Jeg gråt i bilen hjem på søndag , det som skulle være en gledens dag ble igjen fylt med sorg og redsel.
Enda en måtte gi tapt , kampen mot ALS hadde krevd enda et offer.
En heltinne som jeg var så heldig og få møte var nå borte , en dame som med sin livsglede og positivitet satte dype spor. Vi har holdt kontakten via Messenger , så denne gangen kjente jeg det ekstra hardt.
Er det en ting som går igjen hos de fleste med ALS så er det livsgleden , og evnen til å kjempe videre selv om vi har alle odds i mot oss.
Vi klorer oss fast med nebb og klør , og selv med en fot i graven gir vi ikke opp.
Nå sitter det enda en familie igjen med et stort tomrom , en familie må nå leve seg gjennom en sorg som gjør så vondt at du nesten ikke klarer å puste.
Tårene mine flommet mens vi kjørte over fjellet , og i et lite øyeblikk følte vi alle på det samme.
Redselen krøp igjen under huden på oss , uvissheten om fremtiden ble igjen så nær.
For vi vet at en dag er det vår tur , for alt jeg vet så kan jeg stå som nestemann i køen.
I løpet av disse fem årene har jeg “lurt” døden to ganger , men jeg vet at neste gang er det mest sannsynlig forbi.
En dag er det mine som sitter der , en dag er det mitt liv som er forbi.
I en bil ble det helt stille mens vi suste avsted på en kronglete vei.
Alle satt med den samme tanken , kanskje er det vår tur når vi runder neste sving….
Ord blir fattige ♥️♥️
❤