Lille meg

Noen ganger føles det som om jeg går gjennom livet uten at noe skjer , jeg blir stående på stedet hvil.

Etter at tre små bokstaver rammet har nye ord preget en ny hverdag , ensomhet og isolasjon ble mitt nye liv.

Hver dag ser jeg mennesker som kommer og går , går for å vende tilbake til deres liv.

Men jeg blir bestandig sittende igjen , mitt liv er inne blant fire vegger.

Fire hvite vegger som taler et språk , ensomhetens språk.

Jeg har memorert hver en sprekk , det er ingen som kjenner fire hvite vegger bedre enn meg.

Mine tanker vandrer til alle de andre , alle de som i dette øyeblikket sitter på samme måte som meg.

Stirrer inn i fire vegger , memorerer hver en sprekk mens livet utenfor går forbi.

Noen ganger blir jeg forbanna på meg selv , her sitter jeg mens timene går.

Klokken på veggen tikker svakt i bakgrunnen , påminner meg om tiden jeg mister.

Men jeg kommer meg ingen vei uten hjelp lenger , jeg er den som bestandig blir sittende igjen.

Sittende igjen og vente , vente på en tilværelse utenfor fire vegger.

Men noen ganger skjer det ting , ting som setter livet i perspektiv.

Noen hendelser vekker meg opp , får meg til å sette pris på det lille jeg har.

For det lille jeg har er stort for andre , det lille jeg har mangler de.

I et stort univers føler jeg meg noen ganger liten , en liten fjær blant et hav av englevinger.

Selv med døden pustende i nakken så har jeg fortsatt muligheten , muligheten for å leve ligger der.

Det er bare blitt litt vanskeligere å gripe livet , men mine muligheter er fortsatt mange.

Tross alt så er jeg faktisk heldig , heldig som fortsatt kan.

Fire vegger vil før eller senere omslutte meg , bare ikke riktig enda.

Fortsatt kan jeg være spontan , med riktig hjelp så er mye enda mulig.

Ensomhet og isolasjon preger mitt nye liv , men det trenger det ikke gjøre.

Som mor setter man seg selv i siste rekke , og jeg gjør det mer nå enn noengang før.

Men nå er det på tide å gi lille meg også litt tid , tid jeg kan bruke på å leve…