Små gleder…

Det verste med å få diagnosen ALS var ikke selve sykdommen, for meg var det verste å se at en etter en forsvant fordi jeg ble syk. Det var hjerteskjærende å møte på de på gaten bare for og se de haste forbi meg som om jeg var en fremmed person, blikket deres når de hastet forbi meg sa mer enn tusen ord.

I går fikk jeg besøk av min gode venninne, en venninne som har fulgt meg gjennom tykt og tynt. Jeg har mistet mange venner etter jeg ble syk, derfor setter jeg ekstra stor pris på de få som valgte å bli ved min side. Jeg har ikke så mange venner igjen, men de få jeg har er gull verdt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg kan forstå hvorfor enkelte valgte å trekke seg unna, redselen for sykdommen min ble for stor. De klarte ikke se på at jeg sakte men sikkert svant hen, men om de hadde valgt å bli så er jeg sikker på at de hadde blitt rikere til sinns. For selv om sykdommen har rasert kroppen min så er jeg fremdeles meg selv, og selv om jeg har en dødelig sykdom så er det livet her og nå jeg fokuserer på.

Det siste døgnet har vært preget av mye dårlig vær her på Vestlandet, for i går ankom høstens første høststorm. Det har virkelig knirket mye i husveggene her, heldigvis har vi et fjell bak huset her som tar av for den verste støyten. Men det er ikke vær for å være ute i dag, så i dag har vi bare kost oss inne. Min venninne har bygget Lego med vår sønn, og takket være assistenten som var på jobb i går kunne vi nyte hjemmelagde rundstykker til frokost i dag. Det er bare vimpelen vår som har fått gjennomgå av denne høststormen, så den måtte far og sønn ut og redde.

Det er på slike dager som denne jeg kjenner på en enorm takknemlighet, små gleder som å sitte inne i et varmt hus når det er uvær ute er nok til å få takknemligheten frem hos meg. Det er de små tingene jeg lever for hver eneste dag, og i dag har jeg fått mange små gleder takket være min gode venninne…