Jeg er rasende , så sint at gråten tok over til slutt. Vi er nå på vei til å starte et nytt år , og jeg trodde faktisk vi var kommet lenger enn som så. 2021 står for døren men for meg virker det som om vi fortsatt befinner oss på 1800 tallet , for på et område virker det som om vi står på stedet hvil.
Som ung mor husker jeg enda mitt første møte med en helsesøster , bare 17 år kom jeg uerfaren inn på helsestasjonen. Livredd for å gjøre feil turte jeg ikke si ifra , for hva visste vel jeg?? Fire barn senere og med noen år på baken så vet jeg bedre , og nå er jeg ikke lenger redd for å si ifra.
For hvem husker vel ikke de fordømte percentil skjemaene , et skjema som målte hvordan ditt barn utviklet seg. Jeg husker enda hvordan jeg ba en stille bønn før hver kontroll , ba en bønn om at mitt barn måtte holde seg innenfor streken. Men da var jeg bare 17 år , og du kan tro jeg fikk sjokk når jeg 24 år senere oppdaget at et skjema fortsatt eksisterte.
Et skjema som får deg til å føle deg ubrukelig som mor , et skjema som forteller deg at dine aller kjæreste skatter ikke er gode nok. Vi lever i en verden der ulikheter nå blir kjempet for mer enn noen gang før , vi prøver å lære våre barn at alle er like mye verdt , fasong og størrelse har ingenting og si.
Vi prøver som foreldre og gi de en styrke til å elske seg selv , forteller dem hver dag at de er mer enn gode nok som de er. Men på en helsestasjon blir en mal funnet frem , en mal som forteller at våre barn ikke er gode nok for samfunnet. De blir satt på prøve , en bekymret helsesøster følger nøye med. Setninger som “han burde klare å rulle nå”, “hun er for tung til å klare å krype”, ” dere må passe på hva han spiser” blir hørt av små barn på helsestasjoner overalt , alle de verdiene vi streber etter å lære barna våre forsvinner i det øyeblikket man går inn på en helsestasjon.
For der er det bare en ting som gjelder , et skjema er den ultimate test. I går kom mine tårer frem igjen , tårer fra et sinne så stort. Etter 24 år som mor så er det ingenting som gir meg større smerte , hjertet mitt brister hver gang jeg hører at våre søte små ikke lever opp til de forventningene som vårt samfunn har satt. Hvordan skal vi som foreldre klare å gi våre barn de riktige verdiene når de får høre helt fra små barneføtter at de ikke er gode nok?
Under kan dere lese et innlegg skrevet av en fantastisk dame , en fantastisk mor som gjør alt for å gi sine barn de riktige verdiene. En dame som står oss nær , og hennes fantastiske barn står min lille gutt veldig nær. Som mor er jeg nå sint , sint på vegne av våre barn . Men jeg er også sint på vegne av alle mødre , alle mødre der ute som blir utsatt for et percentil skjema. Og derfor roper jeg nå ut , roper ut på vegne av oss alle , Kjære helsesøster , våre barn er mer enn gode nok!!
“Til alle, som sitter på en percentil – sky!”
Jeg er stutt og butt. Far til mine barn, sa du?
Nei, han er såpass høy, at jeg må ha krakk for å se, om han er «første mann til månen.»
Han ruver i høyde, og mulig i bredde også. Og til tider, ser jeg nok ut som en smule her nede.
Frk.Butt, og Hr.High, fikk barn sammen. To velskapte, solide og robuste barn. Nålen på vekta, viste over 5 kg.
5 kg med stål, og dynamitt. En lengde, som på et tidspunkt, gjorde til at magen til Frk.Butt, ikke var LANG nok til å romme 56 cm, med stål og dynamitt.
Naturen ville det slik, at våre barn, ble både lange og store.
Og, kjære tid, så takknemlig jeg er for det. For sunne, og friske barn.
Men kanskje «noen» burde ha stoppet Frk.Butt og Hr.High, FØR de hoppet til sengs?
For i en euforisk rus, skulle det da slått meg, at vi to, som skiller flere centimetre, ikke burde få barn sammen?
Det finnes HELT sikkert en percentil, kall det en mal, om du vil – for hvem som burde få barn sammen?
For nå viser det seg – at passet vårt blir påskrevet: «DERES BARN, PASSER IKKE INN I PERCENTILEN.»
Det ene barnet er for langt. Det andre barnet er for tungt.
Både jeg og barnas far, lærer barna å elske seg selv – for den de er. De skal få være stolte, over at de rekker melken på øverste hylle i butikken, på samme måte som stoltheten skal få runge når minste man, faktisk trekker paralleller til seg selv, og selveste Pippi.
Det finnes voksne i dag, som ikke engang tørr å sammenligne seg med Pippi – tross en enorm styrke, både fysisk og psykisk.
Mine barn lærer, at alle mennesker er like mye verd. De lærer å respektere at ingen er like, og vi kan «Barn av regnbuen» på rams.
I det du kommer inn på et kontor, og du som mor, vet hva som kommer. «Barnet dit er FOR langt. Barnet ditt har store føtter. Barnet ditt er for tungt, klarer hun å hoppe? Kan hun hinke?»
Barnet stilles nærmest til veggs, og må igjennom øvelser for å BEVISE.
Min yngste, på snart 5 år, hun kan svømme. Hun kan sykle. Hun kan skrive, og vet forskjell på oddetall og partall. Og vet du hva? Hun velger gulrot, fremfor melkerull om lørdagen.
Men der står de. Framtiden vår. De blir stilt til veggs, mens det river i hjerteroten til Frk.Butt. For man vet hvilke telefon som kommer dagen etterpå:
«Barnet ditt må på ny kontroll om 12 mnd.for å kontrollere høyden. Vi må vurdere om vi skal klusse med naturen, og allerede fastsatte DNA. Veksthemmende sprøyter, KAN være løsningen.»
Andre barn i barnehagen, og skolen, til barna – har smilende pannekaker med seg til lunsj. Det florerer med både pepperkaker, og kakemenn, i lunsjboksene. Mens andre har choccopops, og energibarer med seg. Det er skiver med nugatti, og man finner vafler. Alt er laget med omsorg, og omtanke, DET er jeg sikker på. Og jeg dømmer ingen, for jeg er sikker på at vi foreldre, gjør hva vi kan for våre barn.
Men vegg i vegg, sitter helsesøster. En helsesøster, som mener at gutten min, burde få en halv grovbrød skive mindre med seg. «Spe gjerne på med frukt, så vi har høyden under kontroll…(!)»
Over et landstrakt land, synges og danses det «Bli med dansen.» Det ljomer ut, at du er mer enn god nok, og at vi ser hverandre. Vi laster opp danser, og musikkvideoer, på sosiale medier, vi skal alle vise at, vi bryr oss.
Men gjør vi egentlig det? På ordentlig?
Mine hjerteskatter, sprenger alle percentiler.
Med sin råhet, styrke, stolthet og modighet. Men de passer ikke inn. Ikke i samfunnet, og i allefall ikke i gjennomsnittsmålingen.
Dere som sitter på Percentil skyen – kan dere se litt nedover mot Frk.Butt? Ja, jeg fikk barn med Hr.High, og det er jeg stolt over. Kan jeg få lov å være stolt over det? Kom ned fra skyen deres, og så kan vi se sammen opp på Mr.High.
For å lage barn, det kan han virkelig!
Del gjerne , bli med og kjemp for våre barn!!
4 kommentarer
4 thoughts on “Kjære helsesøster , våre barn er mer enn gode nok!!”
Enig med mesteparten her, men noen ganger hjelper det ikke hva vi enn forteller barna, de sammenligner seg med andre, selv valgte vi å stanse høyden på på vår yngste datter, er 30 år siden, men, var vi selv som var obs på det, ikke noe påtrykk fra helsesøster, vi er en familie med god høyde, og, da datter ble antydet en høyde på over 180cm valgte vi en hormonkur slik hun kom fortere i puberteten (ca 13 år,noen ganger hjelper det ikke hva foreldrene påvirker barna, jeg selv har alltid ønska med noen cm mindre, datter er fornøyd med høyde på 175❤️
Alle har vel sammenlignet oss med andre på et eller annet tidspunkt , det jeg reagerer på er at små barn blir satt på prøve for å passe inn i et skjema og bruker alle virkemidler for å overkjøre foreldrenes meninger. Ulikheter bør verdsettes , tenk hvor kjedelig det ville vært hvis vi alle var like💜
Helt enig👏👏min sønn fikk beskjed når han begynte på ungdomsskolen at han var lav. Helsesøster kommenterte at det muligens skyldtes astmamedisinen. Resultater var at han sluttet med medisin uten å gi beskjed og en ganske så sint astmasykepleier som ga klar beskjed om at dosen med astmamedisin aldri har noe med høyde å gjøre
Enig med mesteparten her, men noen ganger hjelper det ikke hva vi enn forteller barna, de sammenligner seg med andre, selv valgte vi å stanse høyden på på vår yngste datter, er 30 år siden, men, var vi selv som var obs på det, ikke noe påtrykk fra helsesøster, vi er en familie med god høyde, og, da datter ble antydet en høyde på over 180cm valgte vi en hormonkur slik hun kom fortere i puberteten (ca 13 år,noen ganger hjelper det ikke hva foreldrene påvirker barna, jeg selv har alltid ønska med noen cm mindre, datter er fornøyd med høyde på 175❤️
Alle har vel sammenlignet oss med andre på et eller annet tidspunkt , det jeg reagerer på er at små barn blir satt på prøve for å passe inn i et skjema og bruker alle virkemidler for å overkjøre foreldrenes meninger. Ulikheter bør verdsettes , tenk hvor kjedelig det ville vært hvis vi alle var like💜
Helt enig👏👏min sønn fikk beskjed når han begynte på ungdomsskolen at han var lav. Helsesøster kommenterte at det muligens skyldtes astmamedisinen. Resultater var at han sluttet med medisin uten å gi beskjed og en ganske så sint astmasykepleier som ga klar beskjed om at dosen med astmamedisin aldri har noe med høyde å gjøre
Jeg blir så sint , tenker de ikke på at det de sier får konsekvenser? Det er virkelig på tide med en forandring 💜