MAMMA PÅ HJUL

De siste nettene har vært dårlige for min del , armene mine er fryktelig vonde for tiden. Jeg finner liksom ingen god stilling og ligge i , uansett hvor mye de blir bygd opp så hjelper det ikke. I tillegg begynte bipap masken og skape seg i natt , men heldigvis lar det seg lett løse med en vask. Jeg la meg lettere fortvilet igår , noen ganger føler man seg bare til bry. En gubbe var nok lei av å bare være hjemme , og da blir lunta ekstra kort. Heldigvis vendte livet tilbake til normalen idag , endelig kunne en finnmarking dra tilbake til den jobben han elsker.

Godt var det for meg og , for nå slapp jeg heldigvis enda en tornado start på dagen. Så denne fredagen startet rolig for min del , et par brystvorter var også tilbake på plass. Formiddagen har blitt brukt på delegering , arbeidsoppgavene sto i kø. Ja for det er en kjent sak at det ikke blir gjort mye husarbeid når en gubbe er på vakt , på disse tre dagene har en vaskemaskin blitt brukt en gang.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Derfor var det mer enn nok og ta tak i idag , jeg visste knapt nok hvor vi skulle begynne. Fortsatt blir jeg frustrert , fryktelig frustrert over at jeg ikke kan gjøre ting selv. For alt tar så fryktelig laaang tid når andre skal gjøre det , det er nemlig ikke alle som har en ADHD kropp som jeg engang hadde når det kom til husarbeid. Men noe fikk vi i vertfall gjort , og i tillegg fikk jeg mulighet til å sende eldstemann ut på shopping.

Vi må nemlig tenke litt praktisk med henhold til et barnerom , et barnerom må også være et gjesterom. Selv om vi har et hus med seks soverom så er det ikke nok , vi er jo seks personer bare i denne husstanden. Det blir selvfølgelig bedre når vi får en kjeller ferdigstilt , men inntil da må far og sønn sitt soverom vike når gjester kommer. Eldstemann skulle egentlig kaste en nesten ubrukt seng han hadde kjøpt for en stund siden , men heldigvis kom ikke senga lenger enn til garasjen. Der har den stått i månedsvis og tatt opp plass , helt frem til nå.

Mor i huset fant nemlig ut at den ville passe perfekt inn på et barnerom , og spesielt med tanke på når vi skulle ha gjester. Det eneste problemet var at senga manglet bein og madrass , men det problemet ordnet mor i dag. Derfor passet det bra at eldstemann hadde fri idag , og med mors handleliste på lomma var neste stopp Ikea. Der hadde de nemlig alt , til og med en ekstra ting som jeg tror jeg må kjøpe flere av. Hvem kunne trodd at sakkosekker skulle bli moderne igjen , men hjelpe meg så praktiske de er. Det ble kun kjøpt en idag , men planen er og kjøpe en til.

Som vanlig når en gubbe kom hjem ble det full rulle , og det viste seg fort at nå var dagen kommet. Idag skulle denne kjerringa opp , det hadde nemlig en gubbe bestemt. Alt jeg klarte å tenke på var at nå var min siste time kommet , enda godt jeg har skrevet ferdig min siste vilje. Det ble et liv uten like , rart at ikke nødetatene sto på døra her etter den hylekonserten jeg holdt opp en bratt trapp. Men jeg kom meg i det minste levende opp , og etter noen minutter for meg selv kunne møbleringen endelig begynne.

En liten gutt var i ekstase , tenk at mamma var oppe på hans rom! Men jeg tror en liten gutt også var engstelig når jeg ble bært opp trappa , det var ikke en lyd å høre fra en liten gutt før jeg jeg var trygt oppe. Bildene taler sitt eget språk , denne ettermiddagen har vært magisk for både mor og sønn. Fortsatt er det mye som gjenstår men vi er nå igang , det var en rar følelse å være oppe i topp etasjen igjen. Men det ser ut som det blir mange turer opp en bratt trapp , gubben har bestemt at mor selvfølgelig må være med. Storesøster var også med , uten henne hadde ikke dette barnerommet blitt ferdig så fort. Hun er bare fantastisk den jenta.

Jeg hadde såvidt fått hvilepulsen tilbake da gubben løftet meg opp , nå skulle kjerringa ned igjen. Denne gangen kom det ikke en lyd fra meg , skrikene mine stoppet i halsen. Assistenten gikk foran og telte trappetrinn , jeg derimot måtte igjen be en stille bønn. Jeg har aldri vært så lettet av synet av en godstol , men det tar nok litt tid før hvilepulsen er tilbake. Nå sitter jeg her godt fornøyd med både innsats og gubbe , dette hadde aldri gått uten han. Resten av kvelden blir tilbrakt fremfor TVen , og det tror jeg vi alle trenger etter denne økta…

En dag av gangen , en leveregel jeg har fulgt i fem år.

For når alt forsvinner under deg så er det alt du har igjen , du må lære og leve på ny.

Men det er ikke enkelt , det er enklere sagt enn gjort.

Leve i nuet er ikke noe man lærer over natta , det er en lang prosess for både hode og sinn.

Det var det første jeg merket når jeg ble syk , kroppen ble dårligere men hode hang ikke med.

Prosessen gikk så alt for fort , hode klarte ikke omstille seg før en ny kroppsdel sviktet.

Fokusere på nuet ble umulig , for hjernen drev fortsatt på med fortrengning.

Den var fortsatt i en forsvars mekanisme , hode føltes adskilt fra min egen kropp.

Hver eneste gang en ny kroppsdel begynte å svikte skjedde det , hode måtte omstilles på ny.

Jeg rakk ikke omstille meg før en ny komplikasjon dukket opp , kroppen levde sitt eget liv.

Mitt fokus burde vært i nuet , men en kamp for overlevelse var nå i gang.

Hode hadde mer enn nok med å prøve å forstå , signalene fra kroppen nådde ikke frem.

På mange måter tror jeg det er en av grunnene til at nå har klart det , klart å finne en ny vei.

Jeg ville nemlig ikke høre etter , nektet å lytte til egen kropp.

For kroppen kunne jeg ikke gjøre noe med , den levde sitt eget liv.

Det var hode jeg måtte fokusere på , jeg måtte gi meg selv tid.

Tid til å omstille meg , tid til å finne en ny vei.

En ny vei ut av mørket , en ny vei som bare var min.

Kampen for overlevelse var igang , og det var mitt liv som nå sto på spill.

Jeg måtte lære meg og leve i nuet , en prosess som fortsatt pågår…

Jeg merker godt at gubben har god tid på morgenen nå , og jeg er ikke den eneste. For idag våknet jeg opp til barnesang fra badet , en liten gutt trallet mens han kledde på seg. Det er tydelig at han merker det også , en stresset finnmarking er forsvunnet. En rolig start på dagen gjør alle godt , spesielt en liten gutt som trenger litt tid på å bestemme seg. Dessuten fikk han til og med tid til en morgenprat med en litt trøtt mamma , og det betyr ekstra mye.

Men den fredfulle starten varte ikke evig , for når gubben kom hjem igjen etter at han hadde levert i barnehagen fikk pipa en annen lyd. Han hadde nemlig bestemt seg for noe , og det var først når jeg hørte de tunge skrittene nærme seg at jeg kom på hvilken dag det var idag. Kanskje dere husker det selv? Hva som alltid skjer på torsdager? Ja nemlig , det er dusjedag!!

Med ett innså jeg hva gubben tenkte på , og denne gangen var det ikke bare et par brystvorter som forsvant. Begge brystene krympet seg så mye sammen at alt som var igjen var et par inntørkede rosiner , aldri har jeg vært mer flatbrystet. Nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg har så mye på det området , men jeg kunne da i det minste få beholde det lille vår skaper hadde gitt meg. Rumpa derimot fikk en omvendt reaksjon , den har aldri vært mer stram. Den strammet seg så mye at to skinnfiller fikk seg et etterlengtet løft , jeg kunne føle hvordan den vokste under meg. Ja den løftet meg så mye at jeg ble liggende i en bue , og det var da jeg forsto hvor to bryster hadde rømt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så der lå jeg med en brystræv og ventet , kroppen var gått i forsvarsmodus når en gubbe slo opp skyvedøren. En dusjstol ble røsket frem , to klesstativ måtte bøte med livet under ommøbleringen. To muskuløse armer rev dynen av meg , og før jeg visste ordet av det satt jeg i en dusjstol. Men noe var galt , en gubbe fikk ikke meg på plass. Det var da han oppdaget det , en ræv hadde fått en unormal størrelse. Uansett hvor mye han prøvde så fikk han meg ikke tredd ned i hullet , jeg ble sittende med en halv ræv utenom dusjstolen.

Vannet ble skrudd på med full styrke , to fulle flasker med såpe sto klar. På dette tidspunktet hadde jeg enda ikke klart å åpne øynene , men det tror jeg egentlig var like greit. Temperaturen på vannet gikk fra isende kaldt til rykende varmt på et sekund , og plutselig skjønte jeg hvordan en hummer måtte ha det rett før kok. Jeg hørte hvordan korken på såpeflasken spratt opp , og i neste øyeblikk hørte jeg et skrikende varsel om at den var tom. To flasker ble tømt over min spinkle kropp , gubben sine gloser kunne høres over et ellers så stille nabolag.

Det var ikke før to håndduker begynte å skrubbe min dyvåte kropp at jeg tok mot til meg , to redselsfulle øyne ble åpnet. Hele seansen hadde gått så fort at jeg knapt nok var sikker på at det hadde skjedd , kanskje jeg bare hadde drømt? Men når jeg snudde hodet for å se inn i dusjen kom jeg tilbake til virkeligheten , en vegg av skum var det første synet denne dagen.

Nå sitter jeg her og lurer på hvor dagen egentlig har blitt av , for alt jeg kan erindre er en skummet dusj. Heldigvis er dette siste dag , i morgen vender assistentene tilbake. Duften av såpe fyller et helt hus , det er ingen tvil om at denne kjerringa har blitt vasket. Fortsatt rød i ansiktet innser jeg det litt etter litt , en hel dag er tåkebelagt bare på grunn av en liten dusj…

Noen ganger blir denne sykdommen veldig synlig , den står i veien for mine ønsker.

Filosofien min om at det umulige bare tar lenger tid strekker ikke til , noen ting er bare umulig.

De tingene som dere tar som en selvfølge er blitt umulig for meg , tre små bokstaver har frarøvet meg de enkle ting.

Jeg har sett det i speilet lenge nå , og bildene taler også sitt eget språk.

Det var på tide at et langt hår fikk litt pleie , etterveksten hadde nå tatt over halve håret.

Jeg hadde bestemt meg for å beholde den blonde hårmanken ut året , jeg hadde vent meg til de lyse lokkene.

Egentlig er det en bagatell , ja i vertfall om du spør gubben.

Han hadde nemlig en genial løsning på problemet , det var bare å barbere alt håret av!’

For i følge han er håret mitt bare til bry , han er lei av å fjerne håret fra ansiktet mitt hele tiden.

Men jeg hører aldri at han klager når jeg pynter meg , da er håret blitt til en pryd.

Problemet er bare at jeg ikke kan gå inn på en frisørsalong lenger , alt er blitt så innmari vanskelig.

Jeg er avhengig av å ha støtte til nakken , vaske håret er bare mulig hjemme.

Til nå har det gått greit , jeg har hatt en frisør som har kommet hjem til meg.

Men nå er den muligheten borte , og jeg ble sittende uten et valg.

Tre små bokstaver står igjen i veien , i veien for at jeg skal føle meg vel.

For jeg også vil ha den muligheten , en mulighet til å fortsatt være en kvinne.

På mange områder har jeg gitt opp , jeg må bare finne meg i at tre små bokstaver har tatt over.

Men klær og hår har jeg prøvd å tviholde på , for det er en stor del av meg.

Jeg vil ikke la tre bokstaver styre livet mitt , men nå skjedde det igjen.

Tre bokstaver er igjen i veien , og denne gangen fikk jeg ikke noe valg.

De blonde lokkene må nå bort , jeg har ingen mulighet til å beholde det.

Jeg tør ikke helbleike håret heller , det har jeg dårlig erfaring med.

Så nå må jeg bite i det sure eplet , jeg må bli mørk igjen.

Frustrasjonen er stor idag , jeg hater følelsen av å ikke ha noe valg…

Jeg blir nok aldri vant med det , vant med å ha en gubbe hjemme. Det er egentlig best når han har en jobb og dra til , det blir rett og slett for mye av det gode. Idag var jeg helt utslitt når jeg våknet , utslitt fra alle gårsdagens morsomheter. Ja for en gubbe har det veldig morsomt når han er hjemme , morsomt på min bekostning. Aldri hadde jeg trodd at armene mine noengang skulle bli brukt som kleshengere , eller beina mine som kløpinne. Men med en finnmarking i hus er alt mulig , og nå får jeg gjennomgå fra morgen til kveld.

Han har tydeligvis glemt at denne kjerringa har ordet hevn som mellomnavn , hver gang en gubbe nærmer seg så er hevnen alt jeg klarer å tenke på. Så dersom dere har lyst til å hjelpe en forsvarsløs kvinne så kom gjerne med tips , jeg skal med glede få med meg min partner in crime og teste ut på en uvitende finnmarking.

Jeg tror jaggu været også er påvirket av at en gubbe er hjemme , for idag har det virkelig vært storm i kastene. De få bladene som har klort seg fast på trærne forsvant i dag , vinden grep tak i det meste. Vi har ikke orket og bevege oss ut idag , egentlig like greit etter at noen nye retningslinjer kom igår. Om ikke korona retningslinjene var forvirrende før så er de i vertfall det nå , det er nesten umulig å følge med på dette lenger.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det eneste jeg klarer å tenke på er at jeg aldri får denne tiden igjen , for meg og mange andre frarøver koronaen oss dyrebare øyeblikk. Jeg er lei av å sitte innestengt fordi andre mennesker gir blanke , jeg er lei av at mitt liv må settes på vent fordi andre mennesker vil leve som vanlig. De fleste av oss er flinke , men det nytter lite når ikke alle er villig til å dra i samme retning.

Tror ikke jeg skal gå inn på det emnet mer enn nødvendig , jeg må tenke på blodtrykket også.  Men noe annet fikk pumpa til å gå idag , en selvfølge er ikke en selvfølge lenger. Gubben skulle nemlig dra for å bytte noe han hadde kjøpt idag , men der ble han møtt med blankt nei! Jeg tror ikke jeg er den eneste som tar god service som en selvfølge , og spesielt når det kommer til en bytterett. En bytterett er nemlig ikke en bytterett , det er opp til butikkens godvilje om du får bytte eller ei. Vi har nå i vertfall luket ut en butikk , jeg tror vi holder oss unna Jula fremover.

Jeg gleder meg bare til i morgen , for nå har jeg i to dager sittet her uten å ha fått gjort noe som helst. Men idag fikk gubben grei beskjed , nå gidder jeg ikke sitte og se på lenger. Soverommet mitt er fylt opp av søppelsekker , et tonn med leker må sorteres. Men det er ikke bare på mitt soverom det flyter , det ser minst like ille ut på et nymalt barnerom. Så det er ingen tvil om hva torsdagen skal brukes til , i morgen blir det sortering hele formiddagen.

En liten gutt spratt plutselig opp her i ettermiddag , noen kom luskende inn ytterdøren her. To besteforeldre kom uventet på besøk , og da er alltid en liten gutt klar. Det er nemlig blitt en fast tradisjon at et Kaptein Sabeltann spill blir funnet frem , og som alltid ble det mye latter rundt et spisebord. Nå er gubben igang med det aller siste strøket på gulvlistene , endelig ser det ut som at den verste jobben er gjort. Så nå gjenstår det å se hvor langt vi kommer i morgen , det hadde vært greit om vi kunne begynne med noe av møbleringen i morgen allerede…

Nå skal jeg fortelle dere en ting jeg aldri har fortalt før , faktisk ikke til noen.

Ikke fordi det er så galt nødvendigvis , jeg tror ikke jeg er den eneste som har hatt slike tanker.

Jeg tror jeg bare har prøvd å fortrenge det , noen minner vil man bare glemme.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette er et av de , ja eller jeg har prøvd å glemme en tanke jeg engang hadde.

Et svangerskap nærmet seg slutten , hele ni dager over termin gikk jeg.

En liten gutt hadde det litt for godt inni mors mage , han ville ikke ut.

Natten før igangsettelse var planlagt begynte ting og skje , endelig var tiden kommet.

Etter tre tidligere fødsler så kjente jeg på kroppen at det var litt tidlig og dra på sykehuset , så mens en vordende far lå og sov snek jeg meg ut.

Høstmørket hadde lagt seg for lenge siden , stjernene var begynt å komme frem.

Der sto jeg og tittet opp på et endeløst univers , mens hendene mine strøk varsomt over en stor mage.

Det var en klar natt , høstkulden var kommet for å bli.

Lyset fra månen skinte opp plassen , og alt jeg kunne høre var sildringen fra en liten bekk.

Jeg husker det øyeblikket som om det var igår , men det jeg husker aller best er en følelse.

For den natta fikk jeg den , en følelse av at noe kom til å gå galt.

En indre uro fylte meg der jeg sto , det var som om kroppen visste hva som ventet.

Den følelsen var så intens at jeg ikke klarte å skyve den til side , det var ikke likt meg å føle meg sånn før en fødsel.

Alltid har jeg hatt en indre ro , en indre stemme som sa at alt ville bli bra.

Men den natta forsvant den , jeg kunne kjenne hvordan håret bak i nakken reiste seg.

Jeg ble sittende på trappa , under stjernehimmelen satt en vordende mor og kjente på bevegelsene i en stor mage.

Ingenting betydde mer i det øyeblikket , alt jeg klarte å tenke på var det livet som nå gjorde seg klar til å se dagens lys.

Har du noengang ønsket noe så mye at du var villig til å ofre alt? Alt inkludert ditt eget liv?

Den natta gjorde jeg også det , alt jeg ønsket var at den lille gutten inni meg skulle få et godt liv.

Det var i det øyeblikket jeg ba en stille bønn , en stille bønn som har hengt ved meg siden.

Jeg ba om at en liten gutt måtte voktes over , og dersom noen måtte ofres så måtte det bli meg.

Mitt liv kunne ofres , ofres for en liten gutt.

Aldri har jeg vært mer lykkelig enn når jeg hørte en liten gutt gråte for første gang , han hadde det bra.

Men selv om lykken var stor så gnagde den følelsen i meg enda , kroppen prøvde å gi beskjed.

Den prøvde å gi beskjed om at noe var galt , men alt jeg så var en nyfødt prins.

Nå er fem år gått , og nå vet jeg bedre.

Det går ikke en dag uten at jeg tenker tilbake , tilbake på den stille natta under stjernehimmelen.

En liten gutt er nå blitt fem år , han står nå helt i starten på et forhåpentligvis langt liv.

Min tid derimot er i ferd med å renne ut , og er det en ting jeg har lært så er det å aldri be om mer enn du kan tåle...

Klokken 07.00 kom en melding tikkende inn , og jeg tror vi skjønte hva det gjaldt med engang vi hørte meldingslyden. Det er ingen andre enn assistentene som sender melding så tidlig på morgenen , nå var det sykdom på gang. På denne årstiden er det ikke og komme utenom , problemet er bare denne forbaska koronaen. Alt tar dobbelt så lang tid nå , så får vår del blir hele uken spolert. Sykdom kan man ikke gjøre noe med , det er jo derfor vi har flere assistenter. Så når gubben dro ut av døren idag var ringerunden allerede i gang , men jeg visste godt hvordan det hele kom til å ende.

Klokken 09.05 gikk ytterdøren opp , en reserve assistent var på plass. Men jeg hørte det på skrittene , det hadde gått som jeg fryktet. Som de aller fleste gangene så er det kun en assistent som alltid må tre til , gubben måtte komme hjem idag også. Ingen andre kunne , og da er det ingen vei utenom. Så nå blir en gubbe hjemme noen dager , vi har ikke hjelp før fredag igjen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som alltid når en finnmarking er på vakt så går det unna , og som alltid prøver jeg å stålsette meg. Men uansett hvor mye jeg prøver så klarer jeg aldri og forberede meg godt nok , dyna ble dratt av meg før øynene rakk å åpne seg. Jeg kjente hvordan alle kroppshårene reiste seg , og jeg sverger på at to brystvorter forsvant når et halvskallet hode kom til syne. Ja for det normale ville vært at kulden skulle få et par brystvorter til å bli ekstra store , men når jeg tittet ned hadde de krøpet innover og gjemt seg blant hud og fettvev. Jeg skjønner de godt jeg , egentlig skulle jeg ønske jeg kunne gjøre det selv.

Jeg følte meg som en skjelvende geleklump der jeg hang i luften og dinglet , og som alltid måtte jeg igjen be en stille bønn. “Nå må æ slutte å fore dæ kjerring , ræva di e jo brei som ei låvedør.” Men alt jeg så var to skinnfiller , som vasket gulvet mens resten av meg hang i løse luften. På toalettet ble jeg plassert , i Evas drakt satt jeg og ventet på det neste som ville komme. Hele kroppen stivnet i det en kald klut traff huden min , og i et øyeblikk følte jeg meg som en tunge som hadde fryst fast i et kaldt stålgjerde på vinterstid. Der og da var jeg helt sikker i min sak , to hengende skinnfiller var fryst fast i dass skåla.

Men undrenes tid er ikke over , jeg kom meg levende i godstolen idag også. Etter et raskt blikk for å konstatere at jeg hadde klær på kroppen kunne jeg puste lettet ut , nå kunne jeg endelig slappe av litt igjen. Skrittene i trappa lovet godt for meg , gubben var på vei opp for å male resten på et barnerom.

Hviletiden ble imidlertid ikke så lang som jeg hadde trodd , nå hadde gubben lagt andre planer. Plutselig skulle vi visst ut , en handletur var nødvendig. Men det passet i grunn veldig bra , for jeg hadde et par ting på lista selv. Så da var det bare å få på seg enda et lag med klær , kjøpesenteret var neste stopp. Endelig fikk jeg tak i det , en grønn diamant knott ble kjøpt inn i dag. I tillegg fikk vi tak i taklampe og nattbordslampe , så idag er mor fornøyd.

Nå håper jeg bare de veggklistremerkene jeg bestilte kommer snart , for nå når gubben er hjemme går ting alltid ekstra fort. Det kommer i vertfall en god ting ut av at en finnmarking er hjemme , jeg har en mistanke om at et barnerom blir ferdig før tiden. Andre strøk på lister er tatt i dag , og i morgen blir mest sannsynlig alt av maling ferdigstilt. Så da får jeg heller leve noen dager uten to brystvorter , et barnerom er mer viktig…

Lykken er å kjenne den varme sommerbrisen ruske deg lett i håret,

puste inn frisk vårluft,

høre fuglene synge en vakker melodi og bare være til.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Lykken er å våkne tidlig, før solen er stått opp.

Gå barbeint i duggvått gress, nyte en kopp kaffe i stillhet.

Se solen stå opp i det fjerne mens du hører lyden av en hakkespett som nettopp har våknet til liv.

Lykken er å se på sine barn, mens de sover.

Trygge og varme under en sommerlett dyne, høre den rolige pusten.

Bekymringsløse ligger de der , med et engleaktig drag over ansiktet. 

Lykken er å vandre gatelangs, i en storby.

Se på det yrende menneskeliv, pulserende som et hjerte som slår ekstra fort.

Høre drønnet fra trafikken, finne seg en bortgjemt kafé, og bare observere i stillhet. 

Lykken er å reise, sammen, til et annet land.

En ny plass, skjerpe sansene sine, ta inn nye lukter.

La en ny kultur finne sin indre plass ,kjenne smaksløkene som danser ved inntak av ukjente retter.

Lykken er å kjenne pulsen slå, svetten som siler.

lyden av egne hjerteslag i ørene, føle at kroppen lever, sanse hver eneste muskel.

Kjenne hvor hardt de jobber, jobber for å få deg frem, frem til ditt endelige mål. 

Lykken er å glede dine kjære, se deres smil, gi de varme , omtanke, uten å kreve noe tilbake.

Deres kjærlighet er mer enn nok, deres lykke gleder deg, deres takknemlighet gir deg styrke.

Styrke til å fortsette å kjempe, kjempe for dem. 

Lykken finner du overalt, i det nære, på ukjente plasser.

Når du minst venter det dukker den opp ,lykken bor i hver og en av oss.

Lykken er selve livet, de små øyeblikk, de små gleder, selv i den dypeste sorg dukker små lykkelige øyeblikk opp….

Hele helgen har vært preget av “hva skjer” spørsmål , ja den ble til og med avsluttet med det samme spørsmålet. Først var det Skal vi danse , så var det bloggen , før det hele ble avsluttet med en frustrerende tvekamp på Farmen igår. Er det en ting jeg ikke syns noe om så er det når folk bare gir seg , uansett grunn så kjemper man for sin plass her i verden. Så jeg ble rimelig skuffet når jeg ble vitne til nettopp det i går , og det av nok en uforståelig grunn. Den eneste som i år fortjener og vinne Farmen er en prest , jeg håper virkelig ærligheten vinner over taktikk og baksnakking for en gangs skyld.

Idag er det mandag igjen , enda en ny uke sto for døren. Når jeg lå i sengen i går kveld slo det plutselig ned i meg , det er jo ikke lenge igjen til jul! Jeg fikk nemlig en forsmak i helgen , årets første julebrus ble kjøpt inn. Den første smaken av jul fikk jeg på lørdag , og nå gleder jeg meg til nedtellingen begynner. Det er noe magisk med de dagene før jul , og jeg elsker å overraske fire barn. Selvfølgelig får alle fire julekalender fremdeles , så lenge de bor hjemme så ordner mor. Kanskje det er derfor de eldste fortsatt bor her når jeg tenker meg om , men jeg ville ikke hatt det på noen annen måte.

Men det er også en av grunnene til at jeg stresser så mye , jeg har et ønske om å bli ferdig med alle mine prosjekter før jul. Heldigvis kom de lenger med malingen i helgen enn hva jeg hadde forutsett , og heldigvis kom det noe godt ut av at min datter ble satt i karantene. Så idag begynte hun på listene , ja og vinduskarmene ikke minst. Men hun har bare dagen idag og gjøre det på , for i ettermiddag kom svaret vi har ventet på. Karantenen er endelig over for hennes del , heldigvis ble det ingen korona påvist.

Idag har jeg igjen jaktet på nettet etter små skatter , det er nemlig så mange små detaljer og tenke på. Nye knotter til et skap måtte kjøpes , og veggene må selvsagt dekoreres. Etter et raskt søk fant jeg det jeg var på jakt etter , noe er bestilt og noe må kjøpes i morgen. Jeg gleder meg til å vise dere et ferdig rom , men under kan dere få en smakebit av hva jeg har handlet. Selvfølgelig må en liten pirat få seg en diamant som knott på skapet , og veggene skal bli dekorert med stilige veggklistremerker. Nå håper jeg bare det blir like lett og få de opp på veggen som det ser ut , det blir nok en oppgave gubben skal få bryne seg på.

Jeg regner med at når helgen kommer igjen at vi holder på med de siste gjøremålene , og da regner jeg også med at denne kjerringa må bæres opp. Det er ikke bare en liten gutt som er spent , faktisk tror jeg at jeg er mer spent enn gutten selv. For i motsetning til han så har ikke jeg sett rommet , jeg har kun sett de bildene dere har sett. Det er virkelig frustrerende og måtte plukke ut farger for så og overlate ansvaret til andre , det er en prøvelse hver eneste gang.

Etter et barnerom er ferdig så står kjelleren for tur , og det blir et enda større prosjekt. Men i år har jeg kun et bursdagsønske , og det er å få kjelleren ferdig. Så det er ingen tvil om at gubben skal få det travelt fremover , og assistentene blir ikke arbeidsledige fremover. Her skal alle mann i arbeid , og så skal mor selv tenke på de små detaljene…

Lettere kaos akkurat nå , men blir nok bra til slutt.

Hver dag kjemper jeg meg opp , opp til en ny dag.

Prøver å organisere et helt hus , prøver å bidra med det jeg kan.

Jeg sender mailer , betaler regninger , bestiller legetimer for barna , henter i barnehagen og gjør innkjøp når det er nødvendig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som mor gir jeg råd når det trengs , og prøver å gjøre fire barn klar for livet.

Jeg er som mødre flest , og som mødre flest er det meg som har kontroll.

Kontroll på et helt hus , kontroll på hva som skjer til enhver tid.

På tross av store begrensninger så klarer jeg fortsatt mye , hver dag bidrar jeg med det jeg kan.

For først og fremst er jeg en mor , en mor som setter alle sine barn først.

Men uansett hvor mye jeg prøver så klarer jeg aldri og bevise , bevise at på noen områder trenger jeg ikke hjelp.

Jeg trenger ikke hjelp til å være en mor , jeg trenger ikke bli fortalt hvordan jeg skal ta vare på meg selv.

Jeg trenger heller ikke hjelp til å bli aktivisert , hodet mitt fungerer helt fint enda.

Det er kun en ting jeg trenger , jeg trenger “armer” og “bein”.

Armer og bein til praktiske gjøremål , armer og bein som kan utføre de tingene jeg vil gjøre.

Jeg er avhengig av ekstra armer og bein , men jeg er ikke avhengig av et ekstra hode.

Det er provoserende og bestandig få det samme spørsmålet , et spørsmål som undergraver meg som person.

For det er mange som tenker , tenker at det er assistentene sin jobb og hjelpe meg med å bli aktivisert.

Men hvordan ville du likt å få det spørsmålet , at andre må hjelpe deg med å finne på ting?

Selv føler jeg noen ganger at døgnet ikke har nok timer , men likevel er det noen som tror jeg trenger å bli aktivisert.

Jeg kan gå ut hver dag om jeg vil , jeg har mulighet til å kjøre på tur.

Men det begrenser seg hvor mange gåturer man kan ta i løpet av en dag , det begrenser seg hvor mange kafebesøk man kan dra på.

Det jeg trenger er noe fast , noe som kan gi meg en utfordring fysisk og psykisk.

Jeg trenger et tilbud , jeg trenger også å føle at jeg gjør noe nyttig i hverdagen.

Det får jeg ikke av å gå en tur , jeg blir ikke utfordret av og dra på kafe.

Vi som er syke trenger også noe håndfast , vi trenger en hverdag på lik linje med dere.

Så lenge jeg klarer vil jeg bestemme selv , bestemme over mitt eget liv.

Jeg vil selv velge hva jeg bruker tiden min på , min hverdag er fortsatt min.

Så lenge hodet fungerer så vet jeg selv best , jeg vet hva som er best for meg selv.

Her i huset er det fortsatt mor som bestemmer , og denne mammaen klarer fint å tenke selv…