Jeg ligger i sengen , det eneste lyset i et lite rom kommer fra en datamaskin.
Min datamaskin , mine øyne leter etter de riktige bokstavene , små bokstaver som blir til ord.
Mine ord , min stemme.
En lydløs stemme som kjemper for å bli hørt.
Etter noen år med svak stemme så har jeg oppdaget en ny verden , en verden full av utfordringer.
Jeg har oppdaget hvor vanskelig kommunikasjon egentlig er , og hvor viktig den er.
Hver dag må jeg gjenta meg selv , budskapet når ikke frem.
Stadig må jeg finne nye måter og si ting på , stokke om på ordene slik at andre skal forstå.
Helt enkle ting blir forferdelig vanskelig når man plutselig mangler ord , ensomheten blir større.
Noen ganger gir jeg opp , selv de logiske ting blir vanskelig.
Mine tanker blir stadig mer innelåst , hengelåsen blir større for hver dag som går.
Jeg blir sittende og lytte , lytte til andres ord uten at mine egne kan høres.
Hver kveld håper jeg , håper på at en ny dag blir bedre.
At stemmen min igjen vil bære mine ord , at mine tanker igjen vil nå ut.
Jeg vet aldri hvordan stemmen min blir neste dag , om den vil være svak eller sterk.
Noen dager er bedre enn andre , men jeg vet at en dag blir den borte for godt.
Lyset fra en datamaskin er fortsatt det eneste lyset i et mørkt lite rom , en datamaskin som er blitt mitt eneste håp.
Men jeg vet at når stemmen min blir borte så blir hengelåsen låst for godt , nøkkelen til mine ord blir borte for alltid.
For en datamaskin kan aldri gi meg det jeg trenger , mine tanker blir for mange for en liten datamaskin.
Jeg vet at jeg aldri vil klare , klare å bruke en datamaskin til å holde en samtale.
En datamaskin vil en dag kun bli brukt til det mest nødvendige , en datamaskin vil kun bli brukt til å be om hjelp.
Mine tanker vil en dag bli borte for godt , jeg vil bli lukket og låst for alltid.
Jeg er kanskje sterk , men jeg tror ikke jeg er sterk nok.
For når den dagen kommer så er faren stor for at jeg vil gi opp.
Livet ble vanskelig når stemmen begynte å svikte , og jeg vet at det skal bli verre.
Tre små bokstaver har vist meg hva fangenskap egentlig betyr , jeg forsvinner stadig mer innover i meg selv.
Uten ord med en ødelagt kropp er livet blitt til en kamp , en kamp jeg aldri kan vinne.
Alt jeg kan håpe på er at min svake stemme vil bære mine ord litt til , for jeg vet ikke om jeg klarer å se på at hengelåsen blir låst for godt..
Mine ord blir borte i sympati for deg, min venn.❤ Forstår så inderlig godt din frustrasjon og redsel, men ingen kan sette seg inn i hva du går gjennom, ingen som selv ikke har fått kjent dette på kroppen.😪 Ønsker deg en god 3advent, og håper så inderlig at morgendagen gir deg litt håp og glede. Klem til deg kjære Vivian.❤❤❤