Hvor ble livet mitt av?

Noen ganger treffer det meg som lyn fra klar himmel; fortidens liv kommer snikende over meg som et usynlig teppe. Jeg har vært syk i så mange år nå, så livet som syk har blitt den nye normalen for meg. Men av og til kommer fortidens liv snikende, og da er det som om jeg får en knyttneve i magen.

I går kveld traff det meg som lyn fra klar himmel, og igjen traff det meg så hardt at jeg mistet pusten. Som alltid bar min kjære mann meg i seng, men i går kveld måtte jeg ligge med transkutan CO2-måling gjennom natten. Det var når mannen min festet sensoren i pannen min at det kom over meg: Hvor ble livet mitt av?

Jeg kjente hvordan fortidens sår åpnet seg igjen; lengselen etter fortidens frihet fylte hele meg der jeg lå. Med ett følte jeg meg så fryktelig naken, blottet for alt privatliv. Jeg tenker knapt over det i hverdagen, for da jeg fikk diagnosen skjønte jeg at fortidens liv måtte fortrenges slik at jeg skulle klare å leve videre.

Men av og til får jeg små glimt; det er som om hjernen min ikke lar meg glemme. Små glimt av hvordan livet mitt var før, små glimt av hvordan det føltes å være fri. Friheten man har når man har en frisk kropp – friheten jeg lengter etter hver eneste dag – er den samme som mange tar for gitt.

Jeg kjenner på det hver dag, men jeg nekter å tillate meg selv å dvele over det. Men noen ganger kommer fortidens minner over meg som en flodbølge som skyller innover land, og det er da jeg virkelig kjenner på det: Hvor hjelpeløs og sårbar jeg har blitt, og hvor fritt livet mitt var før. Hver dag prøver jeg hardt å fortrenge fortidens liv, men uansett hvor hardt jeg prøver, klarer jeg aldri å unnslippe fortidens minner….