“Du slutter aldri å overraske”

For noen måneder siden hadde jeg ansvarsgruppemøte. Da kom både ergo, sosionom, hjemmesykepleien og fastlegen min hjem til meg for å drøfte eventuelle utfordringer som jeg trengte hjelp med. Det var da jeg uttrykket et ønske om å få fysioterapi igjen; jeg mistet nemlig tilgang til fysioterapi for tre år siden.

Kommunen skulle spare penger, og da var jeg en av mange som mistet tilgang til hjemmebasert fysioterapi. Det syntes jeg selvfølgelig var blodig urettferdig, for med min diagnose så sier det nesten seg selv at jeg har stort behov for fysioterapi. For i tillegg til at jeg har mye smerter, er muskulaturen min forferdelig stiv – det samme gjelder leddene mine.

Så ved forrige ansvarsgruppemøte spurte jeg om jeg ikke kunne prøve å søke på nytt, og da var fagfolkene som satt rundt meg enstemmig enige om at det hadde jeg krav på. Jeg trengte ikke søke engang; ergoterapeuten min kunne bare formidle videre at jeg ville ha fysioterapi igjen.

Ergoterapeuten min hadde formidlet e-postadressen min videre, og når vi var på ferie i Kristiansand fikk jeg en mail. En hyggelig mannlig fysioterapeut lurte på om han kunne komme hjem til meg for å ta en prat, og i går kom han hjem til meg for første gang. Jeg er godt vant med å bli undervurdert, spesielt fra mennesker som ikke kjenner meg.

Etter en kort prat bestemte fysioterapeuten seg for å gå rett på sak; han ville begynne å tøye gjennom muskulaturen min. Assistentene flyttet meg over til sengen, og etter litt justeringer kunne fysioterapeuten begynne. Siden jeg har mest smerter i beina, valgte fysioterapeuten å fokusere på dem først.

Han begynte forsiktig å tøye, og så ba han meg prøve å være med på bevegelsene. Det var da han ble overrasket, for han – som mange andre trodde – at jeg ikke hadde noe bevegelighet igjen i kroppen. Jeg klarer kanskje ikke gjøre så mange bevegelser, men jeg har fremdeles styrke i beina mine.

Det tok ikke lang tid før fysioterapeuten oppdaget at jeg klarte mer enn det så ut til, og like etter ba han meg presse hånden hans ned med beinet mitt. Jeg må innrømme at jeg ble overrasket selv over hvor mye styrke jeg fremdeles hadde i beina, for på et tidspunkt lå fysioterapeuten opp på beinet mitt mens jeg presset ned.

Man skulle tro at jeg ble sliten etter min første økt med fysio, det var tross alt tre år siden sist. Men der jeg ikke ble sliten, ble fysioterapeuten svett, så det var tydeligvis ikke bare jeg som fikk meg en treningsøkt. Gubben var spent på å høre hvordan min første økt med fysioterapi hadde gått, og etter en rask oppsummering utbrøt han: «Du slutter aldri å overraske, kjære.»

Det var godt å kjenne på at jeg brukte kroppen litt; det er altfor lenge siden sist jeg har kjent på den følelsen. Nå skal jeg få fysioterapi to ganger i uken fremover, så det blir bra for meg. Selv er jeg bare glad for at jeg har klart å bevare styrken i beina, for den styrken bidrar til at jeg fremdeles klarer å stå ved forflytning…