“Skal prins dø”
En liten gutt ser på meg med store blå øyne , venter på et svar jeg ikke vil gi.
Et glimt av håp kan sees i små øyne , et håp jeg ikke er klar for å slukke.
Han ser ned på en logrende firbeint trofast venn , en trofast venn som har fulgt etter en liten gutt i fem år.
Jeg leter etter ord , innerst inne vet jeg at det ligger mer bak et lite spørsmål.
“Hvor langt er det til himmelen mamma”
Før jeg har rukket å svart kommer det et nytt spørsmål.
Mamma og Prins skal til himmelen , og en liten gutt vil være med.
“Men hva med pappa da , hvem skal passe på han”
Jeg ser hvordan han grubler , store tanker i et lite hode.
Mine ord er vilvalgte og gjennomtenkt , men de er likevel ikke nok.
Hver dag prøver jeg å være nok , kjemper hardt for å strekke til med små ting.
Men uansett hvor hardt jeg prøver så strekker jeg ikke til , og en liten gutt oppdager det mer og mer.
Små trøstende ord blir gitt , livet er ikke over enda.
Når er det ingen som kan svare på , ventetiden kan bli lang.
Sorgen er synlig hver eneste dag , men hos en liten gutt kan jeg se noe annet.
En redsel kan sees i små øyne , en redsel for en fremtid uten en mamma….
😭
Vet ikke hva jeg skal skrive 😭 men sender en stor bamseklem til dere 🥰❤️💙💙
😢😪💕
❤❤❤
Stakkars liten, det er ikke greit dette her😭😭
Men enn så lenge har han både Prins og mamma🥺
Dere må leve livet så mye dere kan💖💖
Dette er grusomt vondt og hjerterått og lese.Men det er deres virkelighet, ordene du skriver er deres hverdag. Jeg gråter med og for dere Wiviann. Jeg skulle ønske jeg kunne utrette mirakler. Jeg håper på ett mirakel. Så lenge vi er her på jorden må vi huske å fange alle de små øyeblikkene og fylle de med kjærlighet. Det er du ekspert på. Gutten din er heldig som har deg.Du vil alltid være med han 💗
❤️❤️❤️❤️
Ka skal man si. Æ e uten ord. Gutten e heldig som har dæ som mamma det e det som e sikkert❤️
<3