Måned: juli 2026

I går fikk jeg melding fra min bror; minstemann hadde fått hjemlengsel og ville nå komme hjem. Siden gubben fremdeles har noen dager igjen på jobb før han går på ferie, ble det opp til meg å få hentet minstemann. Jeg spurte min bror om de kunne ta fergen over fjorden slik at vi slapp å kjøre så langt, og da kunne vi møtes på fergekaien.

Heldigvis jobbet min mest erfarne i dag, og hun er ikke mørkeredd. Jeg føler meg veldig trygg når jeg har henne på jobb, så det var ingen sak med en litt spontan kjøretur. Det tar cirka en time å kjøre fra oss til fergekaien, og selv om jeg ikke ferdes den veien like ofte som før, så er den veien grodd fast i ryggmargen min.

Som frisk grep jeg hver mulighet jeg fikk til å dra på hytta, så hver gang jeg nå kjører den veien blir jeg påminnet om den tiden. Minnene våknet til liv igjen for hver sving vi tok, og selv om jeg har vært syk i snart elleve år, kjenner jeg det fremdeles godt. Jeg skulle gitt mye for å ferdes der inne med en frisk kropp, men jeg vet at det kapittelet er lukket for godt.

Jeg husker enda min siste tur på hytta som syk; det var da det gikk opp for meg at nå var det slutt. Jeg knakk helt sammen når vi skulle dra derfra, og hele veien hjem satt jeg oppløst i tårer. Fremdeles kjenner jeg på det hver gang jeg kjører den veien; hjertet mitt brister litt hver gang jeg får se bilder fra hytta jeg var så glad i.

Likevel er jeg så glad for at minstemann fikk disse dagene på hytten, og at han har fått egne sommerminner fra mitt barndomsparadis. Men det må jeg innrømme: det var veldig godt å få ham hjem igjen; så lenge borte fra oss har han ikke vært før. Det var en sliten gutt som kom gående ut av fergen, og det ble tydelig at han hadde vært i aktivitet fra morgen til kveld der inne. Så nå blir det noen rolige dager resten av uken, men neste uke starter gubben på ferie, og da må vi finne på noe…

PS : En stor takk til min bror og svigerinne som har tatt så godt vare på vår gutt… 

Tenk at Norge slo Brasil!! Jeg trodde jeg drømte under kampen i går; det føltes helt uvirkelig at Norge skulle dominere kampen så mye som de gjorde, siden det tross alt var Brasil som var motstander. Jeg er så takknemlig for at jeg får oppleve dette, for dette VM kommer jeg til å huske for alltid.

Jeg må si at jeg savnet minstemann i går, for han har vært bortreist siden fredag. Min eldste bror sendte meg en melding på torsdag i forrige uke; de var på hytta i Gulen, og da inviterte de minstemann til å komme og være med dem noen dager. Minstemann ble jublende glad da han fikk invitasjonen, og han har hatt det som plommen i egget der inne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Han har opplevd så mye på disse dagene at han knapt har rukket å trekke pusten mellom slagene. Han har fått oppleve alt det jeg fikk oppleve i min barndom; det er ikke uten grunn at jeg kaller den plassen for mitt barndomsparadis. Det var min største sorg etter at jeg ble syk, at jeg ikke kom meg på hytta lenger.

Jeg tror ikke han savner oss, og jeg tviler på at han vil hjem med det første. Jeg er så glad for at min bror og svigerinne har gitt ham alle disse opplevelsene, for han har kjedet seg litt hjemme i det siste. Alle kompisene er bortreiste, og da er det ikke mye å finne på. Men på hytta står opplevelsene i kø, så der er det ikke rom for å kjede seg.

Så nå er det bare gubben og meg her hjemme, og det merker vi godt. Det ble sent for minstemann i går; han måtte jo selvfølgelig se kampen. Han ringte oss halv ett i natt, og da var han helt i hundre. Likevel måtte han opp tidlig i dag, for i dag skulle de trekke garn. Det ble storfangst av makrell – hundre stykker dro de inn.

Det er så godt å vite at han koser seg, og han har mye å fortelle hver gang han ringer hjem. Siden vi har vært alene denne helgen, fant vi ut at vi skulle ta med mine foreldre ut for å spise i går. Min eldste sønn ville også bli med, og da var gubben snar med å utpeke min sønn som sjåfør.

Vi bestemte oss for å ta turen ut til Kilstraumen brygge, en times kjøretur fra der vi bor. Der har de buffé hver søndag, og det er verdt kjøreturen. Selv klarer jeg ikke spise når jeg sitter i rullestolen; jeg orker heller ikke alle blikkene på meg. Men resten av gjengen fikk nyte godt av buffetutvalget, og siden været var bra, valgte vi å sitte ute.

Jeg kjenner at jeg er sliten i dag; jeg var ikke i seng før ett i natt. Det tar på med VM, og nå skal vi møte England i kvartfinalen. Men for øyeblikket klarer jeg ikke tenke på den kampen; jeg lever enda på en sky etter gårsdagens kamp. Tenk at vi igjen klarte å slå Brasil, og Nyland burde få medalje etter VM. For en keeper, for et lag – jeg elsker dette laget…

Gårsdagen ble av det rolige slaget, for i går kom regnet tilbake. Dette har virkelig vært en dårlig vår og sommer så langt; jeg kan telle på en halv hånd hvor mange soldager vi har hatt. Jeg er så værsyk at jeg holder på å gå fra vettet. Jeg fikk en liten time med sol på onsdags ettermiddag, men i går sto jeg opp til regn igjen.

Min nest eldste sønn kom for å være med meg og minstemann i går, for gubben skulle igjen grave på tomten til min sønn etter jobb. Jeg skal innrømme at jeg er ganske lei den gravemaskinen, og jeg har truet mang en gang med å legge både gubben og gravemaskinen ut for salg.

Etter middag i går foreslo jeg at vi kunne se en film, for med regnvær ute er det ikke så mye å finne på. Minstemann har blitt så stor nå at utvalget av filmer også har blitt større. Men midt i filmen i går skjedde det noe som fikk oss alle til å bråvåkne, og igjen gikk tankene mine til gubben.

For midt i filmen begynte hele huset her å riste, og det var da jeg sa høyt: «Nå kommer gubben». Jeg er nemlig så vant med at det braker når gubben kommer hjem, for han er ikke akkurat stille av seg. Jeg har mang en gang beskrevet gubbens fakter som om det var et jordskjelv på gang, så det er kanskje ikke så rart at gubben fikk skylden denne gangen også.

Men denne gangen var det faktisk et jordskjelv! Og det merket vi godt! Hele huset ristet her, så mye at alle kjente det. Så selv om jeg liker å skylde på gubben, kan jeg ikke skylde på ham denne gangen – men det skulle ikke ha forundret meg om han hadde gravd så mye at det slo ut på Richters skala…

God helg alle sammen 😊

I går kom endelig lysglimtet jeg har ventet på, og det ble et stort lysglimt! Norge skulle spille mot Elfenbenskysten, og det kjente jeg godt på kroppen. Jeg satt og holdt pusten mange timer før kampen begynte; så nervøs har jeg ikke vært på lenge. Men der jeg var nervøs, hadde gubben det ti ganger verre, og han sier at han ikke er fotballinteressert?

Den som løp på do i hele går var gubben; han var så nervøs at det slo seg i magen. Det ble ren komikk her i går kveld, mens jeg knep øynene igjen hver gang Elfenbenskysten hadde ballen – løp gubben på do. Gubben satt på do når Nusa scoret, og jeg begynte å hylgrine når jeg så målet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Minstemann ropte så høyt at ekkoet ga gjenklang over hele nabolaget, og gubben som satt på do, gaulte spørrende om hvem som hadde scoret. Galskapen var til å ta og føle på her i huset i går kveld, og det er nettopp derfor jeg elsker fotball! Det ble en nervepirrende kamp; takk og lov for at vi hadde Nyland i mål!

Haaland og Sørloth virket ikke påskrudd i går. Jeg håper virkelig de våkner til i god tid før Brasil-kampen. Men all ære til gutta som klarte å holde unna; lettelsen var enorm når dommeren endelig blåste av kampen. Nå håper jeg guttene klarer å senke skuldrene litt og tør å leke seg litt mot Brasil. Klarer de det, så har vi faktisk en sjanse, men da må de være samlet i presspillet.

Over til noe helt annet, for her på Breistein skjer det merkelige ting. For en stund siden oppdaget jeg at potten til prestekragene mine var blitt ødelagt, så jeg fant ut at her måtte jeg be assistentene flytte dem over til en annen potte. Som sagt så gjort, og like etter begynte de velvillige å spire.

Men her om dagen fikk jeg meg en overraskelse når jeg kom ut; for i tillegg til prestekrageknopper så var det kommet fullt av stemor i potten. Jeg skjønte ingenting der jeg satt i rullestolen. Den eneste forklaringen må være at det har vært noe i jorden jeg har kjøpt, så får vi bare håpe at prestekragene mine også klarer å kjempe om plassen.

Rådyrene er her hver dag nå, og i går fikk jeg et nydelig syn. En liten kalv dukket opp på enga her, og den kan ikke ha vært mange dager gammel. Den gikk tett ved sin mor, men etter en stund følte den seg trygg nok til å vandre rundt på egenhånd. Det var så fint å se på dem; jeg er så glad for at vi bor så landlig til.

Så lenge de holder seg unna tomten vår, får de gå i fred, men nåde dem om de våger seg inn i hagen vår. Men fine er de, det må jeg innrømme at jeg synes. Nå gleder jeg meg til søndag, for da skal Norge møte Brasil! Både Tyskland og Nederland har røket ut mot mindre motstandslag, så jeg vet at mirakler kan skje. Heia Norge!