Måned: mars 2021

Dagen begynte som alle andre dager , godstolen sto på samme plass og ventet. Etter en hektisk mandag så la jeg meg sliten i går , og det siste jeg tenkte var at tirsdagen måtte bli roligere. Jeg vet ikke hva som skjer med meg for tiden , jeg glemmer snart hvor jeg selv er. For det første jeg tenkte i dag når jeg våknet var at jeg ikke hadde noen planer i dag , men når det ringte på døren klokken 11 skjønte jeg at jeg igjen hadde glemt en avtale.

Men idag var det en hyggelig avtale , en avtale jeg har ventet lenge på. Jeg har kun meg selv å klandre for at det har tatt så lang tid , jeg har rett og slett ikke prioritert det. Likevel har jeg sittet og irritert meg hver gang Tv skal på , for det er helt unødvendig at jeg skal være nødt til å be om hjelp til å bytte kanal. Jeg har alltid brukt datamaskinen til å styre TVen , men når jeg fikk ny Tv så måtte den nye fjernkontrollen legges inn på maskinen min. Jeg begynner å lure på om gubben sin treghet har begynt å smitte over på meg , for det tok meg bare seks måneder før jeg fikk fingen ut og sendte mail til en jeg visste kunne hjelpe meg.

Klokken 11 i dag sto han der , smilende og blid som alltid. Tobii er firmaet som produserer disse fantastiske øyenstyrte datamaskinene , og de som arbeider der er like fantastiske. Uansett om jeg er på reise eller hjemme så kan jeg ringe kundeservice for å få hjelp , ved hjelp av fjernstyring så ordner de alle mine problemer. Men det er ikke alle ting som kan ordnes over telefon , og da er det godt vi har noen som kan komme hjem til oss. Jeg har vært så heldig og få bli kjent med en av disse personene , han har fulgt meg helt siden jeg fikk datamaskinen. Kristian er en fantastisk person som jeg tror de fleste som har en øyenstyrt datamaskin kjenner , hadde alle hvert like service innstilt som han er så hadde det ikke vært noe å klage på. Fjernkontrollen til TVen ble lagt inn på et blunk , så nå kan jeg selv velge hva jeg vil se på til enhver tid.

Men det var ikke det eneste positive i dag , for når assistenten kom hjem fra butikken kom hun også med en uventet pakke. Hun hadde nemlig sjekket postkassen når hun kom tilbake  , og der lå den og lyste imot henne. Jeg er så heldig som har gjennom bloggen fått blitt kjent med mange av mine lesere , og når avsenderen ble lest opp så var pakken fra en dame som jeg har blitt kjent med gjennom bloggen. Hun vet godt hva jeg liker , og melkehjerter er virkelig en stor favoritt. Så tusen takk Ingunn , dette varmet virkelig.

Til tross for to gode hendelser så har dette vært en rar dag , for hver gang noe gikk i orden så ble det problemer med noe annet. Like etter fjernkontrollen ble lagt inn så begynte datamaskinen å tulle seg , og like etter jeg hadde åpnet gaven fikk jeg problemer med Facebook. Datamaskinen klarte jeg å få orden på , men Facebook er det verre med. Det var så mange som hadde bursdag i dag , inkludert min storebror. Men ikke tale om at jeg fikk til å skrive på noen sin side , jeg klarte heller ikke å skrive oppdatering på min egen side. Hadde bare Facebook hatt like bra kundeservice som Tobii så hadde det ikke vært farlig , men jeg tror Facebook knapt har hørt om kundeservice.

Så nå har jeg fått noe å bryne meg på , jeg blir vel sittende resten av kvelden kjenner jeg meg selv rett. Faktisk lurer jeg på om jeg noen gang skal få oppleve at en hel dag går forbi uten noen som helst problemer , men det ville kanskje blitt kjedelig. Det er nemlig ingenting som holder meg mer i ånde enn når jeg sitter fly forbanna fremfor en datamaskin….

På den harde måten har jeg lært at lykken finnes i de små ting , og noen ganger er den nærmere enn du tror.

Ja noen ganger er lykken skjult selv for meg , hver dag får jeg nye åpenbaringer.

Når tre små bokstaver rammet så måtte jeg lære meg å “glemme” , jeg lærte fort at jeg måtte endre fokus.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kunne ikke bruke tid på å dvele over alt jeg hadde mistet , jeg måtte heller fokusere på det jeg fortsatt hadde igjen.

Fortsatt savner jeg mitt gamle liv , den tiden da alt var så enkelt.

Små ting som å løpe på do i reklame pausen under en spennende film , gå på kjøkkenet for å snoke i kjøleskapet når man var fysen på noe godt , eller å kunne sette seg ned og spise maten sin selv.

Det er mye jeg savner , men det jeg savner mest er tid.

Tid til å gjøre hva jeg vil uten at døden puster meg i nakken , tid til å leve uten å tenke på at det snart er over.

Hver dag sitter jeg og ser på mine kjære , studerer deres kroppsbevegelser som engang var mine.

Hvordan de bruker kroppen uten å tenke seg om , uten noen form for kraftanstrengelse beveger de seg grasiøst over gulvet.

I en liten stue ser jeg de , en sofa blir familiens samlingssted.

Min datter i et hjørne krøllet sammen under et teppe , min lille gutt som bruker sofaen som trampoline , og min mann som strekker seg ut etter en lang dag på jobb.

Men i går fikk jeg en påminnelse om hvor lite som skal til , jeg hadde “glemt” hvor mye jeg hadde savnet det.

Som vanlig ble jeg kastet over skuldrene til en sterk mann i går kveld , nok en dag var over.

Men istedenfor å bære meg til badet så ble retningen en helt annen , en sofa ble mitt neste stoppested.

En sofa jeg kun har sittet og sett på de siste tre årene , og nå satt jeg der plutselig omringet av mine kjære.

En liten gjerning ble så stor for meg , jeg følte meg plutselig som en del av familien igjen.

Nærhet og varme ble igjen oppnåelig , det kom over meg som en flodbølge.

Jeg kunne kjenne hvordan tårene presset på , en sofa ble min lykke i går.

De små ting blir stadig viktigere , og jeg ble igjen påminnet om at den største lykken er nærmere enn noen av oss tror….

Sent i går kveld slo det meg , jeg hadde jo et skype møte idag! Takket være en av mine sønner kom jeg på det , noen ganger trenger selv mor en påminnelse. Problemet var bare at jeg ikke fikk til å innstallere appen på datamaskinen , uansett hva jeg prøvde på så gikk det ikke. Derfor måtte jeg få hjelp , og klokken 22.30 i går kveld satt begge mine sønner på kne fremfor datamaskinen min. Appen ble omsider innstallert , men om den ville virke kunne ingen av dem garantere.

Derfor gikk jeg til sengs i går med kun et mål for øyet , jeg måtte komme meg opp tidlig så jeg kunne gjøre meg klar. Hjemmesykepleien kom som vanlig presis , men når jeg kikket på klokken så innså jeg at den viktigste personen manglet. Lettere stresset sjekket jeg Messenger , og der lå en melding om at assistenten ville bli forsinket på jobb. Ting kan jo skje selv den beste , men det var typisk min uflaks at det skjer når jeg har planer.

Plutselig kom jeg på at min datter var hjemme , og selv om jeg hater å be henne om hjelp så hadde jeg ingen andre valg , jeg måtte opp! Men når min datter kom inn på rommet så kunne hun meddele at hun egentlig ikke hadde tid , hun måtte rekke bussen som gikk om ti minutter for å rekke tannlegetimen hun hadde fått. Jeg kjente hvordan stresset tok tak i meg , jeg kunne ikke skjønne hvorfor det alltid skal skje ting de få dagene jeg faktisk har avtaler.

Igjen måtte jeg finne en løsning , og den eneste løsningen jeg kom på var at assistenten fikk kjøre henne når hun kom på jobb. Eneste problemet var at jeg ikke visste når hun kom , alt jeg kunne håpe på var at hun kom tidsnok. Etter mye klabb og babb fikk de meg opp av senga , svett og klam satt jeg i en trillbar arbeidsstol med en liten gnager hengende etter tærne mine. I Evas drakt ble jeg trillet inn på badet , og når jeg hørte det gikk i ytterdøren så kunne jeg endelig trekke et lettelsen sukk. Assistenten var nå på plass , og det i grevens tid.

Det ble ingen tid til noen morgen vask av denne kjerringa i dag , det eneste jeg hadde tid til var å få klærne på. Evas drakt er vel og bra , men kanskje ikke på et skype møte med legen til min sønn. Påkledd ble jeg plassert i godstolen , det eneste som gjensto nå var å få skype appen opp å gå. Tror du det gikk?? Nei selvfølgelig ikke , det er da for mye forlangt å forvente at noe skal virke på første forsøk. Tydeligvis ikke etter andre og tredje forsøk heller , til slutt slettet jeg hele skype appen og sendte mail til legen.

I dag presset jeg gubben til å henge opp mitt nye kunstverk

Assistenten og min datter var for lengst gått , som vanlig måtte jeg finne ut av dette på egenhånd. Heldigvis hadde legen et annet program hun kunne bruke , og jeg tror jeg aldri har vært mer glad for å se en lege før som når ansiktet hennes dukket opp på skjermen min. En time brukte vi , og som alle vet er ikke det muntlige språket mitt min sterkeste side lenger. Men vi kom oss igjennom møtet på en grei måte likevel , det er utrolig hva man klarer når det handler om egne barn. Så etter møtet følte jeg meg litt stolt , mor hadde gjort en god innsats i dag.

Så du kan trygt si at denne formiddagen har gått unna , og når min sønn plutselig sto fremfor meg og sa at også han hadde legetime i dag så holdt det på å rable for meg. Igjen måtte assistenten hive seg i bilen , noen dager skulle jeg faktisk hatt min egen privatsjåfør lett tilgjengelig.  Nå skal jeg imidlertid legge beina enda et hakk høyere , ingen trenger å be meg om noe mer i dag. Håper dere har fått en litt roligere start på uken , og for min del håper jeg morgendagen blir hakke roligere….

Barnelatter fylte en ellers så stille gate , en vakker melodi kunne igjen høres fra trærne.

I en rullestol satt jeg , med øynene igjen fylte jeg lungene med en luft full av liv.

Lyden av barnelatter ble høyere , det var som om den lokket meg tilbake til virkeligheten.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sakte åpnet jeg øynene , og plutselig innså jeg at jeg hadde fått det midt i fleisen.

For med engang jeg åpnet øynene så jeg det , virkeligheten hadde blitt til fortid.

Et lite grått hus åpenbarte seg , og i et lite kjøkkenvindu så jeg “meg.”

Hjertet gjorde et hopp , jeg kunne kjenne hvordan hårene på kroppen reiste seg.

Jeg var med ett havnet tilbake i tid , og nå sto jeg på utsiden og så på meg selv.

For i et kjøkkenvindu sto hun , og det var som å se meg selv.

Min datter sto ved den samme kjøkkenbenken som jeg engang brukte å stå , hjertet mitt stivnet av synet.

Jeg følte jeg satt i en karusell , og nå fløy livets sirkel forbi meg i lysets hastighet.

Det var akkurat som jeg satt fast mellom nåtid og fremtid , plutselig innså jeg hvordan livet ville bli når jeg en dag blir borte.

Med ryggen til meg sto hun , det kunne like så godt hvert meg.

Jeg kjente hvordan frysningene på ryggen spredte seg , min datter var blitt meg.

Bak meg kunne jeg høre tunge skritt , en sliten arbeidshånd grep rundt skulderen min.

Min mann kikket opp mot et kjøkkenvindu og visket stille , “jeg skulle ønske det var deg….”