MAMMA PÅ HJUL

Jeg ligger her i mørket og prøver å finne de riktige ordene, men det er vanskelig å finne ord som får deg til å forstå hvor mye du betyr for meg. Det ble sent i kveld også, og igjen er det min feil. Jeg så du var sliten etter en lang kjøretur i går, likevel lot du meg sitte oppe for å se ferdig Pretty woman filmen.

Noen gloser ble det selvfølgelig, det blir det alltid når jeg drar ut tiden. Men etter en liten tenkepause strøk du meg på kinnet og sa ja. Det er sånn du er, og det er derfor jeg elsker deg så mye. For selv om banneordene sitter løst noen ganger så har du et hjerte av gull, du gjør alt for at jeg skal ha det bra.

Nå er det sytten år siden vi møttes for første gang, og vi har delt mye gjennom disse årene. Den store sorgen kom når jeg ble syk, og brått ble livet snudd på hodet. Men selv om sorgen var redselsfull og stor viket du aldri fra min side, og nå kan vi se tilbake på ti år fylt av både sorg og gleder.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Livet med deg ved min side har vært et eventyr helt fra starten, og fortsatt står overraskelsene i kø. Selv om det kan gå en kule varmt i blant så varer det ikke lenge, for vi vet godt hvor vi har hverandre. Du er en fantastisk far og ektemann, og jeg er veldig takknemlig for at du er min.

I dag har du bursdag, og det må selvfølgelig markeres. Kaken står i ovnen og gave er kjøpt inn, for i dag skal du hedres. Takk for alt du gjør for meg, med deg ved min side klarer jeg alt. Du gir meg den tryggheten jeg trenger, og når angsten kommer over meg som verst er du aldri langt unna. Gratulerer så mye med dagen kjære, jeg elsker deg herfra til evigheten…

Vi hadde knapt kommet oss over fjellet før dramaet var i gang, og denne gangen var det min far som hadde klart å gjøre det helt store. Midt oppi fjellheimen kom min far på at han hadde glemt medisinen, krisen var et faktum! Glosene til mine foreldre kom på løpende bånd resten av turen, plutselig ble det usikkert om vi kunne fullføre helgeturen.

Livsviktige medisiner som hjertemedisin og Parkinsonsmedisin kunne han ikke klare seg uten, så her var gode råd dyre. Det eneste håpet var at han hadde gyldige resepter liggende slik at vi kunne hente de ut på et apotek, men vi skjønte at det ikke var mulig å finne ut av før neste dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hver gang vi reiser på tur med mine foreldre kan du være sikker på at noe skjer, ja noen ganger har enkelte hendelser en tendens til å repetere seg. For når vi omsider kom frem til hotellet vi skulle bo på for helgen gikk mine foreldre på sitt rom, men det gikk ikke lang tid før enda et problem dukket opp. “Toalettet er tett” kunne min mor fortelle når de like etter kom inn på rommet vårt, og det var da jeg fikk flashback til fjorårets påske.

Akkurat det samme skjedde i fjor også, toalettet ble tett og hjelp måtte tilkalles. Med den starter lurte jeg på hvordan resten av helgen kom til å bli, for av erfaring så vet jeg at et problem sjelden kommer alene. I går var målet å komme seg over grensen, men før vi startet måtte vi finne et apotek.

Det ble noen nervespente minutter utenfor apoteket, for nå sto resten av oppholdet på spill. Lettelsen var stor når mine foreldre kom ut igjen med en apotekpose i hånden, endelig kunne vi senke skuldrene og sette kursen mot Sverige.

Heldigvis hadde jeg hatt en god natt natten før, så jeg følte meg opplagt når vi kom fram til Charlottenberg shopping senter. Det at jeg fremdeles klarer å kjøre rullestolen selv vet jeg gubben er glad for, da kan han konsentrere seg om å fylle handlevognen. Akkurat det er ikke et problem når vi er i Sverige, for selv om den norske kronen er svak så får man fortsatt mye for pengene i Sverige.

Kjøtt, snus, røyk og godteri ble hamstret inn, og først når vi hadde fylt handlevognen for andre gang sa vi oss ferdig. Det var da det skjedde, min far bestemte seg plutselig for å ta seg en tur på egenhånd. Problemet var bare at han bare gikk uten å si et ord, noe som i og så hadde vært greit om han bare hadde hatt mobildekning. Etter en stund fant vi han igjen, men at vi sa tydelig i fra om han måtte gi beskjed skulle vise å prelle rett av.

Hele to ganger til forsvant han for oss, og den tredje gangen hadde han virkelig forduftet. Vi finkjemmet hele kjøpesenteret uten hell, min far var og ble borte. Gubben sine gloser kom igjen flommende ut, og min mor stresset nesten på seg et hjerteinfarkt. Først når vi nærmet oss utgangen kunne vi skimte en velkjent grå hårmanke, og der sto han helt upåvirket og uvitende over hvor mye vi hadde lett etter han.

Det var da vi forstod at her var det bare å komme seg tilbake til hotellet før det skjedde noe mer, for nå hadde vi hatt nok spenning for en stund. Helt utmattet kom vi tilbake til hotellet, og når gubbens snorkelyder begynte å bre seg utover rommet skjønte jeg at det kom til å bli en rolig kveld. Nå sitter vi i bilen på vei tilbake til Bergen, og igjen kan vi se tilbake på en uforglemmelig påsketur…

I går startet påsken for fullt, og som tradisjon tro ble påsken innviet med en påskeeggjakt. De siste fire årene har jeg laget gåter på rim og fått gubben til å gjemme både hint og påskeegg rundt omkring. Det har virkelig falt i smak hos en liten gutt, og hver påske samler alle store søsknene seg for å gå på påskeeggjakt med minstemann i huset.

Det ble full rulle her i går,, hele nabolaget ble gjennomsøkt. En liten gutt løp rundt med tre søsken på slep, og helt sist kom gubben. For en gangs skyld fikk gubben en ufrivillig trimtur, han ble nemlig utpekt som fotograf under påskeeggjakten. Men når jeg så bildene gubben hadde tatt skjønte jeg at påskeeggjakten hadde gått litt vel fort unna for gubben, han klarte rett og slett ikke henge med.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men alle eggene ble funnet i år også, og det til stor glede for minstemann i huset. Med påskeeggjakten unnagjort var det på tide å begynne med pakking, for vi hadde planlagt en aldri så liten helgetur. Jeg visste godt hva som ventet meg når jeg la meg i går kveld, kanskje det var derfor det ble lite søvn på meg.

Som tradisjon tro når vi skal ut å reise ble jeg vekket av en velkjent buldring i dag tidlig, og igjen kjente jeg hvordan hårene på kroppen min reiste seg av skrekkblandet fryd. Et skarpt lys fylte et lite soverom i det skyvedøren min ble åpnet med et smell, og like etter ble dynen min revet av meg like fort som et plaster på et sår.

Jeg kjente hvordan kroppen min stivnet til, og i det to rue arbeidshender grep tak i meg ble jeg forvandlet til en uhåndterlig stokk stiv tømmerstokk! Hvordan gubben fikk meg inn gjennom baderomsdøren aner jeg ikke, men det største problemet oppsto når gubben skulle få meg ned på toalettet. Som en tinnsoldat sto jeg på baderomsgulvet, men som med alt annet så hadde gubben en løsning på det problemet også.

Et hardt klask på venstre rævskinke fikk kroppen til å synke sammen som en geleklump, og like etter ble en våt kald klut klasket mot ansiktet mitt. Hver gang gubben tar morgenstellet på meg lurer jeg på om han har tatt tryllekunstner kurs, for klærne kommer på meg på mystisk vis.

Nå sitter vi i bilen på vei til Gardermoen, og i morgen tar vi en tur over grensen. Mine foreldre er også med på tur, og sammen skal vi bruke påsken til litt shopping. Med nye hjemmestrikkede påske sokker som min snille nattevakt har strikket til meg og ny påske genser er jeg klar for påsketur, og det er minstemann i huset også. Så nå gjenstår det bare å ønske dere alle en riktig god påske, håper dere får en strålende påskehelg…

PS: Gratulerer til Bodø glimt med semifinale plass, for en kamp og for en keeper! 

I går rant det over for meg, ja det er lenge siden jeg har vært så forbanna. Som en villkatt på hormoner satt jeg og freste i stolen, ja jeg overdriver slettes ikke når jeg sier at det kom svart røyk ut hver gang jeg åpnet kjeften. Vreden sto ut av kjeften på meg, og jeg kjente hvordan blodet fosset gjennom meg.

Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg var så rasende? Men det riktige spørsmålet var HVEM som hadde gjort meg så forbanna! Joda igjen var det gubben som hadde trykket på de riktige knappene, hvem ellers liksom? En dag kommer jeg til å legge den gravemaskinen ut på salg, ja hadde jeg vært frisk i går hadde jeg kjørt gravemaskinen selv til Blokksberg!

I går var det nemlig en veldig viktig og stor dag for meg, min nest eldste sønn skulle flytte ut. Dette er noe jeg har jobbet for lenge nå, så dette var en viktig milepæl for både meg og min sønn. Det har ikke vært så enkelt for min sønn etter jeg ble syk, han mistet det eneste faste høydepunktet i livet sitt. Han har egentlig bare hatt meg, jeg har passet på og sørget for at han har fått den hjelpen han trenger.

Selv etter jeg ble syk har jeg prøvd å kjempe for han, og det viktigste for meg var å sørge for at han klarte seg selv på sikt. Så i går var den store flyttedagen, min sønn skulle endelig flytte for seg selv. Forskjellen nå var at jeg følte meg trygg, for nå visste jeg han ville bli fulgt opp av de riktige etatene.

Gubben hadde tatt fri hele uken, men tror du ikke han var forduftet når jeg sto opp i går morges? Jeg sto opp til et fullstendig kaos i går, og assistentene mine sprang rundt som piska skinn for å hjelpe. Jeg sendte utallige meldinger til gubben uten å få svar, og det førte til at blodpumpa økte enda noen hakk. Her trengte vi hjelp og hvor var gubben? Jo han var hos naboen og jobbet!!

Først klokken ett kom han inn døren her, helt upåvirket og uvitende kom han inn i stuen her. “Hva er det du stresser med” var det første han sa når han kom inn, og det var da det virkelig rant over for meg. I en stol fikk jeg uvante krefter, og igjen kunne gubben prise seg lykkelig over at jeg ikke kunne bevege meg.

Jeg vet fortsatt fly forbanna når gubben plasserte meg i rullestolen, og det var svært fristende å kjøre over gubbens tær. Men min sønn kom først i rekken, hevnen overfor gubben fikk bare vente. Med ett bil fullastet av ting satte vi av gårde, heldigvis slapp vi å kjøre så langt. Bare ti minutter unna med bil var leiligheten, og det var jeg glad for.

Vi fikk en fin stund sammen i den nye leiligheten til min sønn, men jeg må innrømme at tårene kom når vi kom hjem igjen. Det føltes plutselig så tomt ut hjemme, og enda verre vil det bli til høsten. For da flytter min datter mest sannsynlig ut også, og da blir vi alene. Jeg så det på en liten gutt i går, det er han som merker det mest. Han er vant til å ha alle søsknene i nærheten, men nå flytter de en etter en…

Noen ganger må gubben gjøre ting han ikke kan, og det er da glosene kommer for fullt. Denne historien begynte egentlig for to måneder siden, da fikk vi nemlig en uventet invitasjon. En venninne av meg fylte 50 år, og vi var invitert til festen. Invitasjonen kom litt overraskende på siden vi hadde mistet kontakten de siste årene, men jeg ble veldig glad for å få en mulighet til å begynne på nytt.

Problemet var bare at jeg har hatt så mye på meg i det siste, ja jeg har rett og slett hatt nok med å holde hodet over vannet. Så jeg glemte hele invitasjonen, jeg kom plutselig på det igjen for noen dager siden. Det var da jeg skjønte at vi lå dårlig an, for som alltid var vi på etterskudd med alt.

Ikke hadde vi ordnet med barnevakt, bursdagsgave hadde vi heller ikke tenkt på, og jeg hadde ingen som kunne hjelpe meg med klær, hår og sminke. Gubben tok som vanlig lett på ting, problemet var bare at han ikke ofret bursdagsfesten en altfor stor tanke. For etter han fikk seg gravemaskin har han knapt nok vært hjemme, han har vært opptatt med å grave opp halve Såtevegen.

Jeg klarer ikke holde følge med han lenger, for alt jeg vet har han rukket å grave opp hele nabolaget nå. I går var dagen der, og for første gang på lenge skulle jeg på fest.  Men når gubben dro meg opp av senga i går som et rovdyr på jakt ante jeg ugler i mosen, og jeg hadde knapt nok rukket å få plassert rævskinka på do skåla før han dro meg opp igjen.

Ja igjen gikk morgenstellet så fort for seg at jeg ikke klarte å henge med, lettere svimmel og omtåket ble jeg plassert i godstolen. Gubben hadde fått en ny ansiktsfarge der han sto heseblesende på stuegulvet, og det ble helt tydelig at morgenstellet hadde gått i overkant fort for han også.

Det viste seg at gubben hadde lagt planer for lørdagen, og igjen innebar det graving med gravemaskinen. Først nærmere klokken fem kom han inn døren her, og da var det en knapp time til vi måtte dra. Det var på dette tidspunktet dramaet begynte, for nå skulle gubben prøve seg som makeup artist for første gang.

Jeg fikk meg et forvarsel når gubben skulle plukke ut kjole, for det første han plukket ut var en gjennomsiktig underkjole. “Denne var jo fin” sa gubben tydelig fornøyd med eget valg, selv lurte jeg på om fargeblindheten til gubben hadde gått utover øyesynet. Når han like etter fulgte opp med å dra ut to nattkjoler av skapet ga jeg opp,  det ble tydelig at gubben hadde tatt seg vann over hodet denne gangen.

Men det skulle vise å bare bli et forvarsel på det som skulle komme, for nå skulle kjerringa sminkes. Glosene sa det meste når gubben begynte å gå gjennom sminkeskuffen min, og like etter ble  hele skuffen tømt utover gulvet. “Hva i huleste er dette” ropte gubben fra badet, selv satt jeg uvitende på andre siden av veggen og lurte på om gubben trodde jeg hadde fått røntgensyn.

Like etter kom han brasende inn på soverommet, og det var når jeg så hva han holdt i hendene at jeg skjønte at her var det bare å komme seg unna. “Er ikke dette foundation” spurte han mens han holdt opp en tube, og igjen fikk jeg en påminnelse om hvor dårlig gubben var i engelsk. For den “foundationen” gubben trodde han hadde funnet viste seg å være hårfjerningskrem, og det var da jeg skjønte at her var det ikke håp.

Så det hele endte med at jeg gikk i bursdag i vanlige klær, heller det enn å risikere å bli utsatt for gubbens makeup time. Men selv om jeg ikke var kledd for fest så er jeg glad for at vi dro, og selv om vi ikke kunne bli så lenge så fikk vi tre hyggelige timer i godt selskap. Nå sitter jeg her en erfaren rikere, for nå vet jeg at skal jeg på festligheter fremover så må jeg sørge for at jeg har hjelp…

Jeg fikk grei beskjed i går kveld, ja jeg har aldri sett en liten gutt så streng før.
“Har du glemt at det er påske snart” spurte en liten gutt i går kveld, og jeg kunne høre bekymringen i stemmen hans. “Ne, men påsken er ikke før neste uke” svarte jeg lettere overrasket over spørsmålet fra en liten gutt, men det var tydeligvis ikke det svaret en liten gutt ville ha.

“Du må jo pynte stuen mamma, du har bare med å begynne i morgen” sa en streng liten gutt mens han sto bøyd over meg, en liten pekefinger ble et synlig bevis på at en liten gutt mente alvor. Så jeg skjønte at her var det bare å adlyde, planen for dagen i dag hadde en liten gutt bestemt .

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Problemet var bare at jeg våknet opp sliten i dag, for gårsdagen hadde vært i overkant travel for min del. Foreldremøte og shoppingrunde på samme dag tok luften ut av meg, og det satt fortsatt i når jeg våknet i dag. Jeg la meg med migrene i går kveld, og hodepinen hang fortsatt igjen når jeg våknet i dag tidlig.

Men jeg presset meg likevel opp i dag, jeg hadde egentlig ikke så mye valg. Friheten til å bestemme når jeg vil stå opp selv forsvant i det tre små bokstaver slo ned, så nå har jeg ikke noe valg lenger. Men i dag var det egentlig like greit, for i dag måtte jeg finne frem påskepynten før en skolegutt kom hjem.

Jeg er så glad for at han bryr seg om tradisjonene jeg har skapt, for da vet jeg at de betyr noe for han. Gleden i øynene hans når han kom hjem fra skolen sa mer enn tusen ord, og det var belønningen jeg trengte. Plutselig følte jeg meg ikke sliten lenger, gleden hans ga meg ny styrke.

Så nå er stuen klar for påske, og i morgen er siste arbeidsdag og skoledag for far og sønn. En hel uke fri sammen med mine ser jeg virkelig frem til, det er bare synd at værmeldingen for neste uke ikke er spesielt bra. Håper er at vi skal komme oss bort noen dager, før det kjenner jeg at jeg trenger…

Lykken er å kjenne den varme vårbrisen ruske deg lett i håret, puste inn frisk vårluft, høre fuglene synge en vakker melodi og bare være til.

Lykken er å våkne tidlig, før solen er stått opp, gå barbeint i duggvått gress, nyte en kopp kaffe i stillhet, se solen stå opp i det fjerne til lyden av en hakkespett som nettopp har våknet til liv.

Lykken er å se på sine barn, mens de sover, trygge og varme under en sommerlett dyne, høre den rolige pusten, bekymringsløse og med et engleaktig drag over ansiktet. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lykken er å vandre gatelangs, i en storby, se på det yrende menneskeliv, pulserende som et hjerte som slår ekstra fort, høre drønnet fra trafikken, finne seg en bortgjemt kafé, og bare observere i stillhet. 

Lykken er å reise, sammen, til et annet land, en ny plass, skjerpe sansene sine, ta inn nye lukter, en ny kultur, smaksløker som danser ved inntak av ukjente retter, nyte en ny solnedgang på en fremmed plass, sammen. 

Lykken er å kjenne pulsen slå, svetten som siler, lyden av hjerteslag i ørene, føle at kroppen lever, sanse hver eneste muskel, hvor hardt de jobber, jobber for å få deg frem, frem til ditt endelige mål. 

Lykken er å glede dine kjære, se deres smil, gi de varme , omtanke, uten å kreve noe tilbake, deres kjærlighet er mer enn nok, deres lykke gleder deg, deres takknemlighet gir deg styrke, styrke til å fortsette å kjempe, kjempe for dem. 

Lykken finner du overalt, i det nære, på ukjente plasser, når du minst venter det, eller i kjente og kjære omgivelser. Det er livet, livet er de små øyeblikk, de små gleder, du trenger ikke lete, for lykken finner deg, uansett, hvor enn du er. 

Ja lykke er så mangt, og det er så individuelt hva som gir lykke.
Mange av de tingene som før ga meg lykke har jeg mistet for godt, og de savner jeg hver eneste dag. Men like fullt som vi mennesker forandrer oss forandrer lykken seg også, og nå har jeg lært at lykken kommer til deg så lenge du lever… 

Hele helgen har blitt tilbrakt utendørs, og denne helgen har vært perfekt fra start til slutt. Jeg har virkelig fått friheten tilbake disse dagene, det har vært så deilig å kunne kjøre ut døren på egenhånd og nyte litt egentid. En liten halvtime under solens varme stråler er alt jeg trenger, og denne helgen har det blitt mange halvtimes ute i ro og mak.

Jeg elsker plassen vi bor på, det er så fredelig her. Ingen biltrafikk, ingen store folkemengder, alt som kan høres er naturens vakre melodi. Lyden av en sildrene bekk roer meg ned, og de vakre tonene fra tretoppene er terapi for sjelen. Jeg har sovet så godt de siste nettene, mye frisk luft er virkelig sovemedisin.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Grillen har også blitt innviet for første gang i år, og det med hele familien samlet rundt spisebordet. Det er den største gleden jeg kan få, kunne få muligheten til å samle alle barna mine under samme tak. Jeg trenger ikke noe mer enn det, det er når alle er samlet at lykken er størst.

I går bikket vi også 20 grader i solveggen for første gang i år, og det ble faktisk så varmt der en stund at jeg måtte be gubben kle av meg litt. Heldigvis ser det ut som om været skal holde seg noen dager til, og det har jeg virkelig tenkt å utnytte. Nå kan jeg endelig begynne med hagearbeid, og det elsker jeg.

I går fikk jeg tilsendt en lenke av gubben, det viste seg at det var noen lokale her på Breistein som hadde satt opp til blomsterutsalg. Det måtte vi selvfølgelig sjekke ut, så i dag tok vi med oss mine foreldre for å se nærmere på hva de hadde stilt ut. Lyng og stemorsblomster ble kjøpt inn, så nå har assistentene noe og gjøre i morgen.

Deretter tok vi turen til Plantasjen på tross av ville protester fra gubben, han har nemlig ikke hatt de beste erfaringene med meg og Plantasjen opp i gjennom årene. Maset fra gubben begynne før jeg hadde jeg rukket å komme meg inn gjennom dørene, og det vedvarte gjennom hele butikken.

Men plutselig ble gubben borte for meg, han hadde forduftet rett fremfor øynene mine. Plutselig hørte jeg gubben gaule bak meg, og det ble fort tydelig at han hadde funnet noe som fanget hans interesse. I området med kunstige blomster og planter fant jeg han, og der sto hun med stjerner i øynene og pekte på en kunstig plante sak.

“Den må vi kjøpe og ha stående på verandaen” ropte han i det jeg kom kjørende mot han. En grønn høy palmelignende plante hadde tydeligvis fanget gubben sin interesse, ja den ville han ha. Like etter fant han en svær keramikk krukke like ved, og da fikk gubben blod på tann.

“Tenk så fint det hadde blitt med den krukken og planten i hjørnet på verandaen, og med hvite steiner rundt planten” forklarte gubben med innlevelse i stemmen, jeg måtte se to ganger nå gubben der han sto. Hadde gubben blitt forvandlet til blomster Finn i løpet av butikkrunden? Jeg skjønte ingenting der jeg satt.

Men så fikk jeg øye på prisen, og det var da jeg virkelig lurte på om gubben hadde mistet all fornuft. For bare planten kostet fire tusen, og med krukken i tillegg så hadde det kostet over seks tusen. Jeg kikket storøyd opp på gubben for å se om han faktisk mente alvor, men han hadde tydeligvis ingen problemer med prisen. Plutselig var det jeg som skjønte at her var det bare å komme seg ut av butikken i en faderlig fart, for nå hadde det tydeligvis rablet for gubben…

Solen skinner og fuglene kvitrer, en frydefull barnelatter kan høres i det fjerne. Det er på slike dager jeg virkelig lever, og under solens varme stråler kjenner jeg at alle mine sanser sakte men sikkert våkner til liv. Jeg føler meg som en sommerfugllarve som har ligget i dvale hele vinteren, men nå har jeg endelig blitt satt fri.

Våren blir bare vakrere og vakrere for hvert år som går, og det er på denne årstiden jeg virkelig føler på en takknemlighet så stor over å fortsatt være i live. For det er på denne årstiden jeg føler at friheten vender tilbake, etter en lang mørk vinter kan jeg igjen kjøre ut gjennom åpne dører.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I går var det igjen tid for kontroll på sykehuset, og igjen kjente jeg på en spenning i kroppen. Men igjen viste alle prøvene at jeg fortsatt var stabil, og jeg kunne nærmest føle lettelsen til min mann som satt trofast ved min side. Jeg vet han har vært bekymret i det siste, for formen min har ikke vært helt på topp den siste tiden.

Jeg var et eneste stort  smil i går når jeg rullet ut dørene på sykehuset, og for første gang i år måtte jeg be gubben ta av teppet jeg hadde over meg. Solens varme stråler omringet meg når jeg kom ut, og igjen kjente jeg på en enorm livsglede. Men det var når jeg kom hjem at tårene virkelig tok meg, for to assistenter hadde virkelig stått på mens vi var borte.

Hele huset hadde blitt vasket, hagemøblene var tatt ut, boller lå ferske og nystekte på kjøkkenbenken, og noen av perlene mine hadde blitt hengt opp. Bare synet av hagemøblene rørte meg til tårer, for de ble et synlig bevis på at våren nå endelig hadde kommet for fullt. Jeg kunne ikke fått en bedre velkomst , og igjen fikk jeg en påminnelse om hvor heldig jeg er som har så mange flinke assistenter.

Men det største høydepunktet i går var når jeg fikk beskjed om at tantebarnet mitt hadde blitt mor for første gang, en nydelig liten prins gjorde gårsdagen perfekt. Så nå sitter jeg her under stolens varme stråler og føler på en lykke så stor, tenk så heldig jeg er. Livet er fylt av kontraster, men akkurat nå er livet perfekt på alle måter…

I dag tidlig kom sorgen flommende over meg, jeg ble igjen påminnet om hvor mye jeg har mistet. En stresset mann sto over meg, igjen hadde han tydeligvis forsovet seg. Det var her problemene startet for min del,  for igjen følte jeg at han hadde glemt hvor heldig han var.

Jobben har alltid vært viktig for min mann, og jeg har vært vant til å komme i andre rekke. Det var aldr et stort problem når jeg var frisk, selv om jeg til tider ble lei av at han var så mye borte. Jeg var heldig om jeg fikk han hjem en helg i måneden på den tiden, men i det minste hadde barna meg tilstede som kunne ordne opp.

Men så ble jeg syk, og i det øyeblikket ble en hel familie rammet. Tre barn måtte plutselig bli selvstendige, og en liten gutt skulle aldr få vokse opp med en frisk mamma. Det var først når jeg ble syk at jeg så hvor mye jeg hadde mistet, små gjøremål som jeg aldri fikk tilbake. Det var nettopp denne sorgen som traff meg hardt i dag tidlig, for ved sengekanten min sto min mann og ikke visste hvor heldig han var som fortsatt hadde de mulighetene.

Jeg skulle ofret mye for å kunne få muligheten til å vekke min lille gutt opp en eneste gang, men min mann hadde ikke tid til det for han skulle på jobb. Han grep ikke muligheten selv om han kunne, og i sengen lå jeg og følte på sorgen over alt jeg hadde mistet.

Hver morgen hører jeg alarmen ringer, og hver morgen føles det ut som om jeg får en knyttneve i magen.  For hver eneste morgen får jeg en påminnelse om alt jeg går glipp av, og hver dag lengter jeg tilbake til den tiden da jeg kunne gjøre alle hverdagslige gjøremål selv. I sengen lå jeg og ønsket at min mann kunne se livet gjennom mine øyne, for da ville han innsett hvor heldig han var…