I morgen starter minstemann på skolen igjen. Hvorfor de starter opp på en fredag forstår jeg ikke, men i morgen er det altså første skoledag for minstemann. Igjen kjente jeg på klumpen i magen: For hvor har årene blitt av? Jeg synes ikke det er lenge siden minstemann begynte i første klasse, og nå skal han ta fatt på nest siste året på barneskolen.
Jeg kan ikke tro at minstemann nå skal begynne i sjette klasse, og jeg må innrømme at jeg gruer meg til at han skal begynne på ungdomsskolen. Fremdeles er han min lille gutt, og selv om han snart fyller elleve år, så har han fremdeles mye som skal læres. Det er fryktelig skummelt å tenke på at det bare er et og et halvt år til før han begynner på ungdomsskolen, for da vet jeg at det åpner seg en helt ny verden for ham.
En helt ny skole og mange nye klassekamerater venter ham til neste år, og bare det er skremmende nok i seg selv. Lite vet han hva han har i vente, men akkurat det er jeg glad for. Jeg har enda minner fra da mine eldste barn begynte på ungdomsskolen, og jeg har ikke akkurat bare gode minner. Jeg blir stadig overrasket over hvor stygge enkelte barn kan være, og det virker som om det bare har eskalert de siste årene.
Ungdomsmiljøet her i Åsane er ikke særlig godt; ungdommer ned i tolv års alderen henger rundt bussterminalen, ruser seg og lager bråk. Min sønn får ikke dra til Åsane alene etter skoletid. Heldigvis har han så langt ikke spurt heller. Han er og har alltid vært hjemmekjær, så får vi håpe at det fortsetter når han begynner på ungdomsskolen også.
Det er rart å tenke på at minstemann nå tar fatt på sitt siste år på barneskolen, og at jeg sitter her og får oppleve det. Det hadde jeg aldri sett for meg da jeg fikk diagnosen ALS; da trodde jeg at jeg aldri ville leve lenger enn to år maks. Men her sitter jeg altså, og er jeg heldig, så får jeg følge minstemann noen år til…
Er ikke barneskolen tom 7.klasse
og ungdomsskolen fom 8.klasse tom 10 klasse