Uansett hva jeg gjør så vil jeg aldri klare det , jeg prøver hver dag men når ikke opp.
Jeg blir aldri den samme igjen , jeg vil for alltid ligge begravd under et lag med hud.
Skjult for det blotte øye , usynlig er jeg blitt.
Naiv trodde jeg kjærligheten var nok , men faktum er at jeg ikke er god nok lenger.
Lenger. Tiden har satt sine spor , en svunnen tid er for lengst forbi.
En gang var jeg god nok , en gang var jeg meg.
Jeg kunne strekke meg etter stjernene , lyse opp din vei.
Hver dag kunne jeg gi deg det du trengte , holde din hånd.
Men nå er det over , et liv er forbi.
Noen ganger er ikke kjærlighet nok , mine krefter er i ferd med å ebbe ut.
De sier tro kan flytte fjell , min tro er ikke sterk nok.
Kjærligheten var ikke nok , jeg er ikke god nok.
Mørket tok over lyset , latter ble til gråt .
En elv full av tårer , et liv i fangenskap.
Dine usynlige ord taler sitt språk , jeg strekker ikke til.
Jeg er fremdeles meg , men jeg når ikke opp….
💜
❤️
Vondt å lese Vivian. Det er hverdagen din, og det er utrolig vondt å tenke på… Ferieturer og koselige sammenkomster, hygge med familier og positive hendelser… Alt dette skyver selvfølgelig negative tanker i bakhodet. Vi synes jo ofte det er kjedelig og komme tilbake til “normalen”, men tross alt er det hverdagen som er den vi har mest av, å som er den vi også synes det er godt å komme tilbake til når vi får tenkt oss om…. For deg betyr det noe helt annet enn for meg. Jeg er ydmyk og takknemlig for hver dag jeg får. Jeg vet ingenting om “morgendagen,” det gjør du. Det å være syk, og i tillegg kjenne på kroppen at den blir svakere, må være helt forferdelig, og langt utenfor det vi andre kan forstå. Leste tidligere at ny medisin skal prøves ut, og håper inderlig du får være en av de. Ønsker deg en fin ettermiddag og kveld. Nyt kvelden med fineste Isak og resten av din flotte familie. Kjempeklem fra meg❣
Det er vondt å lese det du skriver, Vivian, og det gjør meg mer ydmyk og takknemlig for det livet jeg har akkurat nå💜sender en Megaklem fra Alta ♥️
♥️
💜