Far sin nye doning!

Først av alt må jeg begynne dette innlegget med å si takk, takk til alle dere som har sendt meg mange gode ord etter min lille utblåsning på fredag. Innlegget mitt Når smertene stopper meg var for meg nødvendig å skrive, for av og til føler jeg at enkelte glemmer hvor mye jeg har å stri med.

Jeg er en person som alltid setter de jeg er glad i først; jeg presser meg til det ytterste for å gjøre dem glade. Jeg har alltid vært en person som har satt andres behov først, og hver dag prøver jeg å vise takknemlighet overfor de rundt meg. Men av og til har jeg behov for å koble helt av, og da har jeg rett og slett ikke overskudd til å ta like mye hensyn.

Derfor hadde jeg behov for en aldri så liten utblåsning på fredag, og hele helgen har jeg fått rørende meldinger og fine ord fra dere lesere. Jeg har dessverre ikke hatt overskudd til å svare alle, men dere skal vite at jeg setter stor pris på alle deres fine ord. Det betyr så mye for meg at jeg har dere lesere i ryggen; dere gir meg håp når jeg selv ligger nede.

Men over til noe helt annet, for i går dro vi for å besøke foreldrene mine. Helt siden min far falt og knakk lårhalsen, har jeg sagt at han burde søke om å få en scooter, men det har ikke vært like enkelt å overbevise ham. Heldigvis skiftet min far mening for en stund siden, men da han nevnte for ergoterapeuten sin at han gjerne ville søke om en scooter, viste det seg at hun ikke visste at NAV hadde scootere på rammeavtale.

Jeg ble ganske overrasket når min far fortalte at ergoterapeuten ikke visste at NAV hadde scootere, for det er nettopp slik kunnskap en ergoterapeut bør ha. Men der kunne mitt lange sykdomsforløp komme til nytte, for i løpet av disse elleve årene har jeg opparbeidet meg en del erfaring. Så jeg sendte over en lenke til min far som han kunne vise ergoterapeuten, og ba ham si til henne at hun måtte søke om en Hepro C4-scooter.

Det gjorde hun, og på fredag ble den levert på døren til foreldrene mine. Da vi var hos dem i går, ba vi min far teste den ut, men han var først skeptisk til det. Han ville vente til ergoterapeuten hadde gitt ham opplæring, men det ville ikke min mann høre på. Min mann kjørte scooteren inn i stuen til min far og viste ham alt med det nye hjelpemiddelet. Da min far så at gubben faktisk hadde peiling, følte han seg trygg nok til å prøve, og like etter satte han seg på scooteren.

Det var så fint å se hvor lett min far tok det, og før jeg fikk sukk for meg, hadde han kjørt ut døren. Synet av min far som freste rundt ute fylte meg med glede, for jeg visste at denne scooteren ville gi ham en helt ny hverdag. Min far har nemlig sittet mye inne etter fallet; han har ikke hatt en skikkelig rullestol som fungerer utendørs.

Men nå har han fått en stødig scooter som han kan frese rundt i, så nå kan mor og far gå på turer igjen. Det vet jeg de har savnet begge to, min mor spesielt. Jeg håper bare at min far får mange gode dager som gir ham overskudd til å komme seg ut av huset, og at foreldrene mine får en bedre hverdag takket være den nye scooteren…

PS : Minstemann måtte jo også prøve scooteren, og den nye doningen til morfaren falt fort i smak…