Denne helgen startet ikke særlig bra for min del, for jeg kjente det med en gang vi kom frem til Gardermoen; magen min var ikke helt i lage. Vi sjekket inn på hotellet litt over klokken fem på fredag ettermiddag, og etter litt avslapping på rommet fant gubben ut at han ville kjøre til Nebbenes kro for å spise middag.
Gubben og minstemann bestilte seg mat, og det var når maten kom jeg virkelig kjente det; jeg måtte akutt på do. Dessverre for meg viste det seg at Nebbenes kro ikke hadde toalett oppe, og uten heis kunne jeg bare glemme å komme meg på noe toalett der. Så jeg måtte pent prøve å knipe igjen etter beste evne.
Det er noe av det verste med denne sykdommen – å ikke kunne løpe på do når man føler at det trenger på. Heldigvis klarte jeg å holde meg sånn noenlunde; det kunne i hvert fall endt mye verre enn det gjorde. Jeg følte meg som et nytt menneske etter dobesøket og kunne heldigvis konstatere at mageproblemene var over for denne gang.
Gubben blir alltid bekymret når jeg ikke er i mitt vante jeg, selv syns jeg at han overreagerer noen ganger. For selv jeg må ha lov til å bli sliten i blant, og som regel er det bare en god natt søvn som skal til for at jeg skal føle meg bedre. Det var alt som skulle til denne gangen også, og i går våknet jeg uthvilt og klar for en ny dag.
Noe særlig sommervarme har det ikke blitt på meg denne helgen; jeg trenger mer enn 20 varmegrader for å kunne kle av meg. Men jeg har i det minste fått kjenne på solen, noe som er mer enn jeg hadde fått dersom vi hadde blitt hjemme. I går satte vi kursen mot riksgrensen, nå skulle det endelig handles.
Lite visste jeg at gubben var så dårlig på å orientere seg, men det fikk jeg virkelig erfare i går. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har vært på det samme kjøpesenteret i Charlottenberg, men jeg kan si at vi har vært der så mange ganger at man skulle tro gubben hadde blitt vant. Når vi kunne skimte kjøpesenteret ga jeg gubben klar beskjed: nå måtte han parkere ved rett inngang.
Det er nemlig to forskjellige innganger på kjøpesenteret, men den ene inngangen ligger i kortere gåavstand i forhold til de butikkene vi skulle innom. Den første butikken vi kom til var snopebutikken, til minstemanns store glede. Der ble første handlevogn fylt opp, og det var da gubben fant ut han ville gå til bilen for å tømme handlevognen før vi gikk i neste butikk.
Gubben gikk som vanlig tre meter foran meg på vei ut av butikken, men der og da tenkte jeg ikke noe over det. Men så kom vi frem til der veien delte seg, og i stedet for å ta til venstre fortsatte gubben bare rett frem. Siden gubben ikke så seg tilbake et eneste sekund trodde jeg først at han hadde ombestemt seg; det var først når gubben nærmet seg utgangen at jeg skjønte at gubben hadde bommet fullstendig.
Gubben stormet ut døren før jeg i det hele tatt rakk å si noe, selv sto jeg og minstemann igjen inne og ventet. Det tok ikke lang tid før gubben kom inn igjen, og det ansiktuttrykket på gubben når han kom inn gjennom døren skulle jeg gitt mye for å få på film. “Noen har stjålet bilen,” sa gubben med spak stemme. “Pokker ta de svenske j#vlene,” fulgte han opp med å si.
Selv lo jeg så mye at jeg nesten tisset på meg, og det var da gubben skjønte at han hadde gått feil. “Pokker ta deg kjerring, og ingenting sier du!” sa gubben; lenger kom vi ikke når en dame plutselig kom bort til oss. Det viste seg at det var en gammel utflyttet Vardøværing som sto der, og den første hun dro kjensel på var meg.
Så hadde ikke gubben gått feil så hadde vi mest sannsynlig ikke truffet på henne – aldri så galt at det ikke er godt for noe. Etter en hyggelig prat fikk jeg streng beskjed fra gubben: “Nå går du først, så vi kommer oss levende ut av dette kjøpesenteret.” Gubben hadde endelig tatt til fornuft; han hadde skjønt at det lønnet seg å høre på kjerringa av og til. Det tok ikke lang tid før vi fant frem til riktig utgang, og jeg kunne nærmest høre hvordan gubben dro et lettelsens sukk når han fikk øye på bilen.
Med varene trygt parkert i bilen kunne vi fortsette handlerunden, og nå var det kjøtt som skulle handles. Når enda en handlevogn var fylt opp sa vi oss fornøyd, og det var på vei ut av butikken at gubben kom med et forslag: “Vi skal ikke bare kjøre hjem nå da,” spurte gubben, “det blir sikkert forferdelig mye kø i morgen.”
Som sagt så gjort, og det er jeg glad for i dag. For i tillegg til at fellesferien nå er over, var det mange som skulle hjem fra Norway Cup i dag, så da fant vi ut at det var best å ta kvelden og natten til hjelp. Det var forbausende mye trafikk over Hardangervidda; det hjalp heller ikke på at det var kolonnekjøring på vei ned fra vidda på grunn av veiarbeid.
Bortsett fra det gikk nattkjøringen knirkefritt, og klokken 02:36 parkerte vi bilen utenfor huset vårt. Det samme regnværet vi hadde når vi dro ønsket oss velkommen hjem i natt, og igjen ble jeg dyvåt på vei inn. Men nå er vi i det minste hjemme igjen, og jeg må innrømme at det har vært koselig å kjøre om natta. Jeg er ikke i tvil om at vi tok det rette valget i går; nå kan vi slappe av hjemme mens andre må stå i kø…