En nydelig tur…

Vi har endelig fått litt sommer i Bergen; denne uken har vi hatt varmegrader mellom 20–25. Siden det var så fint vær, sendte jeg en melding til mine foreldre på mandag og spurte om vi skulle gå en tur sammen denne uken. Vi avtalte at vi skulle treffes i dag, så etter et raskt morgenstell var det bare å hoppe i rullestolen.

Egentlig var avtalen at vi skulle møtes klokken elleve, men jeg visste at mine foreldre alltid pleide å være tidlig ute til ting. Så vi valgte å kjøre en halv time før vi egentlig måtte, og jeg måtte le da jeg så at mine foreldre sto og ventet på oss når vi kom fram til det avtalte møtestedet. Det viste seg at jeg etter et langt liv kjente mine foreldre så godt at det var bra vi valgte å starte såpass tidlig som vi gjorde.

Nedenfor rekkehuset til mine foreldre ligger det en nydelig turløype rundt et vann, og det var der vi valgte å gå tur i dag. Siden jeg ikke skulle bruke opp alle kreftene mine på gåturen, ville jeg at assistentene skulle kjøre meg deler av veien, men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at her måtte det mer opplæring til.

For selv om assistentene prøvde så godt de kunne, gikk det i rykk og napp fremover, og da gikk det utover nakken min. Så etter bare tre knappe meter måtte jeg ta over kontrollen igjen, men nå vet jeg i det minste hva vi må øve på. Heldigvis var det godt veidekke på turløypen, så det gikk faktisk ganske bra å kjøre selv.

Jeg fikk faktisk litt mestringsfølelse, for det er lenge siden jeg har kjørt så mange kilometer ute. Halvveis på turen valgte vi å stoppe på en bensinstasjon for å kjøpe is; det var et perfekt stopp på en usedvanlig varm dag. Vi fikk en fantastisk fin tur sammen, og det var godt å komme seg ut litt.

Man skulle ikke tro at september er rett rundt hjørnet, for sommeren kom sent til Bergen i år. Hele 25 varmegrader har vi hatt i dag, og jeg har ikke gjort noe annet enn å slikke sol disse dagene. Jeg skulle ønske vi kunne hatt det så varmt halve året, for kroppen min har så godt av solvarme.

Jeg har nesten ikke hatt smerter i kroppen så langt denne uken, og det bidrar til at jeg får mer overskudd. Jeg skulle ønske at vi med ALS kunne få dekket behandlingsreiser, men det får vi ikke. Da må vi eventuelt betale det selv, men det har jeg ikke råd til. Derfor prøver jeg å nyte mest mulig når solen først dukker opp; dessverre er det meldt regn igjen til helgen.

Ja, det glemte jeg nesten – husker dere bordet vårt? I dag kunne vi endelig bære det opp fra garasjen, og jeg er strålende fornøyd med gubben sitt arbeid. Bordet ble omtrent samme farge som det hadde fra før, men nå er det helt jevnt og uten hakk. Så nå har vi endelig spisebord igjen, så nå kan vi se frem til jul med mange gjester…