke før tre bokstaver traff hardt.

Sorgen ligger i ordet, for alt vi har gjort og gjør er å vente.

Vente på nye komplikasjoner, vente på en redsel så stor.

Stadig nye hjelpemidler kommer ramlende inn døren, og alt vi gjør er å vente.

Vente på at kroppen forfaller, vente på den tiden når vi må ta de i bruk.

Ventetiden er ulik for oss alle, men den er like tung og hard for oss alle.

Jeg venter, mine kjære venter, venter sammen på det som kommer rundt neste sving.

Ingen kan si hva som kommer eller når,

men vi vet at før eller siden så dukker nye komplikasjoner opp.

Sakte men sikkert forfaller jeg, og min vei går bare en vei.

Jeg ser sorgen i øynene på mine kjære hver eneste dag, jeg ser hvordan de kjemper med seg selv .

Ventesorgen er verst i øynene på dem, hjertet mitt brister litt mer for hver dag som går.

Håpløsheten er stor, og maktesløsheten er uendelig.

Denne sykdommen er ubarmhjertig og rå.

Hver dag våkner jeg opp, takknemlig for en ny dag.

Men jeg vet aldri om det blir denne dagen, at nye utfordringer dukker opp.

Jeg lever på overtid allerede,  klokken tikker stadig fortere.

Mitt liv skal ende med tre små bokstaver, og en sorg så stor.

I snart fem år har jeg sørget,

sørget over en lidelse så stor.

For hver kroppsdel som sviktet kom smerten på ny,

sakte men sikkert måtte jeg begrave meg selv.

Vi er mange som lever med ventesorg hver eneste dag,

kjemper oss opp til en ny dag selv om lidelsen er stor.

Mitt eneste håp er for mine kjære er at ventesorgen en dag vil gå over.

For mens jeg tar med meg sorgen i graven så håper jeg de vil få livet tilbake på ny…

Jeg gikk til sengs med et smil rundt munnen igår , lykkelig sovnet jeg rimelig raskt. Jeg tror ikke smilemusklene har hvilt i natt , for jeg våknet med det samme smilet rundt munnen idag. Tenk hvor heldig jeg egentlig er , privilegert som får være den første til å motta en ny medisin. Uavhengig om jeg får placebo eller ekte vare så føler jeg meg heldig , og den følelsen er ikke noe jeg er vant med. For ordet heldig er ikke noe jeg forbinder med mitt liv , jeg er mer vant med å trekke det korteste strået.

For fem år siden begynte en reise , jeg fikk et nytt liv med store begrensninger. Aldri hadde jeg trodd på den tiden at jeg skulle sitte her jeg gjør idag , fem år etter med et lite håp. Disse fem årene har gitt meg litt av en reise , en reise på både godt og vondt. For med denne sykdommen blir det gode i livet trippelt så godt , og det vonde blir umenneskelig vondt. Men selv om det vonde er så vondt at jeg noen ganger bare vil dø , så er det de gode øyeblikkene som forhindrer meg fra å gi opp. Og i går ble det et godt øyeblikk , et øyeblikk vi tar med oss videre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Idag sto jeg opp til et realt høstvær , det både regnet og blåste ute. Men det spilte ingen rolle idag , for takket være dere har jeg igjen fått en varme så stor. Så mange fine kommentarer og meldinger , dere gjør meg virkelig rørt. Dere gjør meg ydmyk , den nestekjærligheten dere viser er helt enorm. Samtidig må jeg innrømme at jeg sliter litt meg dårlig samvittighet , samvittigheten gnager overfor alle de andre ALS syke som ikke får det jeg får. Jeg skulle ønske at dette forsøket inkluderte alle , at vi alle kunne sitte med den samme følelsen som jeg nå har.

Vi måtte selvfølgelig finne på noe fint idag , så en god middag ble planlagt. Tikka Masala ble derfor laget idag , en kylling gryte som barna elsker. Nyhetssendingen fra igår måtte vi også se om igjen idag , en liten gutt var nemlig lagt seg i går når nyhetene ble sendt. Det er så kjekt å se hvor glad han blir , det er ikke alle fem åringer som får se seg selv på Tv. Et stort øyeblikk for en liten gutt , ja et stort øyeblikk for oss alle.

Idag fikk jeg også tak i den siste puslebiten til en nyoppryddet yttergang , jeg saumfarte nettet i hele går. Hvem skulle trodd at speil kunne være så dyre? Ikke jeg ihvertfall. Jeg hadde nemlig en vegg igjen i yttergangen som var tom , og siden gangen er så liten så tenkte jeg at et stort speil kunne vært fint å ha. Men jeg tar ikke til takke med hva som helst , et speil med sølvramme var det jeg ville ha. Men de speilene jeg fant som jeg likte på nettet var jo rådyre , ikke pokker om jeg skulle betale to tusen for et speil!

Jeg var nesten i ferd med å gi opp når en tanke slo meg , det var et sted jeg ikke hadde prøvd. På Finn.no begynte jeg en skattejakt , og det gikk ikke lang tid før jeg fant et egnet speil. Derfor ble assistenten sendt ut for å hente det , og for bare 250 kroner er nå yttergangen komplett. Et nydelig speil ligger nå og venter på å bli hengt opp , og gjett om mor er fornøyd. Nå gjenstår bare resten av huset , jeg har nemlig mye jeg vil ha gjort. Men det får vente til i morgen , en ny dag med nye muligheter. For nå har kvelden igjen meldt sin ankomst , nok en god dag nærmer seg slutten…